Alene mor

Mange dager har kommet til den siste og nesen endrer snart retning fra unntaksvise dager i sør til vante trakter med langt flere i hus et annet sted.

Bagen er litt mindre romslig og hodet er fullt av lengsel; det er bare timer igjen.

Streikeglade barn har fått timer alene: Med nøkkelen i hånda og stolthet i kroppen har det blitt låst opp og igjen hver dag og det likes herfra til månen.

Når mor kommer hjem er gleden over det ene over og gleden over det andre begynt, men erfaringen med å mestre den sitter.

Mine dager uten barn er rare og enn så hektisk som hverdagen er; det lengtes!

Jeg vet jeg er heldig som har fått de beste og hver dag kan brukes med dem. Det viktigste i verden for meg er dem og tanken på alle som har en for lite eller ingen i det hele tatt, og dem som ikke får all tiden de ønsker, forsterker og understreker min glede og takknemlighet over å være den jeg er for de beste som finnes.

Vi snakker ikke om ensomhet

Vi snakker ikke om virkelig ensomhet, det ligger kanskje i sakens natur.

Å være ensom er nesten uhørt i samfunnet vårt, særlig når det gjelder unge mennesker. Media elsker å snakke om suksessrike mennesker, mennesker med for liten tid og for mange venner som de ikke rekker å prioritere.

Hvem snakker om alle som ikke passer inn?

Å være ensom kan være skamfullt. Siden vellykkethet måles i antall venner og fullt program blir mennesker uten stort nettverk enda tydeligere alene. Det er synlig på en måte som ikke fantes tidligere. På den andre siden er det også enklere å ta kontakt, selv om det kanskje ikke er lettere. Terskelen for å ta kontakt kan være høy, fordi risikoen kan kjennes stor. For noen vil det være enkelt f.eks å sende venneforespørsel på Facebook fordi kjennes lettere å gjøre det og få svar, det er klart språk. For andre (de fleste?) er det vanskelig å få avvisningen så konkret tilbake.

Å spørre tydelig om å bruke tid sammen eller være “venner” på Facebook er til hinder for den langsomme bli-kjent-fasen. Har selv kjent en del ganger at det er skummelt-spennende å spørre noen personer. Redselen for avvisning kan være stor.

Ensomhet er vondt. Når en ønsker å være sammen med andre, men ikke kan være det, kjennes det tungt. Etterhvert som tiden går og savnet blir større, kan en liten sosial angst vokse fram. Spørsmål om en selv er verd vennskap sniker seg fram, tanker om egen utilstrekkelighet, annerledeshet og redsel for å ikke være bra nok, kommer nærmere. Usikkerheten gjør en klønete og famlende. En blir kanskje tryglende og føler seg masete bare fordi en finnes.

Det er ikke lett å komme ut av en slik spiral, og det blir ikke lettere ved å bli fortalt alle “bare-rådene”, de enkle, kanskje sanne rådene som synes for vanskelige og for lite empatiske. Å bli fortalt at en selv må ta ansvar for eget liv, kan oppleves som et hån når situasjonen virker låst.

Ofte er det ikke situasjonen som er låst, men tankene som har begynt å gå i ring, eller i en nedagående spiral. Det er ikke lett å finne ut av på egenhånd. Og terskelen for å søke hjelp og fortelle om egen situasjon, kan være veldig høy.

Kanskje noen av de som synes dette er vanskelig og som ikke ser håp, leser dette og har søkt seg fram til innlegget mitt om “Slik får du venner i voksen alder“? Kanskje noen av dem ser at de ikke er alene? Jeg håper det og jeg håper at de opplever å bli forstått, at skammen reduseres nok til å tørre å utfordre seg selv til å ta kontakt. Jeg vet det er vanskelig, men det er ikke umulig.

Turen jeg gikk og tankene jeg tenkte

Naturen observeres vanligvis fra stuevinduet, men i dag har jeg stått midt i den. 

Inspirert av bildene til bloggr-mormor, ble ‘tur’ satt øverst på listen over dagens gjøremål. Tursko ble funnet, først i hodet, siden rent praktisk og faktisk og et lite fotoapparat fikk plass i hånda og ut bar det.

Midt i naturen er absolutt bedre enn natur på avstand og forhåpentlig blir morgendagens lunsj inntatt der ute.

Et sted jeg ikke har vært på altfor lange er hos Kamelryttersken. Jeg har bare sniktittet innom, uten å lese mer enn overskriftene. Det var nok til å skjønne at her må jeg bruke mer tid. Tid med våken hjerne. Når noen sier noe lurt, vil man gjerne si noe lurt tilbake. Kroppsspåk og mimikk holder liksom ikke i bloggeverdenen.

Urtebrødet til Ord over grind står på en annen gjøreliste. På lørdag, kanskje? Dette har jeg gledet meg til siden 17.september, så du kan selv tenke deg hvor fristet jeg er!

Hullete babytepper og luktfri idyll

Med stor og innholdsrik mage stod jeg foran meter etter meter med babyvennlige farger og drømte meg bort.

Tenk at jeg skulle bli mamma,

at inne i min mage fantes mer enn tarmer og fett

Ut av meg skulle verdens mest fantastisk vakre barn komme!

Til tross for stadige vennlige dylt og treffsikre knyttenever  var det vanskelig å tro, og forestille seg, at det faktisk lå et lite barn i magen min. Ingen tvil om at jeg var gravid, men fra å vite det, og å kjenne daglige hilsninger fra den lille, til å forestille seg babyen på utsiden, var det langt.

Jeg så for meg det lille nurket skulle bli tullet inn i et hullete babyteppe i bomull, hvordan han eller hun skulle smile et tannløst, bedårende smil mot meg og bare sjarmere.

Luktfri idyll!

I dag er det lille nurket skolebarn, men babyteppet er fremdeles i bruk. Ikke visste jeg at teppet skulle bli brukt så mange år. Jeg skjønner nå hvorfor jeg ble anbefalt å bruke helseteppet til babyen min. De er praktiske, holdbare og lune. Og elsket!

Jeg brukte aldri teppet foran vognåpningen, det var ikke nødvendig. Hvis solen plaget babyen snuddet jeg vognen slik at solen ikke stakk babyen i øynene. Jeg hadde mørk vogn og på sommertid hengte jeg teppet over hatten til vogna for at det ikke skulle bli for varmt for den lille (sort tiltrekker seg varme og hvitt ikke gjør det).

Dessverre ser jeg mange vogner helt tildekket av tepper, noe som er anbefalt å ikke gjøre. Babyen får dårlig luftkvalitet og kan bli overopphetet.

********

Dette er et republisert innlegg hentet fra min første blogg.

Hun har ikke vært her

Noe mangler på terrassen, en liten grå frøkenmor er savnet av mer enn en. Kan det være at hun er skremt bort av bråket som var her i går? Bråk grunnet sliping av en  dør, høvling og saging?

Gråpus, gråpus hvor har du gjort av deg?  

Mens vi venter lager vi en kake av epler, tar turen innom biblioteket og fyller på med ferielektyre (mange bøker om katter!), legger oss ute på teppet og håper.

Kommer snøen?

Jeg venter og venter på små kalde fnugg, perler i hvitt eller krystaller av snø. Jeg er overbevist om at de er der oppe et sted, gjemt inne i lodne skyer jeg ikke kan skimte på den mørke himmelen. Lyset fra tusen hus stiger oppover og forstyrrer stjernenes klare glimt der de finnes mellom stiper uten skyer. Selv om himmelen er mørk har den et orange-lilla skjær over seg fra alle husenes strømforbruk.

Jeg har overbevist meg selv om at landskapet snart fornyes av snø, lett melistrekk over gule øyne og ting jeg ikke setter ord på. Det er kaldt nok og med ny heldekkende snø blir landskapet enda vakrere enn det allerede er.

Jeg venter og venter. Gjør du?