Sensurert terror

Rettssaken mot Anders Behring Breivik starter mandag. 

Det har vært noen rare måneder siden sommeren vi aldri glemmer. Vi har alle minner knyttet til 22.7.2011, selv om vi verken kjenner noen som er direkte berørt eller selv er det. Vi bor i Norge og det var Norge som ble forandret brått og brutalt. Det handler om alle.

Avisene har ikke latt oss miste kontakten med det som skjedde, for selv om det er mange måneder siden selv hendelsene, kan tiden knapt nok måles for dem som var direkte berørt. Det som skjedde blir ikke borte selv om månedene ble det. Vi blir minnet om ettervirkningene og traumene som setter seg fast. Jeg tror på mange måter at vi har godt av det; å vite at det vonde henger igjen og at det preger personene det gjelder. Kanskje kan det føre til en større forståelse og innsikt blant folk flest?

En sensur-knapp har lenge vært et behov. Om man kunne sensurert bort sport og kjendisstoff, ville det ikke vært mye igjen av Dagbladet, men tenk så deilig å bli skjermet for uinteressant stoff! Dagbladet lanserer sensurknapp, som skal fungere slik at man kan velge å bli skjermet fra nyheter knyttet til rettssaken mot Behring Breivik. Jeg synes det er godt å kunne velge det bort og jeg tror det er en lettelse for mange at det er mulig å holde seg borte fra vårt lokale terrorstoff.

Likevel, fullstendig skjermet kan vi ikke bli, vi vil høre om det på radio og høre folk snakke om det. Vi må forholde oss til det på en eller annen måte. Og vi må huske på at barna får med seg glimt av nyhetssendinger hos venner, ser en avisoverskrift og gjerne dikter videre på de få faktaopplysningene de har. Vi må ikke glemme at barnas behov for å vite kan være et behov for trygghet. Å snakke ordentlig om dette kan være trygghetsskapende.

Vi kan skjerme oss, men vi kan ikke late som om vonde ting ikke har skjedd.

Kommer du til å bruke sensurknappen?

*******

Aktuelle bloggposter: Nettmøte med barneombudet ang 22.7, Hvordan snakke med barn om vanskelige ting

Cars 2 – en actionfilm for større barn

Cars 2 er ikke som Cars 1, selv om bilene er de samme er stemningen annerledes. Mens den første filmen passet godt for barnehagebarn er oppfølgeren best egnet for barn i 8-9 års alderen, kanskje mest for gutter?

Filmen ble sett i dag, til stor glede for store gutter mens enkelte barn i barnehagealder ble skremt. Jeg hørte spredt gråt gjennom deler av filmen og så mange mindre barn i salen, som utvilsomt var for små til å få handlingen med seg. Det de derimot fikk med seg var fartsfylte actionscener som ofte virket skremmende, særlig siden det var så mange av dem. Filmen er to timer lang, noe som gjør det vanskelig for de minste barna å holde fokus. Jo vanskeligere det er, jo vanskeligere blir det også å opprettholde et filter som hindrer barna fra for mektige inntrykk. De blir sittende og se og se uten å kunne skjerme seg.

Filmen har 7 års aldersgrense og det bør respekteres. Det er store scener med skyting av automatvåpen og sprenginger underveis i filmen og gjentatte ganger. Tempoet er til dels for høyt og den underliggende historien for komplisert for de minste barna å oppfatte. Filmen varer to timer, det er lenge å holde fokus.

For barn som har tatt innover seg hendelsene 22.7, vil jeg råde foreldre å holde barna unna denne filmen.

Jeg er skeptisk til å bruke bombing og massiv skyting som underholdning for små barn. Det kan bli for mye for mange av dem. Andre barn kan oppfatte underbevisst at skytingen bare er moro og helt greit, mens det i virkeligheten aldeles ikke er det. Når skyting og bombing brukes som underholdning, blir alvoret i det fjernet og følelse med offeret forsvinner (det er ikke ukomplisert når bilene ikke bare er biler, men biler ikledd menneskelige trekk). Er det en ønsket effekt av filmskaperne? Selvsagt kan man argumentere mot og si at dette er en fantasifilm og ikke er ment å være realistisk, men jeg synes ikke det fjerner de voldsomme inntrykkene den skaper av bombing og skyting som greit. Vi vet at voldsfilmer påvirker og skremmer, jeg ser ikke at det er en vesentlig forskjell fordi dette er en film som (antakelig) ses med foreldre/voksne. Det er heller ikke alle voksne som vet å skjerme barna eller snakke med dem om inntrykkene i ettertid. En film som krever bearbeidelse, forklaringer og trøst i ettertid er uansett en for sterk film.