Erfaringer fra VG-artikkel og utdypende bemerkninger

Da er debuten overstått og alle som har lest artikkelen jeg bidro i  har fått bekreftet mistanken om at jeg ikke er oppsiktsvekkende forfengelig.

Jeg er noen erfaringer rikere og har lært litt om hvordan et intervju blir omskapt til artikkel. Det er interessant. Hvis du ikke vet hva slags artikkel jeg snakker om, kan du lese mer om det i innlegget Jeg er intervjuet av VG.

Å blogge er trygt og sikkert, for jeg bestemmer selv hva jeg skal skrive, hvordan jeg vinkler det og hva slags inntrykk jeg ønsker å gi. Så er det bare å gjøre det på den måten. Selv om jeg ikke har kontroll på hvordan det jeg skriver blir oppfattet og risikerer både sure miner og glade toner, står jeg likevel selv ansvarlig for resultatet på en helt annen måte enn når mitt materiale blir bearbeidet av andre. Således kan det være litt skummelt å gi fra seg en tekst eller annen materiale. Samtidig er det spennende å se hvordan ting blir forstått etter bearbeidelse. Kjenner jeg meg selv igjen? Nikker folk som kjenner meg, eller fremstår jeg som fremmed?

Jeg har ingen klager, men spør meg selv: Hva tenkte jeg på?! Sette opp håret slik at jeg så helt dust ut og det etter omtrent halvparten av bildene ble tatt. Jeg burde vite bedre. Selv om jeg bruker lite tid med sminkekosten, sånn til vanlig, er jeg ikke likegyldig med hvordan jeg ser ut. Så akkurat det bildet var flaut. Jeg vil bare se normal ut. Jeg kan fortsette å sutre eller le av det. Jeg begynner snart å fnise.

Og de journalistiske grepene som å kalle meg for ‘julekortmotstander’ og å si at jeg “boikotter den obligatoriske julekortskrivingen”, det er overdrivelser og litt morsomt å se hvordan motsetninger blir forsøkt skapt. Jeg tror disse karakteristikaene blir nøytralisert av uttalelsene mine. Hva tror du?

Har du lest artikkelen? Har du noen meninger om den, som du vil dele med meg?

- såh, da var jeg ferdig med å være selvopptatt og å gi dere et lite innblikk i mine begrensede mediaerfaringer. Snart kommer det innlegg av den vante sorten igjen – den som sier noe om samfunnet vi er en del av og hvordan vi kan bidra til endringer. Eller vedlikeholde det vi er mest fornøyd med. 

Ps! Artikkelen ligger ikke på nett, såvidt jeg vet. Kanskje like greit mtp bildet, hehe..

Bloggferie; over?

Det var ikke planlagt, men brått var den der: Ferie fra bloggen!

Det hender at livet setter tempoet opp og krever mer enn en har å gi. Det hender fingrene mister tempoet og tankene glir. Det hender at det som til vanlig lyser og varmer dempes ned. Og noen ganger skjer alt dette på samme tid.

Når pausen kommer uforberedt og dagene går, da vekkes tanker som ikke har vært tenkt på lenge. Pausen gir rom for tanker som Hva vil jeg nå? Hva bruker jeg livet på? Er bloggen fremdeles min eller er det ut-av-deg-sjæl-opplevelse hver gang jeg logger inn?

Legger jeg mer energi i dette enn hva sunt er?

En drøy ukes opphold har gitt næring til nye tanker og det er opp til meg selv å la dem utvikle seg eller la det være. En drøy uke er kanskje ikke mye for andre, men for meg er det det.

Jeg tror det er sunt å ta en pause: å gi seg selv et opphold fra det hverdagene vanligvis er fylt av. Å stille noen grunnleggende spørsmål har den effekten at man enten begynner å snuse på nye ting, og lager seg nye prosjekter, eller faller til ro med det en allerede gjør. Iallfall er det slik for meg.

Hvordan veien videre skal se ut vet jeg ikke, men tanken på valg og tanken på framtiden og et større perspektiv gjør meg mer ydmyk enn jeg vanligvis er. Det er så lett å gli tilbake til et gammelt mønster og leve livet uten bevissthet. Noen ganger er det av det gode, mens andre ganger er det ubevisste og det ikke-gjennomtenkte det samme som å leve og kaste en klam kontroll.

Så var det valget da.. Mer av det samme, eller noe friskt og nytt?

**
Ps! Takk til dere som har vært innom mens jeg ikke har vært hjemme! Supert at dere har vannet blomstene og sluppet ut katta!

Alle er så mye flinkere!

Mer eller mindre satt ut av epostene som informerer om at den ene etter den andre av favorittbloggene mine oppdateres, hopper jeg bort fra epost-programmet.

Jeg har heldigvis vært lur nok til å få meg flere epost-adresser slik at bloggelivet ikke blandes sammen med privatlivet. Jeg har funnet meg et rom som er bloggfritt, et rom for bare meg selv.

Blogging er for det meste hyggelig, men noen ganger merker jeg at jeg slås ut av alt det smarte andre skriver om. Mange av temaene jeg ønsker å skrive om blir skjøvet bort i en krok og blir liggende der. Selv om de fleste innleggene er skrevet intuitivt og er lite jobbet med før de publiseres, er det mange idéer som blir lagt i en venteboks. Jeg er ikke klar for å skrive enda, livet krever meg i andre kanaler og fysiske gjøremål setter ut kontakten med “skrivesenteret”; altså utsettes innleggene. Mens innlegg ligger på vent fylles eposten. Den skaper distanse til eget stoff. Litt av meg blir borte.

Ubevisste tanker om at mitt stoff ikke er godt nok, litt mer bevisste tanker om at andre kan bedre og heller bør trekkes fram, er jeg alene om å ha det slik?

Hender det at du ikke synes du når opp? At du ikke får til å prestere på et ønsket nivå?

I Kladd har jeg mange innlegg som egentlig bare er lenker. Det er lenker som kanskje blir brukt i innlegg som er planlagt og som blir skrevet ut en dag motivasjonen ikke lar meg gjøre noe annet først. Lenkene er utgangspunkt og kilder. Det er for mange av dem.

Noen ganger må jeg minne meg på at bloggen ikke skal belyse et tema som om det var en oppgave på høyskolenivå, men være relativt kort og heller engasjere enn å gi mange svar. Det er bare det at kunnskapens kilde er uendelig og jeg helst vil få med meg alt.

Så det er noen ganger vanskelig å se at andre gjør det en selv ønsker å gjøre; enten det dreier seg om bloggposter eller noe mer viktig.

Hvordan påvirkes du av andres skriverier? Kjenner du noen ganger at ditt eget skulle tilfredsstilt strengere krav (fra deg selv) og har du mange uforløste temaer i hodet?

Alt vi gjorde før

Før er både kort og lenge siden. Før noe er etter noe annet.

I dag har vi gjort ting vi gjorde før, hentet det fram igjen og tenkt: Hvorfor ikke når det var så bra?

Det var fremdeles like bra som da, trakk minner og en annen tid lenger fram, kuttet tiden som var imellom.

Reise med tog, rusle i byen hånd i hånd, la innfallene bestemme selv om målet var klart – et lite stykke frihet, et lite stykke ferie for to.

De gode tingene må gjøres mer, repeteres og repeteres slik at det tar opp en del av oss, slik at det skriver en del av historien vår – den vi har skapt sammen.

Det vi sjelden gjør, men ofte gjorde før er

• kjøpe cd-er (ekte cd-er med cover og alt: Spotify gå å legg deg!)
• skrive et brev til noen som er viktig for oss
• toge til byen
• kjøpe såpe og body butter på Body Shop selv om en har bestemt seg for å ikke gjøre det
• betale med penger (ingenting kan måle seg med ekte sedler, det er nesten som å leke med fortiden)

 

Hva gjorde du før som du sjelden gjør nå? Noe du skal blåse liv i på nytt eller er det greit med alt som er slutt?

Dagene som ikke er ønsket

De dagene man har mye og si, men ingenting å si det med.

De dagene man vil delta, men er kneblet på armer og ben og munnen er limt.

De dagene man bare ser, men ingenting oppfatter.

De dagene ingen tanker er hele og bitene hele tiden flytter seg.

De dagene verden flytter seg i langsomt tempo et sted langt borte.

De dagene epostboksen fylles av den ene sladremeldingen etter den andre som avslører andres jevnlige aktivitet.

De dagene  ingen bokstaver hører sammen og alt blir feil og ingenting riktig.

De dagene som blir til uker og lenger orker man ikke tenke.

De dagene er så mange, at det heller er snakk om perioder enn avgrensede dager.

De dagene man helst skulle hoppet over og latt de gode komme tettere.

De dagene der alt man ønsker og trenger ikke er der.

De dagene er de jeg har flest av nå og det er nesten et under at jeg har klart å forme så mange ord som jeg har, for tegnene virker rare og fremmede som om de tilhører et annet språk. Jeg har forsøkt å lese det dere skriver i kommentarer til meg (takk!) og på deres blogger, men det er tungt og jeg klarer ikke gi respons. Nå prøver jeg likevel å fortelle hvorfor, et sjeldent ærlig blogginnlegg, mer personlig enn jeg vanligvis skriver. En slags rettferdighetssans i kombinasjon med et udekket sosialt behov har kanskje presset fram noen ressurser likevel. Jeg prøver hele tiden å skrive og delta, men faller gjennom og gjennom. Liker ikke å ta den tiden jeg trenger, for det er ubehagelig mye og tilsvarende mye jeg går glipp av. Liker å få med meg alt. Og nå er det bare skygger av noe jeg ser. Takk for at dere leser, ikke glem meg. Kanskje de tasteløse dagene snart er over, jeg håper det. Da skal jeg guffe opp tempoet på bloggen, få utløp for alle meninger og tanker og treffe dere igjen. De gode dagene kommer.

Ekte mannfolk baker kake til sin kjære

Hviskende stemmer, spredte fnis og et litt kraftigere hysj røper at mor kan sitte i fred en stund til.

Fordypet i en bok og med lesebunken klar kan fnisene gjerne holdes for seg selv temmelig lenge, det er greit for meg. Det er en ære å kjenne at jeg blir verdsatt og er viktig. Jeg er heldig som både har barn og en mann jeg liker. Og jeg bor med dem alle.

For jeg vet så godt at mange ikke har det samme som jeg har. Jeg vet at denne dagen er vond for mange, fordi de ikke får være sammen med barnet sitt, fordi de ikke har et barn, fordi de ikke har en mor. Jeg er takknemlig for alt jeg har, og samtidig sender jeg en tanke til dem som ikke liker dagen.

Ekte mannfolk baker kake til sin kjære og lærer opp den kommende generasjonen til det samme! Ekstra oppmerksomhet kan vi trenge et par ganger i året, ikke fordi handelsstanden tjener penger på det, men fordi det kjennes bra å gjøre noe godt for de vi liker best. Og det er fint å være mottaker av andres uttrykte glede, godt å se hvor mye de fryder seg over å gjøre noe ekstra for meg.

*******

Fjorårets morsdagsinnlegg: Alle mødres dag 

Tanker om framtiden og mål å sikte mot

Året går mot sin slutt, ikke mange dagene er igjen, og mellom året som slutter på elleve og det som slutter på tolv, er den røde tiden. Tiden med friske dufter inne, en blanding av tungt og lett.

Under tjue dager igjen til det nye året begynner. Dagene fylles fort med gjøremål av stor og liten personlig verdi, gjøremål som jager tiden bort.

Har du tenkt på hva du ønsker for deg selv og dine barn? Har du tenkt på hvordan du skal komme dit du vil?

Har du noen gang satt deg ned og sett livet ditt i et tiårsperspektiv?

Som forelder gjør vi hele tiden noe for våre barn, for at de skal ha det godt og utvikle seg til å bli velfungerende etter samfunnets krav. Vi gjør mye som ikke merkes, men som likevel har effekt. Noen av oss har et overordnet mål for det vi gjør, men de fleste har nok ikke det. Etter den ene dagen følger den neste og man halter noenlunne urytmisk med. Jeg tenker det er normalt.

Hvis du likevel skulle sette deg ned og finne roen: Hva ønsker du da? Hvilken vei vil du gå for deg selv og for familien som en helhet? Hvordan ser livet ditt ut om 10 år?

For et teit nick!

Hva er meningen med å kalle seg noe annet enn det man heter?

Vel, det er mange grunner til det, selv om man er en ærlig sjel som ikke bruker sin anonymitet til å krenke andre eller provosere, kan det være godt å skrive under nick istedet for å bruke eget navn. En av mine grunner er at jeg ikke “trenger” fokus på meg selv, men vil ha oppmerksomhet på tekstene mine og budskap.

Jeg valgte å kalle meg ‘lammelåret’ da jeg skulle opprette et brukernavn på et nytt forum. Dette var rundt påsketider og det jeg egentlig ville kalle meg ble ikke godtatt fordi det var for få bokstaver. Så jeg tenkte et par minutter og endte med et sesongrelatert nick som var lett å huske og koble til noe konkret. Jeg synes det er kjedelig med nick som består av initialer og tall, og dessuten ville jeg ha et nick som kunne forstås som flere ting. Hvem har vel ikke hørt om ‘lammekjøtt’ som symbol på ei lekker jente?

Da jeg plutselig opprettet blogg ble det derfor naturlig å bruke samme ord som nicket. Jeg er en tenkende person og la til ‘tanker’ etter ‘lammelår’, en logisk fortsettelse av det påbegynte. Dessuten tenkte jeg at det kunne være smart å bruke et ord som ofte søkes etter.

Altså; nicket er til dels valgt etter tilfeldigheter og har lite med innholdet i bloggen å gjøre. Det er et navn som huskes og som skiller seg ut. Og ikke minst er det utrolig teit, synes jeg selv. Hva synes du?

Fortell meg om ditt nick eller hvorfor du har valgt å være anonym (eller ikke)?

****

Dette innlegget er skrevet ene og alene fordi Whitebite spurte, hehe..

Mammas skrekk

Stemmene øker i volum, blir kraftigere og kommer nærmere, snart runder de hjørnet og snart skriker klokken slå meg av.

Snart må jeg reise meg, snart må jeg flytte meg nærmere, lengre bort fra den trygge flekken, nærmere det utrygge.

Masker av dødninghoder med rennende blod og halvtørket slim, døden på døren. Den dramatiske døden med skrekken som følge. Døden ingen ønsker seg, aller minst på døren klokken atten.

De trygge barna er kamuflert i plast, vekker angst og uhygge, skremmer andre enn seg selv. Et gufs fra føttene, karusell i magen, kulde i hodet, blod i kinnene, ben som ikke støtter. Øyne som vil lukkes, kropp som ikke orker, som ikke vil. Men som likevel gjør.

Det minste monsteret klarer ikke holde seg, slipper ut et lite fnis, og så en perlende latter. Skulle tro det virket avvæpnende, men et leende lik, virker mot sin hensikt. Jeg vil rive av skummelheten, kle fram barnet med de lyseste bustene verden har sett, få en klem, få det vanlige tilbake.

Jeg leverer ferdiglagede poser av snop og kjeks raskt fra meg, puster ut, tenker jeg klarer det en gang til, lukker døren og setter meg ned. En Halloween til og jeg blir tilvendt, min egen skrekk skal drepes, legges død. Neste år skal jeg tåle og tørre.

Noen dagers opphold

Livet har stått i veien for skriving de siste dagene, ikke engang et republisert innlegg har fått plass.

Å skrive er å uttrykke og avlaste for det indre presset som oppstår når publikummet og hverdagsmenneskene ikke er der. Å skrive er å delta uten å se den man deltar med. Å ikke ha denne utkanalen gjør at ting også stopper opp inne i meg. Jeg blir anspent.

Dette skal ikke være en bableblogg, men en blogg som iblant utfordrer og rører ved noen fastlåste tanker og oppfattelser. Det skal også være mange hverdagshistorier og noen personlige innlegg. Hvor grensen går varieres og prøves ut. Jeg har dempet ned noen historier fordi jeg ikke er sikker på om det er riktig å publisere dem. Det handler om avveiinger og vurderinger på kort og lang sikt. Viktige vurderinger fordi de angår flere enn meg selv.

Å skrive er helt nødvendig for meg, bablingen holder jeg for meg selv, i bloggen kommer det som tåler å bli lest av mange. Å skrive igjen etter en pause, selv om den bare er på noen dager, er alltid rart. Jeg må alltid starte med å skrive meg inn og noen ganger lurer jeg på om denne innskrivingen hører hjemme på ark og ikke nett. Denne gangen har jeg valgt å legge det ut. Ikke fordi jeg tror det er veldig interessant, men for å vise mine tanker rundt skriving og den prosessen det er å starte på nytt. Å skrive er nødvendig for meg.

Hvordan kjennes skrivepauser for deg? Og hvordan er oppstarten?