Lesestunden

Vil noen høre bok? Spørsmålet mitt besvares med svak mumling og det er alt.

.. jeg vil lese bok – høyt – tenker jeg, men jeg trenger noen som kan lytte, et lite publikum. Tiden da kveldene ble brukt til lesing for små er over; lesingen har ingen fast rytme lenger og de små er ikke små.

Barn som selv leser på eget initiativ er en lettelse for foreldre, for lesing er nødvendig i alle fag og en forutsetning for innhenting av kunnskap. Med interesse for fag og språk har man store fordeler framfor barn uten denne interessen. Hvis vi i tillegg plusser på nysgjerrighet for fakta og sans for historier, ja da har man vært heldig og gjort et par ting riktig.

Jeg tror ikke barn er et resultat av oppdragelsen, jeg tror barn er født med personlighet og anlegg som kan utvikles til interesser som gjør de mottakelige for den oppdragelsen de får og de stimuli de utsettes for.

Jeg har barn som leser og jeg tror til dels at det skyldes mye høytlesing fra de var små, til dels valg av riktige bøker (bibliotekarer: Dere gjør en fantastisk jobb!) og i stor grad at lesing er en prioritering og verdi i familien. Likevel tror jeg ikke dette er alt, for ikke alle barn lar seg fascinere av litteratur, noen klarer ikke ta dette inn og noen klarer ikke sitte stille.

Så hva har skjedd? Hvorfor vil ingen høre på meg? Er det helt sant?

Jeg bryr meg ikke om at ingen viser interesse for mitt behov for å lese høyt. Jeg tar bare fram boka og leser en velkjent historie. Jeg drar fram alle mine lese-høyt-egenskaper og forsøker hente fram stemmen som løfter historien, slik at det blir spennende.

Mens blikket mitt er festet i boken nærmer de seg, som kattunger sniker seg innpå et bytte: umerkelig, men sikkert. Jeg leser noen setninger til og merker nærværet. Når siden er bladd om, sitter barna tett inntil meg.

De har visst glemt at historien ikke var interessant!

Leser du for dine store barn?

Sikleknurr

Alle disse grusomme historiene som er kommet fram den siste tiden om mennesker som blir skamfert eller drept av hunder som burde blitt avlivet på stedet, alle disse historiene skal jeg ikke gå i dybden av. Jeg nøyer meg med et dikt.

 

Sikleknurr

Vi kalles for “The pitbull bunch”.

Vi eter kattunger til lunsj.

Vi sluker alt med pels og hår.

Vi sikleknurrer når vi går.

*

Vi er de farligste i by’n.

Vi slår til hardt og brått som lyn.

Vi er så hensynsløse rå

at det er vanskelig å forstå.

*

Vi skaper uro, redsel, frykt.

Og ingen katter sover trygt.

Vi herjer slik vi alltid gjør

og ler brutalt når noen blør.

*

Og hvis du kommer hit til oss

vær forberedt på at du må slåss.

Vårt motto det er bit og knus

for vi er … Hjelp, en mus!

*

Meld fra dersom du vet om noen som eier, eller vurderer å gå til anskaffelse av, hunderaser som er forbudt i Norge. Meld også fra dersom du på annen måte får vite om noen som eier en av disse rasene.  Om du melder fra kan du hindre at flere blir skadd.

Hunder flest er ikke farlige, men likevel skal en aldri gå bort til en hund i bånd eller klappe hunden uten eierens tillatelse. Når det gjelder små barn mener jeg det er fornuftig at de heller ikke klapper en hund uten at eieren ser på, eller er alene med hund. Det er ikke gitt at hunden oppfører seg likt når han er med eieren sin og når eieren er ute av syne.

Er du blitt redd for hund etter den siste tidens mediaoppslag? Opplever du at folk er mer skeptisk til deg som hundeeier enn tidligere? 

Del dine tanker med meg. 

 

**

Diktet er hentet fra Trond Brænne & Iben Sandemose sin bok “Røde hunder”

Cornelia flytter i fosterhjem

Hvert år trenger omtrent 1000 barn fosterfamilie. Det er mange.

Hvordan er det egentlig for et barn å flytte ut av den familien det ble født inn i? Er det mer traumatisk og vanskelig enn å fortsette å leve i en familie som voksne som jobber for barns beste mener at ikke er sunt?

Ritva Fyhn-Pettersen jobber i barnehage, har vært fostermor og hjemmet hennes har fungert som beredskapshjem. Hun har med andre ord erfaring fra hjelpersiden. Gjennom denne erfaringen oppdaget hun at litteratur om å bo i fosterhjem rettet mot små barn var fraværende. Å vite hva man skal si og hvordan man kan forklare for et lite barn (i alderen 2-5 år) hva det innebærer å bo i fosterhjem, er ikke lett. Å finne støtte i litteratur kan være en fin innfallsvinkel til et vanskelig tema.

Fordi Ritva ikke fant den litteraturen hun søkte etter satt hun seg rett og slett ned for å skrive den selv. Resultatet ble boken “Cornelia flytter i fosterhjem”. Illustrasjonene står Mette Fyhn for. Ritva har fått støtte av saksbehandlere innen barnevernet, men også fra Barneombudet, som mener dette er en viktig utgivelse.

Jeg har ikke selv lest boken, men er nysgjerrig på den. Jeg kommer nok til å låne den på biblioteket, for selv om jeg verken er fostermor, står i fare for å måtte gi fra meg barna mine eller jobber innen barnevern eller barnehage, synes jeg temaet er spennende og interessant. Jeg synes det er nyttig å forstå mer av andre menneskers livssituasjon.

Det er et økende antall barn som trenger fosterhjem, noe som ytterligere aktualiserer bokens tema.

***

Tidligere har jeg blogget: Vil du hjelpe et barn? 

***

Avisartikkel om forfatteren og boken: Skrev et barns viktigste bok

Fra familiens lys til religionens mørke – et barns forandring

Hun er cirka åtte og for hver side jeg bler trekkes hun lengre og lengre bort fra den hun var, fra den hun ønsket å fortsette å være. Milene bak henne markerte ikke bare avstand til huset, men alt det representerte: Glede, trygghet, liv.

Fra familie med latter, humor og mange ord til en autoritær, taus patriark som straffer med blikket. Noe dør.

Fra høylydt sorg til innesluttet fraværenhet. Hvordan overlever et barn i det?

Hun skaper sin egen verden og samler skatter i hemmlige huler; hun tviholder på det som var og gjør sitt beste for å bevare minnene om det gode fordi hun vet at det er alt hun har. Hun er den eneste som kan holde minnene om faren i live og hun er den eneste som kan holde seg selv i live – det levende i henne fremdeles levende.

Hun får ingen hjelp, hun sviktes av alle.

Den overveldende stillheten forsegler munnen, låser tankene; skaper avstand mellom henne og dem. Når hun ikke kan dele og alt fordømmes, starter en destruktiv prosess. For henne en tilstand preget av lite matinntak og ufrivillige magetømminger som av patriarken forstås som ulydighet (!).

Murene av avvisning og formaninger vokser rundt henne og en del av henne dør: Øynene sløves, desperasjonen dempes og blir til en indre erkjennelse av sannhet: Hun må vekk!

Hun må vente, men vet ikke hvor lenge.

*****

Boka rørte meg og stresset meg, for jeg kunne ikke stoppe det som skulle skje. Å være “vitne” til omsorgssvikt begrunnet i religion gjennom drøye 300 sider, og å vite at dette opplever noen hver dag; det påvirker meg! Heldigvis er dette ingen dyster bok, jeg vil heller si at den er realistisk i all dens mørke og lyset må ses på som en kontrast til det svarte, matte.

Konklusjon: Skjelbred kan jobben sin. Les boka!

*****

Margaret Skjelbred: “Du skal elske lyset” (tiden, 2011)

*****

Har du lest en av de forrige bøkene jeg anbefalte? Stillhetens historie eller Legender om et selvmord

Må bortadopsjon av eget barn medføre anger?

En av de sterkeste skildringene av forhold mor – barn jeg har lest sørger Merethe Lindstrøm for i boken “Dager i stillhetens historie”.

Det er mer hva hun antyder enn hva som sies direkte som skaper ubehaget i meg. Det er nakent og vondt, jeg vil kaste boken bort og la den forsvinne i glemselens myke favn. Jeg glemmer at det er en fiksjonsbok jeg leser, jeg tror så mye at det gjør vondt. Det som kanskje smerter mest er vissheten om at det finnes kvinner som stilles overfor et lignende valg. Det finnes barn som lever med mødre som ikke ser dem, som har omsorgen for dem av plikt og ansvarsfølelse heller enn av kjærlighet. For at en barn skal ha det godt er begge deler nødvendig.

Å adoptere bort sitt barn frivillig er noe som omtrent ikke skjer i Norge, noe jeg vil tro kommer av at vi har gode økonomiske og praktiske støtteordninger, samt selvbestemt abort og lett tilgjengelige prevensjonsmidler. Med det som bakteppe er ikke situasjonen Lindstrøm bruker særlig aktuell.

Det aktuelle spørsmålet er om en hendelse som denne, eller andre hendelser som omgivelsene antar vil ha stor innvirkning på individet, virkelig har det eller om det er en forventning om at det skal være slik som leder til den dårlige samvittigheten. En dårlig samvittighet for å ikke reagere som forventet. Om det er slik vil vi som står rundt en person som har en vanskelig livssituasjon være ansvarlig for dennes kommende reaksjoner, iallfall stor innvirkning på denne.

Det er så mye lettere å se andres liv enn sitt eget. En ser bare det en er villig til å se, resten glemmes eller gjemmes i underbevisstheten og skjules for alle. Kan vi tro. Lindstrøm drar fram det vi selv ikke ønsker å se, hun insisterer og krever at vi ser de som finnes, selv om de er få.  Adopsjonen blir først problematisk når hennes mann reagerer på at den har funnet sted. Selv om han ikke var sammen med henne da hun fikk sitt første barn, er dette noe som likevel plager ham. Det vekker spørsmål om en kan kreve å vite alt om en partners liv før forholdet ble til. Det er naivt å tro at en slik hemmelighet, som en adopsjon er, ikke vil bety noe for en senere partner. Som Lindstrøm får fram kan det føre til sjalusi og tvil, det kan påvirke tillitsforholdet mellom paret.

“Dager i stillhetens historie” handler om mye mer enn Evas hemmelighet, som tittelen røper er det taushetens potensielle konsekvenser historiene kretser rundt. Tematikken vekker mange gode spørsmål og setter igang noen refleksjoner. At fellesskapet mellom to som kjenner hverandre godt og som har levd sammen mange år kan svekkes av mangelen på ord er tankevekkende. Det viser kanskje at det er ord, framfor handling, som binder oss sammen, som er det psykologiske limet i forholdet.

Misses mage

Misses mage er veldig stor, men hvorfor?

Det er det store spørsmålet i boken med bloggpostens tittel. Gjennom 12 sider føres vi gjennom teorier om hva som kan ha gitt katten Misse stor mage og svaret finnes på bokens siste side.

Annenhver side i boken har to linjer med tekst i små og store bokstaver og motsatt side er dekket med et bilde som illustrerer teorien om den store magen. De er morsomme og detaljrike.

Boken passer ypperlig til et barn som har litt leseforståelse, men som trenger ekstra leseutfordring.

Boken er en del av en serie på fire:

1. Mine venner
2. Misses mage
3. Sankthans
4. Lisa

Forfatter: Kristina Murray Brodin, tegninger: Viktoria Perers

Anbefales! Boka var til underholdning for store og små.

Den store kinodagen lørdag 3.november 2012

Kinoens dag arrangeres over hele landet lørdag 3.11.2012, en dag vel verd å få med seg! Ikke bare er filmtilbudet stort med filmer som sendes hele døgnet, men prisene er halvert. Ved mange kinoer kan du få servert frokost og du kan være heldig å vinne billetter. Dette sier vi ikke nei til!

I flere uker har jeg sett fram til å fråtse i godteri og popcorn midt på dagen i lydtett mørke sammen med barnet. Når mørket fyller rommet, forventningene er store og man deler sukker og blikk med en man bryr seg om, da forsvinner alle forstyrrende momenter rundt selve filmopplevelsen. Hverdagslige tanker om vaskemakiner som snart er ferdig eller handlelister som skal skrives blir borte. På kino er det bare filmen som får oppmerksomhet. Alt som tilhører hjemme til værende hjemme. Et par timers fri fra hverdagslivet!

Skal du på kino lørdag?

Kvalitetstv til refleksjon og ettertanke?

Å bruke tiden sin foran skjermen kan være alt fra fordummende til berikende. Når det gjelder den skjermen jeg har foran meg i skrivende stund gjelder det samme som for tv-skjermen, men når jeg oppholder meg i blogger har jeg kontakt med folk, i motsetning til foran tv-skjermen. Det er en forklaring, men kanskje også en bortforklaring? Jeg kunne  lest mer.

Det skal ikke mange serier til før tv-en styrer fritiden og ikke motsatt. Med et mer bevisst forhold til tv-en ville kanskje flere sett mindre?

I kveld starter Tv 3 serien “Det blir bedre” med programleder Anbjørg Sætre Håtun. Kvalitet på Tv 3 er ikke vanlig, men denne serien skal visstnok være både bra og seriøs. Jeg har et håp om at den skal være på nivå med Bjørn Eidsvåg sitt “En vakker dag”, som jeg riktignok bare har sett to episoder av (den første med Maria Mena om barndom og en annen episode med Kristin Halvorsen om rikdom) og “Mysteriet Norge” med Haddy N’jie, som jeg heller ikke har sett alle episodene av.

Tv som gjør noe annet enn å fjerne timer, liker jeg. Det kan tilføre meg noe nytt, sette igang nye tanker og kanskje inspirere til å lese om temaet eller inspirere til nye bloggposter. I et større perspektiv kan det bidra til at flere får håp, de ser at andre har klart seg gjennom noe liknende og skjønner kanskje at det finnes flere veier ut av det håpløse. Og kanskje kan det åpne øyne til folk som har det bra, få dem til å se at folk er mer enn sin diagnose eller sitt problem? 

For en udugelig far!

Jeg blir så sint, kjenner at det bruser i kroppen og kjevene strammer seg, men jeg klarer ikke la være å utsette meg for mer av det samme.

Ingen god far snakker slik til ungen sin, det er bare ikke lov. Jeg provoseres av foreldre som nekter å ta innover seg hvordan de virker på barna sine. Selv om det meste har en forklaring og man kan forstå hvorfor ting blir som de blir, er veien til aksept lang. Når jeg ser foreldre behandle barna urimelig, sier jeg ifra, selv om det ikke er noen jeg kjenner.

Faren fortsetter å lesse av seg sine frustrasjoner og anklagelser, drar sønnen ned i gjørma til han ligger der og ikke kommer seg noe sted. Beskyldningene hagler og det er mye der det kommer fra, årevis med lagret sinne kommer i all sin kraft, for så å stoppe opp noen timer og så fortsette igjen. Når sønnen begynner å gråte i skam og fortvilelse blir han ydmyket med nedlatende ord.

Alt som kommer ut burde ikke vært sagt til en trettenåring, men til en med årelang utdannelse i psykologi. Sønnen skulle vært skjermet. Hvem vil vel vite om foreldres utroskap og inngående detaljer om kroppene og hva som ble gjort med dem?

Ansvar er visst en fremmed ting og planlegging likeså, for ikke å snakke om kunnskap og realisme. Å dra ut i ødemarken skjermet fra kontakt med andre krever mye erfaring og evne til problemløsning. Å dra med en trettenåring ut i dette, er over min fatteevne. Hvorfor sa ikke moren nei?

Deling av depresjon er å be om problemer og det er akkurat det som skjer. Les selv, så får du vite mer. Boken er god.

***********
David Vann: “Legender om et selvmord” (Gyldendal, 2011)

Cars 2 – en actionfilm for større barn

Cars 2 er ikke som Cars 1, selv om bilene er de samme er stemningen annerledes. Mens den første filmen passet godt for barnehagebarn er oppfølgeren best egnet for barn i 8-9 års alderen, kanskje mest for gutter?

Filmen ble sett i dag, til stor glede for store gutter mens enkelte barn i barnehagealder ble skremt. Jeg hørte spredt gråt gjennom deler av filmen og så mange mindre barn i salen, som utvilsomt var for små til å få handlingen med seg. Det de derimot fikk med seg var fartsfylte actionscener som ofte virket skremmende, særlig siden det var så mange av dem. Filmen er to timer lang, noe som gjør det vanskelig for de minste barna å holde fokus. Jo vanskeligere det er, jo vanskeligere blir det også å opprettholde et filter som hindrer barna fra for mektige inntrykk. De blir sittende og se og se uten å kunne skjerme seg.

Filmen har 7 års aldersgrense og det bør respekteres. Det er store scener med skyting av automatvåpen og sprenginger underveis i filmen og gjentatte ganger. Tempoet er til dels for høyt og den underliggende historien for komplisert for de minste barna å oppfatte. Filmen varer to timer, det er lenge å holde fokus.

For barn som har tatt innover seg hendelsene 22.7, vil jeg råde foreldre å holde barna unna denne filmen.

Jeg er skeptisk til å bruke bombing og massiv skyting som underholdning for små barn. Det kan bli for mye for mange av dem. Andre barn kan oppfatte underbevisst at skytingen bare er moro og helt greit, mens det i virkeligheten aldeles ikke er det. Når skyting og bombing brukes som underholdning, blir alvoret i det fjernet og følelse med offeret forsvinner (det er ikke ukomplisert når bilene ikke bare er biler, men biler ikledd menneskelige trekk). Er det en ønsket effekt av filmskaperne? Selvsagt kan man argumentere mot og si at dette er en fantasifilm og ikke er ment å være realistisk, men jeg synes ikke det fjerner de voldsomme inntrykkene den skaper av bombing og skyting som greit. Vi vet at voldsfilmer påvirker og skremmer, jeg ser ikke at det er en vesentlig forskjell fordi dette er en film som (antakelig) ses med foreldre/voksne. Det er heller ikke alle voksne som vet å skjerme barna eller snakke med dem om inntrykkene i ettertid. En film som krever bearbeidelse, forklaringer og trøst i ettertid er uansett en for sterk film.