På de varmeste dagene

Gradestokken viser at juni lever opp til sitt rykte.

På de varmeste dagene er tørsten stor, men vanskelig å få bukt med. Så hva drikker man når vann er blitt kjedelig?

Jeg lager blant annet denne:

Hva inneholder den? Appelsinjuice fylt halvveis opp og resten med Bris eller Farris. Til slutt en limebåt. Kan være godt å skvise en god del lime oppi glasset først.

Rød variant lages med rød saft og Farris Lime.

Hva annet er godt å drikke? En stor mugge vann med lime og sitronbiter og frosne jordbær i.

Hva drikker du når det er litt for varmt?

Lesing i sommervarmen som oppmerksomhetstrening og kos!

Den beste måten å finne roen på og å flytte fokus fra det ytre til det indre er å lese! Når vi er forenet med oss selv er vi mer mottakelig for andres godhet og mer åpen for andres verdensbilde. Det igjen kan gir oss større innsikt og bedre forståelse for andres måter å leve på. Det vi forstår har vi lettere for å godta enn ting som er ukjente for oss.

Den som liker å lese går aldri tom for underholdning, spenning, kognitive utfordringer eller tåredryppende historier. Å lese er å skape sitt eget univers, sin egen plass som samtidig gir rom for andre – ganske unikt, ikke sant?

Sommer er bra lesetid. Det er smart å oppfordre barna til å lese og selv engasjere seg i bøkene til ungene. Å finne riktig bok er kilden til leseglede! Det hjelper også å dele fra bøker en leser selv, fordi det gir signaler til barnet om at lesing er en viktig aktivitet.

Biblioteker landet over arrangerer lese”konkurranser” for unger i barneskolealder. Hva slags opplegg som fins varierer fra fylke til fylke. Sjekk ut det som gjelder der du bor.

I Vestfold gjelder Lesekortet – sjekk mer på Vestfoldbibliotekene!

I Kristiansand kommune gjelder Sommerles.

I Tromsø gjelder Les for svingende!

Hvis du ikke liker å lese høyt for ungene, men likevel vil gi barnet ditt leseglede, er lydbøker en god ting.  Å legge vekt på lesing og bøker er særlig viktig for skolestartere og unger som ellers sliter med lesingen. Det gjelder å gjøre det morsomt! Dersom du ikke vet helt hvordan du skal vekke leseinteresse hos barnet ditt, har jeg flere tips å komme med. For en tid tilbake ble jeg intervjuet av Propell forlag, der gir jeg blant annet en del tips om dette. Intervjuet finner du her:

- Uten å være på nett kan barn lett havne utenfor det sosiale fellesskapet

Jeg skriver også om nettbruk og grensesetting, kanskje du får noen tips eller nye idéer til hva som kan fungere hos deg? Gi meg gjerne tilbakemeldinger!

Har du planer om å lese i sommer? Har du fokus på at lesing er morsomt eller er det noe som bare hører skoletiden til?

Slik er livet mitt – en bloggserie om livserfaringer: Mor til kreftsykt barn sier Alle forstår, ingen gjør noe

Noen ganger slår det meg hvor tilfeldig det er hva slags behandling våre barn får. Det er ikke alltid sant at motgang gjør sterk, noen ganger gir motstand bare utslitthet og oppgitthet. Det slår meg hvor tilfeldig sykdom rammer og hvor sårbare vi er for forandring.

Å bli sliten av syke barn er helt normalt, men hva skjer når barnets sykdom ikke ser ut til å ta slutt? Hva skjer når ordet ‘kreft’ ikke tilhører noen andre, men en selv? Inger har skrevet et sterkt innlegg om hvordan livet ble endret da datteren fikk kreft. Les og del gjerne! Dette er viktig at mange får lest, kanskje særlig alle dem som har lignende erfaringer selv og som føler seg alene i kampen og sorgen.

Innlegget er en del av bloggserien Slik er livet mitt – en bloggserie om livserfaringer. Lenker til de andre bidragene finner du ved å trykke på teksten i gult.

“ALLE FORSTÅR, INGEN GJØR NOE”

Når en mammas dagbok ender opp som en journal:

Sommeren 2005: Akutt prematurt keisersnitt. Alvorlige komplikasjoner. Datter overlever, men må ha puste og hjertealarm det neste året. Stadige falske alarmer, spesielt på nattestid. Finner datter til tider blå, både på dag og nattestid. Eldstedatter i samme periode inn og ut av sykehuset. Spyr hver natt, og etter hvert måltid. Stadig dehydrert. Gråter mest døgnet rundt. Utredes, men finner ingen spesifikk årsak.

Høsten 2006: Kutter ut puste/hjertealarm. Ligger våken på nettene for å følge med da datter ikke lenger har alarmen. Redd for å sove da datter kan slutte å puste. Parallelt med dette: Eldstedatter taper vekt, stadige infeksjoner, slapp, bleik, vondt i beina og kroppen, og en feber som ikke gir seg.

21. Desember 2006: Utvidet blodprøve på eldstedatter på tre og et halvt år viser Akutt Lymfatisk Leukemi. Folk er i julestemning, blide og forventningsfulle. Vi er på Rikshospitalet med ei dødssyk datter. Prøver å finne styrke til å forberede oss på nærmere tre års behandlingstid. Cellegift gis daglig i ulike former og varianter. Cellegiften påvirker blodverdiene. Immunsystemet raser sammen. Jeg sover ikke på nettene da vår datter kan risikere å blø i hjel om blodplatene skulle vise seg å være lave. (Hvem tør å sove i en slik situasjon!?) Lærer oss etter hvert å sove på skift. En slags absurd vaktordning. Hverdagen består blant mange andre ting i å skulle gi opp mot førti (!) tabletter om dagen til en treåring. Surrealistisk! Må i tillegg observere hvert minste lille avvik i allmenntilstand. Alle avvik følges opp, undersøkes og utredes. Stadige mistanker om tilbakefall. Like stadig inn til Riksen for benmargsprøver. Pine seg gjennom den lange ventetiden til resultatet foreligger. Alle avvik må forståelig nok sjekkes grundig for å utelukke spredning eller oppblomstring av kreften. Prøver å puste ut etter hver gode tilbakemelding, men lever i realiteten i beredskap 24/7. Finner meg en gråteplass hjemme hvor jeg en og annen kveld gir meg selv lov til å få litt utløp for frustrasjonen. Om en av oss andre i familien blir syke, flytter vi ut og bor hos familie eller går med munnbind og isolerer oss på et av rommene hjemme. Ved feber på vår kreftsyke datter blir det akutt innleggelse med umiddelbar igangsetting av bredspektret antibiotikabehandling. Sitter ofte alene på rommet på sykehuset med et dødssykt barn sovende ved siden av. Kjenner på angsten og den tomme ensomheten, men er likevel noenlunde trygg. Noen passer på så godt de kan. Jeg kan senke skuldrene noen millimeter mens vi er innlagt.

Mister nettverk. Kan ikke lenger gå på skole, i barnehage, på jobb eller benytte ordinære fritidstilbud. Tør ikke omgås andre i visshet om at en infeksjon kan ta livet av datteren vår. Resultatet blir at vi, familien på fire, sitter i stua isolert fra omverdenen. Jeg tar et trassig valg om at sånn skal det ikke være. Jeg har tross alt lest Barnekonvensjonen og kan litt om regelverk i forhold til barns rettigheter. Jeg vet også en del om hva livskvalitet og ikke minst livsglede betyr i en ellers beintøff hverdag. Parallelt med å våke døgnet rundt for vår datter, setter jeg i gang min egen fritidsgruppe for alvorlig syke barn og søsken. Jeg arbeider mye om nettene, for jeg sover jo stort sett ikke likevel. Sier ja til å bli fulgt av næravisen gjennom sykdomsforløpet. Tenker det er smart i forhold til å skape oppmerksomhet rundt det som ikke fungerer, og for å bryte ned noen tabuer. Går på utallige møter. Skriver søknader om alt fra prosjektmidler, sponsormidler til diverse arrangementer med gruppen, og ordinær økonomisk støtte. Engasjerer andre familier i samme situasjon. Prøver å få støtte politisk, både fra kommunalt og statlig hold. Skriver brev og eposter til ulike politikere og Departementer, til Kreftforeningen og Barnekreftforeningen, til FN, Statsministerens kontor, Barneombudet, Unicef osv. osv.. Alle forstår, ingen gjør noe… Parallelt med dette, driver jeg fritidsgruppen på egen hånd, og får økonomisk støtte fra kommunen og private. Ser en fantastisk velvilje til å hjelpe blant privatpersoner og bedrifter her i byen. Det viktigste: Jeg ser en ubetalelig glede hos de barna og deres familier som får noen sårt tiltrengte gode opplevelser. Barnas smil brenner seg fast på netthinna, og får meg til å fortsette. Godt å kjenne i hjertet at det betyr noe det jeg gjør. Det er godt å skape en mening i det meningsløse! Får opp en interpellasjon i Bystyret. Det vedtas at kommunen her i byen skal drifte barnehagetilbud for alvorlig syke barn og deres søsken, samt støtte et fritidstilbud økonomisk.

Men, hva med de som bor andre steder? Hva når organiseringen av frivilligheten ikke strekker til i forhold til fritidstilbudet? Det hjelper ikke å gi penger, om forutsetningene for å få et trygt og kontinuerlig tilbud ikke er til stede…. Disse barna har ikke andre muligheter å delta i ordinære aktiviteter. Bør det da være slik at det eneste tilbud de har er basert på når de voksne i en frivillig organisasjon har tid, lyst og overskudd til å legge til rette for dette?

Stadige signaler fra NAV om avslag på pleiepenger. Kjenner på frykten og ubehaget. Til slutt kommer det endelige avslaget. Ber om møter med NAV for å fortelle situasjonen ansikt til ansikt. Får til svar at det ikke er behov for det. NAV vet best. Vet bedre enn oss foreldre, onkologer, og barneleger.. Kjemper en innbitt kamp. Jeg har jo jobbet selv i systemet, så jeg vet at det er rom for å bruke både skjønn og empati selv om man har et regelverk å forholde seg til. Har et håp. Håpet brister. Havner på legevakta. Har besvimt og har pustevansker. Vondt i brystet. Mistanke om hjerteinfarkt. Falsk alarm. Kroppen har bare sagt stopp. Får avslag på klagen vedrørende pleiepenger. Må innse at jeg ikke har helse eller økonomi til å forfølge saken rettslig. Må mot alle prinsipper ta ut sykemelding selv om pleiepenger er det eneste riktige å skulle motta i vår situasjon.

Høsten 2009, forkjølelse på eldstedatter går over i livstruende tilstand. Ingenting virker av antibiotika. Akutt forverring av allmenntilstand over kort tid. Blodforgiftning, vann i lungene, forstørret lever og milt, skyhøy feber og en Crp som sprenger måleparametere. Væske siver ut i vev slik at magen mangedobles i størrelse. Intensiv behandling. Men ikke nok kompetanse lokalt. Må akutt til Rikshospitalet. Dårlig sikt, så luftambulanse kan ikke rekvireres. Jeg tar et siste farvel med min datter uten at hun skjønner at det er det jeg faktisk gjør. Ambulanse full fart inn til Riksen midt på natta. Yngstedatter ivaretatt hos min mor, og mannen min er med i ambulansen. Jeg kjører etter med min far som sjåfør. En vidunderlig sykepleier er ferdig på jobb, men bestemmer seg for å følge meg i stedet for å gå hjem den kvelden. Hun sitter og holder meg i hånden hele veien fra Kristiansand til Oslo! Intensiv behandling på Riksen. Ærlig beskjed fra legene at de ikke vet om vår datter vil overleve dette. Min mann, min far og jeg bytter på å sitte ved siden av sykehussenga. Vi sitter der døgnet rundt. Hun skal alltid ha noen ved sin side. Hun skal ikke våkne opp alene uten et kjent fjes ved siden av seg. I verste fall skal hun heller ikke dø alene! Vet ikke lenger forskjell på realitet eller fantasi. Etter å ha vært våken lenger enn jeg tør å erkjenne, slukner jeg et kvarter på en tilfeldig sofa. Våkner og klarer ikke å finne ut av om min datter lever eller ei. Roper min fortvilelse ut i sykehusgangene inntil min mann med et fast grep klarer å roe meg. Har ikke kontroll på kroppen lenger. Skjelver som et aspeløv og går nærmest inn i apati. Orker ikke mer nå. Begynner å se etter utveier hvor man ikke lenger må forholde seg til slik lidelse og avmakt… Natten til min manns bursdag, snur det! Legene tør å ane en svak bedring om de legger godviljen til. Min far kjører meg ned til byen. Går rundt som et spøkelse, men fylt av håp. Kjøper kake, bursdagsgave og en smilende bamse til min datter. Tilstanden bedres ytterligere. Vi smiler gjennom tårene. Datter må nærmest lære å gå igjen etter å ha ligget så lenge i sykehussenga, men hun lever! Vanskelig for å tørre å tro hva jeg ser.. Jeg har jo tatt farvel med henne. Kan jeg virkelig tro på at hun vender tilbake til livet?

Noen måneder etter datter holdt på å dø, skal behandling avsluttes. Vi får beskjed at den utprøvende delen av behandling som vi var med på, kan være en medvirkende årsak til at hun holdt på å dø. Selv om jeg trodde jeg var sliten, er det først nå det virkelig kommer til uttrykk. Hvordan leve “normalt” som andre, når det eneste vi kjenner til er det å leve i frykt og beredskap? Det trygge og normale for oss har blitt hva andre oppfatter som utrygt og unormalt. Vi passer ikke inn lenger. Vi må begynne å lære å leve på nytt, på en ny måte. Vi må bearbeide både våre døtres og våre egne opplevelser. Vi må tørre å leve igjen uten at frykten tar overhånd eller historien innhenter oss. Jeg strever mer enn min mann med dette. Jeg faller totalt sammen. Jeg trenger tid. Tid til å lære hjernen til ikke lenger å tenke beredskap. Tid til å stresse ned all den aktivitet som pågår oppe i hodet. Tid til å hjelpe meg selv å tro på at vi har tiden framfor oss. Tid til å klare å fokusere på å leve her og nå!

Våren 2013: Jeg har brukt for lang tid til å riste av meg opplevelsene jeg har vært gjennom de siste årene. Dette ifølge min arbeidsgiver. Hva er for lang tid?? Er ikke dette individuelt tro, eller er det virkelig en streng fasit hvor alle passer inn? Før mine døtre ble alvorlig syke, jobbet jeg fullt og hadde i tillegg et par tre andre instruktørjobber på ulike treningssentre. Jeg er ikke borte fra jobb fordi jeg er lat. Det er en grunn for det. En grunn jeg har skrevet om her. Jeg prøver å forklare. Jobben er en del av min identitet. Min stolthet. Mitt halmstrå. Mitt mål der framme. Noe å strekke seg etter. Arbeidsgiver sier å forstå meg så godt, men altså ikke godt nok til at de har tid til å vente på at jeg er klar til å komme tilbake. De ønsker å si meg opp fra min stilling. Det blir visst for mye styr å vente på meg. Alt er forandret fra da jeg jobbet der, så jeg har jo egentlig ikke noe å komme tilbake igjen til slik jeg husker det, blir jeg fortalt.

Jeg, derimot, undrer i mitt stille sinn hvorfor ikke jeg har hatt samme mulighet til å “si opp noen” gjennom årenes løp… Jeg vet egentlig ganske godt hva slags rettigheter man har ved alvorlig sykdom. Men hvem har ansvaret når disse rettighetene ikke følges opp eller ivaretas?? Jeg var “tvunget” til å ta ut sykemelding for å i realiteten kunne pleie min datter. Om pleiepenger hadde blitt ytt slik prinsipielt er rett, hadde tidsaspektet sett annerledes ut i forhold til hvor lenge jeg hadde vært borte fra jobb pga egen helse. Hvorfor er det legitimt at jeg mister min jobb? Er det ikke da like legitimt at noen stilles til ansvar for å ikke følge opp grunnleggende rettigheter jeg og min familie har hatt når vi har levd årevis i krise ??

Alle forstår, men ingen gjør noe.

Jeg har nå ventet seks år på svar fra et Departement. Et svar på hva det offentlige kan bidra med for å oppfylle barns rettigheter til å kunne delta i bl.a fritids- og kulturopplevelser. Jeg vil tro Barnekonvensjonen på dette punkt også er gjeldende for syke barn.. Etter et tidligere avisoppslag om ovennevnte, fikk jeg beskjed om at svaret var glemt å sendes ut fra Departementet, men at det nå var på vei.

Svaret som kom var nok en gang et svar uten konkrete henspill. Slik jeg ser det, er det egentlig bare ytterligere informasjon uten noen konkret ansvarsfordeling.. Det henvises blant annet til at man kan be om å få utarbeide en individuell plan. Jeg har selv jobbet mange år innen helse og sosial i kommunen, og vet derfor hvilket omfattende dokument en individuell plan er. For det første kan man spørre seg om familier med alvorlig sykdom orker å gå i gang med å få kartlagt livet sitt, utforme en individuell plan og møte i ansvarsgrupper midt oppe i alt annet, kun for å få lov til å ha et sosialt liv med positive opplevelser… Samfunnsøkonomisk kan man jo stille spørsmålet om hvor lønnsomt det vil være å utarbeide x antall individuelle planer som siden må samordnes for å legge til rette for å ha en arena hvor disse menneskene kan treffes for å være sosiale…

I år er det valgår. Om ikke annet, så i den anledning, håper jeg å få et svar fra politisk hold angående ovennevnte forhold. Et svar som denne gang forplikter og som blir fulgt opp. Jeg er glad på vegne av de familiene som blir godt ivaretatt, men ønsker ikke at flere familier i vår situasjon skal gå gjennom hva vi har gjort og fremdeles gjør.

Det er alltid et håp…

- Inger Mjøs -

Lenker:

Et etterlengtet løft i hverdagen – om tilbud til kreftsyke barn som grunnet kraftig redusert immunforsvar ikke kan delta som andre barn

Er det for mye forlangt å bli inkludert? - Er det foreldrene som må sørge for at barn som rammes av kreft har fritidstilbud og en barnehage å gå i?

Norges eneste kreftbarnehage – Artikkel fra barnehage.no

Lenker som krever innlogging:

Kreftsyke barn ekskluderes – Fædrelandsvennen

Familie i kreftens grep -  Fædrelandsvennen

**

Dersom du ser behovet for en kreftbarnehage der du bor, kan du kontakte Inger: ingermjoes@hotmail.com. Ta også kontakt dersom du vil jobbe for at retten til omsorgspenger og pleiepenger for foreldre til alvorlig syke barn skal bli belyst og bli lettere å få innvilget.

Kvinner debatterer, eller koseprater i trygge omgivelser?

På jubileumsdagen for stemmerett for kvinner kommer det naturlig nok en rekke innspill, kommentarer og kronikker om kvinner og likestilling.

I år har kvinners deltakelse i den offentlige debatten fått størst fokus. Å stemme ved Stortingsvalget er bare en av mange måter å delta på. Å levere stemmeseddelen er en liten innsats sammenlignet med å delta i det offentlige ordskifte, å stemme er en anonym sak som nesten ikke koster noen ting.

Det er i den store offentligheten kvinner er fraværende. Hvorfor er det egentlig slik?

Å blogge er å ytre seg i det offentlige rom, jeg må ta ansvar for det jeg publiserer og holde meg innenfor loven. I tillegg må jeg tenke over om jeg kan stå for tekstene jeg skriver. Å være anonym eller å bruke navn er uvesentlig når det gjelder egen integritet: Om jeg ikke kan stå inne for hva jeg skriver så skal det ikke publiseres. Det skal heller ikke publiseres dersom jeg ikke kan se ungene inn i øynene uten å rødme. Jeg må tåle at barnas venner og deres lærere leser bloggen min. Til slutt skal ikke bloggen være en plass jeg betror meg eller publiserer tekster som ikke tåler å kritiseres. Altså kan ikke tekstene være så nære at jeg ødelegges ved kritiske tilbakemeldinger.

Selv om blogg er et offentlig nettsted, kan det likevel være vanskelig å gjøre den til en god debattarena. For få dager siden skrev Vampus Den store samtalen - som tar for seg kvinners fravær i samfunnsdebatter. Hun skriver at kvinner begrenser seg til å blogge om hus og hjem og generelt om temaer som befinner seg i privatsfæren og som mangler politisk innhold eller samfunnsengasjement. Jeg synes det kan være vanskelig å finne debattene om samfunnsspørsmål jeg er opptatt av.

Vampus’ innlegg ble først publisert på bloggen, så lenket til på Twitter, så publisert i Dagbladet og til slutt lenket til på Facebook-siden hennes. Hvis jeg vil delta i den offentlige debatten: Hvor skal jeg engasjere meg da? Jeg kan ikke legge inn fullt engasjement i alle kanaler, noe må velges inn eller ut.

At kvinner bruker Facebook såpass mye er fordi debatter og innlegg stort sett er av privat karakter – Vampus

Facebook er altså for “privat” til at det teller.

Å delta i samfunnsdebatten: Hva teller som gode nok arenaer? Er det først hvis jeg skriver kronikker (og lar andre bestemme om de skal publiseres – det er altså ikke noe jeg bestemmer alene, men å forsøke å delta gjør jeg) at det teller? Hvor teller stemmen min mest?

Nettdebattene er stort sett diskusjoner menn i mellom. I nettavisenes debattfora, på blogger og de fleste nettsamfunn er det i snitt to tredjedeler menn som deltar. – Vampus

Igjen spør jeg: Hva regnes med? I “mine” miljøer, altså i de bloggene jeg leser, er det mange engasjerte kvinner som deltar og menn er i mindretall – også i diskusjoner om fedrekvoter, som definitivt er mannens arena (selv om mor forsøker å bestemme også her). Er det altså slik at samfunnsengasjementet kun skal vises innen områder som vedhugst, partipolitikk, teknologi, jakt- og fiske og fotball? Menn er da mer enn det.

Det er nærliggende å tro at det er en rangering av viktighet på tematikk. Er ikke det litt rart når alt i sum handler om det samfunnet vi alle er en del av?

Engasjement er bra uansett, eller er engasjement i visse saker mer høyverdig enn andre saker?

**

Les også Cecilie Asker – Tid for stemmeskifte

Som et apropos til kvinners plass i samfunnet er denne artikkelen tankevekkende:  Kvinnen er uansett og naturlig underordnet mannen - Vårt Land (jeg har hentet et sitat fra teksten istedenfor å bruke overskriften, fordi den var lite spennende).

**

Følg gjerne bloggen min via Bloglovin’, Facebook, eller i wordpress-systemet for å holde deg oppdatert på bloggen. Her finner du både samfunnsengasjerte innlegg og hverdagspjatt. Ta kontakt dersom du vil publisere en gjestebloggpost her eller om du har ønsker om temaer jeg skal ta opp. Del gjerne blogg og innlegg med kontaktnettverket ditt. Takk for at du leser!

Gjesteblogg: Sår kjærlighet

Utveksling av tanker og erfaringer er noe av det jeg liker best ved blogging. Den siste tiden har kjærlighet blitt et tema som har fått større plass i mine tanker og midt oppi tankevrimmelen dukket det opp et gjestebidrag i innboksen min. Jeg ble glad!

Finn Hjalmar har jeg kjent ganske lenge, vel å merke som bloggkollega! Han skriver tankevekkende tekster som ofte er ubehagelige, særlig pga bildebruken, men like fullt viktige. Sjekk gjerne ut bloggen: Finn Hjalmars blogg – En blogg med meninger, engasjement, harme og humor. Dette innlegget er nydelig og sårt på samme tid. Del det gjerne!

Den vonde kjærligheten

En kvinne i slutten av 20- årene sitter og leser utenfor huset sitt. Håret hennes skinner i solstrålene. Hun er svært vakker, men øynene mangler gløden. Ektemannen parkerer sin Volvo V70 og går i retning kona si. Ingen kyss, ingen kjærlige blikk. Han er ikke engang fristet til å stryke over håret hennes. Jeg ser på . Blir rasende.

Jeg har vært der selv. Forhold som begynner med de beste hensikter. Romantikk som dør, en sakte grå, kjedsommelig død blant pynteputene og det nye kjøkkenet. De gode små kjærtegnene som blir stadig færre. Lappene på kjøleskapet som uteblir. Telefonsamtalene som blir korte små beskjeder med innhold om logistikk og ting. Den store røde kjærligheten som sakte farges grå, samme farge som den sølvgrå Volvoen som står utenfor det grå Block Watne huset. Samtalenes innhold som endrer seg fra drømmer og kjærlige ord til oppussing av bad som ikker trenger å pusses opp til hvem som skal kjøre ungene til ett eller annet.

Etter noen år skilles de. Unnskyldningen er patetisk. «Vi har vokst fra hverandre» er den mest vanlige. I noen tilfeller er det sikkert sånn. I mange handler det om det kysset kona aldri fikk av den firkanta, logistikkinfiserte grå mannen hun deler seng med. Hun har sluttet å bry seg. Hun har blitt like grå.

Misforstå meg rett. Et ekteskap er i stor grad et partnerskap. Både økonomisk og praktisk. Ting må snakkes om, ting må planlegges. Ting må flyttes på. Men vi glemmer kjærligheten.

Jeg er utstyrt med en altfor stor dose romantikk. Jeg vil elske. Hele kroppen min verker etter å elske. Hver eneste celle i mitt røslige legeme roper ut at jeg vil elske. De kvinnene jeg har elsket ble partnere, noen av de venner, noen uvenner. Jeg forsøkte å puste liv i kjærligheten, men til ingen nytte. Den grå logistikkverden tok livet av den.

Det var aldri den store dramatiske slitsomme kjærligheten jeg søkte. Det var den vare, lille varme kjærligheten. Den som gir deg kraft og ro. Den som får deg til å stå opp hver dag. De små lappene på døra, den uventede telefonsamtalen. At vi tok litt ekstra vare på hverandre. Kanskje en fotmassasje mens vi så på Dagsrevyen. De små ordene. Etter hvert kom det lite tilbake Til slutt døde også min kjærlighet for dem.

Jeg pleide alltid å avslutte mine telefonsamtaler med min elskede med et «jeg elsker deg» Det gjorde jeg fordi jeg aldri visste hva som kunne skje. Hvis jeg døde i en trafikkulykke på vei hjem fra jobb var det det aller siste jeg sa til min elskede.

Jeg har elsket mer enn normalt en eneste gang. Hun er alt jeg noensinne kunne drømme om. Hun var lik meg. Ville elske meg. Hver dag. Ville ha det jeg kunne tilby. Hver eneste dag. Hun kommer fra et annet land. Vi kan ikke være sammen. Årsaken er at det vil gå ut over farens stolthet. Han vil miste ansikt. Så for at en sta gammel gubbe ikke skal miste ansikt så må jeg lide. Kjærlighet for meg er en forbannelse. Mine bønner om å ta den bort er nytteløse. Jeg våkner hver eneste natt med hennes navn på leppene. Hver kvinne jeg møter blekner i lyset av hennes øyne. Dessverre, må jeg si, for de kan ikke noe for det. Jeg trodde hun var en velsignelse en slags bekreftelse på hvorfor jeg er som jeg er. Hvorfor jeg har dette hodet fylt opp av kjærlighet. Det var ingen velsignelse. Kun en forbannelse. Noe jeg må leve med hver dag. Jeg skulle ønske jeg slapp. Akkurat nå lengter jeg nesten like mye til den grå tilværelsen som til kjærligheten til min elskede. Derfor blir jeg sint når jeg ser at tidligere elskende driter i kjærligheten de en gang delte.

Til den grå mannen; Kyss kona di hver dag. På vei ut og inn av døra. Legg inn et lite kjærlig ord når du ringer for å be henne kjøpe melk og brød. Til dere begge: bruk noen minutter hver dag til å tenne glimtet i øynene hver dag. Dere har i hvert fall hverandre. Det er ikke sikkert dere har det om dere glemmer de små romantiske tingene. Og det er ingen unnskyldning for å ta hverandre for gitt. 10 minutter av den dyrebare tiden har dere til hverandre Jeg unner ingen å ende som meg.

Til slutt vil jeg takke Lammelåret. Av prinsipp skriver jeg ikke om private ting på min blogg, så jeg takker for at jeg får bøtte meg på hennes.

- Finn Hjalmar Pedersen -

Hva øyet ser og hodet tenker – på tur i vakre Åsgårdstrand!

Mens vi venter på uka som kommer og tenker på det som skal skje..

Pus med liten:

Hva ser du?

Nydelige Åsgårstrand med bilde av familien!

Blant trær. Er det best å gjemme seg eller å bli funnet?

Får du lyst til å ta på? Trøste? Gå bort?

Dårlig samvittighet for å ikke følge opp forestillingen om den gode mor er noe vi må forholde oss til

En leser utfordrer meg ved å stille så gode spørsmål at jeg ikke kan svare godt nok i kommentarfeltet. Derfor har jeg like gjerne har skrevet en egen bloggpost som svar. Takk Ellen!

Den opprinnelige bloggposten heter Kronikkmødres ansvar? les den gjerne for å ha et grunnlag for denne bloggposten.

Kan det være at tanken om at en barnefamilie (uansett størrelse) skal levere to fulle lønnsinntekter, kanskje blir for mye å bære for mange mammaer?

Spørsmålene er grunnleggende og rører dypt ved oss. Det er ennå slik at menns identitet er sterkere knyttet til arbeid enn kvinners identitet; kvinner aksepterer at menn jobber mer enn dem fordi de mener at dem selv er viktigst for barnet. I kvinners bevissthet kommer familien først og økonomien er underordnet. For menn er forsørgeransvaret overordnet.

Jeg tror at kvinner som sliter med dårlig samvittighet kan gjøre mye for å dempe den. Hva handler den dårlige samvittigheten om? Hvor mye dreier seg om å være en god mor uten at det er forankret i hva ungene trenger? Mye handler om å bli akseptert av folk man identiserer seg med – å fremstå som en god mor. Andres tilbakemeldinger betyr mye og er styrende for valg, mer eller mindre. Jeg tror at disse faktorene rumler i bakgrunnen og er biter av det som tilsammen gir dårlig samvittighet. Vi påvirkes også av andre faktorer, som idealet fremstilt i tradisjonelle og sosiale medier, selv om det er litt flaut å innrømme det.

Dårlig samvittighet for å ikke følge opp forestillingen om den gode mor er noe vi må forholde oss til. Skal vi legge innsatsen i å skape det perfekte hjemmet? Hvilke plikter er selvpålagte og hva er virkelig nødvendig å gjøre? Jeg vet at det er veldig lite som faktisk må gjøres sammenlignet med alt vi tror vi må. Gir det glede og energi å gjøre de valgte oppgavene eller oppleves det som tvang og belastning?

Så lenge kvinner ser på huset som sin arena og tar hovedansvaret for både hjem og barn, vil hodet alltid være fylt med ting som skal gjøres og ting som ikke er gjort. Selv om det er deilig å ha kontroll, kan det bli for mye av den slik at den overtar for den positive effekten slik kontroll har.

Min løsning på dette er å fordele arbeidsoppgavene og ansvarsområder bedre mellom partnerne, ta et kritisk blikk på forventet standard og eventuelt betale noen for å hjelpe til med husarbeidet. Det handler om å prioritere og delegere, altså.

For å klare dette er det nødvendig å løsrive husmoridentiteten fra den en er, slik at en ikke blir mindre mor/kone/kvinne av å ikke ha kontroll på alt. Skammen ved at «alt» flyter må reduseres ved at man stiller spørsmål ved hvorfor dette er en slik viktig verdi, eventuelt symbolsk handling. Når man finner svar på dette kan det bli lettere å frigjøre seg fra det som tidligere var viktig og som hadde en negativ effekt på seg. Jobber en egentlig mer for å få svigermors kritiske blikk enn for eget velbehag? Så er det viktig for meg å understreke at det også kan bli for mye selv om en bare gjør ting en liker og trives med. Den totale belastningen kan likevel bli for høy, slik at man kjenner på utmattelse , depresjon, smerter eller hodepine.

Det er nettopp den totale belastningen som kan føre til at sykdom utvikles.

Kan redusert stilling være helsefremmende eller forebyggende?

Ja, absolutt, men dette handler mye om hvordan den ekstra tiden brukes og hvilke tanker en har om å jobbe redusert.

Jeg mener det er viktig å skille mellom sykdomsårsaker og komfortårsaker. Om helsen er skral kan det være en dårlig avgjørelse å redusere stillingen for å unngå tapsopplevelser, for eksempel tap av stolthet, eller for å skjerme kolleger for merbelastning. Å innse at helsen ikke holder kan være en årelang prosess som pågår parallelt med at stillingen reduseres og reduseres. For noen fører det til at evnen til yrkesdeltakelse svinner bort. Igjen står en med et hav av skjemaer som skal fylles ut, tett samarbeid med NAV og personlig erfaring med folks fordommer og nedlatende holdninger – i tillegg til egne selvbebreidelser. Jeg vil hevde at det er bedre å kontakte NAV og fastlege tidlig og finne ut av hvorfor man blir sliten og har økende smerter, eller hva nå som er årsaken til at man ikke mestrer å jobbe fullt. Kan hende er det en «ordentlig» sykdom som ligger bak manglende kapasitet. Det bør i tilfelle utredes slik at behandling kan iverksettes.

Snevert normalitetskrav?

Det mener jeg absolutt vi har. Forventningen om hva vi skal mestre og hva vi skal forstå er kjempehøye! Det henger til dels sammen med at informasjon er overalt i kombinasjon med behov for å gjør ting rett og personlig usikkerhet. Det er naturlig at man er litt forvirret og usikker når livet endres mye, som det gjør når vi blir foreldre. Vi bør derfor vær kritiske til hvilke påvirkninger vi utsetter oss for og heller gjøre det som trengs for å styrke eget selvbilde og å lytte mer til oss selv enn «alle andre» ukjente forståsegpåere. Vi må søke råd når vi er i tvil, ellers styrke troen på at vi forstår mye på egenhånd. Å utfordre det strenge morsrollebildet som florerer i media og blant mange glansbloggere er en del av dette, tenker jeg.

Hvis man ikke orker å jobbe fulltid med unger i heimen – skal vi da definere disse mammene som syke? Eller er det mulig å tenke at det å jobbe hjemme eller ha deltids lønnsarbeid er en ansvarlig måte å ta vare på seg selv, sin familie og samfunnet?

Når jeg leser spørsmålet ditt kjenner jeg det protesterer inni meg. Det handler nok om at begrepet ‘syk’ er så negativt ladet. Jeg tenker at vi har ulik arbeidskapasitet, på samme måte som andre menneskelige variasjoner som ulikt søvnbehov. Jeg har ofte stilt spørsmål ved om man bare er normal dersom man jobber 100 % stilling og har en meningsfull fritid, som man gjerne får inntrykk av at er definisjonen på ‘normal’. At 100 % stilling er definert gjør at opplevelsen av å være unormal kan slå rot. Det er en viktig side av saken, dette med arbeidskapasitet, men jeg tror det er vanskelig å skille ut det som har sykdomsårsak fra det som henger mest sammen med trivsel og det som bare handler om arbeidskapasitet. På hvilket grunnlag ble det egentlig bestemt at 100 % skulle utgjøre akkurat så mange timer som det gjør? Ligger det forskning bak? Supert om noen kan gi meg kilder!

Problemet er likevel at vi må forholde oss til samfunnet som det er. Det handler om juss og økonomi.

Kan det være at feminisme og kapitalisme er en skummel mix som skaper navklienter av mennesker som egentlig kunne vært sunne og glade?

Dette er et spennende og utfordrende spørsmål! Jeg tror generelt at det kan gi problemer når normalitetsbegrepet er snevert og mennesker skal tilpasses et system og ikke omvendt. At det på sikt kan føre til sykdom er jeg temmelig sikker på. I tillegg kan det gi en opplevelse av å bli ekskludert fra storsamfunnet og gi en følelse av å ikke strekke til/være god nok og å ikke bli akseptert. Hvem vil vel være en utgiftspost? Det siste er en følelse mange i NAV-systemet sliter med. Jeg tror det er et grunnleggende menneskelig behov å være nyttig, å prestere. Når vi tuller med det skapes en reaksjon som for noen kan være inadrettet, mens andre vender raseriet utad.

**

Hva er dine svar på spørsmålene til Ellen?

**

Jeg har engasjert meg i temaet flere ganger tidligere og har skrevet om dette, sjekk gjerne ut disse innleggene:

Din selvtillit – mitt ansvar?

Det er faktisk ikke barnehageplikt i Norge!

Kvinner med husmoridentitet og yrkesskrekk

Selvutslettende husmorstolthet

Menn med kvinnelige problemstillinger

Å bygge jobben rundt familielivet – en ny trend?

Er du ny i bloggen? Velkommen så mye!