Hva skal vi med menn?

Når farskapet reduseres til sæd og fet lommebok, er vi ille ute.

Menn er visst viktigere i yrkeslivet enn kvinner, iallfall når det kommer til permisjon for å ta seg av egne barn. Barn er en kvinnegreie, ikke sant? Når en kvinne får barn blir hun til mor. Når en mann får barn blir han forsørger. Han drar inn penger, hun tørker støv og prater smokk og bleier -  og dokumenterer det i sosiale medier.

Gjentatte ganger ser jeg det hevdes at morsrollen ikke verdsettes og at den er like viktig som å dyrke karriere. Jeg har aldri skjønt hvorfor en kvinne må være hjemme på fulltid for å være en ordentlig mor. Hvorfor er det viktigere for barnet at mor er hjemme på fulltid for å knytte bånd enn det er for fedre? Trenger fedre mindre tid til å knytte bånd med barnet? Det høres litt rart ut, eller hva? Å dyrke karrieren høres ut som noe annet enn å arbeide for å forsørge barnet sitt, som de fleste må gjøre. Å dyrke karrieren er visst toppen av egoisme og noe ordentlige mødre ikke finner på. Istedet finner de seg en mann som dyrker karrieren og som er ordentlig mann, som forsørger dem alle.

Jeg mener at barn har rett på lik tilgang på sine foreldre og at det er foreldres oppgave å sørge for at det skjer. Jeg mener at mødre og fedre er like viktige for barnet. Det innebærer at fedre bør ta en stor del av ansvaret for praktisk og emosjonell omsorg for barnet – helt fra starten.

Fedre som tidlig tar ansvar fortsetter å ta ansvar. Det er kanskje derfor bedrifter frykter fedrekvoten? Det er skummelt å ha arbeidstakere som ikke er villige til å tilbringe det meste av tiden sin på jobb, det passer så mye bedre om arbeidstakere lever og ånder for jobben sin. Aller best er det om privatlivet ikke eksisterer, men at jobben får alt.

Fedre som sniker seg unna fedrekvoten: Hva ligger til grunn for det? Har de dominerende partnere? Sliter de med dårlig selvtillit? Føler de sin maskulinitet truet? Eller mener de i fullt alvor at mødre er bedre egnet?

Forhold på arbeidsplassen er ikke god nok grunn til å si fra seg permisjonstiden, for ingen krever at all tiden må tas ut i et jafs, det er mulig å kombinere jobb og permisjonstid inntil tre år. Dette handler om vilje, ikke praktiske muligheter. NAV er faktisk fleksible, tenke seg til.

Eller ligger det strukturelle årsaker bak? Ikke alle yrker er lette å forene med lange permisjoner, men da gjelder det å tenke alternativt. Med stor fleksibilitet er det veldig ofte mulig å ta ut fedrekvoteukene. Heldigvis er det slik at flere fedre tar ut kvoten sin enn tidligere år. I fjor tok 28 % av fedrene ut minst 12 uker, mens i 2011 tok bare 8 % av fedrene det samme (tall fra NAV). Er ikke det bra?

Kan det rett og slett være slik at fedre som sier neitakk til fedrekvoten ikke har forstått hvor viktige de er for barnet? Er det derfor det for et par år siden kom fram at fedre drar på jakt istedenfor å passe barnet sitt? Eller at enkelte fedre lar moren sin passe barnet mens de selv tar fri?

**

Hva mener du? Er det helt greit at arbeidsgivere kjøper ut den ansatte slik at mor kan fortsette å sitte hjemme med barnet? Har fedre verdi først og fremst i kraft av å være sæddonor og forsørger og til nød som mors assistent?

**

Frøken Makeløs har også skrevet om dette: Arbeidsgivere motarbeider fedres rettigheter

Andre innlegg av meg: Med ‘morsrollen’ som trademark, og lenkesamling om kvinnerollen anno 2013, Det er faktisk ikke barnehageplikt i Norge!, Menn med kvinnelige problemstillinger

**

Del gjerne innlegget!

Med ‘morsrollen’ som trademark, og lenkesamling om kvinnerollen anno 2013

Mye bra blir publisert under tematikken likestilling mellom kjønn, oppvekst, foreldrepermisjon, kontantstøtte – kort sagt om samfunnsutviklingen i et kvinneperspektiv. Jeg savner et mer kjønnsnøytralt perspektiv. Lenkesamlingen er ment å være en ressursbank til inspirasjon. Rull nedover teksten for å komme til selve innlegget.

Kontantstøtte til bortskjemte småbarnsforeldre – Jorunn Stokke Aamodt

Kvinnekamp i 2013: Økt lønn og mindre vold – Tor Arne andreassen og Frode Sætran/Aftenposten

Et hjemmeværende dilemma -Fimreite

Valg er mer en jente- enn gutteting - Mari Teigen, Guro Ødegård/Aftenposten

Vår tids kvinnekamp! – Anne Hilde Bermingrud

Vi trenger en norsk Lena Dunham! - Elise Dybvig Søreide

En skamløs feminisme – Ragnhild Laukholm Sandvik og Ingrid Wik

Feminismen fjerner seg fra grasrota – Gunhilild Maria Hugdal Marchen

Med penis på parolemøte – Christoffer Biong

Småbarnsfamiliedebatten: Et innlegg om det meste bort sett fra kontantstøtten – Ylvalia

Vi menn blir lurt! – Superpapsen

Respektløst om alminnelige kvinners liv - Gunhild Maria Hugdal Marchen (hennes andre innlegg som svar på Feminismen fjerner seg fra grasrota: Se lenke over)

Beklager, jeg må være mamma – Karianne Gamkinn

Man kan si det er like verdifullt å gå hjemme med barn som å jobbe – men det er det ikke- Inga Marte Thorkildsen

Mindre likestilt som foreldre – Likestillingsombudet mener deltidsdebatten har vært ensidig - Sofie Gran Aspunvik og Marie Melgård

Morshjerte i samfunnsklemma – Lill May Vestly

Hva er et lykkelig liv? - Nina Björk intervjues av Miriam Lund Knapstad

Minimalt med pensjonstap for hjemmeværende - Marie Melgård

Hvem sin feminisme? – Anette Basso/Oh Chérie

Undreverset har også laget en flott lenkesamling som jeg anbefaler deg å sjekke ut: Feministisk leseliste i anledning kvinnedagen 2013

.. og der stopper jeg. I noen av lenkene vil du finne lenker til flere artikler og kronikker.

De aller fleste bidragene er fra kvinner. Hvorfor er det slik? Jeg tror det handler om at kvinner og barn fremdeles anses for å være en enhet, som far er heldig hvis han får være en del av. Det er ennå slik at fedrekvoten anses for å være et overgrep mot familien av myndighetene i noen miljøer. Noen mener til og med at fedrekvoten er et overgrep mot menn. For meg er det svært uforståelig.

Det er ennå slik at det stilles ulike forventninger til menn og kvinner når det kommer til omsorg for barn og familie. Det skal mindre innsats til for en mann enn for en kvinne for å få skryt. Det som forventes av en kvinne som er blitt mor er annerledes enn det som forventes av en mann som er blitt far. Bare den som velger tradisjonelt har valgfrihet.

Om jeg skulle revet meg i håret hver gang jeg reagerte, ville jeg vært hårløs på toppen, for jeg kan innrømme det: Jeg blir provosert når noen snakker på vegne av meg fordi vi tilhører samme kjønn. Jeg blir gretten når noen forteller meg hva jeg føler og hvordan jeg reagerer fordi jeg er mor. Jeg er kanskje ikke kvinne nok, ikke mor nok, siden jeg ikke bekymret meg for ungene da de var i barnehagen? Eller siden jeg ikke lengtet etter dem? Eller siden jeg jobbet og ikke hadde dårlig samvittighet fordi jeg jobbet istedenfor å være hjemmeværende? Det legges sterke føringer på hvordan man skal være og hvordan man skal reagere i enkelte artikler, blogginnlegg og  kronikker skrevet av mødre til relativt små barn. Jeg liker det ikke. Jeg vil selv utforme min morsrolle slik det er riktig for meg, og det gjør jeg. Jeg vil slippe å bli formidlet snevre grenser for hvordan jeg skal være fordi jeg er kvinne, fordi jeg er mor. Likevel blir jeg det stadig vekk. Det kan være tungt og slitsomt å stå i. Og fordi jeg opplever at kvinnerollen og morsrollen blir snevrere og snevrere ser jeg at serien min Slik er livet mitt – en bloggserie om livserfaringer fortsatt er viktig og fortsatt har en funksjon. Den viser at vi er forskjellige og at det kanskje er mer som skiller oss enn som forener oss? Det ER mange måter å være mor på, men ikke alle er like aksepterte.

Debattene og innleggene som har vært i forbindelse med kvinnedagen denne siste uken har stort sett vært skrevet av damer med små barn. Jeg savner stemmen fra eldre og yngre og fra begge kjønn. Jeg ønsker meg et miljø der det er lettere å skille seg ut, der andres meninger er velkomne og der man ikke blir stilt spørsmål ved, dersom man ikke befinner seg midt i målgruppen. Det er i noen tilfeller ren hersketeknikk å kneble meningsmotstandere fordi de ikke har barn selv, fordi de ikke jobber, fordi de ikke er som oss? Jeg mener bestemt at vi trenger stemmen fra alle og at det kan tilføre debatter mye verdifullt. Vi har alle et ansvar der. Tenker jeg.

**

Les gjerne gårsdagens innlegg fra meg: Det er faktisk ikke barnehageplikt i Norge! og følg med i dagene som kommer. Jeg har mye jeg vil ha sagt og noe av det kommer i form av blogginnlegg. Det er i det minste meningen. Del gjerne!

Om du er ny her: Velkommen så mye! 

Det er faktisk ikke barnehageplikt i Norge!

Jeg har fulgt debattene om kontantstøtte, fedrekvoten, barnehageplass versus hjemmeværende mødre og kan ikke å holde meg fra å sukke.

I følge noen kan det virke som om vi har barnehageplikt i Norge, men det har vi ikke. Det er faktisk opp til det enkelte foreldrepar å velge den løsningen som passer best. Mange ønsker seg barnehageplass og mange ønsker å jobbe redusert. Noen vil ha begge deler. Men så jobb redusert da!

Hva er egentlig saken? Det hyles etter respekt for de individuelle valgene, men hvordan kan man få respekt dersom man ikke selv kan stå for det valget man tok eller ikke viser respekt for dem som mener noe helt annet? Det er ikke debattantene som bestemmer hva du skal gjøre, det er deg selv. Det er deg, dine verdier og din økonomi som utgjør mulighetene du har. Som regel har vi flere muligheter enn vi er klar over. Og jeg skjønner ikke hvorfor debattanter går til angrep på hverandre for deres valg når det er så mange som velger akkurat slik du selv gjør. Det ER ikke slik at alle kan bli enige og gjøre like prioriteringer, og dermed er det bortkastet energi å forsøke å overbevise folk om at en sjøl sitter med sannheten.

Jeg synes ikke det er så mye å diskutere om Norge trenger arbeidskraft. Jeg synes ikke det er riktig at staten skal bevilge penger til folk for å ikke jobbe (som kontantstøtte over et visst beløp er uttrykk for). Jeg kan fint komme på en rekke samfunnsnyttige prosjekter som vil gi mer tilbake til barnefamilier og som vil bidra positivt til samfunnsutviklingen enn økt kontantstøttebeløp vil gjøre. De siste dagers debattinnlegg i aviser går i retning av å kritisere mødre som velger barnehage, som velger å forsørge seg selv og sine. Jeg mener vi er på ville veier dersom vi skal applaudere at arbeidsføre mennesker ikke vil jobbe; dersom vi skal oppfordre til å ikke jobbe. Hvorfor i all verden er man en bedre mor når man ikke forsørger barnet sitt?!

Selvsagt finnes det gode grunner til å jobbe deltid, og mange av dem er helt uavhengig av om man har barn eller ikke. Noen yrker er så tøffe og innebærer så stort ansvar at det er vanskelig å jobbe fullt. Noen har dårlig helse selv eller har omsorg for andre som har dårlig helse: Skal staten betale mellomlegget mellom lønn i full stilling og redusert stilling, i de tilfellene det ikke er diagnoser i bildet? Hvorfor skal småbarnsfamilier bli enda mer privilegert enn de allerede er? Jeg synes det er helt feil.

Noen argumenterer med at det er ironisk at omsorg for barn ikke regnes med i BNP, men at innsatsen er verdsatt med det samme det gjøres i organiserte former, som ansatt i barnehagen eller på sfo. Jeg synes ikke det er ironisk. Som ansatt er fagkompetansen vesentlig og ofte en forutsetning for ansettelse, man har ansvar for flere barn. Å sitte hjemme på ressursene sine gir begrenset effekt.

Jeg tenker at vi trenger alle slags mødre: Hjemmeværende, yrkesaktive og alle som er litt av det ene og det andre.

Jeg er lei av at barnehager ses på som torturinstitusjoner som gir unger hjerneskader. Jeg er lei av at hjemmeværende mødre ses på som det eneste rette for barn. Jeg er lei av at forskningsresultater blir brukt som argument helt ukritisk! Det ER ikke slik at barnehager er ikke grusomt og barneskadelig, det finnes gode barnehager og dårlige barnehager. Det er ofte snakk om styring, ideologi, og sterke fagfolk og ikke minst økonomi og politiske prioriteringer. Barnehager kan være bra og det kan være mindre bra. Det som er sikkert er at en mor som gruer seg til å levere ungen fra seg og som har negative holdninger til barnehagen og som lengter etter å kunne være hjemme, overfører følelsene til ungen og dermed gjør overgangen og avskjedene vanskelige.

Det som er sikkert er at for noen unger er hjemmet et farlig sted, i noen tilfeller holder det liv i mors sosiale angst, i noen tilfeller hindrer det integrering, i noen tilfeller forsterker det skjevheten i likeverdet mellom mor og far. Det er helt klart gode og dårlige hjem. Det er helt klart ikke alle foreldre som blir gode foreldre av å lengte til jobb og ønske å gjøre en innsats som ikke bare er intern i familien.

Det er forbausende stor verdilegging i slike debatter der det er en kamp om å få definere seg selv som den gode mor, eller i skrekk for å ikke være den forelderen en ønsker å være. Det er en merkelig trygling om at alle skal mene det samme og gjøre samme valg – om det ikke skjer så tolkes det som disrespekt for den andre. Hæ? Er den ultimate respekt at alle er enige?

Vi blir ikke enige alle sammen, for vi er forskjellige. Vi vektlegger ulike ting i livet vårt og har ulik vilje til å gjøre endringer i livene våre slik at vi kan oppnå målene våre.

Samfunnet trenger at arbeidsføre mennesker jobber! Så slutt å snakke ned folk som velger barnehageplass, eller som ikke har noe valg. Det er mange måter å være foreldre på i dag. Noen av dem er bare mindre verdsatt enn andre. Hvorfor er det slik?

PS! Hvis du er skikkelig misfornøyd med dagens ordning for belønning av barnepass: Bruk stemmeretten din til Stortingsvalget!

**
Følg gjerne bloggen via Facebook! Velkommen til bloggen!

Lager vi tidsklemmen selv?

Jeg har ikke skrevet mye selv de siste ukene, men jeg leser gjerne andres blogger og anbefalte artikler.

Det slår meg at vi foreldre har en tendens til å fylle opp all tiden vår. Er vi redde for stillstand? Er definisjonen på en god forelder, da særlig mor, en som er opptatt med avkomrelaterte oppgaver? Er stillheten en trussel mot moderskapet?

Man kan begynne å lure. Mye er skjedd med forventningene til foreldrerollen de siste 30 årene. Den gangen var det ikke uvanlig at en eller begge foreldre, for dem som bodde med begge, tok seg en middagslur og var utilgjengelig for ungene på ettermiddagen. I dag fyker den voksne av sted med barna på slep for å rekke en eller annen trening. Tidligere dro ungene på egenhånd. En gang i blant så foreldrene på treningen, eller begrenset det til en kamp nå og da. I dag henger “dårlig-mor”-trusselen over foreldre som vurderer å droppe den tette oppfølgingen.

Å jobbe eller ikke jobbe er for de færreste et spørsmål, men desto oftere er det et spørsmål hvor mye som er riktig å jobbe. Presset kommer fra den enkelte med sine holdninger og kulturelle sannheter, det kommer fra andre foreldre man kjenner (nærmiljøet, venner), fra ukjente foreldre (blogger, forum) og fra næringslivsledere, avismenere (gjerne kalt politiske redaktører) og politikere. Mange mener mye.

Frøken Makeløs ble intervjuet av Dagens Næringsliv om sine valg og ønsker for fremtiden når det kommer til stillingsprosent og bosted. I sitt innlegg Intervjuet av Dagens Næringsliv, skriver hun kritisk om vi bør jobbe fullt for å møte krav utenfra. Eller kan det være slik at lavere stillingsprosent kan dempe stress og gjøre tidsklemmen mindre klam?

Jeg synes det er viktig å spørre seg selv hvorfor vi velger som vi gjør. Hvem vil vi tilfredsstille? Hva er vi uten tidsklemmen? Kan vi være gode foreldre uten å ha en overbooket fritid? Selvsagt vil noen si, men for mange er det ikke selvfølgelig. Som nyblitte foreldre er man i en sårbar fase, det er mange tilpasninger som må gjøres og mye å ta stilling til. Jeg tror at hvis vi ikke spør oss selv om hvorfor vi velger som vi gjør og om valgene er i tråd med våre personlige verdier, så er det lett å komme i den situasjonen at misnøyen og den dårlige samvittigheten lurer seg innpå. Om vi vet hvorfor vi ønsker det vi gjør, kan det bli lettere å jobbe for målene (f.eks være hjemme med barnet til det er to år).

Jeg tror mye av tidsklemme-problematikken skyldes at mange foreldre gjør en mye større innsats enn nødvendig er. Unger må ikke kjøres overalt. Ved å la ungene bli selvstendig, f.eks lære dem å ta bussen selv eller sykle til trening, så blir det mer tid til å gjøre ingenting. Vi som er foreldre trenger ikke klistre oss på ungene! Det går an å følge opp uten å sitte ungen i hjel.

Jeg lurer på om det er slik at jo mer tid vi har jo mer vil vi fylle den med. Noen tar til ordet for sekstimers dag for at tidspresset skal bli mindre. Jeg tenker at det er bedre å dempe på egne krav og forventninger, slappe mer av, og innse at barnet ikke trenger den voksne for å eksistere til enhver tid. Barnet puster selv om du ikke ser på det! Det klarer seg alene for en stund, men det er klart: Det risikerer å bli selvstendig. Og du risikerer å kjenne på den dårlige samvittigheten og det innbilte dømmende blikket fra andre foreldre. Du risikerer rett og slett å møte deg selv. Det kan være skummelt nok det!

Les Dumskapens kappløp av Sjur Holsen.

Av meg: Nervøse unger og slappe unger

**

Er du ny her? Da ønsker jeg deg velkommen så mye! Du kan følge bloggen min via Facebook, der jeg av og til legger ut lenker som ikke blir inkludert i innlegg her, og du kan følge den via bloglovin’ sitt system. Du kan også følge bloggen ved å taste inn epostadressen din i en rute på bloggens forsiden. Del gjerne innleggene!

Hva er egentlig feminisme? Likeverd mellom kjønn?

Jeg leser mange blogger og ‘feminist’ er et ord som går igjen.

Hva er det egentlig?

Det blir nærmest latterlig når jeg ser gjennom det siste døgnets bloggoppdateringer der den ene viser en nærsynt formidling av hva feminisme er, som: hvem kaster søpla, og er full av harme fordi fedre er foreslått å få to ukers ekstra foreldrepermisjon. Noen får dette til å bli et overgrep mot seg selv, som kvinne. Litt lenger ned på listen over sist oppdaterte blogger kommer innlegg om kvinner som dør i barsel eller som får livsvarige skader fordi de har tatt illegal abort. Dette skjer (omtrent) ikke i Norge, så derfor blir det irrelevant for vår hverdag?

Hvorfor er mindre foreldrepermisjon til fedre en kampsak når andre kvinner knapt nok klarer å gi barna sine nok mat iløpet av en dag? Det blir latterlig. Vi er så nærsynte!

Jeg er ikke opptatt av feminisme, kanskje fordi ingen kommuniserer klart hva det er. Jeg tror feminisme er en individuell greie; litt forskjellig fra person til person. Jeg lar meg fenge av det, har lest Hannah Helseth sin Generasjon Sex (fagbok), Caitlin Moran sin Kunsten å være kvinne og Nancy Friday sin Min mor, mitt speil som alle har sine forståelser av hva det er. Det er særlig den første og den siste boka som gir en forståelse av kvinners rolle og kvinners plass i samfunnet. Tankevekkende at man fremdeles kan se samfunnsstrukturer fra 1970-årene i dag (Friday sin bok) og hvordan unge jenter forholder seg til kroppen sin og sekualiseringen av samfunnet (Helseth sin bok).

Hva er det egentlig å være feminist? Er det noe annet enn å kjempe for likeverd, for like sosiale rettigheter? Noen ganger kan det virke som om feminisme er dyrking av det feminine og aktiviteter som anses for feminine. Dette må være en misforståelse..? Jeg er definitivt ikke feminist dersom dette er en nødvendighet. Jeg redder ikke økonomien til et eneste parfymeri!

Det er nesten helt umulig å være imot likestilling, især dersom man ikke selv står høyt oppe på rangstigen og har alle rettigheter og er fullstendig selvrealisert. Likestilling er så mye mer enn en kjønnskamp for like rettigheter. Likestilling handler også om at mennesker med funksjonsbegrensninger skal ha like rettigheter til et aktivt yrkesliv som funksjonsfriske. Det handler også om at sosial status ikke skal være av betydning for hvor raskt du får behandling på sykehus. Det handler om at homofile og heterofile skal stille likt når det kommer til hvilke tjenester som tilbys.

Og mange andre ting, men når vi snakker om likestilling blir det så ofte forstått som likestilling mellom menn og kvinner. Det er så mye mer. Og alt sammen handler om at vi er mennesker, om at alle er like mye verd.

Betyr egentlig kjønn noe i denne sammenhengen?

**

Mammadamen er dritlei av feminist-greier, les Feminist, jeg? Uansett drittlei!

Mitt forrige innlegg: Førjulstiden – en feministisk prøvelse

**

Lik gjerne bloggen min på Facebook og del gjerne dette innlegget med andre. 

Førjulstiden – en feministisk prøvelse

Slutten av oktober er ikke langt unna november som omtrent er desember. Den svake starten av det årlige prosjekt ‘jul’ er igang og statuser på Facebook og blogger trapper opp til den o’ store høytid.

Tiden før jul er tiden der likestilling på detaljnivå blir synlig; hvem som vasker ned vegger og tak og skriver lister ingen følger? Er det egentlig dette likestilling handler om? Er ikke likestilling noe mer enn dette, noe større?

Tidsklemmen er klam for den som må klare alt alene – i tillegg til jobb. Mange kvinner sliter seg ut før jul fordi de insisterer på å gjøre alt selv, og alt som skal gjøres blir mer og mer. Kvinne er kvinne verst og kvinner er avhengige av andre kvinners valg og prioriteringer, som vi er av speilet for å finne fram til det siste tegnet på ungdom vi kan finne i vårt eget fjes: Kviser!

For hva er vi dersom vi ikke kan vise fram vår sist strikkede genser eller siste dings vi har skaffet oss på ebay eller en kåpe fra ny-sensurerte Hennes & Maurits? Hva er vi dersom vi bare har oss selv og ikke skal sammenligne oss – i det hele tatt? Hvordan kan vi da vite at vi er gode nok, det vil si bedre enn alle dem vi sammenligner oss med? Kanskje vi forsvinner litt dersom vi bare skal være oss selv?

Frøken Makeløs forteller meg i innlegget Hvorfor sammenligner kvinner seg med andre kvinner? at det er slik: Kvinner sammenligner seg og ofte kommer vi dårlig ut og kompenserer for det i evig tid. Vi kan ikke tro på at vi er nok som vi er. Alternativt bruker vi sammenligningen som grunnlag for å løfte oss selv: Vi er ikke som de andre slubbeduskene!

I førjulstiden, som varer et par måneder, kommer arbeidsfordelingen vår til syne: Hva gjør kvinnen og hva gjør mannen?

Det er mulig at “fordelingen” av huslige oppgaver ble grunnlagt i samme slengen som fordelingen av den første foreldrepermisjonen, men det er også en viss sannsynlighet for at kvinner uansett tar på seg disse førjulsoppgavene fordi bare kvinner vet hvordan alt skal gjøres – også første året tradisjoner skal forenes og etableres!

Kvinner tar på seg så mange må-oppgaver at de nesten ikke ser klart lenger og langt mindre ser seg selv i et større perspektiv. Hvorfor er alle disse selvpålagte oppgavene er nødvendige? Det spør ingen seg om. Det er jammen meg ikke rart kvinner blir utbrent.

Hvordan ser førjulstiden ut for menn? Kjøpe juletre og få må-gaver? Jobbe overtid og rave rundt på julebord annen hver helg? Jeg vet ikke, men har mine anelser om at førjulstiden for menn er langt enklere fordi kvinnen tar regien og krever sjefsrollen, som hun vokter med slikkepott og silkebånd.

Kvinner: Slapp mer av og gi faen! Slå deg sammen med mannen og spør hva han synes er nødvendig og ønskelig å gjøre og få til. Et sted midt i mellom finnes kanskje det realistiske nivået, der begge er fornøyd?

**

Relaterte innlegg: Hva er egentlig feminisme? Likeverdighet mellom kjønn?, Selvutslettende husmorstolthet, Julemaset er igang, Fattig førjulstid

**

Følg gjerne bloggen på Facebook eller abonner på den ved hjelp av bloglovin. På Facebook legger jeg av og til ut lenker som ikke blir lagt ut på bloggen og du finner i blant diskusjoner der som ikke ligger her. Og dersom du liker dette innlegget, kan det være at flere gjør det, så del det gjerne!

Din selvtillit – mitt ansvar?

Mange debatter på blogger og nettaviser handler om hva kvinner gjør og om deres prioriteringer. I kommentarfeltene dukker ofte holdningen opp: Kvinner som mestrer noe jeg selv ikke kan, gir meg dårlig samvittighet og derfor bør de slutte med det! Ikke skill deg ut, vær ordinær!

Jeg har vondt for å godta dette.

I mitt forrige innlegg Kvinner med husmoridentitet og yrkesskrekk mente en at jeg ga kvinner dårlig samvittighet fordi jeg påpeker at vi har et ansvar for velferdsstatens framtid og at valg vi tar ikke bare handler om oss selv.  Den samme ansvarsfraskrivelsen ser jeg går igjen i matpakkedebattene og andre debatter som i kjernen handler om oppgaver kvinner utfører.

Jeg kan ikke forstå at jeg har makt til å fremme følelser i andre som det ikke allerede er et grunnlag for, eller som allerede ligger der skjult. Jeg tror ikke det er slik. Jeg tror det handler om at de kvinnene som gir andre kvinner ansvar for sine følelser ikke fullt og helt har tatt et reelt og gjennomtenkt valg. Jeg tror at ting gjerne blir slik, fordi at man ikke har satt seg ned sammen og snakket om verdier: familieverdier og personlige verdier, og valgt på grunnlag av det. Man lar seg for lett påvirke av hva andre mener og lar det bli en sannhet sannere enn ens egen.

Det er ikke bare om privatpersoner som føler(?) at sin dårlige samvittighet skyldes ukjente andres holdninger og refleksjoner, men også i politikken er det akseptert at kvinner ikke trenger å ta ansvar for seg selv. Anniken Huitfeldt sier i blogginnlegget Alenekampen

Høyres kvinnepolitiske leder, Julie Brodtkorp, var for en tid tilbake ute med et budskap om at kvinners høyere sykefravær skal løses ved at kvinner må bli flinkere til å si nei. Jeg tror ikke svaret er at kvinner skal stå foran speilet og øve på å si nei, kutte ut å følge barn på trening eller avlyse søndagsmiddagen hos besteforeldre. Når vi ser en så tydelig systematisk skjevhet i sykefravær må vi se på årsaker og løsninger, ikke gi den enkelte skylden for sin egen situasjon og sitt eget sykefravær.

Det er nytt for meg at det ikke går an å jobbe på flere arenaer samtidig. Det er i min verden stor forskjell på å fordele skyld og å se kontruktivt på seg selv og sin livssituasjon. Jeg mener det er destruktivt å frata kvinner makt i eget liv ved å si at kvinner ikke trenger å lære å si nei – uten å få dårlig samvittighet for det (altså ikke kunne stå helt for det). Det gjør kvinnen til en passiv mottaker av andres skyld og hva nå andre vil gi fra seg.

Selvsagt har vi mulighet til å gjøre noen grep i eget liv for at hverdagen skal bli lettere! Selvsagt vil endring av arbeidsfordelingen i hjemmet gjøre noe med totalbelastningen til det enkelte mennesket! Vi kan ikke sitte stille i sofaen og vente på at ting skal skje og klage når det ikke gjør det. Vi må selv gjøre noen grep slik at vi ikke føler at vi er på etterskudd hele tiden. Og kanskje må vi justere på standarden i huset og egne forventninger til oss selv. Som politiker er dette kanskje tabu?

Ærlig talt blir jeg dritlei av å lese at ansvaret på hjemmebane er knyttet til kvinnen og at mannen i slike sammenhenger knapt nok nevnes, som når Huitfeldt fortsetter:

Vårt svar er isteden å lage en politikk for familie- og arbeidsliv som gir rom for å være hele mennesker, med gode velferdstilbud og trygge rammer. Der kvinner ikke må velge bort jobb eller familie, men kan si ja takk til begge deler fordi vi har gode ordninger for foreldrepermisjoner, full barne- hagedekning og SFO-tilbud.

- altså: Slike tilbud har vi (bortsett fra at de kan forbedres, da..), men det forhindrer ikke at kanskje særlig kvinner har høye standarder å leve opp til og oftere enn menn jobber redusert. Den dårlige selvtillitten kommer innenfra. Den som er trygg og som har tatt sine valg er ikke så sårbar for andres meninger at de tas personlig. Hvorfor skal vi late som om vi ikke selv kan ta noen grep for å gjøre livet enklere?

Politikk og livsstil handler mye om det samme: Om enkeltmenneskers valg som betyr noe for helheten. Politiske tiltak kan tres over hodet på folk, men dersom en virkelig skal få gjort gode endringer er det nødvendig at folk ser dem som nødvendige og ønsker endringene, eller effekten av dem. For: Virkelige endringer krever både indre og ytre styrt motivasjon.

Så: Dersom du får dårlig samvittighet fordi jeg tar opp samfunnsaktuelle problemstillinger: Tenk på hvorfor og hva det stammer fra. Antakelig kan du gjøre ganske mye med det.

**

Liv-Inger skriver også om damer og dårlig selvtillitt i innlegget Glansede matpakker og økt forventningspress Om du sliter med kronisk stress eller utbrenthet kan denne nettsiden kanskje være til hjelp. Artikkel om kjønnsforskjeller og sykdomsårsak: Kvinner blir syke av familien – må lære å si nei

**

Tidligere relevante innlegg: Mammablogging er ikke bra, Selvutslettende husmorstolthet, Menn med kvinnelige problemstillinger

Hvis du synes dette innlegget er interessant kan det være at du liker flere innlegg jeg har skrevet, eller at du kjenner noen som også har lyst til å lese dette. Derfor må du gjerne dele dette innlegget med nettverket ditt. Følg gjerne bloggen min på  Facebook, der vil det av og til publiseres innlegg og lenker som ikke blogges. Velkommen!

Kvinner med husmoridentitet og yrkesskrekk

Selv kvinner kan ikke gjøre alt og rekke over alt. 

Kvinner trenger å legge fra seg husmoridentiteten og ta inn flere faktorer i identieten sin. Om “mor” fyller mesteparten av identiteten, og i det inkluderes en perfeksjonert utgave av arten, sier det seg selv at det blir mindre tid av døgnet igjen til å fokusere på seg selv  og jobben. Ingen jobber gjør seg selv og noen jobber krever mer enn andre.

Uten en mann; hvordan skal det da være mulig å jobbe fullt og mer enn fullt? Selv om mange kvinner ikke ønsker å jobbe fullt, men heller være mye sammen med barna, er det nødvendig for velferdssamfunnets framtid at mange kvinner bidrar til lønnsgivende arbeid. Det er også nødvendig for å gi mer likestilte lønnsforhold. Kvinner tjener i gjennomsnitt mindre enn menn.

Kvinner trenger kvinnelige forbilder, akkurat som menn trenger mannlige forbilder. Jeg opplever at mannsrollen omfatter flere områder enn kvinnerollen. Kvinnerollen er for det meste sentrert rundt barn og omsorg. Flere kvinner enn menn reduserer stillingen for at det skal gå rundt hjemme; flere kvinner enn menn gjør en innsats overfor eldre og syke i familien som trenger ekstra bistand. Det er større forventninger til kvinner om å få barn enn til menn.

Livet forandres når man får barn: Livet bør forandres når man får barn. Å leve som tidligere er å ikke ta barna på alvor, eller å gjøre foreldreplikten sin. Det er ikke dermed sagt at livet mister noe av kvaliteten sin, eller at hele livet skal, og må, bestå av bare barna. En er fremdeles seg selv etter at en blir forelder.

Mange kvinner trives med å pusle og stelle hjemme; mange kvinner oppdager når de får barn at alt livet tidligere bestod av mister noe av meningen. Å få barn blir noe større enn alt som har vært viktig tidligere, som om kvinnen blir hevet til en annen dimensjon når hun blir realisert som mor. Mange av disse kvinnene sliter med samvittighetskvaler fordi de ikke har mulighet til å være hjemme som de ønsker. Hvorfor er de ikke heller stolte fordi de bidrar med arbeidskraft og bedret BNP?

Norge trenger arbeidskraft og kvinnelige forbilder som deltar i et betalt yrkesliv. Ungene våre trenger kvinner som bryter med det forventede og fedre som er noe mer enn forsørgere. Unger trenger mannlige forbilder å se opp til og speile seg i; menn som er der på samme måte som mødrene er, eller tradisjonelt sett har vært.

For kvinner som ønsker seg barn er altså trikset å bli bevisst hva slags karriere hun ønsker seg: En karriere som hjemmearbeidende husmor mens barnas far vedlikeholder det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret, eller å være fulltidsforsørger selv?

Kvinner: Velg en mann som har holdninger som matcher dine, som gjør det mulig for deg å nå dine mål. Det kommer ikke av seg selv og brått kan du være den som er fanget av omsorgsfella. Vil du det?

**

Artikler: Derfor er de verdens mektigste kvinner, Menn støtter andre menn i politikken
Mine tidligere blogginnlegg: Selvutslettende husmorstolthet, Råd som gjør at forhold varer, Fedre sniker seg unna tid med barnet – dreper dyr istedet, Menn med kvinnelige problemstillinger

**

Hvis du synes dette innlegget er interessant kan det være at du liker flere innlegg jeg har skrevet, eller at du kjenner noen som også har lyst til å lese dette. Derfor må du gjerne dele dette innlegget med nettverket ditt. Følg gjerne bloggen min på Facebook, der vil det av og til publiseres innlegg og lenker som ikke blogges. Velkommen!

Vakre kvinner og menn uten vett

For ganske lenge siden oppfordret jeg dere til å utfordre meg og noen utfordringer har jeg fått. Dersom du vil lese om dem kan du trykke på lenkene i slutten av innlegget.

John Olav lot ikke sjansen gå fra seg og gav meg problemstillingen:

Hvorfor er menn og kvinner like forskjellige som Mars og Venus?

Det er en opplest og vedtatt fordom som sier at menn og kvinner grunnleggende ulike. Jeg tviler litt på påstanden, for er det ikke slik at kvinner og kvinner også er veldig ulike? Det finnes karikerte menn og det samme med kvinner, men betyr det at vi er så vesensforskjellige at vi ikke kan samhandle? Nei, de fleste som lever i et parforhold lever med en av det motsatte kjønn (.. men de fleste blir også skilt..). Det forteller at på de områdene vi er ulike er dette noe som trekker oss sammen og ikke skaper større avstand. Vi vil utfylles av den andre. Jeg har mine tvil om at homofile menn og kvinner har ukompliserte forhold. Dersom fordommen stemte overens med virkeligheten burde det ideelle forholdet vært et homofilt forhold. Kanskje, i bunn og grunn, et forhold som fungerer godt er tuftet på gjensidig respekt for hverandres ulikheter, gode kommunikasjonsferdigheter (som ikke alltid må være ord) og like verdier?

Noen mener det er et problem at flertallet av landets ordførere er menn; hvorfor når ikke flere kvinner til toppen politisk på kommunalt nivå? Ifølge Dyade har nederlandske forskere funnet ut at menn blir mentalt funksjonshemmet ved tanken på en kvinne, for ikke å snakke om synet av en vakker kvinne. Jeg tror det er svaret! Menn blir så satt ut av bare tanken på vakre kvinner at de må rydde dem av bane for å bevare vett og forstand. Ved å prioritere seg selv og andre menn til råd og utvalg sikrer de at kvinner ikke avslører dem og at de selv blir stående som noen tankeløse fjotter. Menn støtter andre menn, mens kvinner støtter begge kjønn.

Kvinner tåler synet av en kjekk mann i motsetning til menn som ikke tåler synet av en vakker kvinne. Eller.. finnes det ikke kjekke menn i kommunestyret, bare lekre kvinnfolk?

**

Andre utfordringer jeg har tatt finner du i følgende innlegg: Selvutslettende husmorstolthet, Bare det er friskt, Gi meg gjerne en utfordring du også.

**

Hvis du synes dette innlegget er interessant kan det være at du liker flere innlegg jeg har skrevet, eller at du kjenner noen som også har lyst til å lese dette. Derfor må du gjerne dele dette innlegget med nettverket ditt. Følg gjerne bloggen min på Facebook, der vil det av og til publiseres innlegg og lenker som ikke blogges. Velkommen!

Flinke jenter

Ikke alle går den asfalterte veien, noen av oss liker best å tråkke opp stien selv.

Folk som skiller seg ut fordi de er ekstra flinke, eller velger utradisjonelt, tilfører oss andre nye måter å se ting. De åpner opp øynene for at ting ikke trenger å bli slik man har sett for seg at det skal. Det er spennende å lese om slike mennesker fordi det kan trekke fram egenskaper vi selv har, men er blinde for at er der. Noen ganger skyldes det egen manglende selvtillit, mens andre ganger er det våre nærmestes forventninger som hindrer oss i å gjøre det vi mest av alt ønsker.

Mariam Kaynia er 28 år og har to mastergrader og en doktorgrad. Ifølge Dagens Næringsliv disputerte hun før julen 2010 med en oppgave om hvordan algoritmer kan forbedre mobilnettverk. Jeg er imponert.

 ”Du må nyte det positive i alt som skjer. Legger du sammen de positive sidene, spesielt i vår del av verden, vil de alltid ha overvekt. Det hjelper deg å komme videre”, sier Mariam til Dagens Næringsliv

Hun legger også vekt på å lære av motgang og trosse den, for det er da man utvikler seg. Man skal ikke la seg stoppe av motstand, men stille seg undrende til hva den kommer av og jobbe videre.

Sunniva Rose kaller seg rosanerd kjernefysiker. Hun blogger (link i navnet) og spiller på det mange av oss forbinder med rosablogging, som selve fargen rosa i kombinasjon med interiør, mote, klær og sminke. Jeg synes det er kult med folk som trosser det forventede, som finner sin egen vei og gjør det de ønsker og som de er gode på. Det er ikke flest damer som er doktorgradsstipendiat i kjernefysikk, vi trenger flere som Sunniva.

Jeg tror de fleste av oss har begrensede forventninger til egen framgang og at vi lite utfordrer oss selv. Jeg tror de fleste gjør lite sprell, men holder seg til den asfalterte vei. Jeg tror også det gjør at vi ikke løfter barna våre høyt nok, men nøyer oss med “godt nok” når vi kunne lagt forvetningene litt høyere. Med litt større innsats kunne vi kjent litt mer på gleden ved å oppnå noe vi har ønsket oss og blitt litt mer stolte av oss selv.

Uten forventninger slukner vi litt, med for lave forventninger til innsats og resultat stagnerer vi. Uten å tåle motstand og motgang, kommer vi heller ikke over den, men trekker oss tilbake og glemmer potensialet vårt. Og vi lar barna tro at de selv ikke kan og at akkurat nok er bra nok. Men med “akkurat nok” sneier vi ikke engang borti potensialet. Det skal gjøre litt vondt underveis.

Tenk på det.