Uakseptert vennskap mellom heterofile menn og kvinner?

Jeg skal møte en venn, sier jeg og stillheten fyller rommet. Noen mener jeg gjør noe galt.

Vennen har visst feil kjønn, fordi det er en han og ikke en hun. Jeg sukker og tenker har ikke verden gått framover? Å tro at kvinner og menn ikke kan være venner -  og bare det –  er kanskje noe som for det meste tilhører en eldre generasjon? Jeg vet at folk på min alder og yngre også tviler på at det er mulig for menn og kvinner å bare være venner og kun det. Hvorfor det?

Jeg tenker at vennskap er kjønnsløst, det handler om folk som gjensidig liker hverandre og som trives i hverandres selskap. Vennskap og sex har lite med hverandre å gjøre (joda det kan kombineres).

Dersom menn og damer ikke kan være venner: Betyr det at vi alltid tiltrekkes av det motsatte kjønn og at seksualiteten er så ustyrlig at det bare MÅ skje? Høres helt tullete ut, spør du meg. Om det var slik må det også være slik at menn og kvinner ikke kan oppholde seg i samme rom over mer enn noen minutter og da kan vi like gjerne dele samfunnet med en gang.

Vennskap mellom menn og kvinner er en berikelse for begge, tror jeg. Vennskap er viktig for livskvaliteten og gjør det bedre å være. Vennskap er mange ganger selve livsnerven og dessuten tror jeg vi kan lære mye om oss selv og andre dersom vi lar vennskap vokse fram – også når vi ikke tilhører samme kjønn.

Jeg forstår ikke hvor skepsisen kommer fra. Dersom man ikke stoler på partneren sin må det være veldig slitsomt å være i et slikt forhold. Dersom motstanden mot et vennskap mellom to heterofile av ulike kjønn kommer fra partneren tenker jeg at det allerede ligger en usikkerhet der, eller mistillit, og da er det vel her problemet ligger?

Vennskap har ingen alder og det har heller ikke kjønn. Eller?

**

Jeg har noen råd om hvordan du kan få venner i voksen alder: Slik får du venner i voksen alder

**

Følg gjerne bloggen min på  Facebook, der vil det av og til publiseres innlegg og lenker som ikke blogges. Velkommen!

Barnearbeid

Høstens høydepunkt er nådd for flittige barnehender: Dugnad!

I flere måneder har de gledet seg, vel vitende om at tiden som går fører Den Store Dagen nærmere. I dagene før har de forsikret seg om at de virkelig kan få bli med og gjøre sin innsats denne gangen òg. Det er virkelig stort!

Mens mor i huset verner om sykdommen sendes unge, sterke viljer ut med river i hånd og glede i kroppen. Innsatsen er upåklagelig, her gjelder kvalitet vel så mye som kvantitet, de er ingen puslinger.

Stolt som bare en halvtfungerende hønemor kan være, følger jeg med fra vindusplass og kjenner smilet lure seg fram: Det er virkelig flotte barn jeg har!

Og jeg tenker: Jeg burde uttrykke det oftere, ikke bare at jeg er glad i de og at de er flinke, men at jeg er stolt!

Bruker du ordet ‘stolt’?

 

Den gode nabo

Hun er alltid i nærheten, alltid klar med smilet sitt, ordene sine.

Hun gjør ikke stort ut av seg, krever ingenting, men er tilgjengelig dersom du skulle trenge å snakke, om du har noe å dele, ja da er hun der med åpne ører.

Hun er en trygghet, en ubetalt ressurs, som bare er der fordi hun vil. Hun lager forbindelser mellom gammel og ung, knytter generasjonene sammen, helt uten at det er hennes hensikt. Hun bare er slik.

Hun er naboen min. Og jeg er heldig.

Har du en nabo som min?

Sosiale mediers betydning i kriser

Sosiale media har vært viktige og livshjelpende mens henrettelsene pågikk.

På Twitter kunne jeg lese om de første skuddene, etterlysninger etter kjente og oppfordringer om å ta båter for å redde svømmerne og gi varme klær og tepper. Mange av dem som var på Utøya, sendte tekstmeldinger og la inn meldinger på Twitter og andre sosiale nettsteder. Jeg er ganske sikker på at det har vært med på å gjøre tragedien kjent mye tidligere enn den ellers ville blitt kjent, og dermed at politiet og lokalbefolkningen ble varslet og kunne hjelpe. Dette var før nettavisene publiserte noe som helst. Å sitte i min trygge stue og lese vitners, eller deres pårørendes, korte meldinger mens skytingen pågikk og de var i reell livsfare og så sine venner bli drept, var veldig rart. Jeg er alltid forberedt på at det jeg leser på nett ikke alltid er sant og slike meldinger høres ut som dårlige spøker, så det tar tid før det glir inn at det er reelt. Det er enda vanskelig å skjønne at slike ting kan skje i Norge.

Jeg er sikker på at uten engasjerte mennesker på Twitter og Facebook, ville tragedien vært enda større. Det er veldig heldig at mobilnettverket ikke var utslått disse timene og det første døgnet. Disse tekstmeldingene vil jeg tro bidrar i saken mot gjerningsmannen, det er ytterligere vitneforklaringer.

Det viser at sosiale medier ikke bare er sosialt, men også kan være svært nyttig.  

I tiden etter krisen, er det tydelig at mange finner trøst i å dele sine tanker, følelser og reaksjoner med kjente og ukjente på nett. På den måten virker sosiale medier og bloggene samlende og gir en oss-opplevelse. Det som har skjedd, rammer oss alle, å dele gir oss samhold og fellesskap.