I mangel på tanketomme programmer og kjedelige reklamer kom jeg over en episode av Trinny&Susannah på kanal fem. I programmet besøker damene Norge og plukker ut noen gjennomsnitlig grå fjes på gaten, alle damer, som blir konfrontert med sitt sjuskete, usexy ytre og foreviget med et fotoklikk eller tre og limt fast på film. Alle damene samtykker, såklart, og er sultne på en mer sexy utgave av seg selv.
Programmet har sine kvaliteter; jentene skal ikke forandres, bare stilen skal forbedres. Det er definitivt et pluss. De fikses og farges, snurpes inn og markeres, puppene dyttes opp og fram. Jeg nekter ikke for at de ser bedre ut på scenen enn de gjorde lett forfryste på gaten, og det er ikke tvil om at det ytre betyr mye for selvfølelsen. Likevel er det en sammenheng mellom selvbildet og utseendet den andre veien: Uten en viss selvtilit føler man seg bare dum i flotte klær, som om man ikke er verd det.
Jeg bruker ikke mye tid foran tv-skjermen i løpet av uken, men får likevel med meg deler av programmer og serier. Serier som Grey’s Anatomy, GCB (Good Christian Bitches) og CriminalMinds, er alle eksempler på tv-underholdning der det ytre ikke er selve poenget, men der det likevel kommer i fokus. Alle disse vakre, glaserte, plastikkdamene med Ken-menn som tilbehør: Hva forteller de oss?
Det er ikke vettet det kommer an på så lenge du har tålmodighet til å bruke timer på klær og sminke og er nok opptatt av deg selv til å sjekke deg selv oftere enn pasienten? Det er ikke klokskap det handler om, så lenge håret er nyfrisert og kroppen stylet med siste sprøyte botox? Hvorfor er det ikke nok å bare gjøre jobben sin, hvorfor er eget utseendet relevant når man redder liv eller finner lik?
Ja, jeg skjønner at det er underholdning og ikke skal tas så tungt, men alle disse seriene som prenter det inn i oss: Vi er ikke gode nok så lenge vi er vinterbleke i for store gensere – hva gjør det med oss?
Må vi være sexy for å være kvinner? Hvis vi ikke er ordentlige kvinner uten riktig sving på hofta, hva er vi egentlig da, lurer jeg på. Og for hvem skal vi manipulere kroppen dersom vi egentlig ikke bryr oss så mye som all reklamen vil at vi skal?
Dette handler om hver enkelt av oss og hvilke forbilder og hvilken kroppsforståelse vi vil overføre til barna våre: Er kroppen noe vi skal modellere eller er den noe som skal virke, som vi skal ha glede av?
Det handler om hvilke verdier vi har. Jeg synes ikke det er bra nok at vi aldri skal kunne være tilfredse med hvordan vi ser ut. Jeg synes reklamer som retter seg mot kroppsforming skal begrenses i mye større grad enn i dag, for slike budskap som vi hele tiden fôres med i media gjør noe med oss; det påvirker normalitetsbegrepet vårt. Og noen av oss når aldri idealene, ikke fordi vi ikke er flinke nok eller prioriterer det nok, men fordi vi ikke har de fysiske forutsetningene for å kunne nærme oss de. Betyr det at vi skal være kronisk misfornøyd med oss selv? Mange er det.
****
Tidligere innlegg om kropp: Kroppen din er ikke bra nok
