Rull inn puppen, Lysbakken!

Slutt å amme i likestillingens navn, jenter!

Nå har Lysbakken dratt det altfor langt, på tide med ferie? I dagens Dagbladet uttaler han “Selv om vi skal ha tydelige råd om at amming er bra, må det også være tydelig at i et land der hygienen er god og vannet er rent, kan rådene veies opp mot andre viktige hensyn. Som likestilling” mm. Javel, så i likestillingens navn skal man tilpasse ammingen?

“I Norge er ikke alternativet til amming så ille at det ikke bør være mulig” fortsetter Lysbakken. Altså vil han at vi skal korte ned på ammingen for å passe bedre inn i hans bilde av sammensetningen av norsk arbeidsliv. Om man skal kalle utspillene til Lysbakken som likestilling, noe jeg er helt uenig i at det er, så ja: Likestillingen har gått for langt!

Lysbakken har sett seg blind på pupp og damer, og glemt viktigere områder. Jeg tviler sterkt på at majoriteten velger å være lenge hjemme bare av ammehensyn. Dette er neppe et reelt problem. Det som derimot er et stort problem er diskrimineringen i arbeidslivet på bakgrunn av funksjonshemming, innvandrerbakgrunn eller feil navn. Det som er et problem er ikke dominerende damer med utrullet pupp, men menn som ikke anser det som viktig nok å yte praktisk omsorg for ungene og som derfor ikke å planlegge økonomien slik at de kan ta en lengre pappapermisjon. Hvorfor gir Lysbakken kvinner ansvar for menns manglende vilje til å jobbe for å ta ut stor del av foreldrepermisjonen?

Barnets beste må ligge til grunn for fordelingen av foreldrepermisjonen, jeg kan ikke se at redusert ammetid er til barnets beste. Å ta utgangspunkt i myndighetens faglige anbefalinger vedrørende amming før en fordeler foreldrepermisjonen synes jeg er fornuftig. Barnet må kommer først, ikke myndighetens (bare Lysbakken?) behov for styring av hvem som jobber når tid. Likevel, etter barnet har sluttet å få hovednæringen fra mors pupp, er det på tide å tenke overgang til mindre puppetilknytning. Da kan faren komme mer på bane når det gjelder matingen.

Det jeg er enig med Lysbakken i er at ammepresset kan være for stort, men jeg er ikke enig i at løsningen på dette er å gjøre ammingen mindre viktig. Tvert imot må man heller jobbe for at det ikke skal oppleves som et press. Det er mange måter å gjøre det på.

Likestilling mellom kjønn er viktig, men dersom det overstiger barnets behov, er vi på gale veier. En viderføring av den tankegangen ville vært å åpne for adopsjon. Det ville løst problemet med amming og at kvinner av det argumentet tar en større del av permisjonen enn mannen. Det ville også hjulpet på et globalt problem: Nemlig at det er for mange mennesker i verden og altfor mange som lider.

Dersom vi fødte færre barn og adopterte flere, ville problemet med amming forsvunnet sammen med alle biologiske argumenter for permisjonfordeling. Men så er det bare det at behovet for egenlagde barn er sterkt og adopsjonsprosessen lang og dyr.

Den offentlig styrte fordelingen av foreldrepermisjonen har nådd metningspunktet. Det som gjenstår er holdningsarbeid, bedret økonomisk kompensasjon og bearbeiding av arbeidsgiveres holdninger og intern politikk.

Vi lever tross alle intensjoner og idealer i en økonomisk virkelighet.

*******

Les også:

Kontantstøttedrama

 

Kontantstøtteran uten integreringseffekt?

Inkluderingsutvalget vil fjerne kontantstøtten fordi de mener den er med på å holde minoritetsbarn unna barnehagen. Jeg er uenig.

Bruk av barnehage kan bidra til at innvandrerbarn blant annet lettere lærer seg norsk før skolestart, minsker risikoen for å droppe ut av skolen, reduserer risikoen for arbeidsledighet og øker sannsynligheten for å ta høyere utdannelse. (kilde: Dyrt å fjerne kontantstøtten Nrk 14.6.2011) Det er altså mange fordeler med at barn starter tidlig i barnehagen. Spørsmålet er likevel om fjerning av kontantstøtten vil føre flere ut i jobb. Er sammenhengen absolutt?

Innvandrerfamilier har gjennomgående lavere inntekt enn resten av befolkningen. I perioden 2006-2008 bodde 37 % av barn og unge under 18 år i familier med vedvarende lav inntekt, for resten av befolkningen er tallet 7,6 %. Det er altså en betydelig forskjell i inntekt og dermed muligheter til å delta i aktiviteter for disse familiene. Fattigdom har aldri vært en fordel for inkludering. Vil ikke arbeidslivet kunne bidra mer til integrering enn fjerning av kontantstøtten? Inntekt for innsats og ikke belønning for ingenting: Hva motiverer mest?

8 % av ikke-vestlige parfamilier har fem eller flere barn, mens i lavinntektsfamilier er det 18 %, sagt på en annen måte har familier med mange barn dårligere økonomi. Det er sannsynlig at familier som har mer enn fire barn sjelden benytter seg av tilbud om barnehage fordi barnehage er dyrt for en familie med dårlig økonomi. Dersom mor ikke har en jobb å gå til, eller tilsvarende inntektsgivende aktivitet, er det lite sannsynlig at familien vil benytte seg av barnehageplass. Hvorfor sende barnet i barnehage og få økte utgifter dersom økonomien er dårlig og mor likevel er hjemme? Det økonomiske valget står mellom å betale 2330,- eller få 3300 kroner hver måned (per barn), evetuelt å bare betale barnehageplass dersom kontantstøtten blir fjernet. For at mor skal komme seg ut i jobb, må hun ha en jobb å gå til. Barnehageplass gir ikke jobb.

Fjerning av kontantstøtte har lite for seg. Jeg tror det heller vil føre til en vanskeligere livssituasjon for disse familiene, det vil gjøre at dem er enda fattigere. Barnehage er reelt sett ikke være noe valg, fordi barnerike familier trenger høy inntekt for å kunne betale for flere barnehageplasser. Det vil antakelig innebære at begge foreldrene må jobbe. For at begge skal komme ut i jobb er det er forutsetning at det er en jobb å gå til, at begge mestrer norsk og at noen vil ansette dem. Det er ikke viljen som gir jobb, men en arbeidsgiver.

Diskriminering i arbeidslivet har vært et tema i media mange ganger, det har kommet fram at mange ikke engang blir innkalt til intervju fordi de har et navn som vekker frykt hos arbeidsgiver, et navn som ikke lyder norsk. Innvandrere, særlig dem med kort botid i Norge, har mange hindringer før de kommer ut i jobb. Det er dette som burde være fokus til regjeringen, ikke kontantstøtten. Det er for billig, for enkelt.

(kilde: NOU 2011: 14 Bedre integrering – Mål, strategier, tiltak)