La idretten ta dem! Om laginndeling etter prestasjonsnivå og folkehelse

For å bevege seg og kombinere det med glede, er det sosiale viktig for mange, for noen en forutsetning. Derfor gjør det meg noen ganger trist, andre ganger provosert når jeg leser om hvordan idretten tidlig snevres inn til å bli elitisk.

John Olav har skrevet sin historie og VG har hatt fokus på det de siste dagene. Barneidretten burde være for alle, men er den det når ungene blir delt inn i lag basert på prestasjoner? Fjernes gleden over en kropp som virker?

Det skal godt gjøres å bevare selvbildet for den som havner på “dumminglaget” – eller hva nå barn kan finne på å kalle laget med dem som ikke er best. Det krever mye av trenerne å ivareta alle spillerne når de starter tidlig å dele inn i lag etter prestasjonsnivå. Fysisk aktivitet og lagfellesskap blir underordnet – det er prestasjonene som teller. I noen tilfeller legger de tilrette for mobbing. Hurra for idretten!

Den organiserte idretten har et ansvar for folkehelsen, mener jeg, men om unger på barneskolen ikke skal droppe idretten kan ikke seire stå i fokus til enhver tid. Unger på barneskolen skal slippe å ha ambisjoner, som Steen Jensen forslår at skal være et kriterie for inndeling av lag (se lenke i slutten av innlegget).

Unger har godt av å bli møtt med forventninger, men de må være realistiske både med tanke på hva et barn kan prestere og på hva barnet er modent for. Dersom prestasjonene betyr mest kan barnet forstå det som at seg selv ikke er viktig, bare det man kan levere. Jeg tror det virker uheldig på ungers selvbilde. Vi er hele mennesker og vil bli sett som det. Jeg tror vi skaper størst treningsglede dersom det er lov å være lei og demotivert iblant og presset på å stå på likevel er lavt. Det må være rom for alle dagene, både de gode og de tunge – uten at det innebærer å bli avvist fra treneren.

Sett i et folkehelseperspektiv er det lite å lure på om det er godt for befolkningen at flest mulig er i aktivitet ukentlig, og ikke bare i halvsløve gymtimer. Derfor er det viktig at idrettslag tenker trivsel og ikke bare resultater i form av skåringer og tabeller. Unger som ikke trives slutter å trene. Og barn som slutter å være fysisk aktive risikerer å fortsette å være passive.

Jeg er ellers enig med Steen Jensen i at unger ikke skal skjermes fra vanskelige følelser, som å tape, ikke bli tatt ut på lag, ikke få spilt like lenge som andre på laget og andre ting. Det er i barndommen med trygge voksne omsorgspersoner at lærdommen er tryggest å få. Det er en del av livet som danner grunnlag for å kunne bli trygge voksne som fungerer sammen med andre mennesker.

Når jeg refererer til Steen Jensen er det hans uttalelser til VG  jeg kommenterer, les gjerne Vi er altfor redde.

Kroppsbevissthet og kvinnemakt

Utstillingsdukker med “naturlige former” hylles – endelig slipper vi å sammenligne oss med klesstativ! Ekte kvinner har former og former er fett.

Jeg synes det er positivt dersom det blir større aksept for at kvinner kommer i mange utgaver, at det finnes klær som vises fram selv om de er i størrelse 44. Det jeg ikke er fornøyd med er krysningen “former” og “kvinnelighet”. Å definere kvinnelighet er vanskelig, her er det mange feller å gå i. Selv om det for flesteparten er lettere å legge på seg enn å holde seg slank, er det slankheten som er hyllet. Hvor slank man må være for å være fornøyd er selvsagt individuelt, men så lenge vi ikke lever i kokong med oss selv vil fremstillingen av kvinnekroppen i medier påvirke vårt eget syn på kroppen.

Trivselvekt, er det noe som heter. Noe sier meg at den er stadig synkende, ikke fordi hvert enkelt menneske trives med stadig lavere vekt, men fordi vi hele tiden blir konfrontert med hvordan vi skal se ut. Verst er det for unge mennesker. Og der har vi en jobb å gjøre. En jobb for å vise at det ikke er hvordan en ser ut som virkelig betyr noe, men hvordan kroppen virker. Og slik kroppen din ser ut er bra nok – fordi det er deg!

Jentene i klasse 9d ved Sandgotna skole i Bergen har sendt epost til ulike aktører de mener trenger en tilbakemelding på hvordan de fremstår med tanke på å forme unges syn på egen kropp. Ruth Velsvik er psykologilærer på skolen og har timer om media og kroppspress. Temaer som Photoshop og hvilke triks reklamene bruker tas opp for å bryte dem ned til slik virkeligheten er. Ved å få kunnskap om hvor mye modellene manipuleres vil forhåpentligvis jentenes forståelse av virkeligheten blir dempet ned på et realistisk nivå. Modeller som er avbildet er ikke så ulike dem selv likevel. Kanskje det kan dempe presset om å se ut som noe annet enn det man er?

Jeg synes det er helt fantastisk at dette tas tak i! Slik skulle det vært på alle skoler! Det gjør ungene mediakompetente og gir de et mer bevisst forhold til egen kropp. For saken er den at mange tror at hvis de bare gjør de rette tingene så vil de se ut som et av modellvrakene selv, men slik er det bare ikke. Vi har ulik kroppsbygning og dermed ulike muligheter til å kopiere modeller og andre vi beundrer kroppen til. Når vi er klar over dette, er det kanskje lettere å akseptere og mye tid kan kanskje spares i forsøket på å bli noe en ikke er?

Kilder som ikke er lenket i teksten: ByAvisen Nett – Tar et oppgjør med tynne idealer, bilder av utstillingsdukker med kvinnelige former – Aftenposten

Tidligere av meg: Thinspiration – hva er det uttrykk for?, Kroppen din er ikke bra nok

**

Thinspiration – hva er det uttrykk for?

Hva ligger bak et ønske som blir til handling med mål om å endre kroppens ytre? Hva er det thinspiration treffer i dem som “trenger” det?

I tenårene vokser usikkerheten frem og blandes med behov for å høre til og individualisme. Kroppen utvikler seg og kjennes fremmed for noen, som om den forakter hvem den unge identifiserer seg med. Psykisk modenhet og kroppslig modenhet går ikke hånd i hånd. Når kroppen modnes før hodet, tror jeg personen lettere blir påvirket av de ytre tingene og at behovet for nettsider som gir svar på noe av usikkerheten blir attraktive. Usikkerheten får svar.

Når forventningene fra omsorgspersoner er “feil”  ut fra hva barnet trenger tror jeg barnets forventningene til seg selv kan ta ekstreme former. Jeg tror særlig det gjelder når det er mye taus kommunikasjon og det er liten åpenhet mellom familiemedlemmene. Trygge barn søker ikke svar på hvordan de skal være i like stor grad som utrygge barn, fordi det har en stabil basis i seg og ikke trenger den utenfra. Tror jeg.

Å ha noe å strekke seg etter er viktig psykologisk sett, forventninger regulerer handlinger og følelser. At noen har positive forventninger til deg gjør at du føler deg viktig. Når en føler seg viktig vokser velviljen og motivasjonen fram: En strekker seg og vokser fordi en blir belønnet for det. Stolte foreldre er en belønning. Uten noen som tror på en, kan det være vanskelig å tro på seg selv. Og en blir mer oppmerksom på hva andre forventer når tryggheten ikke er tilstede i seg selv. Tenåringens identitetssøken blir mer komplisert når tilbakemeldingene en får fra sine nærmeste er ustabil og usikker.

Kan det være at behovet for å regulere kroppens ytre henger sammen med tomhet eller følelsesmessig kaos fordi forventningene til den unge er negative eller fraværende?

Farlig trend, modellår – LENKE

En tynnspirerende boble – LENKE

Under coveret/”La oss få vite hva som ligger under cover-modellens cover” – LENKE

Flere innlegg i denne bloggen: Kroppsbevissthet og kvinnemakt, Når sykdom blir et image

**

De nærmeste dagene kan det komme flere innlegg under samme tema, følg med! Følg også gjerne med på min Facebook-side, der legger jeg av og til lenker til andres blogginnlegg og artikler jeg vil anbefale deg å lese. Velkommen!

Jeg valgte morsrollen og hadde et høystatussvangerskap

Jeg var i den heldige situasjonen at jeg ble mor på den enkle måten – du vet naturmetoden, hjemmelagde barn. Det enkle fungerte, det enkle var det beste.

Hvorfor valgte jeg morsrollen?

Kunne jeg ikke heller kjøpt meg hund? Eller brukt lønna og tida mi på å hjelpe barn som allerede er født, men som ikke har foreldre og andre voksenpersoner som kan ta seg av dem? Jeg kunne valgt å jobbe for organisasjoner jeg tror på, som en fritidsinteresse, og latt egg være egg og fortsatt å miste dem ett etter ett.

Jeg kunne valgt bort morsrollen og fortsatt å bare være meg, beholdt alle de andre rollene og dyrket dem: Vært venninne, familiemedlem, kjæreste og vært skikkelig flink til å følge opp andres behov. Istedet valgte jeg bort mase engasjement utad og vendte blikket innover, lot biologien styre og vinne. Jeg valgte morsrollen og jeg valgte å forsørge barnet som kom. Jeg satte meg selv til side, lot den lilles behov bli mine viktigste behov. Jeg ble noe mer enn det jeg hadde vært, noe i tillegg til – ikke i stedenfor. Jeg ble større, helere. Kjæresten og jeg hadde skapt noe sammen, som var viktigere enn oss tilsammen.

Det er dette som er å velge morsrollen, eller foreldrerollen om du vil, ikke det media elsker å hevde for å skaffe klikk og konflikt: At morsrollen blir valgt dersom man slutter i jobben man hadde, men dersom en fortsetter i den gamle jobben er man karrierefokusert og “ofrer” familien.  Morsrollen er for meg noe som velges inn når man velger å få barn, med mindre man frasier seg foreldreretten og forsvinner ut av barnets liv – om så er, er man fremdeles en mor eller far, men barnet er borte som foreldrerollen er det.

Å velge foreldrerollen er å velge å vie sin tid og sitt fokus til barnet og det som gagner familien best. Å velge foreldrerollen handler for meg om å velge å få barn og da er det ikke relevant hvor barnet kommer fra så lenge man har den juridiske forpliktelsen og retten på sin side. Å velge å få barn har ingenting med å velge jobb eller ikke, eller med stillingsprosent.

Mange er heldige som meg og får barn på enkelt vis, for andre er det mer komplisert og offentligheten involveres før barnet får lov til å skapes. Eller foreldreskapet utøves på vegne av foreldre som ikke kan selv. Jeg synes ikke det er et mindreverdig foreldreskap selv om man ikke har laget det selv, tvert imot er det kanskje da det krever mest av de kommende foreldrene, ting som “hjemmeprodusentene” slipper å ta stilling til og blir prøvd på.

Et svangerskap eller en lang ventetid i forkant av å få et barn, enten det er snakk om adopsjon, prøverørsbehandling, surrogati eller andre metoder, skaper bevissthet og forsterker ønsket om barn nettopp fordi det tar så lang tid. Familiene det gjelder synes jeg fortjener respekt og mer oppmerksomhet enn de får i dag. Det er ikke noe galt med en kvinne som ikke produserer hjemme, hun er likefullt kvinne, men behandles noen ganger som om det er noe rart med henne. Mannen blir oversett. Jeg tenker at de burde bli beundret og respektert mye mer enn jeg opplever at de blir. Jeg opplever at det er høy- og lavstatus svangerskap. Hvorfor er det slik? Er det ennå slik at kvinnelighet forbindes med fruktbarhet og evnen til å bære fram barn i egen mage? Og at ukompliserte befruktninger har høyest status bare fordi det skjer lett?

Barn er ingen selvfølge, selv om det er lett å lage dem – for mange av oss. Og uansett hvordan de blir til: Det er først når de er her at den virkelige jobben starter. Og den tar aldri slutt.

**

Innlegget startet som en kommentar til Mammadamens innlegg Derfor valgte jeg morsrollen og endte med mer generelle betraktninger om hva morsrollen egentlig dreier seg om. Å få barn er ikke er kvinneprosjekt, men blir ofte fremstilt slik. Derfor var det fint å oppdage denne artikkelen: Menn blir også verpesyke, les den gjerne! Les også  gjerne mitt tidligere innlegg Å bygge jobben rundt familielivet – en ny trend?

Gladnyhet: Om du ikke allerede følger bloggen via Facebook, kan du starte med det i dag! Sjekk ut Lammelårtanker på Facebook. Jeg legger ut lenker til blogginnlegg, både egne og andres.

Del gjerne innlegget!

Kan vi ikke bare være enige da?

Noen hektiske dager forrige uke har faktisk gjort meg litt slapp og likhetstrett.

Kan’kke folk bare gjøre som folk vil, da?

Vær for all del hjemme hvis du tror at det er det beste, men vær glad for at du har et valg og velg bevisst. Og når du gjør det: Hvorfor trenger du lovprising for at du følger magefølelsen? Om du faktisk kan velge mellom å være hjemmeværende og ute i jobb så er du blant de mest privilegerte her i landet og da skjønner jeg ikke hvorfor du gidder å legge masse energi i å overbevise folk som mener noe annet, folk som ikke kan velge som du kan. La dem være og nyt ditt selvvalgte liv. Ikke mange er sin egen lykkes smed på det nivået, så nyt det.

Jeg er glad for at mange mødre til små og litt større barn velger å jobbe, det bidrar til mangfold. Jeg er glad jeg slipper å glo på bare menn når jeg til en forandring skrur på tv’n, eller på skulpturerte damer under 25. Jeg er glad for alle damene som mener noe og som ikke mumler det ned i den barberte barten, men som er høylydte og tydelige. Jeg er glad for alle kvinnene som ikke hengir seg så fullstendig til morsrollen at de uteblir fra samfunnets offentlige side. Jeg er glad for alle kvinner som bidrar til forventningen om at fellesskapet teller vel så mye som den enkelte familien.

Jeg er også glad for alle kvinner som velger å bruke sin energi og sin tid på å gi barn en god barndom med hjemmet som rammer, og som bidrar til et godt lokalsamfunn – som gjør det trygt å komme hjem etter skolen, som gjør det trygt på dagtid og som har blikk for folk som sliter. Sett i et moralsk perspektiv er det like verdifullt som å bygge opp landets BNP, men vi trenger alle mødre, alle variantene er en del av det vi kaller samfunnet – summen.

Jeg skulle bare ønske at flere menn deltok i disse diskusjonene, menn som ikke må fordi de er partiledere, men som bryr seg og som regner seg selv som like viktig som dominante kvinnestemmer i det offentlige rom. Hvorfor trekker menn seg bort fra disse diskusjonene? Fordi deres mannsideal ikke er truet?

De siste dagene har jeg vært litt meningstrett, kanskje fordi jeg ser at diskusjonene på Twitter og i nettavisene synes å gå rundt hverandre og ikke enes om hva vi egentlig snakker om. Hvordan kan vi lande på tiltak og komme videre med hvordan det er best å leve livet dersom vi ikke enes om grunnlaget vi diskuterer ut fra?

Det er vel litt forskjell på om enkelte familier bestemmer at mor skal være hjemmeværende i mange år og om det blir normen for alle familier? Det er vel en vesentlig forskjell på en utdannet og bevisst dame med stabil og god helse velger å være hjemme ett år ekstra etter foreldrepermisjonen, og en ung dame uten tilknytning til arbeidslivet, uten utdannelse og med tendenser til angst og depresjon er det?

**

Les deg gjerne opp på andre innlegg, f.eks Det er faktisk ikke barnehageplikt i Norge, Hva skal vi med menn?, Lager vi tidsklemmen selv?

**

Er du ny her? VELKOMMEN SÅ MYE! Du kan følge bloggen min på flere måter, som via Bloglovin’ eller like den på Facebook. Del gjerne innlegg du vil at andre skal lese og legg gjerne igjen din mening i form av en kommentar til dette eller andre innlegg. 

Hva skal vi med menn?

Når farskapet reduseres til sæd og fet lommebok, er vi ille ute.

Menn er visst viktigere i yrkeslivet enn kvinner, iallfall når det kommer til permisjon for å ta seg av egne barn. Barn er en kvinnegreie, ikke sant? Når en kvinne får barn blir hun til mor. Når en mann får barn blir han forsørger. Han drar inn penger, hun tørker støv og prater smokk og bleier -  og dokumenterer det i sosiale medier.

Gjentatte ganger ser jeg det hevdes at morsrollen ikke verdsettes og at den er like viktig som å dyrke karriere. Jeg har aldri skjønt hvorfor en kvinne må være hjemme på fulltid for å være en ordentlig mor. Hvorfor er det viktigere for barnet at mor er hjemme på fulltid for å knytte bånd enn det er for fedre? Trenger fedre mindre tid til å knytte bånd med barnet? Det høres litt rart ut, eller hva? Å dyrke karrieren høres ut som noe annet enn å arbeide for å forsørge barnet sitt, som de fleste må gjøre. Å dyrke karrieren er visst toppen av egoisme og noe ordentlige mødre ikke finner på. Istedet finner de seg en mann som dyrker karrieren og som er ordentlig mann, som forsørger dem alle.

Jeg mener at barn har rett på lik tilgang på sine foreldre og at det er foreldres oppgave å sørge for at det skjer. Jeg mener at mødre og fedre er like viktige for barnet. Det innebærer at fedre bør ta en stor del av ansvaret for praktisk og emosjonell omsorg for barnet – helt fra starten.

Fedre som tidlig tar ansvar fortsetter å ta ansvar. Det er kanskje derfor bedrifter frykter fedrekvoten? Det er skummelt å ha arbeidstakere som ikke er villige til å tilbringe det meste av tiden sin på jobb, det passer så mye bedre om arbeidstakere lever og ånder for jobben sin. Aller best er det om privatlivet ikke eksisterer, men at jobben får alt.

Fedre som sniker seg unna fedrekvoten: Hva ligger til grunn for det? Har de dominerende partnere? Sliter de med dårlig selvtillit? Føler de sin maskulinitet truet? Eller mener de i fullt alvor at mødre er bedre egnet?

Forhold på arbeidsplassen er ikke god nok grunn til å si fra seg permisjonstiden, for ingen krever at all tiden må tas ut i et jafs, det er mulig å kombinere jobb og permisjonstid inntil tre år. Dette handler om vilje, ikke praktiske muligheter. NAV er faktisk fleksible, tenke seg til.

Eller ligger det strukturelle årsaker bak? Ikke alle yrker er lette å forene med lange permisjoner, men da gjelder det å tenke alternativt. Med stor fleksibilitet er det veldig ofte mulig å ta ut fedrekvoteukene. Heldigvis er det slik at flere fedre tar ut kvoten sin enn tidligere år. I fjor tok 28 % av fedrene ut minst 12 uker, mens i 2011 tok bare 8 % av fedrene det samme (tall fra NAV). Er ikke det bra?

Kan det rett og slett være slik at fedre som sier neitakk til fedrekvoten ikke har forstått hvor viktige de er for barnet? Er det derfor det for et par år siden kom fram at fedre drar på jakt istedenfor å passe barnet sitt? Eller at enkelte fedre lar moren sin passe barnet mens de selv tar fri?

**

Hva mener du? Er det helt greit at arbeidsgivere kjøper ut den ansatte slik at mor kan fortsette å sitte hjemme med barnet? Har fedre verdi først og fremst i kraft av å være sæddonor og forsørger og til nød som mors assistent?

**

Frøken Makeløs har også skrevet om dette: Arbeidsgivere motarbeider fedres rettigheter

Andre innlegg av meg: Med ‘morsrollen’ som trademark, og lenkesamling om kvinnerollen anno 2013, Det er faktisk ikke barnehageplikt i Norge!, Menn med kvinnelige problemstillinger

**

Del gjerne innlegget!

Med ‘morsrollen’ som trademark, og lenkesamling om kvinnerollen anno 2013

Mye bra blir publisert under tematikken likestilling mellom kjønn, oppvekst, foreldrepermisjon, kontantstøtte – kort sagt om samfunnsutviklingen i et kvinneperspektiv. Jeg savner et mer kjønnsnøytralt perspektiv. Lenkesamlingen er ment å være en ressursbank til inspirasjon. Rull nedover teksten for å komme til selve innlegget.

Kontantstøtte til bortskjemte småbarnsforeldre – Jorunn Stokke Aamodt

Kvinnekamp i 2013: Økt lønn og mindre vold – Tor Arne andreassen og Frode Sætran/Aftenposten

Et hjemmeværende dilemma -Fimreite

Valg er mer en jente- enn gutteting - Mari Teigen, Guro Ødegård/Aftenposten

Vår tids kvinnekamp! – Anne Hilde Bermingrud

Vi trenger en norsk Lena Dunham! - Elise Dybvig Søreide

En skamløs feminisme – Ragnhild Laukholm Sandvik og Ingrid Wik

Feminismen fjerner seg fra grasrota – Gunhilild Maria Hugdal Marchen

Med penis på parolemøte – Christoffer Biong

Småbarnsfamiliedebatten: Et innlegg om det meste bort sett fra kontantstøtten – Ylvalia

Vi menn blir lurt! – Superpapsen

Respektløst om alminnelige kvinners liv - Gunhild Maria Hugdal Marchen (hennes andre innlegg som svar på Feminismen fjerner seg fra grasrota: Se lenke over)

Beklager, jeg må være mamma – Karianne Gamkinn

Man kan si det er like verdifullt å gå hjemme med barn som å jobbe – men det er det ikke- Inga Marte Thorkildsen

Mindre likestilt som foreldre – Likestillingsombudet mener deltidsdebatten har vært ensidig - Sofie Gran Aspunvik og Marie Melgård

Morshjerte i samfunnsklemma – Lill May Vestly

Hva er et lykkelig liv? - Nina Björk intervjues av Miriam Lund Knapstad

Minimalt med pensjonstap for hjemmeværende - Marie Melgård

Hvem sin feminisme? – Anette Basso/Oh Chérie

Undreverset har også laget en flott lenkesamling som jeg anbefaler deg å sjekke ut: Feministisk leseliste i anledning kvinnedagen 2013

.. og der stopper jeg. I noen av lenkene vil du finne lenker til flere artikler og kronikker.

De aller fleste bidragene er fra kvinner. Hvorfor er det slik? Jeg tror det handler om at kvinner og barn fremdeles anses for å være en enhet, som far er heldig hvis han får være en del av. Det er ennå slik at fedrekvoten anses for å være et overgrep mot familien av myndighetene i noen miljøer. Noen mener til og med at fedrekvoten er et overgrep mot menn. For meg er det svært uforståelig.

Det er ennå slik at det stilles ulike forventninger til menn og kvinner når det kommer til omsorg for barn og familie. Det skal mindre innsats til for en mann enn for en kvinne for å få skryt. Det som forventes av en kvinne som er blitt mor er annerledes enn det som forventes av en mann som er blitt far. Bare den som velger tradisjonelt har valgfrihet.

Om jeg skulle revet meg i håret hver gang jeg reagerte, ville jeg vært hårløs på toppen, for jeg kan innrømme det: Jeg blir provosert når noen snakker på vegne av meg fordi vi tilhører samme kjønn. Jeg blir gretten når noen forteller meg hva jeg føler og hvordan jeg reagerer fordi jeg er mor. Jeg er kanskje ikke kvinne nok, ikke mor nok, siden jeg ikke bekymret meg for ungene da de var i barnehagen? Eller siden jeg ikke lengtet etter dem? Eller siden jeg jobbet og ikke hadde dårlig samvittighet fordi jeg jobbet istedenfor å være hjemmeværende? Det legges sterke føringer på hvordan man skal være og hvordan man skal reagere i enkelte artikler, blogginnlegg og  kronikker skrevet av mødre til relativt små barn. Jeg liker det ikke. Jeg vil selv utforme min morsrolle slik det er riktig for meg, og det gjør jeg. Jeg vil slippe å bli formidlet snevre grenser for hvordan jeg skal være fordi jeg er kvinne, fordi jeg er mor. Likevel blir jeg det stadig vekk. Det kan være tungt og slitsomt å stå i. Og fordi jeg opplever at kvinnerollen og morsrollen blir snevrere og snevrere ser jeg at serien min Slik er livet mitt – en bloggserie om livserfaringer fortsatt er viktig og fortsatt har en funksjon. Den viser at vi er forskjellige og at det kanskje er mer som skiller oss enn som forener oss? Det ER mange måter å være mor på, men ikke alle er like aksepterte.

Debattene og innleggene som har vært i forbindelse med kvinnedagen denne siste uken har stort sett vært skrevet av damer med små barn. Jeg savner stemmen fra eldre og yngre og fra begge kjønn. Jeg ønsker meg et miljø der det er lettere å skille seg ut, der andres meninger er velkomne og der man ikke blir stilt spørsmål ved, dersom man ikke befinner seg midt i målgruppen. Det er i noen tilfeller ren hersketeknikk å kneble meningsmotstandere fordi de ikke har barn selv, fordi de ikke jobber, fordi de ikke er som oss? Jeg mener bestemt at vi trenger stemmen fra alle og at det kan tilføre debatter mye verdifullt. Vi har alle et ansvar der. Tenker jeg.

**

Les gjerne gårsdagens innlegg fra meg: Det er faktisk ikke barnehageplikt i Norge! og følg med i dagene som kommer. Jeg har mye jeg vil ha sagt og noe av det kommer i form av blogginnlegg. Det er i det minste meningen. Del gjerne!

Om du er ny her: Velkommen så mye! 

Det er faktisk ikke barnehageplikt i Norge!

Jeg har fulgt debattene om kontantstøtte, fedrekvoten, barnehageplass versus hjemmeværende mødre og kan ikke å holde meg fra å sukke.

I følge noen kan det virke som om vi har barnehageplikt i Norge, men det har vi ikke. Det er faktisk opp til det enkelte foreldrepar å velge den løsningen som passer best. Mange ønsker seg barnehageplass og mange ønsker å jobbe redusert. Noen vil ha begge deler. Men så jobb redusert da!

Hva er egentlig saken? Det hyles etter respekt for de individuelle valgene, men hvordan kan man få respekt dersom man ikke selv kan stå for det valget man tok eller ikke viser respekt for dem som mener noe helt annet? Det er ikke debattantene som bestemmer hva du skal gjøre, det er deg selv. Det er deg, dine verdier og din økonomi som utgjør mulighetene du har. Som regel har vi flere muligheter enn vi er klar over. Og jeg skjønner ikke hvorfor debattanter går til angrep på hverandre for deres valg når det er så mange som velger akkurat slik du selv gjør. Det ER ikke slik at alle kan bli enige og gjøre like prioriteringer, og dermed er det bortkastet energi å forsøke å overbevise folk om at en sjøl sitter med sannheten.

Jeg synes ikke det er så mye å diskutere om Norge trenger arbeidskraft. Jeg synes ikke det er riktig at staten skal bevilge penger til folk for å ikke jobbe (som kontantstøtte over et visst beløp er uttrykk for). Jeg kan fint komme på en rekke samfunnsnyttige prosjekter som vil gi mer tilbake til barnefamilier og som vil bidra positivt til samfunnsutviklingen enn økt kontantstøttebeløp vil gjøre. De siste dagers debattinnlegg i aviser går i retning av å kritisere mødre som velger barnehage, som velger å forsørge seg selv og sine. Jeg mener vi er på ville veier dersom vi skal applaudere at arbeidsføre mennesker ikke vil jobbe; dersom vi skal oppfordre til å ikke jobbe. Hvorfor i all verden er man en bedre mor når man ikke forsørger barnet sitt?!

Selvsagt finnes det gode grunner til å jobbe deltid, og mange av dem er helt uavhengig av om man har barn eller ikke. Noen yrker er så tøffe og innebærer så stort ansvar at det er vanskelig å jobbe fullt. Noen har dårlig helse selv eller har omsorg for andre som har dårlig helse: Skal staten betale mellomlegget mellom lønn i full stilling og redusert stilling, i de tilfellene det ikke er diagnoser i bildet? Hvorfor skal småbarnsfamilier bli enda mer privilegert enn de allerede er? Jeg synes det er helt feil.

Noen argumenterer med at det er ironisk at omsorg for barn ikke regnes med i BNP, men at innsatsen er verdsatt med det samme det gjøres i organiserte former, som ansatt i barnehagen eller på sfo. Jeg synes ikke det er ironisk. Som ansatt er fagkompetansen vesentlig og ofte en forutsetning for ansettelse, man har ansvar for flere barn. Å sitte hjemme på ressursene sine gir begrenset effekt.

Jeg tenker at vi trenger alle slags mødre: Hjemmeværende, yrkesaktive og alle som er litt av det ene og det andre.

Jeg er lei av at barnehager ses på som torturinstitusjoner som gir unger hjerneskader. Jeg er lei av at hjemmeværende mødre ses på som det eneste rette for barn. Jeg er lei av at forskningsresultater blir brukt som argument helt ukritisk! Det ER ikke slik at barnehager er ikke grusomt og barneskadelig, det finnes gode barnehager og dårlige barnehager. Det er ofte snakk om styring, ideologi, og sterke fagfolk og ikke minst økonomi og politiske prioriteringer. Barnehager kan være bra og det kan være mindre bra. Det som er sikkert er at en mor som gruer seg til å levere ungen fra seg og som har negative holdninger til barnehagen og som lengter etter å kunne være hjemme, overfører følelsene til ungen og dermed gjør overgangen og avskjedene vanskelige.

Det som er sikkert er at for noen unger er hjemmet et farlig sted, i noen tilfeller holder det liv i mors sosiale angst, i noen tilfeller hindrer det integrering, i noen tilfeller forsterker det skjevheten i likeverdet mellom mor og far. Det er helt klart gode og dårlige hjem. Det er helt klart ikke alle foreldre som blir gode foreldre av å lengte til jobb og ønske å gjøre en innsats som ikke bare er intern i familien.

Det er forbausende stor verdilegging i slike debatter der det er en kamp om å få definere seg selv som den gode mor, eller i skrekk for å ikke være den forelderen en ønsker å være. Det er en merkelig trygling om at alle skal mene det samme og gjøre samme valg – om det ikke skjer så tolkes det som disrespekt for den andre. Hæ? Er den ultimate respekt at alle er enige?

Vi blir ikke enige alle sammen, for vi er forskjellige. Vi vektlegger ulike ting i livet vårt og har ulik vilje til å gjøre endringer i livene våre slik at vi kan oppnå målene våre.

Samfunnet trenger at arbeidsføre mennesker jobber! Så slutt å snakke ned folk som velger barnehageplass, eller som ikke har noe valg. Det er mange måter å være foreldre på i dag. Noen av dem er bare mindre verdsatt enn andre. Hvorfor er det slik?

PS! Hvis du er skikkelig misfornøyd med dagens ordning for belønning av barnepass: Bruk stemmeretten din til Stortingsvalget!

**
Følg gjerne bloggen via Facebook! Velkommen til bloggen!

Jippi, jeg slapp rosa-helvete!

Da jeg vokste opp, for uendelig mange år siden, kunne jeg velge hvilke farger jeg ville ha på klærne mine og det helt uten at noen tvilte på hvilket kjønn jeg tilhørte. I dag fargekodes alle småbarn.

Da jeg vokste opp var valgene begrenset av foreldres prinsipper og økonomiske rammer, i dag er de i tillegg begrenset av kjønnsspesifikke farger – til og med når det kommer til klær og utstyr. Jeg måtte ikke kle meg i rosa og lilla fordi jeg var jente, det var klær til jenter i andre farger, men det er som sagt lenge siden – veldig lenge.

Sett i et økonomisk bedriftsperspektiv er fargekoding genialt! Er du skikkelig jente bruker du rosa eller lilla, eventuelt en eller annen hvitvariant. Ekte jenter utfordrer ikke rammene for kjønn og bruker dermed ikke farger som ikke tilhører dem – forteller butikker oss.

Hvorfor er det slik at jenter skal være pene? Hvorfor må jenter være pene først og så kan de (vi) prestere etterpå? Det er så mye styr om frisyren må fikses før det morsomme kan gjøres, dersom ansiktet må være polert og det rette antrekket må sitte før vi kan bevege oss ut av døren. Jeg skal ikke si at jeg er glad for å ha sønner for å slippe å forholde meg til skjønnhetsidealet, for det rammer begge kjønn. Og vi forholder oss til hverandre og hverandres verdier. Likevel er det forskjeller: Mens gutter ennå kan si seg fornøyd med å ha prestert uten å ha konsultert speilet først, er det ytre et hardere og hardere krav mange jenter strever for å innfri. Uten å ha belegg for det tipper jeg at overfokus på publisering av bilder av ungene på nett kan bidra til bevissthet om eget utseendet – en må hele tiden forholde seg til hvordan en fremstår og blir oppfattet fra utsiden. Og noen unger må selv ta stilling til om foreldrene kan legge ut bilder. Klart det gir økt bevissthet til ens eget ytre, når barnet burde vært skånet for slike problemstillinger og vært trygg i en uskyldig verden.

Vi har ikke uendelig av tid, derfor er det viktig hvordan vi bruker tiden. Hvor mye tid vil vi at ungene skal bruke på speilaktiviteter? Hvor stort fokus vil vi at de skal gi sitt eget ytre? Å studere seg selv er naturlig, men vi som foreldre trenger ikke å hjelpe til med å fokusere på det. Vi kan for eksempel la være å kjøpe babyparfyme (sykt at det finnes!), kosmetikk til ungene, bestemme oss for hvilke alder det er greit at ungene begynner å bruke sminke, vise glede over å bruke kroppen (vektlegge opplevelsen) og ikke bare bruke fargekodede klær på ungene (det finnes klesprodusenter som unngår fargekoding). Ved å si nei kan vi komme lenger enn ved å si ja.

Det er selvsagt ikke fargen i seg selv som utgjør noe problem, men koblingen med egenskaper, kjønn og fokus. Dersom ei jente føler at det viktigste er å ta seg godt ut framfor å gjøre noe, og hun er redd for å ikke være fin nok, så er allerede hennes fokus på de ytre tingene. Det er ikke bare bare å bryte ut av dersom jentene hun kjenner og kvinnelige voksne bruker mye tid på å ta seg godt ut og passe på kroppens utseende framfor funksjon. Eller dersom mor stadig tilpasser maten hun spiser speilets språk (som i virkeligheten gjenspeiler hennes selvbilde) og kommenterer kroppens utseendet.

Stereotypiene dyrkes og vi er mer og mer kjønn og i mindre grad individer. Hvorfor er vi ikke mennesker, først og fremst, og ikke representanter for og fanger av kjønn? Å finne seg selv i rosamylderet med snevre rammer for hvordan jenter og kvinner skal være gjør særlig tenåringsperioden tøffere enn dagens foreldregenerasjon var. I dag fortelles barn og unge hele tiden og i alle kanaler hvordan de skal være. Det gjør jobben vi har som foreldre utfordrende. Vi har mange konkurrenter og det kommer til et tidspunkt i barnets alder der foreldrenes meninger er mindre interessante.

Når det feminine (les: forsiktig, velstelt, velpleid, søt, yndig, velformet osv) blir koblet til farge vil det samtidig skape problemer for mange som ikke er komfortable i seg selv eller innenfor rammene kommersielle krefter setter inn. Hvem er jeg dersom jeg ikke føler meg hjemme i rosaverdenen, dersom jeg ikke klarer (eller ønsker) å tilpasse meg? Blir jeg gutt dersom jeg bråker og utfordrer og ikke vasker håret hver dag?

Inspirasjonskilde: Aftenposten Innsikt 3/2013: Delt barndom

Interessant artikkel om press på gutter: Gutter presses til sex

**

Tidligere engasjement i bloggen: Jeg vil ikke være sexy!, Kroppen din er ikke bra nok, Kjønnsløse barn

Takk for at du gidder Tone!

Takk for at du gidder å viser deg fra glanssiden hver eneste dag! Det må være utrolig slitsomt å alltid skulle ta seg godt ut?

Takk frøken Tone for at du gidder å gi alle småpikene lyst til å trene kroppen og stemmen, jeg tipper at mange av drømmene deres har deg som opphav og jeg kan godt forstå det.

Tone er ei vakker jente som kan spille alle de rette kortene. Tenk så fantastisk om hun hadde engasjert seg i saker uten glamour også, så ungjentene kunne sett at verden er mer enn ytre skjønnhet. Og tenk om ungguttene kunne sett at jenter er mer enn lange bein og yndig vesen?

Jeg synes Tone Damli er ei flott jente og om hun hadde vist litt samfunnsengasjement så ville hennes status som forbilde blitt løftet mange hakk – også hos ungpikenes foreldre.

VG meldte i går at det er slutt mellom Tone og kjæresten, skuespiller Aksel Hennie. Jeg synes det er artig at han blir presentert som kjæresten til Tone – så altfor ofte er dama i et forhold den som er noe til noen. Nå er det Aksel som er vedhenget, den som kommer i tillegg til hovedpersonen; Heia jenter!

Tone er opp gjennom årene kritisert for så mangt, jeg synes hun står sterkt i det hele. Det er beundringsverdig. Hun har vært mediamat siden hun var 17, hvor mange har klart presset så lenge? Jeg ville bukket under andre dagen. Jammen meg godt at jeg ikke har hatt som mål å bli kjendis!

Bruddet mellom kjæresteparet er faktisk så viktig at det fortjener en egen bloggpost fra en skrivetørr gammel dame (alt er relativt), hvorfor ellers skulle VG gi saken så mye plass to dager på rad?

Det er vel ikke snakk om å melke kua?

Les kronikken: Superparets kulturhistorie og Det uimotståelige bruddet

(hvis du lurer på hva som er gått av meg, så kan du fortsette å lure, noe rart kan komme fra meg også)

Velkommen til bloggen alle nye! Du kan følge bloggen på Facebook, håper du vil det!