17.mai-feiring for den som gidder?

Feiring av nasjonaldagen er en selvfølge for de aller fleste av oss, men det er noen som sniker seg unna hvert eneste år. Hvorfor?

Det kan for såvidt være lett å forstå at noen foretrekker rolige dager på hytta, kanskje særlig når livet forøvrig er masete og fylt opp av tonnevis av kjedelige gjøremål, og i særdeleshet når søttende mai er starten på pinsehelgen som i år. Videre kan jeg forstå at folk med sosial angst unngår dagen eller folk som blir påminnet ensomheten som resten av året kamufleres effektivt, trekker seg unna. Og ja, det er mange gode grunner til å holde seg hjemme for enkeltindivider, men jeg synes det er langt fra å ha disse gode og forståelige grunnene til å ikke gidde å feire nasjonaldagen.

Å stille opp på nasjonaldagen er noe jeg mener foreldre bør gjøre. Ikke nødvendigvis det første eller andre leveåret til barnet, men så snart barnet får bevissthet om dagen og kjenner noen som går i tog og deltar. Og hvorfor mener jeg dette? Jo, fordi det handler om vår felles historie som er viktig for vår identitet. Det handler om det enkelte barns historie – historien om hvem er jeg. Det handler også om å være en del av noe større enn en selv – noe mer enn meg og min lille familie, for søttende mai handler om lokalsamfunnet og om nasjonen som vi er en del av. Det handler om å ha noen dager og anledninger som regulerer livet og som skaper forutsigbarhet og forventning, som gjør at livet ikke repeteres og repeteres uten variasjon.

17.mai er ikke bare feiring av nasjonaldagen isolert sett. Det er vel så mye kultur og historie, som skole og barnehager alene ikke kan formidle godt nok. Foreldres holdninger til dagen betyr mest.

Så hvorfor skriver jeg dette?

For å skape bevissthet, fordi det handler om kulturformidling som jeg synes er viktig at vi tar med oss videre til de kommende generasjonene. Jeg fortviler over voksne som ikke klarer å holde munnen lukket under søttende mai-talene eller under nasjonalsangen. Det murrer i meg når folk røyker i folkemengder eller i pølsekøen og jeg blir lei meg når de eldste tilstede ikke tilbys sitteplass av de yngre.

Feiring av søttende mai er kanskje størst for de eldste og de yngste og midt imellom alle dem er vi som skal ordne og organisere det hele. Ja, det er mye å ta tak i – eller: det kan være mye å ta tak i, men trenger vi å gjøre alt? Nei, vi gjør vel ikke det? Skal søttende mai være enda en dag der husmorgenet realiseres og morsinstinktet demonstreres? En dag der alt skal være perfekt?

Jeg ønsker en mer avslappet, men ikke likegyldig holdning til dagen. Noen mener at søttende mai-feiringen er den mest inkluderende dagen Norge har. Er du enig?

**

Innlegget er inspirert av Morgenbladet: Avlyser norsk sjåvinisme og Hverdagen gir tilbake

Les også: Er 17.mai Norges bursdag?

Aftenposten skriver om at nesten halvparten dropper 17.mai-toget, hvorfor er det slik, tro?

Jeg utfordrer den trange god mor-boksen!

Torsdager har siden januar vært satt av til bloggserien og mange har bidratt med sine historier. Det har vært veldig flott at så mange har ønsket å dele av sine livserfaringer. Jeg er imponert over alle bidragene og ydmyk fordi så mange har sagt ja til å publisere hos meg!

Hvis “bloggserie” ikke sier deg noe, kan du lese om serien og alle bidragene i lenken: Slik er livet mitt – en bloggserie om livserfaringer.

I dag har jeg ingen bidrag å vise fram. De som ennå ikke er mottatt kommer jeg til å publisere når de kommer inn, den første torsdagen etter jeg har fått bidraget. De andre torsdagene kommer det vanlige blogginnlegg, med mindre det blir en pausedag fra bloggen. Jeg har sluttet å sende ut invitasjoner, men kontakt meg gjerne dersom du ønsker å publisere et innlegg hos meg!

En av dem som har bidratt til bloggserien er Casa Kaos, les gjerne Med adresse Spania – der barna er en naturlig del av samfunnet! På egen blogg viser hun deg sin hverdag med små barn -  en hverdag som mange andre kamuflerer i arrangerte bilder og nystrøkne klær. Casa, på sin side, viser deg hva som finnes bak sensuren – hvordan det virkelig er å leve i det kaoset småbarnsperioden ofte er. Tekstene er korte og gir gjenkjennelse, sjekk Casa Kaos sin blogg.

Casa Kaos og jeg har ulike måter å være mamma på, men under de ytre forskjellene jobber vi for det samme: At det skal være lov å være mamma på den måten som er naturlig for oss å være; at det å være mor ikke handler om de tingene som kan avbildes og som gir status i venneflokken, men om viktigere ting. Noen av dere husker kanskje mitt bidrag til bloggserien Amputert morsrolle fordi jeg har ME?. Nå har jeg skrevet om dette for Casa Kaos. Gjestebidraget mitt heter Syk morsrolle. Les, del og kommenter gjerne!

Meningen min med å skrive innlegget er å utfordre de forestillingene mange har om foreldrerollen, som i hovedsak er om morsrollen. Casa Kaos har fått mange tilbakemeldinger om at hun ikke skulle hatt barn fordi hun har det rotete og ikke liker å bygge lego med ungene. Det provoserer meg, og noen ganger skuffer det meg, når folk er så sneversynte og fordømmende. Men: Nettopp fordi slike holdninger er utbredt ER det viktig å vise at det er mange måter å være mor på.

Forhåpentlig kan mitt bidrag være et lite innblikk i at morsrollen er mer enn nystrøkne klær, ryddige rom og flott fasade. Forhåpentlig kan mitt bidrag hjelpe noen til å forstå at de er gode nok som de er uten masse pynt og fjas og høye forventninger til absolutt alt. Forhåpentligvis kan mitt bidrag gi et lite bidrag til aksept for våre ulikheter og utfordre den trange god mor-boksen.

**

Du er kanskje ny her? Da vil jeg ønske deg velkommen! Hvis du ønsker melding når nye innlegg blir publisert kan du like bloggen på Facebook, du kan følge den via Bloglovin’ eller du kan få epost ved nye oppdateringer. For siste mulighet taster du inn epostadressen din i et felt på høyre side av bloggens forside. Takk for at du leser!

La idretten ta dem! Om laginndeling etter prestasjonsnivå og folkehelse

For å bevege seg og kombinere det med glede, er det sosiale viktig for mange, for noen en forutsetning. Derfor gjør det meg noen ganger trist, andre ganger provosert når jeg leser om hvordan idretten tidlig snevres inn til å bli elitisk.

John Olav har skrevet sin historie og VG har hatt fokus på det de siste dagene. Barneidretten burde være for alle, men er den det når ungene blir delt inn i lag basert på prestasjoner? Fjernes gleden over en kropp som virker?

Det skal godt gjøres å bevare selvbildet for den som havner på “dumminglaget” – eller hva nå barn kan finne på å kalle laget med dem som ikke er best. Det krever mye av trenerne å ivareta alle spillerne når de starter tidlig å dele inn i lag etter prestasjonsnivå. Fysisk aktivitet og lagfellesskap blir underordnet – det er prestasjonene som teller. I noen tilfeller legger de tilrette for mobbing. Hurra for idretten!

Den organiserte idretten har et ansvar for folkehelsen, mener jeg, men om unger på barneskolen ikke skal droppe idretten kan ikke seire stå i fokus til enhver tid. Unger på barneskolen skal slippe å ha ambisjoner, som Steen Jensen forslår at skal være et kriterie for inndeling av lag (se lenke i slutten av innlegget).

Unger har godt av å bli møtt med forventninger, men de må være realistiske både med tanke på hva et barn kan prestere og på hva barnet er modent for. Dersom prestasjonene betyr mest kan barnet forstå det som at seg selv ikke er viktig, bare det man kan levere. Jeg tror det virker uheldig på ungers selvbilde. Vi er hele mennesker og vil bli sett som det. Jeg tror vi skaper størst treningsglede dersom det er lov å være lei og demotivert iblant og presset på å stå på likevel er lavt. Det må være rom for alle dagene, både de gode og de tunge – uten at det innebærer å bli avvist fra treneren.

Sett i et folkehelseperspektiv er det lite å lure på om det er godt for befolkningen at flest mulig er i aktivitet ukentlig, og ikke bare i halvsløve gymtimer. Derfor er det viktig at idrettslag tenker trivsel og ikke bare resultater i form av skåringer og tabeller. Unger som ikke trives slutter å trene. Og barn som slutter å være fysisk aktive risikerer å fortsette å være passive.

Jeg er ellers enig med Steen Jensen i at unger ikke skal skjermes fra vanskelige følelser, som å tape, ikke bli tatt ut på lag, ikke få spilt like lenge som andre på laget og andre ting. Det er i barndommen med trygge voksne omsorgspersoner at lærdommen er tryggest å få. Det er en del av livet som danner grunnlag for å kunne bli trygge voksne som fungerer sammen med andre mennesker.

Når jeg refererer til Steen Jensen er det hans uttalelser til VG  jeg kommenterer, les gjerne Vi er altfor redde.

Kroppsbevissthet og kvinnemakt

Utstillingsdukker med “naturlige former” hylles – endelig slipper vi å sammenligne oss med klesstativ! Ekte kvinner har former og former er fett.

Jeg synes det er positivt dersom det blir større aksept for at kvinner kommer i mange utgaver, at det finnes klær som vises fram selv om de er i størrelse 44. Det jeg ikke er fornøyd med er krysningen “former” og “kvinnelighet”. Å definere kvinnelighet er vanskelig, her er det mange feller å gå i. Selv om det for flesteparten er lettere å legge på seg enn å holde seg slank, er det slankheten som er hyllet. Hvor slank man må være for å være fornøyd er selvsagt individuelt, men så lenge vi ikke lever i kokong med oss selv vil fremstillingen av kvinnekroppen i medier påvirke vårt eget syn på kroppen.

Trivselvekt, er det noe som heter. Noe sier meg at den er stadig synkende, ikke fordi hvert enkelt menneske trives med stadig lavere vekt, men fordi vi hele tiden blir konfrontert med hvordan vi skal se ut. Verst er det for unge mennesker. Og der har vi en jobb å gjøre. En jobb for å vise at det ikke er hvordan en ser ut som virkelig betyr noe, men hvordan kroppen virker. Og slik kroppen din ser ut er bra nok – fordi det er deg!

Jentene i klasse 9d ved Sandgotna skole i Bergen har sendt epost til ulike aktører de mener trenger en tilbakemelding på hvordan de fremstår med tanke på å forme unges syn på egen kropp. Ruth Velsvik er psykologilærer på skolen og har timer om media og kroppspress. Temaer som Photoshop og hvilke triks reklamene bruker tas opp for å bryte dem ned til slik virkeligheten er. Ved å få kunnskap om hvor mye modellene manipuleres vil forhåpentligvis jentenes forståelse av virkeligheten blir dempet ned på et realistisk nivå. Modeller som er avbildet er ikke så ulike dem selv likevel. Kanskje det kan dempe presset om å se ut som noe annet enn det man er?

Jeg synes det er helt fantastisk at dette tas tak i! Slik skulle det vært på alle skoler! Det gjør ungene mediakompetente og gir de et mer bevisst forhold til egen kropp. For saken er den at mange tror at hvis de bare gjør de rette tingene så vil de se ut som et av modellvrakene selv, men slik er det bare ikke. Vi har ulik kroppsbygning og dermed ulike muligheter til å kopiere modeller og andre vi beundrer kroppen til. Når vi er klar over dette, er det kanskje lettere å akseptere og mye tid kan kanskje spares i forsøket på å bli noe en ikke er?

Kilder som ikke er lenket i teksten: ByAvisen Nett – Tar et oppgjør med tynne idealer, bilder av utstillingsdukker med kvinnelige former – Aftenposten

Tidligere av meg: Thinspiration – hva er det uttrykk for?, Kroppen din er ikke bra nok

**

Bloggserie om livserfaringer: Hvordan er det å være lesbisk og ønske seg barn?

Bloggserie om livserfaringer har lært meg mye og jeg tror at serien har vært lærerik for dere også? Jeg har trodd at det må være veldig annerledes å være homofil og ønske seg barn enn å være heterofil, fordi man vet fra starten at det ikke er enkelt å få barn. Man kan ikke bare ha sex med kjæresten, liksom. I tillegg må en forholde seg aktivt til holdninger i lokalsamfunnet, blant helsepersonell og andre.

Skribenten bak innlegget denne uken har fått opp øynene mine og det er jeg glad for. Å få barn i et homofilt forhold er kanskje ikke så annerledes som jeg har forestilt meg likevel. Hva trodde du?

Hvis du vil lese deg opp på tidligere bidrag til serien finner du den i lenken i gul skrift: Slik er livet mitt – en bloggserie om livserfaringer. Del gjerne lenkene med kontaktnettverket ditt! Kontakt meg dersom du ønsker å skrive bidrag selv eller har ønsker om bestemte temaer.

**

Barneønske

Hvordan er det å være lesbisk og ønske seg barn? Jeg har alltid ønsket meg barn, og siden jeg har visst at jeg var lesbisk siden jeg var 19 år, så har alternativene vært inseminasjon eller prøverør med åpen donor eller å bli fostermor.

Jeg tror barneønsket handler om det samme som for alle andre- at den biologiske klokka tikker. Den klokka har jeg tro på finnes- den starter på et tidspunkt og på et senere tidspunkt stopper den..Min klokke startet da jeg var 24 år, og stort sett har jeg vært mest opptatt av hvilke ressurser den eventuelle barnefaren/ barnemoren og jeg kan tilby som foreldre til et barn. Seksuell legning har ikke vært noe stort diskusjonstema, siden jeg føler meg og oppfattes som en helt vanlig jente.

Jeg har alltid vært klar på at et barn skal ha en trygg identitet og vite om de biologiske røttene sine, – hemmelighetskremmeri om barns identitet er for meg uetisk. Det første jeg prøvde i håp om å realisere barneønsket var å finne en homofil mann som ville dele foreldreskapet med meg. Jeg tok valget om en kjent og aktiv far fordi jeg mente det ville gi barnet en trygghet og kjenne begge foreldrene. Jeg møtte en homofil mann som delte mine interesser for psykologi, selvutvikling og pedagogikk, og vi fikk en god vennskapelig kjemi. Jeg kjøpte leilighet i et barnevennlig strøk med bilfri gangavstand til morsomme aktiviteter og gangvei til en hjertevarm barnehage..og jeg begynte mentalt å sette et barns oppvekst høyere enn andre valg og prioriteringer..antageligvis styrt av den biologiske klokka.Etter et års forberedelser skulle vi til Stork-klinikken i København og inseminere med hans edle dråper. Det viste seg da at denne homofile vennen ikke var homofil likevel, og helst ville ha en baby på den heterofile måten. Dette og andre hendelser sådde tvil om hvorvidt planen min var så bra som jeg først hadde trodd. Det hele endte med at jeg fant ut at det viktigste var at et barn har stabile og ærlige mennesker rundt seg, og ikke at det nødvendigvis må ha kontakt med biologisk opphav i hverdagen.

Jeg bestemte meg derfor for å få barn alene, men med kjent donor. Kjent donor betyr at barnet får informasjon om donoren som øyenfarge, vekt, yrke, blodtype, sykdomshistorie, bilde og en håndskrevet hilsen. Når barnet blir 18 år kan det få treffe han hvis det føles riktig. For meg er det viktig at barnet opplever åpenhet rundt hvordan det kom til verden.

Jeg klarte ikke å bli gravid gjennom inseminasjon og tok en pause fordi jeg traff jenta i mitt liv, Jeanette. Vi ble samboere og ønsket om barn begynte å handle om å ville stifte familie sammen..det handlet om vår kjærlighet og ikke bare om et barns oppvekst slik det hadde startet med. Vi har lyst til å bli en familie og bygge den sammen, vi to..det handler plutselig ikke bare om hvilke ressurser vi har, biologisk klokke og om å se et barn vokse opp, men i tillegg om den kjærligheten som gjør at vi ønsker å bli en familie. Nå kan jeg ikke tenke meg å få et barn uten å dele opplevelsen med Jeanette. Uten henne ville det mangle en brikke i puslespillet Familien Min.

Jeg drømmer ikke om et enkelt og problemfritt familieliv, men om et meningsfyllt liv. Det blir som all annen kjærlighet- dagene sammen med de du elsker kan være tunge, tøffe og slitsomme- men likevel vil du ikke bytte fordi du er drevet av kjærlighet..sånn opplever jeg prosessen rundt å ønske seg barn og slik forestiller jeg meg framtiden med barn. Det er ikke bare de gode dagene som skaper livets skjønnhet- det er følelsen av å virkelig ville leve det livet du har både i motgang og medgang- det er i den viljen livets skjønnhet ligger.

Vissheten om alternative måter å få barn på har gjort meg trygg på at ønsket mitt kan gå i oppfyllelse- det har skapt glede og forventning til hva som kan skje en vakker dag…Muligheten for inseminasjon, prøverør eller å bli fosterforelder gir håp.

Hilsen Anne

**

Neste bidrag i serien kommer torsdag om en uke. Følg med!

 

Jeg valgte morsrollen og hadde et høystatussvangerskap

Jeg var i den heldige situasjonen at jeg ble mor på den enkle måten – du vet naturmetoden, hjemmelagde barn. Det enkle fungerte, det enkle var det beste.

Hvorfor valgte jeg morsrollen?

Kunne jeg ikke heller kjøpt meg hund? Eller brukt lønna og tida mi på å hjelpe barn som allerede er født, men som ikke har foreldre og andre voksenpersoner som kan ta seg av dem? Jeg kunne valgt å jobbe for organisasjoner jeg tror på, som en fritidsinteresse, og latt egg være egg og fortsatt å miste dem ett etter ett.

Jeg kunne valgt bort morsrollen og fortsatt å bare være meg, beholdt alle de andre rollene og dyrket dem: Vært venninne, familiemedlem, kjæreste og vært skikkelig flink til å følge opp andres behov. Istedet valgte jeg bort mase engasjement utad og vendte blikket innover, lot biologien styre og vinne. Jeg valgte morsrollen og jeg valgte å forsørge barnet som kom. Jeg satte meg selv til side, lot den lilles behov bli mine viktigste behov. Jeg ble noe mer enn det jeg hadde vært, noe i tillegg til – ikke i stedenfor. Jeg ble større, helere. Kjæresten og jeg hadde skapt noe sammen, som var viktigere enn oss tilsammen.

Det er dette som er å velge morsrollen, eller foreldrerollen om du vil, ikke det media elsker å hevde for å skaffe klikk og konflikt: At morsrollen blir valgt dersom man slutter i jobben man hadde, men dersom en fortsetter i den gamle jobben er man karrierefokusert og “ofrer” familien.  Morsrollen er for meg noe som velges inn når man velger å få barn, med mindre man frasier seg foreldreretten og forsvinner ut av barnets liv – om så er, er man fremdeles en mor eller far, men barnet er borte som foreldrerollen er det.

Å velge foreldrerollen er å velge å vie sin tid og sitt fokus til barnet og det som gagner familien best. Å velge foreldrerollen handler for meg om å velge å få barn og da er det ikke relevant hvor barnet kommer fra så lenge man har den juridiske forpliktelsen og retten på sin side. Å velge å få barn har ingenting med å velge jobb eller ikke, eller med stillingsprosent.

Mange er heldige som meg og får barn på enkelt vis, for andre er det mer komplisert og offentligheten involveres før barnet får lov til å skapes. Eller foreldreskapet utøves på vegne av foreldre som ikke kan selv. Jeg synes ikke det er et mindreverdig foreldreskap selv om man ikke har laget det selv, tvert imot er det kanskje da det krever mest av de kommende foreldrene, ting som “hjemmeprodusentene” slipper å ta stilling til og blir prøvd på.

Et svangerskap eller en lang ventetid i forkant av å få et barn, enten det er snakk om adopsjon, prøverørsbehandling, surrogati eller andre metoder, skaper bevissthet og forsterker ønsket om barn nettopp fordi det tar så lang tid. Familiene det gjelder synes jeg fortjener respekt og mer oppmerksomhet enn de får i dag. Det er ikke noe galt med en kvinne som ikke produserer hjemme, hun er likefullt kvinne, men behandles noen ganger som om det er noe rart med henne. Mannen blir oversett. Jeg tenker at de burde bli beundret og respektert mye mer enn jeg opplever at de blir. Jeg opplever at det er høy- og lavstatus svangerskap. Hvorfor er det slik? Er det ennå slik at kvinnelighet forbindes med fruktbarhet og evnen til å bære fram barn i egen mage? Og at ukompliserte befruktninger har høyest status bare fordi det skjer lett?

Barn er ingen selvfølge, selv om det er lett å lage dem – for mange av oss. Og uansett hvordan de blir til: Det er først når de er her at den virkelige jobben starter. Og den tar aldri slutt.

**

Innlegget startet som en kommentar til Mammadamens innlegg Derfor valgte jeg morsrollen og endte med mer generelle betraktninger om hva morsrollen egentlig dreier seg om. Å få barn er ikke er kvinneprosjekt, men blir ofte fremstilt slik. Derfor var det fint å oppdage denne artikkelen: Menn blir også verpesyke, les den gjerne! Les også  gjerne mitt tidligere innlegg Å bygge jobben rundt familielivet – en ny trend?

Gladnyhet: Om du ikke allerede følger bloggen via Facebook, kan du starte med det i dag! Sjekk ut Lammelårtanker på Facebook. Jeg legger ut lenker til blogginnlegg, både egne og andres.

Del gjerne innlegget!

Påskefleip

I dag stoler jeg ikke på noen.

Jeg lager min egen te og plukker ut sjokoladen jeg skal spise. Ellers blir det bare tull og tøys på en dag som denne.

Påskeegget er ikke fullt av godteri, men av kokt egg. At det faktisk var kokt, fant mottakeren ut ved å knekke det i hodet – tøft, ikke sant? I Susannes hjem er det visst helt naturlig å knekke egg mot skallen. Om egget ikke skulle vært kokt, gjør det ingenting, for rått egg er visst bra for håret, sier noen.

Denne første aprildagen er like kald som den siste i mars. En kopp te er like kjærkommen som alltid.

Kanskje får jeg lest mer enn fem sider av boka mi i dag?

Eller kanskje brukes tiden til gomling av enda mer sjokolade..  livets valg..

Har du hatt en bra dag? Avslørt noen spøker?

Sveler i søndagsola

Matglede er ekte glede!

Igjen har jeg besøkt andre som blogger om mat. Denne gangen er jeg inspirert av Hverdagsmamma, som har delt sin favorittoppskrift på sveler. Om du vil diske opp med det samme klikker du deg inn til henne.

Slik ble mine:

Det er så deilig å lage utemat! Jeg har en gammal takke i kjelleren, men den trenger en del pleie før den kan brukes. Jeg tenker at det må bli mitt personlige vårprosjekt, for det er jammen meg mer koselig å steke på takke ute enn å stå inne på kjøkkenet i godt vær. Langt mer sosialt, ikke sant?

Denne påska er helt annerledes enn andre påsker. Kanskje derfor at det blir mye mat her for tiden?

Ønsker dere fortsatt fine dager!

Hva med barna om jeg tar livet mitt?

Jeg pleier ikke å legge merke til søkerordene folk bruker for å komme til meg, men for et par dager siden oppdaget jeg spørsmålet i overskriften, som søkerord.

Jeg skvatt til da jeg så det og den vonde følelsen slipper ikke taket. Hva kan jeg gjøre?

Jeg vil skrive noen ord til deg som vurderer å ta ditt eget liv. 

Når du kommer så langt ned i deg selv at det eneste du ser av lys er å bli fullstendig borte fra denne verdenen, da er det tegn på at du er syk. Når svaret på all tungheten som omslutter deg er å ikke finnes mer, da har du beveget deg langt bort fra deg selv, fra den du egentlig er, at det klassifiserer til sykdom. Du trenger hjelp. Nødhjelp.

Selv om du bare ser en løsning nå, ser andre mennesker andre løsninger – som innebærer at livet dit kan bli bedre. Det er tøft å jobbe seg tilbake til lyset når trøsten finnes i mørket, men med tilbakeblikk ser mørket du befinner deg i nå annerledes ut.

Barna dine får det ikke bedre av at du blir borte, det blir verre for dem. Å miste en forelder eller en venn i selvmord er ikke noe som gjør en sterk eller som går over etter et par måneder eller år. Det skaper sår og en selvdestruktiv prosess. Det forringer livskvaliteten og øker risikoen for at de kan gjøre det samme som du har gjort.

Barna dine får det bedre av at du søker hjelp, at du tilgir deg selv om du sliter med dårlig samvittighet, at du krabber deg opp av grøften du ligger og krabler i. Barna dine får det bedre om du snakker med dem om dagligdagse ting, om du viser dem at man kan få det bedre av å definere problemene sine og ta tak i dem, om du er ærlig på at livet består av både gode og vonde ting. Det er bedre for ungene dine at du setter ord på at du har det vanskelig nå, men at det ikke er deres skyld at du sliter. Åpenhet bedrer livssituasjonen fordi at de ikke trenger å bære på hemmeligheter, men jeg tror belastningen ved å vite at du vil ta livet ditt er en belastning som er for stor.

Ikke tenk så mye på her og nå, tenk heller framover mot noe som skal skje, noe som ikke skaper angst i deg. Tenk på hvilke avtaler du har og hold deg til dem. Om du ikke har noen avtaler: Lag deg noen, som innebærer kontakt med andre.

Selv om du føler deg maktesløs og ikke har plass til andre tanker, så vil jeg likevel fortelle deg at du bare er en, men rundt deg står mange – som du kanskje har glemt, som du kanskje tror at ikke bryr seg om deg. Ingen er likegyldige til andre mennesker, heller ikke til deg.

Jeg håper du klarer å ta inn at dette er en periode av livet og at livet blir mindre tungt senere. Denne perioden går over. Livet og vanskelighetene dine blir håndterbare etterhvert, men det er viktig at du ikke sitter med slike tanker alene. Snakk med noen du kjenner, ring fastlegen din eller ring et av numrene under. Om du er i et behandlingsforløp bør du ringe behandleren din NÅ. Vær ærlig, fortell hva du tenker på og hva du planlegger. Ikke la det vonde som har makt over tankene dine få vinne. Ta kontrollen tilbake – den finnes et sted inni deg.

Barn og Unges Kontakttelefon: 800 33 321 (hverdager 14-20)
Kirkens SOS: 815 33 300 (alltid åpen)
Mental Helse: 116 123 (alltid åpen)
Alarmtelefon for barn og unge: 116 111 (hverdager 15-08 neste morgen. Helger alltid åpen)

Om du sliter så mye akkurat nå at du ikke klarer ta ansvar for deg selv vil jeg at du ringer legevakten. Du kan få hjelp!

**
Her har jeg lest mens jeg skrev dette innlegget:

Tidsskrift for Norsk Psykologforening: Psykososiale belastninger for unge etterlatte ved selvmord: Ønsker om bistand fra hjelpeapparatet

Forskning.no: Kopierer selvmord av foreldrene

LEVE – landsforeningen for etterlatte etter selvmord

**

Obs!

Dette innlegget er lest og godkjent av psykologer.

**

Aftenposten – Når selve livet tar for stor plass. David har også skrevet om dette i innlegget Om å ta sitt liv uten å ta sitt liv

Hva skal vi med menn?

Når farskapet reduseres til sæd og fet lommebok, er vi ille ute.

Menn er visst viktigere i yrkeslivet enn kvinner, iallfall når det kommer til permisjon for å ta seg av egne barn. Barn er en kvinnegreie, ikke sant? Når en kvinne får barn blir hun til mor. Når en mann får barn blir han forsørger. Han drar inn penger, hun tørker støv og prater smokk og bleier -  og dokumenterer det i sosiale medier.

Gjentatte ganger ser jeg det hevdes at morsrollen ikke verdsettes og at den er like viktig som å dyrke karriere. Jeg har aldri skjønt hvorfor en kvinne må være hjemme på fulltid for å være en ordentlig mor. Hvorfor er det viktigere for barnet at mor er hjemme på fulltid for å knytte bånd enn det er for fedre? Trenger fedre mindre tid til å knytte bånd med barnet? Det høres litt rart ut, eller hva? Å dyrke karrieren høres ut som noe annet enn å arbeide for å forsørge barnet sitt, som de fleste må gjøre. Å dyrke karrieren er visst toppen av egoisme og noe ordentlige mødre ikke finner på. Istedet finner de seg en mann som dyrker karrieren og som er ordentlig mann, som forsørger dem alle.

Jeg mener at barn har rett på lik tilgang på sine foreldre og at det er foreldres oppgave å sørge for at det skjer. Jeg mener at mødre og fedre er like viktige for barnet. Det innebærer at fedre bør ta en stor del av ansvaret for praktisk og emosjonell omsorg for barnet – helt fra starten.

Fedre som tidlig tar ansvar fortsetter å ta ansvar. Det er kanskje derfor bedrifter frykter fedrekvoten? Det er skummelt å ha arbeidstakere som ikke er villige til å tilbringe det meste av tiden sin på jobb, det passer så mye bedre om arbeidstakere lever og ånder for jobben sin. Aller best er det om privatlivet ikke eksisterer, men at jobben får alt.

Fedre som sniker seg unna fedrekvoten: Hva ligger til grunn for det? Har de dominerende partnere? Sliter de med dårlig selvtillit? Føler de sin maskulinitet truet? Eller mener de i fullt alvor at mødre er bedre egnet?

Forhold på arbeidsplassen er ikke god nok grunn til å si fra seg permisjonstiden, for ingen krever at all tiden må tas ut i et jafs, det er mulig å kombinere jobb og permisjonstid inntil tre år. Dette handler om vilje, ikke praktiske muligheter. NAV er faktisk fleksible, tenke seg til.

Eller ligger det strukturelle årsaker bak? Ikke alle yrker er lette å forene med lange permisjoner, men da gjelder det å tenke alternativt. Med stor fleksibilitet er det veldig ofte mulig å ta ut fedrekvoteukene. Heldigvis er det slik at flere fedre tar ut kvoten sin enn tidligere år. I fjor tok 28 % av fedrene ut minst 12 uker, mens i 2011 tok bare 8 % av fedrene det samme (tall fra NAV). Er ikke det bra?

Kan det rett og slett være slik at fedre som sier neitakk til fedrekvoten ikke har forstått hvor viktige de er for barnet? Er det derfor det for et par år siden kom fram at fedre drar på jakt istedenfor å passe barnet sitt? Eller at enkelte fedre lar moren sin passe barnet mens de selv tar fri?

**

Hva mener du? Er det helt greit at arbeidsgivere kjøper ut den ansatte slik at mor kan fortsette å sitte hjemme med barnet? Har fedre verdi først og fremst i kraft av å være sæddonor og forsørger og til nød som mors assistent?

**

Frøken Makeløs har også skrevet om dette: Arbeidsgivere motarbeider fedres rettigheter

Andre innlegg av meg: Med ‘morsrollen’ som trademark, og lenkesamling om kvinnerollen anno 2013, Det er faktisk ikke barnehageplikt i Norge!, Menn med kvinnelige problemstillinger

**

Del gjerne innlegget!