Frysetrøbbel

Nå skal jeg virkelig realisere meg selv som pliktoppfyllende husmor og skåre høyt på perfekt-mor-skalaen! Med intenst blikk går jeg løs på oppgaven og kjenner ambisjonene vokse så det smerter. Mens jeg sitter stille.

Sakte formuleres rutiner, og forslag til nye vaner popper opp ett etter ett, noen forkastes, mens andre får bestå. Dette skal bli så bra!

Den forbannede frysen skal bli lett og fri for alt som minner om vinter, nå er det vår og slikt skal huset bære preg av. Innhold uten merking kan bli en liten miniekspedisjon for de tøffeste av oss og kanskje ender vi med plommesyltetøy til middag eller chili con carne til nisteboksen, men er det så nøye da?

Det er rart hvordan denne ambisjonen, eller dette forsettet, har en tendens til å avgå med døden etter rimelig kort tid i livet. Og for hver gang ambisjonen oppstår på nytt skjer det samme igjen. Jeg begynner snart å tro at det er en mening med det!

Hva med deg? Skårer du høyt på flink-mor-skalaen ved å avise fryseren jevnlig? Har du orden og system i fryseboksen eller er det en uberørt, taus plass med advarselskilt?

Hoder som aldri sprekker

Det er merkelig småkaldt ute til tross for at gradestokken hevder det er 10 grader.

Jeg sitter på trappa til terrassen, forstår at jeg må hente et ullpledd og en svær kopp te.

Mens jeg sitter og lytter til alle de glade stemmene og hører grusen knuse under sykkeldekk legger jeg merke til at sykkelhjelm er et fremmedelement. Kanskje disse menneskene på sykkel tror de er uknuselige? At ingenting galt kan skje bare fordi det vanligvis ikke skjer ulykker?

Tro om igjen!

Mye galt kan skje, sykkelhjelm er en billig investering for framtiden.

Så: min oppfordring er å bruke sykkelhjelm – også selv – og oppfordre alle andre til å gjøre det samme.

Har skrevet om sikkerhet tidligere: Se meg så jeg ikke dør

Årstidsforvirret! Hva er det hvite som detter ned?

Jeg er ferdig med vinteren, men gradene er ennå kalde. 

Jeg er lei av å fyre, gidder ikke mer og ender opp med å fryse. Lukker øynene, hviler en stund, tenker litt til, men det er like kaldt når jeg åpner øynene igjen og ute er bakken hvit. Hvorfor?

Jeg kjøper våren, sommeren, setter sommerfugler på bordet, smiler.

Tenker mer, lar gode samtaler leve inni meg, få sitt eget liv. Det gir meg kreativt påfyll, jeg flyter, løftes opp, kjenner luften under meg. Opp skal jeg! Fra her og videre, aldri bakover. Skape det nye, være i det.

Livet er godt og det leves.

Har du forresten lyst til å lese et innlegg om kjærlighet? Du finner det her.

Kakepraksis

Bursdagsbarn finnes i alle aldre og bursdagskaker i alle varianter.

Hvem bestemmer hva slags kake barnet skal få og hvem skal lage den?

Er det slik at den som har bursdag kan velge og få det hun vil, eller må barnet – hvis det er i voksen utgave – bake sin kake selv?

Når en selv baker sin kake kan en også smake og få den som en vil, men om en blir bakt til kan overraskelsen bli stor – og kanskje også skuffelsen?

Hva slags kaketradisjoner har dere i ditt hjem? Er kjøpekake lov eller er det juks?

I morgen skal jeg dele min favorittkake med dere, om enn i skriftlig og kanskje visuell form.

God lørdagskveld!

 

Hvor mange barn vil du ha?

Det er fremdeles mest vanlig å få to barn i Norge, men de senere årene får flere og flere par tre og fire barn.

Hva dette skyldes vet jeg ikke, årsakene er mange og sammensatte. Det er nok ikke til å komme bort fra at vi påvirkes av trender, også på dette området. Vi blir inspirert av hverandre. Vi påvirkes også av holdningen vi møtes med når vi er sammen med ungene på offentlige steder, som Casa Kaos forteller om. I noen miljøer er det lettere å ha barn, fordi menneskene rundt oss er vennlig innstilt, politikerne sørger for gode oppvekstvilkår, vi klarer å samarbeide godt med partneren og økonomien er god.

Jeg tror også at noe av det som skiller dem som får mange barn fra dem som får ett og to (når det ikke skyldes sykdom, økonomi og praktiske vanskeligheter), handler om personlighet. Mine fordommer sier meg at dem som får mange barn er sånne rolige, beina og fingrene i jorda-mennesker som glatt overser rot og synes det er sjarmerende og ikke irriterende; sånne som tar ting som det kommer og som ikke har kjent på hva stress er. Eller veldig organiserte og strukturerte mennesker som synes det er helt naturlig  å smårydde og pusle i hjemmet og som ikke kan fordra å sitte i ro. Jeg må si at jeg har en beundring for den første typen!

Jeg lurer på om antall barn handler om hva slags livsstil man ønsker seg. Jeg kan ikke skjønne hvordan folk klarer å jobb fullt begge to, ha tre – fire barn og likevel ha en opplevelse av å overleve? Kanskje det bare er en myte, eller kanskje behovet for egentid er lite og de føler seg så ett med familien at alt annet blir irrelevant? Med barn følger endringer i livsstilen, ting er ikke likt med og uten barn. Og for den som har hatt kort tid til å forberede seg på å bli foreldre kan nok overgangen bli svær. Å ha barn er på mange måter en livsstil.

Hvor mange barn som er riktig for den enkelte familie, tror jeg avhenger av så mange faktorer at det ville vært meningsløst å ta det for seg her. Det viktigste, tror jeg, er at man fått ett barn og så finner ut hvordan det fungerer å leve som familie før en får neste barn. Det er nemlig ikke slik at man på forhånd kan vite hvordan det er å ha barn, selv om man kan ha en viss anelse. Vi forandrer oss når livet forandrer seg og det er ikke sikkert at det som fungerte før barna kom fungerer like bra senere. Det tar tid å finne ut av.

I morgen publiserer jeg et gjestebidrag til Slik er livet mitt – en bloggserie om livserfaringer som handler om å ha mange barn. Følg med!

Jeg er så takknemlig for at så mange har valgt å dele sine livserfaringer her i bloggen! Tips meg gjerne om du har temaer du ønsker å lese om: lammelaaret@gmail.com

Hadde du bestemt deg for hvor mange barn du skulle ha før du fikk ditt første? Ble det som du planla?

Les gjerne disse innleggene om tid og barn: Vi har ikke tid til barn, og om antall barn i Norge: Norske kvinner – ikke innvandrerkvinner – må føde flere barn

Mammutfangst 2013

Den raskeste vei til lykke er en høy stabel bøker på stuebordet!

I dag er veien til lykke billigere enn ellers i året, iallfall for dem som liker å eie sine bøker. Mammutsalget er igang!

Å titte i avisa og krysse ut de interessante bøkene gir en egen liten glede, følelsen sprer seg til resten av kroppen og ender i et smil!

Med opptil 80 % rabatt ville det vært dumt å ikke bruke en halvtimes tid av vinterferien i meter på meter med bokstabler for å plukke ut de beste. Dette er en kjekk anledning til å enten fylle på egen bokhylle, handle inn gaver eller gi barna fagbøker ala “Moro med vær” eller veldig skolerelatert: “Barnas store ordbok nynorsk” (sistnevnte satt ned 200,-). Det lønner seg å tenke smart!

Jeg var på utkikk etter “Onkel Toms hytte”, men fikk dessverre ikke tak i den, men jeg fikk tak i jungelbøkene (Rudyard Kipling) og måtte ta med meg “Smalahans”, kanskje mest fordi jeg leser bloggen til forfatteren: Alt Godt. I boka kan du til og med lære å lage brun saus, altså grunnleggende kokkekunnskap – en bok som burde vært obligatorisk for alle som flytter hjemmenfra for første gang, har jeg funnet ut.

Til stor glede for stor og små har Ringenes Herre flyttet inn her vi bor – så blir det litt bedre tid til å få lest den ferdig før innleveringsdatoen til biblioteket går ut.

Barna mine pleier å få 100,- kroner hver til å handle på Mammutsalget. Jeg synes det er en fin måte å gjøre salget til noe spesielt. Det kommer så mye gratis ved ekte leserglede, så lesing er høyt prioritert i min familie. For den som selv ikke liker å lese kan bildebøker være bra, eller bare sitte i armkroken og lytte, eller leke mens en voksen leser.

Har du handlet i dag? Er du på utkikk etter noen bestemte bøker, eller bryr du deg ikke?

 

Det kjipe voksenlivet!

Det finnes visst sånne rare voksne som elsker å fjerne støv og som fargesorterer bøkene i bokhylla –  det er rare mennsker, det!

Damer i møbelkatalog-hjem som aldri har sofasmak i rompa, som jevnlig vasker tastaturet og som vier livet til knipsing av nyeste Ting. De er laget av noe annet enn meg.

Jeg synes det er dritkjedelig og frykelig unødvendig å vaske gulv flere ganger i uken, så jeg lar være. Å hele tiden ha rene kjøkkenbenker og ikke engang ha lodne kaniner som husdyr. Eller bare ha planter som lever, som er grønne og glinsende. Jeg skjønner meg ikke på slike folk.

Det er urkjedelig å bruke all tiden på slike huslige sysler som paraplybegrepet husarbeid dekker. Det er ikke noe problem å la alt flyte, for etter en kort stund er du så vant med rotet at det kjennes trygt og godt og vet at det er slik det skal være! Alle irritasjonsmomenter blir borte, vips! Jeg må nesten le litt når jeg leser om folk som anser seg som slappfisker fordi de bare gjør fredagsreint. Ha ha! Tenke seg til om det var rent overalt hver fredag! Eller om det noensinne ble vasket vegger og tak, som andre hevder å gjøre en gang eller to i året.

Det handler bare om å sammenligne seg med de rette folka, og unnlate å lese interiørblogger og titte på rikmannshjem.

Tenk om alle kunne gi litt mer faen og heller vært sammen enn å bruke tiden på kjipe oppgaver med kortvarig effekt? Altså; en blir ikke en bedre mamma eller pappa av å holde orden hele tiden!

Kanskje folk ble litt lykkeligere om de ga litt mer blaffen i hvordan det ser ut i huset? Det kunne kanskje skjøvet utbrenthet og sykemeldinger lenger bort? Det er tross alt kvinner som oftest blir utbrent og som stadig har dårlig samvittighet (antakelig for ting de selv tror er nødvendig å gjøre, men som få andre bryr seg om).

Senk heller skuldrene og innfør minst en dag i uken der alt husarbeid (foruten lystbetont muffinsbaking) er bannlyst. Det gir mer fritid og lettere liv. I gamledager i kristne hjem var søndagen hellig, det var Hviledagen. Dritkjedelig for unger, men antakelig svært heldig for de voksne. Hva med å innføre det igjen?

Jeg mener: Noen “slappper” ikke av før de blir dausjuke av omgangssyke eller får influensa. Da er det noe galt et sted. Forventningene til seg selv er i det høyeste laget.

God, slapp søndag!

**

Les også Selvutslettende husmorstolthet og Råd som gjør at parforhold varer

Du kan følge bloggen på Facebook. Jeg har vært treg med å legge ut lenker til andres tekster og relevante artikler, men skal forsøke å ta det opp igjen. Følg med! Og du? Takk for at du følger bloggen min, det er kjempefint å vite at noen verdsetter det jeg skriver og tenker høyt om!

 

Hvem er du?

Spørsmålet er så vanlig at vi ikke tenker over det engang. 

Noen ganger tenker jeg at vi burde stille spørsmålet til folk vi kjenner, og til oss selv. Hvem er du? Hvem er jeg? Hva legger jeg vekt på når jeg skal fortelle om meg selv? Er selvpresentasjonen annerledes i dag enn for ti år siden?

Det er ganske vanlig å presentere seg ved å fortelle hva slags roller en fyller, enten det er som foreldre eller ved å fremheve hva slags utdannelse og yrke en har. Dersom slike opplysninger ikke er relevant for settingen er det spennende å reflektere rundt hvorfor vi drar fram nettopp slike ting.  Er jeg bare noen når jeg er noe for andre? Defineres jeg av mine roller eller defineres jeg av mine tanker?

Hvem jeg er  har mange svar og hvordan jeg besvarer spørsmålet forteller noe om hvor jeg plasserer meg selv i forhold til det jeg har rundt meg. Svaret forteller noe om hva som er viktig for meg og hva jeg ønsker at folk skal feste seg ved. Vil jeg skjule meg, kamuflere meg i ting som skaper avstand mellom den jeg opplever at jeg er og den som lettest aksepteres av andre?

Prøv å tenke på deg selv uten å dra inn dine relasjoner, din alder, ditt yrke eller din geografiske tilhørighet. Hvem er du bare i deg selv? Finnes du uten alle sakene om omslutter deg?

Kanskje føler du deg rar, annerledes?

**

Nrk sitt tv-program Hvem tror du at du er? er et eksempel på at vi ofte defineres av hvem vi er i slekt med.

**

Er du ny her? Du kan følge bloggen på flere måter, f.eks via Bloglovin’ eller du kan like bloggen min på Facebook. Velkommen hit!

Foreldres dårlige samvittighet endrer væremåten

Den dårlige samvittigheten vrir hjernen rundt og rundt og jeg trekkes inn i meg selv og bort fra det som skapte følelsen.

Jeg angrer. Jeg sa ikke det jeg skulle. Jeg gjorde ikke det jeg hadde bestemt meg for å gjøre. Jeg skle tilbake i et mønster jeg trodde jeg hadde sagt farvel til. Farvel-et skapte ikke den endringen jeg trodde det skulle, handlingene hang igjen.

Unnskyldningen uteble og jeg flyttet tilstedeværelsen bort fra der den skulle være og innover mot selvbebreidelse og slemme tanker. Om meg selv. Hvorfor var jeg så dum?

Den dårlige samvittigheten endrer meg, gjør at jeg handler annerledes enn jeg vanligvis gjør. Jeg får nok med å skjenne på meg selv, blir kanskje overhyggelig og sier ja til det som vanligvis besvares med et nei. Jeg bryter prinsipper og skeiier helt ut; fleksibilitet kan det også kalles, selv om det er den dårlige samvittigheten som har fremkalt det. Det er årsaken som ikke er heldig.

Dårlig samvittighet kan endre hvordan vi gjør ting og mange ganger er det slik at vi kompenserer for det ved å vike unna viktige prinsipper eller forsterke handlinger som ikke er ønskelige. Noen ganger kan negative tanker forstyrre kontakten med barnet, fordi den voksnes væremåte endres. Et eksempel på det er overgangen fra foreldrepermisjon til barnehage der foreldrene ønsker å fortsette å være hjemme, men ikke kan velge. Den dårlige samvittigheten fordi man ikke kan velge det beste kan påvirke hvordan barnet trives i barnehagen.

Hva kan man egentlig gjøre for å ha mindre dårlig samvittighet?

Noen ganger kan det være hensiktsmessig å undersøke hvorfor en får dårlig samvittighet. Det krever ærlighet med en selv slik at en våger å ta tak i kanskje skamfulle tanker. Mye av den dårlige samvittigheten oppstår fra detaljer. Å sette hendelsene inn i et større sammenheng kan være et effektivt middel.

Dårlig samvittighet kan ha årsak i handlinger og avgjørelser en ikke helt kan stå inne for. Valgene strider mot personlige holdninger eller prinsipper, mot tanker om hva som er det beste. Ved å finne begrunnelsene for valgene og holde fast ved hvorfor man valgte som man gjorde, kan det bli lettere å stå for valget. En forutsetning tror jeg er at det er positivt vinklet. Eksempel: Ungen min må i barnehagen fordi myndighetene ikke verdsetter den jobben jeg gjør på hjemmefronten! – dette kan byttes ut med: Jeg prioriterer barnet mitt ved å forsørge det og gi det et godt livsgrunnlag.

Jeg tror at ved å identifisere at man har dårlig samvittighet og siden forholde seg konstruktivt til den, kan mye av den elimineres. Samtidig kan det være lurt å tenke på følelsen som en rettleder som gir beskjed om hva man gjorde rett og galt. Hva som ligger bak det man oppfatter som rett og galt kan være spennende å nøste i.

Har du mye dårlig samvittighet?

**

Jeg anbefaler artikkel på webpsykologen om følelser, mestring og barn. Anbefalt bloggpost om å gi litt mer blaffen (og få mindre dårlig samvittighet?): Tyskertøsa – Ignorer barnet ditt!

Er du ny her? Du kan følge bloggen min ved å skrive inn epost-adressen din i et felt på bloggens forside, høyre side. Du kan like bloggen på Facebook eller følge den via Bloglovin’. Del gjerne innlegget med andre (husk å lenke!) og legg gjerne igjen en kommentar! Velkommen!

Stem gjerne på bloggen på Foreldremanualen.

Foreldreoppdragets mål og kjærlighetsforvirring

Når livet klumper seg til og alt skjer til samme tid som energien synker og motløshet er alt du ser når du titter i speilet: Hva gjør du da?

Det er aldri bare ett svar på kompliserte spørsmål og svarene finnes ikke alltid som er komplett leksikon i en selv. Noen ganger må en søke råd utenfra. Noen ganger må en legge bort kompensasjonen og tørre å se på problemene som de er. Det er tøft.

Jeg har lært noen knep som har holdt meg flytende når vannet har har steget raskt. Min beste redningsplanke het MÅL. Jeg løftet blikket og holdt det fast mot målet. Målet var at alt skulle havne i land uten skader; målet var å ikke bryte sammen, men holde meg sterk så lenge krisen rakk.

Når livet nesten blir mer enn en tåler og man snubler og feiler og alt er tungt, da er det godt å finne kraften i veien til målet. Hva er målet? Det kan være at den tøffe perioden er over, f.eks at ammingen er igang, at barnet sover hele natten, at man kjenner seg selv igjen, at man kommer til behandling og møter forståelse, at minstebarnet er blitt selvstendig, at man kommer seg ut av en destruktiv relasjon eller at man fullfører en utdannelse. Det kan være mye.

Vi er ulik utrustet mot smerter og prøvelser, men det er lett å glemme og lettere å huske på alt andre klarer og mestrer (det er mye når vi bare ser overflaten). Når vi bare ser feilene våre er det lett å idyllisere andres liv. Når livserfaringen ligger bak oss, blir noen bedrevitende tanter. Andre legger erfaringen til sin historie og glemmer den ikke, men klarer å forholde seg til den og bruke den når andre sliter med noe lignende.

Jeg tror at det er i rolige perioder der vi klarer nyte livet eller leve uten store vanskeligheter at vi bør tenke på hva vi ønsker for oss selv og familien vår. Har vi felles mål? Har vi satt ord på hvilke “resultater” vi ønsker oss?

Å tenke at ungene skal bli selvstendige individer med godt nettverk og ønskejobben er lett, men hvordan kommer vi dit? Skjer det av seg selv eller trengs det en mer konkretisert plan?

Ikke alle bruker mye tid på refleksjoner og tanker om langsikitige mål. Ikke alle har tiden til det. Jeg tenker at fordi vi er forskjellige utfyller vi hverandre, men det er lett å tro mer på andre enn en selv med dårlig samvittighet som resultat. Det ville vært fint dersom vi heller kunne trekke det beste ut av hverandre.

Det er ikke vanlig å tenke mål for foreldreoppdraget, for det er forretningsmessig og følelsestomt. Jeg tror likevel det kan være lurt å tenke litt på den måten. Langsiktige mål for barneoppdragelsen og delmål underveis.

Den unike ved foreldreskapet er kjærlighet og følelser. Med det som grunnlag vokser ansvarsfølelsen fram. Kjærligheten rykker teppe under beina bort, en blir svimmel og slår seg. Kjærligheten mellom foreldre og barn er unik, for den gjør blind og døv og tullerusk. Oppi alle følelsene og oppi alt kaoset er det planken MÅL som gjør at dagene ikke stopper opp i håpløshet og skaper så stor forvirring at det nesten er umulig å slipper ut igjen. En vet at det tøffe går over, eller at kaoset tar slutt,  fordi en har visualisert målet. Akkurat det kan gjøre at det tunge blir mindre tungt slik at også gleden slipper til. Hverdagen må flyte.

Har du redningsplanker?

**

Les også gjerne Barn som sørger: Hva kan vi gjøre?, Hvordan kan vi snakke med barn om vanskelige ting? og  Råd som gjør at parforholdet varer

**

Lik gjerne bloggen på Facebook eller følg den via Bloglovin’. Del innlegget med vennene dine dersom du liker det.