Mammaidealet

Jeg står faktisk på beina, har vasket gulvet i dag, skrevet en epost og satt på en maskin tøyvask. Flink!

Starten på hverdagsåret 2014/2015 har hatt en god start. Jeg har allerede betalt melkepenger, skrevet beskjeder i alle kalendre og lagt bokbind på alle bøker.

Føler meg temmelig vellykka, må jeg si.

Jeg er en sånn mamma jeg ønsker å være. En sånn som ordner ting på hjemmebane når ungene er på skolen, som får gjort noe jeg trives med mens de er borte, som kan kalles prestering. Jeg liker det.

– som meg, en avblomstret rose, litt uskarp –

Dette livet er langt ifra det jeg drømte om, men det har sine fordeler og jeg griper grådig om dem.

Jeg vet nemlig at denne perfeksjonerte utgaven av mammarollen har kort varighet. Lenge før jeg oppfatter det, har utløpsdatoen blitt passert.

Det handler ikke om å ha nystrøkne gardiner, nypussede vinduer eller planter som lever. Eller noe av det andre folk strever latterlig intensivt mot.

For meg handler morsrollen om å være der for ungene når de kommer hjem, at det skal være hyggelig for dem. Det handler om at det er ålreit nok her til at ungene ikke skjemmes over å ha med noen hjem. Det handler om å huske hvilken klasse ungene går i, om å ha en noenlunde oversikt over hvillken ukedag vi er i og når ungene kommer hjem fra skolen.

For meg er det slettes ingen selvfølge at jeg klarer ha lange dialoger med ungene hver dag, at jeg kan følge opp lekser eller være nazi på at det ikke er lov å drømme seg vekk på do en halv time, eller å omorganisere dorullene i doskapet hver gang det er snakk om å gjøre lekser NÅ.

Når man lever med redusert kapasitet hver dag, utfordres morsrolle-idealet slik det fremstilles i media, i foreldremagasiner, på mammaforum eller i mammablogger. Det som der anses for å være minimumsinnsatsen er ofte langt over det nivået jeg presterer på når jeg fungerer på mitt aller beste.

Jeg har lært meg å leve med det.

For når en aldri når opp, lærte iallfall jeg meg å dukke dypt ned i kjernen av morsrollen.

– dette det handler om? –

Jeg har lært meg å finne det som var absolutt nødvendig og som gjorde at mine unger kunne få det så godt som mulig. Det handlet om at vi som familie var fire enkeltindivider som tilsammen utgjorde en enhet som hver for oss og til sammen hadde ulike behov, ulike personligheter; om å tilfredsstille de viktigste behovene. Det handlet om å omorganisere alt vi gjorde og høvle ned alle høye terskler og redusere på prestasjonsforventningene. Det handlet om å vekte livskvaliteten høyt, fordi den får konsekvenser for så mange andre ting. Uten trivsel er det blant annet vanskelig å holde på konsentrasjonen slik at skolehverdagen blir vanskelig. Eller å tolerere støvdottene enda flere dager.

Støvdottene, eller sauene som jeg kaller dem, er aldri så store som når jeg ikke har det bra. Rart med det.

Når morsidealet må redefineres, handler det om å finne ut av hvem vi er og hvilke psykologiske behov vi har, slik at vi møtes som likeverdige, med tillit og trygghet på at en blir respektert. Det må vektes høyere enn fritidsaktiviter som stjeler den eneste tiden av døgnet vi er samlet rundt et bord.

– ja, den er hjemmelaget –

Det er lett å glemme hverandre som par når hverdagen er strevsom, når alt fra handlelisten til sesongklær ser ut som svære fjell som må overstiges – helst litt fort!

– oppfyller Hornes drøm: statsautorisert dating –

Det er når alle dagene er tunge på ulike vis, og det ikke er noen flere gjøremål å kutte ut før liv og helse er truet, som det heter når staten bryter helsepersonells streik, at parforholdet virkelig blir satt på prøve. At foreldreskapet blir det. At min egen trygghet blir det.

Det er da at fulle kjøkkenbenker betyr ganske lite, eller noen ganger forferdelig mye, fordi den hersens kjøkkenbenken representerer all frustrasjon og alt som er galt og ikke virker.

Det er i de mest pressede situasjonene at jeg kjenner et økende press innenfra for å skrike høyt og buldrende: Hva faen driver dere på med dere bortskjemte mennesker som tror at hele verden går under om dere ikke vasker kjøkkengulvet en dag, om dere ikke har nylagt sminke eller egenproduserte kort og hjemmelaget leverpostei på den økologiske, dinkelbrødskiva deres – selv om det selvsagt er litt overmodig å innrømme at en er så gammeldags at en spiser brød..! Hva går det av dere, ser dere ikke at alt det jåleriet ikke betyr en dritt for ungene, at det bare er egen forfengelighet det dreier seg om, klatring på perfekthetsskalaen?

Ungene gir blaffen.

Ungene vil bare ha tiden din, litt tilstedeværelse, men trenger den ikke hele tiden. Det er helt greit og helt lov å ta seg en time med nett, ungene deres trenger ikke oppmerksomhet hele sin våkne tid. Det er helt sant. Litt egoisme er bare sunt. Det kalles også egenpleie, forebyggende alenetid. Det er lov.

Vi foreldre skal holde mange år, hvorfor går folk inn for å slite seg ut innen den første ungen har startet på skolen?!

Man blir ikke helt av å bli utslitt!

**

Andre morsrolleinnlegg av meg

Et hjertesukk om morsrollen og fluktruter

Amputert morsrolle?

Syk morsrolle

Rapport fra et hektisk mammaliv

**

Hvis du likte dette innlegget, kan det være at du liker flere jeg har skrevet, følg meg gjerne via Bloglovin’ eller lik Lammelårtanker på Facebook.

Du er velkommen til å dele og kommentere!

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

Les alle innlegg av Anne-Helene →