Verdens beste eller verste mor?

Grunnet midlertidig skrivestans av kjent opphav, begrenses dagens innlegg så mye som mulig.

Verdens beste mor blir omhyggelig markert i sosiale medier, som en normal og vakker sak. Mine tanker går til alle dem som minnes en mor som er borte, eller som har hatt en mor som på ingen måter levde opp til forestillingene om hva en mor skal være. Likeså til alle dem som sliter med morsrollen og som føler seg langt fra verdig tittelen “Verdens beste mor”. Å føle seg god nok som en er, er nok det vanskeligste av alt.

Viser deg videre til Morsdagsinnlegger i 2012: Ekte mannfolk baker kake til sin kjære og 2011: Alle mødres dag - om supermammaidealet

Og les Kjetil Dybvik: Verdens beste mamma finnes ikke!

Jeg ønsker deg en god kommende uke! Takk så mye for at du følger bloggen og velkommen til nye følgere!

Følg gjerne bloggen på Facebook, det hender at jeg legger ut lenker til relavante nettsteder og bloggposter som ikke blir tatt med i innleggene på bloggen.

Mammatreff versus pappatreff

Pappaene møtes over en pizza og medbrakt drikke i idrettens falleferdige hus. Invitasjonen er skrevet i svart på hvitt ark og åpenheten er stor: Kom som du er med dine vanlige klær, om du er helpappa, halvpappa eller ekstrapappa er ikke viktig, bare kom!

Mammaene skal møtes i flotte lokaler, de er sminket med høflige smil. På vonde stoler blir baken øm og drikken den må bestilles. Påmeldingen må skje i god tid og den kan ikke trekkes.

Sukk.

Det ene er lavterskel med utslåtte armer og vennlig smil. Det andre formelt, stivt og show off. Eller tar jeg feil? Møtes jeg i mine egne fordommer mikset med ønsker for meg selv?

Jeg er ikke i tvil om hvilket treff som frister mest og det er ikke mannfolka som trekker. Jeg har nok med han som er min.

8.mars 2011, årets eneste dag for damene

8.mars, den internasjonale kvinnedagen. En dag vi nordmenn er for bortskjemte til å skjønne betydningen av, eller muligens for uvitende til å skjønne rekkevidden av.

Jeg skulle skrive noe smart og veloverveid om ansvaret vi har for den kommende generasjons holdninger til kvinner og kvinners rettigheter. Jeg skulle skrive om betydningen hver enkelt av oss har for hvordan ting utvikler seg og hva som blir stående på stedet hvil, fordi kvinner som blir mødre ikke er villige til å velge mennene sine inn i familien for fullt og seg selv bort fra familiens nyoppussede vegger. Jeg skulle skrive mye smart om temaet til ettertanke og kanskje engasjert eller provosert noen her og der, men istedet for å skrive noe på egen blogg har jeg kommentert andres tanker. I dag har det vært lettere å ta utgangspunkt i andres meninger og refleksjoner enn å produsere selvstendige tanker. Sånn er det noen ganger, og så lenge vi lar det bli med unntak er det ukomplisert, men dersom vi gjør det til regelen å ikke produsere eget, er vi på vei i feil retning. Vi må ikke leve på andres tanker alene!

Jeg dumpet innom Mammadamen og la igjen noen tanker og et par svar hos henne. Ta gjerne turen innom du også og si hva du mener om damer og sosiale medier og kvinners innflytelse i samfunnet generelt.

Selv nyter jeg kvinnedagen med nybakte rundstykker til kveldsmat ikke bakt av meg selv og nyter å ha kapret en som har forstått det, en som tar utradisjonelle valg uten å bli tvunget til det. Det finnes ikke mange av den sorten og siden jeg ikke vil dele han med andre, vil jeg jobbe for at flere får en som ligner litt på han. Menn som vet at små gutter og jenter trenger tilstedeværende fedre, eller mannsfigurer, i livene deres tar bevisste valg. De dukker ikke bare opp når det passer dem eller lar damene bestemme hjemme mens de selv får sjefsstillinger og gjør levestandarden avhengig av hans høye lønn, mens hennes bare er et søtt supplement. Bevisste menn og damer ser lenger enn til foreldrepermisjonsslutt eller neste lønning.

Bevisste valg er lette å stå fast ved fordi de er mer gjennomtenkte og planlagte enn passive valg som bare ble slik. Bevisste valg kan man leve med, men jo flere damer som velger å være hjemme lenge med hvert barn, jo vanskeligere er det for dem som ønsker å jobbe fullt. Det bygger opp om en forventning om hva en mor er og skal være, forventninger som kan ha en høy pris å bryte med, sosialt sett, i visse miljøer. Det er med på å gjøre arbeidsgivere mer negativt innstilt til å ansette unge damer i såkalt “fruktbar alder”, fordi de forventer stort fravær, både i form av svangerskap, permisjon og syke barn. Med en jevnere fordeling av omsorgsoppgavene vil også arbeidsgivers syn på unge arbeidstakere endre seg. Menn og damer blir mer likestilte.

Se også dette innlegget: Fedre sniker seg unna

Alle mødres dag

Hun smiler mot kamera med krypende barn overalt. Bildet utstråler lykke og vellykkethet. Hun har fire barn, er trendy som få, og uten tvil elsket av sin mann.

Hun er ikke mindre enn en Supermamma! Hun ser ut som en prinsesse eller bjørn, ifølge sin sønn på fire. At fire barn mellom sju og fire kan være slitsomt, innrømmer hun, men smiler det bort i et: “Det er så givende”.

Malen for hvordan mødre skal være bekreftes av Tønsberg blad lørdag 12.2.2011. Vi kvinner skal være opptatt av hus og hjem, våre ambisjoner skal bare dreie seg om dette. Interiør kan kombineres med blogging og nettbutikk, slik at mor slipper å forlate hjemmet mer enn høyst nødvendig. Om hun er riktig vågal, starter hun kafè, gjerne med ammende småbarnsmødre som målgruppe eller kles-/designbutikk som hun kaller boutiqe. Hvis man er moderne, altså, de tradisjonelle holder seg til helsevesenet eller jobber som småbarnspedagog, hvis de absolutt ikke kan være hjemme med barn.

Å forme ambisjoner etter familielivet slik at alt tilrettelegges etter de små, slik at mannen kan jobbe og tilfeldigvis få sjefsstillinger og godt betalte jobber, er så typisk at det er et problem. Menn får bedre betalte jobber fordi lønn ikke er viktig nok for damer. De nære ting er de viktigste tingene. Mannen finansierer, kvinnen utfører praktiske omsorgsoppgaver og realiserer seg selv innenfor snevre rammer.

Det er ikke noe galt i ønsket om å være mest mulig sammen med sine barn, men det er noe galt i forventningen om at vi skal være det. Forventninger det kan være vanskelig å stå opp mot. I noen miljøer er man rar og opprørsk om man velger jobb til seg og full barnehageplass til barna. Rammene for normalitet og aksepterte valg er snevert.

Supermammaidealet er snevert. Alt slitet skal smiles bort, det er ikke rom for oppgitthet eller ønske om noe annet. Få når det og det er vel derfor det er et ideal. Fire barn er dessuten tredy.

Det er langt flere “bare” mammaer enn Supermammaer. For noen av oss er det nok å være “bare” mamma, for noen av oss er det helt ukomplisert å synes det er tungt. Noen av oss er mødre uten barn. Noen av oss provoseres av idealet om hvordan vi skal være og hva som er godt nok, fordi det er så snevert at vi aldri når opp. Og dersom vi snakker høyt om at vi ikke er interessert i å bli Supemamma, risikerer vi undrende eller fordømmende blikk.

Ved å si at “ikke alle er så mye mamma som Mona”, risikerer vi at noen av oss føler seg som mindreverdige mødre, fordi vår standard er så lav at Supermammaene ikke ville vedkjent seg det på noe som helst måte.

Supermamma eller ei: GRATULERER MED DAGEN!