På de varmeste dagene

Gradestokken viser at juni lever opp til sitt rykte.

På de varmeste dagene er tørsten stor, men vanskelig å få bukt med. Så hva drikker man når vann er blitt kjedelig?

Jeg lager blant annet denne:

Hva inneholder den? Appelsinjuice fylt halvveis opp og resten med Bris eller Farris. Til slutt en limebåt. Kan være godt å skvise en god del lime oppi glasset først.

Rød variant lages med rød saft og Farris Lime.

Hva annet er godt å drikke? En stor mugge vann med lime og sitronbiter og frosne jordbær i.

Hva drikker du når det er litt for varmt?

Kvinner debatterer, eller koseprater i trygge omgivelser?

På jubileumsdagen for stemmerett for kvinner kommer det naturlig nok en rekke innspill, kommentarer og kronikker om kvinner og likestilling.

I år har kvinners deltakelse i den offentlige debatten fått størst fokus. Å stemme ved Stortingsvalget er bare en av mange måter å delta på. Å levere stemmeseddelen er en liten innsats sammenlignet med å delta i det offentlige ordskifte, å stemme er en anonym sak som nesten ikke koster noen ting.

Det er i den store offentligheten kvinner er fraværende. Hvorfor er det egentlig slik?

Å blogge er å ytre seg i det offentlige rom, jeg må ta ansvar for det jeg publiserer og holde meg innenfor loven. I tillegg må jeg tenke over om jeg kan stå for tekstene jeg skriver. Å være anonym eller å bruke navn er uvesentlig når det gjelder egen integritet: Om jeg ikke kan stå inne for hva jeg skriver så skal det ikke publiseres. Det skal heller ikke publiseres dersom jeg ikke kan se ungene inn i øynene uten å rødme. Jeg må tåle at barnas venner og deres lærere leser bloggen min. Til slutt skal ikke bloggen være en plass jeg betror meg eller publiserer tekster som ikke tåler å kritiseres. Altså kan ikke tekstene være så nære at jeg ødelegges ved kritiske tilbakemeldinger.

Selv om blogg er et offentlig nettsted, kan det likevel være vanskelig å gjøre den til en god debattarena. For få dager siden skrev Vampus Den store samtalen - som tar for seg kvinners fravær i samfunnsdebatter. Hun skriver at kvinner begrenser seg til å blogge om hus og hjem og generelt om temaer som befinner seg i privatsfæren og som mangler politisk innhold eller samfunnsengasjement. Jeg synes det kan være vanskelig å finne debattene om samfunnsspørsmål jeg er opptatt av.

Vampus’ innlegg ble først publisert på bloggen, så lenket til på Twitter, så publisert i Dagbladet og til slutt lenket til på Facebook-siden hennes. Hvis jeg vil delta i den offentlige debatten: Hvor skal jeg engasjere meg da? Jeg kan ikke legge inn fullt engasjement i alle kanaler, noe må velges inn eller ut.

At kvinner bruker Facebook såpass mye er fordi debatter og innlegg stort sett er av privat karakter – Vampus

Facebook er altså for “privat” til at det teller.

Å delta i samfunnsdebatten: Hva teller som gode nok arenaer? Er det først hvis jeg skriver kronikker (og lar andre bestemme om de skal publiseres – det er altså ikke noe jeg bestemmer alene, men å forsøke å delta gjør jeg) at det teller? Hvor teller stemmen min mest?

Nettdebattene er stort sett diskusjoner menn i mellom. I nettavisenes debattfora, på blogger og de fleste nettsamfunn er det i snitt to tredjedeler menn som deltar. – Vampus

Igjen spør jeg: Hva regnes med? I “mine” miljøer, altså i de bloggene jeg leser, er det mange engasjerte kvinner som deltar og menn er i mindretall – også i diskusjoner om fedrekvoter, som definitivt er mannens arena (selv om mor forsøker å bestemme også her). Er det altså slik at samfunnsengasjementet kun skal vises innen områder som vedhugst, partipolitikk, teknologi, jakt- og fiske og fotball? Menn er da mer enn det.

Det er nærliggende å tro at det er en rangering av viktighet på tematikk. Er ikke det litt rart når alt i sum handler om det samfunnet vi alle er en del av?

Engasjement er bra uansett, eller er engasjement i visse saker mer høyverdig enn andre saker?

**

Les også Cecilie Asker – Tid for stemmeskifte

Som et apropos til kvinners plass i samfunnet er denne artikkelen tankevekkende:  Kvinnen er uansett og naturlig underordnet mannen - Vårt Land (jeg har hentet et sitat fra teksten istedenfor å bruke overskriften, fordi den var lite spennende).

**

Følg gjerne bloggen min via Bloglovin’, Facebook, eller i wordpress-systemet for å holde deg oppdatert på bloggen. Her finner du både samfunnsengasjerte innlegg og hverdagspjatt. Ta kontakt dersom du vil publisere en gjestebloggpost her eller om du har ønsker om temaer jeg skal ta opp. Del gjerne blogg og innlegg med kontaktnettverket ditt. Takk for at du leser!

Gjesteblogg: Sår kjærlighet

Utveksling av tanker og erfaringer er noe av det jeg liker best ved blogging. Den siste tiden har kjærlighet blitt et tema som har fått større plass i mine tanker og midt oppi tankevrimmelen dukket det opp et gjestebidrag i innboksen min. Jeg ble glad!

Finn Hjalmar har jeg kjent ganske lenge, vel å merke som bloggkollega! Han skriver tankevekkende tekster som ofte er ubehagelige, særlig pga bildebruken, men like fullt viktige. Sjekk gjerne ut bloggen: Finn Hjalmars blogg – En blogg med meninger, engasjement, harme og humor. Dette innlegget er nydelig og sårt på samme tid. Del det gjerne!

Den vonde kjærligheten

En kvinne i slutten av 20- årene sitter og leser utenfor huset sitt. Håret hennes skinner i solstrålene. Hun er svært vakker, men øynene mangler gløden. Ektemannen parkerer sin Volvo V70 og går i retning kona si. Ingen kyss, ingen kjærlige blikk. Han er ikke engang fristet til å stryke over håret hennes. Jeg ser på . Blir rasende.

Jeg har vært der selv. Forhold som begynner med de beste hensikter. Romantikk som dør, en sakte grå, kjedsommelig død blant pynteputene og det nye kjøkkenet. De gode små kjærtegnene som blir stadig færre. Lappene på kjøleskapet som uteblir. Telefonsamtalene som blir korte små beskjeder med innhold om logistikk og ting. Den store røde kjærligheten som sakte farges grå, samme farge som den sølvgrå Volvoen som står utenfor det grå Block Watne huset. Samtalenes innhold som endrer seg fra drømmer og kjærlige ord til oppussing av bad som ikker trenger å pusses opp til hvem som skal kjøre ungene til ett eller annet.

Etter noen år skilles de. Unnskyldningen er patetisk. «Vi har vokst fra hverandre» er den mest vanlige. I noen tilfeller er det sikkert sånn. I mange handler det om det kysset kona aldri fikk av den firkanta, logistikkinfiserte grå mannen hun deler seng med. Hun har sluttet å bry seg. Hun har blitt like grå.

Misforstå meg rett. Et ekteskap er i stor grad et partnerskap. Både økonomisk og praktisk. Ting må snakkes om, ting må planlegges. Ting må flyttes på. Men vi glemmer kjærligheten.

Jeg er utstyrt med en altfor stor dose romantikk. Jeg vil elske. Hele kroppen min verker etter å elske. Hver eneste celle i mitt røslige legeme roper ut at jeg vil elske. De kvinnene jeg har elsket ble partnere, noen av de venner, noen uvenner. Jeg forsøkte å puste liv i kjærligheten, men til ingen nytte. Den grå logistikkverden tok livet av den.

Det var aldri den store dramatiske slitsomme kjærligheten jeg søkte. Det var den vare, lille varme kjærligheten. Den som gir deg kraft og ro. Den som får deg til å stå opp hver dag. De små lappene på døra, den uventede telefonsamtalen. At vi tok litt ekstra vare på hverandre. Kanskje en fotmassasje mens vi så på Dagsrevyen. De små ordene. Etter hvert kom det lite tilbake Til slutt døde også min kjærlighet for dem.

Jeg pleide alltid å avslutte mine telefonsamtaler med min elskede med et «jeg elsker deg» Det gjorde jeg fordi jeg aldri visste hva som kunne skje. Hvis jeg døde i en trafikkulykke på vei hjem fra jobb var det det aller siste jeg sa til min elskede.

Jeg har elsket mer enn normalt en eneste gang. Hun er alt jeg noensinne kunne drømme om. Hun var lik meg. Ville elske meg. Hver dag. Ville ha det jeg kunne tilby. Hver eneste dag. Hun kommer fra et annet land. Vi kan ikke være sammen. Årsaken er at det vil gå ut over farens stolthet. Han vil miste ansikt. Så for at en sta gammel gubbe ikke skal miste ansikt så må jeg lide. Kjærlighet for meg er en forbannelse. Mine bønner om å ta den bort er nytteløse. Jeg våkner hver eneste natt med hennes navn på leppene. Hver kvinne jeg møter blekner i lyset av hennes øyne. Dessverre, må jeg si, for de kan ikke noe for det. Jeg trodde hun var en velsignelse en slags bekreftelse på hvorfor jeg er som jeg er. Hvorfor jeg har dette hodet fylt opp av kjærlighet. Det var ingen velsignelse. Kun en forbannelse. Noe jeg må leve med hver dag. Jeg skulle ønske jeg slapp. Akkurat nå lengter jeg nesten like mye til den grå tilværelsen som til kjærligheten til min elskede. Derfor blir jeg sint når jeg ser at tidligere elskende driter i kjærligheten de en gang delte.

Til den grå mannen; Kyss kona di hver dag. På vei ut og inn av døra. Legg inn et lite kjærlig ord når du ringer for å be henne kjøpe melk og brød. Til dere begge: bruk noen minutter hver dag til å tenne glimtet i øynene hver dag. Dere har i hvert fall hverandre. Det er ikke sikkert dere har det om dere glemmer de små romantiske tingene. Og det er ingen unnskyldning for å ta hverandre for gitt. 10 minutter av den dyrebare tiden har dere til hverandre Jeg unner ingen å ende som meg.

Til slutt vil jeg takke Lammelåret. Av prinsipp skriver jeg ikke om private ting på min blogg, så jeg takker for at jeg får bøtte meg på hennes.

- Finn Hjalmar Pedersen -

Er dette en dameblogg?

Jeg vet at de fleste som følger denne bloggen er damer, men jeg har aldri hatt damer som målgruppe. Jeg har i det hele tatt ikke tenkt tanker rundt målgruppe(r), men skrevet tekster om temaer jeg mener er viktige og vært glad for alle som bruker tid på å lese det jeg skriver. Fremdeles er jeg glad for alle som leser, men har begynt å få noen tanker om hvem dere er.

Når jeg tenker på dameblogg eller mammablogg tenker jeg på håndarbeid, interiør og på foreldrelivet i små detaljer. Jeg forsøker å skrive om både det lille og det store livet og sette de to i sammeheng. Selv om jeg vanskelig kan være kjønnsnøytral, kan jeg iallfall skrive på en måte som ikke utelukkende appellerer til kvinner. En blogg blir mer dynamisk når både menn og kvinner bruker den.

Jeg vil at det ikke skal være stillestående her inne, men være et levende miljø der folk fortsetter å gi av seg selv. Mine innlegg og kommentarer er bare en del av totalen, så med deltakende lesere blir bloggen noe mer enn bare meg, det ønsker jeg.  Men: Jeg ønsker at denne bloggen skal appellere til både damer og menn. Jeg ønsker meg en utvidet leserkrets og større utfordringer, noe jeg tror det blir dersom både menn og damer leser og kommenterer.

Til dere mannlige lesere: Hva liker dere ved bloggen min og hva kan gjøre den mer spennende og interessant å lese? Hva skal til for at dere anbefaler andre menn å lese den?

Til alle: Er du opptatt av hvem som leser din blogg eller hvem den er skrevet av?

Bloggserie om livserfaringer: Beskyttet av ensomhet, tvunget selvstendighet;- en reise fra barndommens helvete og veien ut av den

Bloggseriens tredje bidrag kommer fra en dame med erfaringer som setter seg i magen som ustekt kakedeig, på ingen måter en god følelse.

Bloggserie om livserfaringer har til hensikt å vise litt av mangfoldet blant foreldregenerasjonen til dagens små (og litt større) barn. Å snu vonde erfaringer fra barndommen til noe bra, og å lære av dårlige erfaringer, krever mye over tid. Denne ukens bidrag fra Toner av Tanker viser en personlig historie, som jeg håper kan få deg til å reflektere litt over din egen livssituasjon og kanskje verdsette enda mer det gode du har i livet. Kanskje historien hennes kan sette igang tanker om hva du kan gjøre for et barn som har det vanskelig? Les gjerne flere innlegg hos Toner av Tanker om samme tematikk: Til helvete og tilbake – en reise gjennom livet.

Beskyttet av ensomhet,

tvunget selvstendighet;

- en reise fra barndommens helvete og veien ut av den

Jeg husker enda den dagen jeg flyttet hjemmefra. Gledet meg sånn til å bli fri. Få fred rundt meg. Få ro. Kunne føle meg trygg. Jeg var 15 år gammel.

Det er ikke lett å vokse opp innenfor fire vegger hvor alkohol er en dominerende faktor. Man blir tidlig selvstendig. Fordi man lever alene. Man lærer seg i alt for ung alder, en alder hvor jevngamle fortsatt lekte med dukker, at man kun har seg selv å stole på.

Min far er alkoholiker. Min mor er alkoholmisbruker. Min stefar var alkoholmisbruker med atypiske rusreaksjoner. La meg forklare…

Faren min er alkoholiker. Han er avhengig av alkohol, og den kommer foran alt. En alkoholiker kan holde seg på matta lenge. Og det gjorde han. Frem til jeg var en 10-12 år. Han var til stede en del, men kun fysisk. Tankene var alltid et annet sted. Da alkoholen igjen tok han, så slukte den han. Alt jeg har igjen i dag er en far som ikke kjenner meg igjen, og bleke minner av svik, brutte løfter og følelsen av å ikke være ønsket eller elsket.

Min stefar var aldri avhengig av alkoholen, men han misbrukte den. Enda han visste hva den gjorde med han. Han ble voldelig. Min mor levde i et helvete av vold og mishandling de drøye 10 årene de var gift. Han rørte heldigvis aldri meg, men det var mange trusler om både vold og drap. Selv om mamma gjorde mye galt, så beskyttet hun meg alltid når han begynte sånn. Hun visste hun da ville få hans vrede, men hun gjorde det. Jeg har hørt henne bli slengt i veggen, kastet ned trapper og måtte be på sine knær for sitt liv, og mitt liv.

Mamma var heller aldri avhengig, men hun er misbruker. Hun trengte flukten alkoholen ga henne. Mamma er bipolar og har slitt med psyken hele livet. Hun burde aldri drukket. Men hun gjorde det… Og hun gjør det enda. Hun flykter. Inn i alkoholen. Inn i rusen.

Barndommen min er et sammensurium av rus, vold, skrik og hyl, kopper og kar som flyr vegg i mellom om nettene, politibiler på døren, nattlige rømninger, utrygghet, svik, brutte løfter og ensomhet. Et helvete som gjorde at jeg ble selvstendig lenge før jeg burde. Fordi jeg måtte. Jeg måtte bli voksen uten at jeg hadde fått lov til å være barn.

Man skulle kanskje tro at skolen var et fristed. Hvor jeg bare kunne være meg selv og leke i friminuttene. Det var ikke slik. Jeg ble mobbet på barneskolen. Hadde få venner. Så jeg gruet meg til å gå på skolen, for jeg visste hva som ventet. Drittslenging, trakassering, utfrysning, latterliggjøring og til tider også fysisk mobbing. Jeg gruet meg til å reise hjem. Jeg visste aldri hva kvelden ville bringe. Jeg ble en ekspert i å lyve. Løy for de på skolen om hvordan ting var hjemme. Løy hjemme om hvordan ting var på skolen. Jeg kunne lyve om den minste ting. Bare fordi det var lettere enn sannheten.

Ungdomsskolen ble bedre. Jeg begynte å få venner. Det ble det fristedet jeg trengte. Løgnene fortsatte, men jeg kunne slappe mer av. Jeg var blitt så god på å lyve at jeg kunne gjøre det uten anstrengelser. Men, det ble en ny utfordring. Jeg kunne aldri ta med meg venner hjem når mamma og stefar var hjemme. Visste jo aldri hva som kunne skje der. Turte ikke rett og slett. Ville ikke at de skulle se. Men jeg var også mye alene hjemme. Allerede fra 12 års alder. Så vennene mine kom da.

På ungdomsskolen kom jeg også i kontakt med helsesøster. En fantastisk herlig dame som jeg skylder en vanvittig takk! Hun skjønte at ting ikke var som det burde, og hun viste at hun brydde seg. Uten henne hadde jeg aldri vært der jeg var i dag.

I løpet av disse årene kom også barnevernet på banen. Det begynte med hjemmebesøk. Kartlegging. Noe av det dummeste og mest bortkastede barnevernet kan gjøre. Mamma visste jo alltid når barnevernet skulle komme. Stefar sørget for at han var på jobb når de kom. Huset skinte, for mamma hadde selvfølgelig ryddet og vasket. All alkohol ble gjemt unna, og tomflasker pantet. Det så ut som et hvilket som helst annet hjem – når barnevernet var der.

Jeg og mine søsken så alt dette. Vi lærte oss av barnevernet var skumle, og de kunne ta oss. Mamma fortalte oss at barnevernet var firkantet og rigid. Som om de var en fiende. Vi lærte oss å lyve for barnevernet. Jeg stilte ingen spørsmål ved dette. Da mamma gikk fra pappa, måtte jeg bo på barnehjem en stund. Jeg var vel rundt 4 år den gangen. Det var et sted uten kjærlighet. Hvor vi fikk kjeft hvis vi var redde eller gråt. Hvor barna bare var i veien. Hvor jeg hver dag lurte på hvorfor mamma ikke ville ha meg og hadde plassert meg på et så grusomt sted. Jeg ville ikke dit igjen. Derfor trodde jeg at eneste løsningen var å gjøre som mamma – lyve for barnevernet.

Så hjemmebesøkene var bortkastet. De så ikke hvordan det egentlig var. Og man får ikke et barn til å si noe stygt om sin mor når hun er til stede. Vi løy og pyntet på. Viste barnevernet det de helst ville se. Skapte en illusjon om et normalt hjem og en normal familie.

Da jeg begynte på siste året på ungdomsskolen, gikk mamma og stefar fra hverandre. For en lykkens dag – trodde jeg… For mamma brast det helt. Jeg våknet en morgen, og mamma var ikke der. Hun var på sykehuset. Den natten hadde hun holdt på å ta livet av seg selv. Hun ba om hjelp i siste øyeblikk.

Mamma ble lagt inn på psykiatrisk. Hun ble der lenge. Flere måneder. Broren min, som er yngre, ble plassert hos en slektning. Jeg og min søster skulle klare oss selv. Under oppsyn av en annen slektning. Søsteren min var eldre, og tilbragte mesteparten av tiden hos kjæresten. Slektningen kom så å si aldri innom. Jeg var for det meste alene… Men, det var tydeligvis greit for barnevernet. Det var de som hadde godtatt denne ordningen mens mamma var på sykehus. Barnevernet syntes det var greit at en 14 åring klarte seg alene.

Da mamma kom ut igjen, var hun fortsatt syk. Huset måtte selges. Jeg bodde litt hist og her et halvt år. Tror jeg hadde fire forskjellige «hjem» på drøyt 6 måneder. Visste aldri hvor lenge jeg skulle bo på hvert enkelt sted.

Det siste stedet var i byen. Og jeg skulle fortsatt gå på skole på hjemstedet. Mamma fikk plutselig masse puber rundt seg, noe hun benyttet flittig. Flyktet fra problemene. Flyktet inn i rusen. Jeg og broren min var overlatt til oss selv.

Da skjedde det heldigvis noe. Helsesøsteren fra ungdomsskolen tok grep. Hun fikk overtalt barnevernet om at jeg ikke kunne bo der. De hørte på henne. Barnevernet ville egentlig plassere meg på institusjon. Jeg hadde akkurat fylt 15 år, så fosterhjem anså de meg som for gammel til. Jeg slapp heldigvis unna institusjon. For det hadde ødelagt det lille som var igjen av meg. Helsesøster fikk overtalt barnevernet til å gi meg en hybel. Hun tok selv på seg ansvaret med å være støttekontakt for meg. Noe hun ikke hadde gjort for noen andre.

Så 15 år gammel flyttet jeg på hybel. Barnevernet betalte husleie og faste utgifter. Stipendet dekket mat og alt annet. Det gikk på et vis. Broren min ble boende hos mamma. Han fikk heldigvis et avlastningshjem hvor han var innimellom. Jeg har fortsatt dårlig samvittighet for at jeg forlot han med mamma, men jeg klarte ikke mer…

Hybelen ble redningen for meg. Endelig fikk jeg frihet, trygghet og ro. Eller i alle fall mer trygghet og mer ro enn jeg hadde hatt hele livet.

Min totalopplevelse med barnevernet ble heldigvis god. De fikk meg ut av helvete tidsnok. Så mye kan sies om barnevernet. De gjør mye galt, og det er mye de ikke gjør tidsnok. Men, når det funker, så er det bra. Det ble bra for meg også. Til slutt

Oppveksten har gjort mye med meg. Først og fremst så har jeg et dårlig forhold til foreldrene mine. Faren min ser jeg ikke lenger. Han kjente meg ikke igjen sist jeg gikk forbi han på gaten. Mamma har jeg kontakt med, men det er vanskelig fordi hun fortsatt drikker. Jeg gjør det fordi jeg vil at min sønn skal ha en mormor. Hun kjenner mine prinsipper, og rører aldri alkohol når han er til stede. Selv klarer jeg ikke være i samme rom som henne over lenger tid. Jeg klarer ikke fortelle henne at jeg er glad i henne, og jeg vegrer meg hver gang jeg må gi henne en klem. Fordi jeg fortsatt vet at alkoholen er viktigere enn meg.

Jeg har også problemer med å stole på folk. Jeg er vant til svik, brutte løfter og avvisning. Er vant til å bli skuffet og såret. Slipper få personer innpå meg. Har problemer med å skjønne at noen kan elske meg. For jeg er ikke vant til å føle kjærlighet. Har problemer med å føle tillit. For jeg er vant til svik.

Men, barndommen min har også gjort en veldig positiv ting for meg. Det har gjort meg til en god mor. De som kjenner meg godt trodde jeg ville bli en rasjonell og veldig fornuftig mor. Joda, jeg er det også. Men, jeg er først og fremst en kjærlig mor. Jeg har tatt med meg alle mine dårlige erfaringer, og snudd dem. Er alt for min sønn som ikke mine foreldre var for meg. Han skal få en trygg, kjærlig og god oppvekst. Han skal aldri tvile på at han er elsket, eller at jeg ville gjøre alt for han. Jeg lærte av mine foreldres feil, og har blitt en god og kjærlig mor.

**

Du kan følge bloggen hennes på Facebook. Vil du lese flere innlegg i serien? Du finner lenke i bloggseriens navn i gul skrift øverst i dette innlegget. Neste innlegg kommer om en uke.

Gjesteblogg: En singel jentes julebekjennelser

Singel – smak på ordet: Kjennes det godt? Spennende? Teste markedet for dets beste varer?

Det er evigheter siden jeg var singel og den verdenen er så fjern at jeg bare har kontakt med den ved å lese blogginnlegg. Nettopp fordi jeg er godt satt (!) tenker jeg det er viktig å ikke bare ha kontakt med folk som lever samme type liv som jeg gjør; fordi det gir et større erfaringsgrunnlag for å mene og tenke. Og så blir det litt ensformig å bare skulle forholde seg til folk som ligner meg selv.

Sotengelen skriver om singellivets mange sider. I dag skriver hun hos meg. Det er jeg veldig glad for at hun har takket ja til! Besøk Sotengelen sin blogg, om du ikke allerede er fast leser av bloggen hennes. Les, del og legg gjerne igjen en kommentar!

 

En singel jentes julebekjennelser

Jeg skjønner at det er utfordrende, slitsomt og stressende å være mor i juletiden. Ungene, tantebarna, svigers, Onkel Tor og Tante Kari skal ha gaver. Det samme skal selvsagt også barna til Onkel Tor og Tante Kari. En skal handle inn nok mat og snacks og brus og juleøl til en hel hær – og det må for all del ikke gå tomt! Det skal lages mat til hele hæren også, opptil flere ganger i løpet av før- og etterjulstiden. Jeg skjønner at det kan være slitsomt. Full respekt.

For det meste slipper en dette presset som singel. En regnes ikke som ansvarlig voksen på samme måte – når en er singel.

I tillegg slipper jeg den evige diskusjonen om hvor jeg skal være på julaften. Alle de som har partner og barn må avklare hvert år, hvem de skal være hos. De som har mine, dine og våre barn har en enda større kabal. Jeg er sikker på at den ikke alltid går opp. Som singel er det ikke så store valget – vi skal hjem til mor vi! Dette er en fin ting, for oss som liker mor – men så er det ikke alle som gjør det da…

Mor tar seg av handlingen, matlagingen, pyntingen – alle forberedelser. Jada, jeg hjelper til, når jeg kommer i hus, men min største jobb kommer først på julaften – da skal jeg lage kålrabistappe! Det er tungt ansvar det!

Når jeg tenker på dette så er det ganske fint å være singel i jula. Jeg skal hjem til mor!

MEN det er jo ikke bare fordeler med singeljul.

For det første: jaktsesongen er åpen! Den single er fritt vilt på julebordet. Både sjefen, mellomlederen, fagansvarlig og han rare på IT har fått fri fra kona, for kvelden. Det er jobbfest, må vite, en tar ikke med følge på slikt! Da skal de endelig få lov til å slå seg løs! For oss single er dette SLITSOMT! Vi vil gjerne kline litt med de andre single vi, men det er jo ikke fred å få! Bare sier det…

For det andre: ALLE førjulsvennemiddager er parbaserte. Det er MANGE anledninger til førjulsmiddagsselskap, men alle er skåret over samme lest. Har en plass til 10 rundt bordet, på smalahovelaget eller førjulstapasen, så har en plass til 10. Det er mye enklere å få til 10 gjester hvis en bare inviterer par. En singel venn blir KUN invitert dersom den ene av ett par ikke kan komme. Det er SÅ koselig å være setefyll…

Dette vil jo også være gjeldende når det kommer til den største utfordringen i singelførjulstiden. HVA skal en gjøre på nyttårsaften?! Hvem skal en feire sammen med? Et par har jo stort sett en eller annen idé om at uansett hva de ender opp med å gjøre, så kommer de til å gjøre det sammen. De står sjeldent, eller aldri overfor trusselen som ligger i det å måtte feire alene, eller ende verre sammen med familien!

Vi single har ingen slik partrygghet. Vi må være tidlig ute, for å liste ut av venner og bekjente hva de skal på nyttårsaften og om det finnes noen som helst mulighet for å kunne presse inn EN gjest til. Nyttårsaften er jo OGSÅ en ypperlig kveld å fylle et bord for 10…

—–

Så… hva syns dere? Veier fordele opp for ulempene?

**

Les gjerne flere gjesteblogginnlegg ved å klikke deg inn på Gjesteinnlegg. Hvis du vil skrive her: send meg en epost lammelaaret@gmail.com

Du kan følge bloggen min via Bloglovin’ eller Facebook, men det vet du vel allerede!

Jeg er intervjuet av VG

For et par uker siden ble jeg intervjuet av VG!

For en liten lunsjblogger som meg er det fint og litt stort å bli kontaktet av VG i forbindelse med bloggen. Ja, i det hele tatt er det stort at landsdekkende medier er interessert i mine korte tekster og at de har funnet fram til min lille krok av internett. Det gjør meg faktisk taus for en periode, riktignok etter intervjuet er avsluttet, heldigvis for det! Det er også litt skummelt, sånn langt inni meg. Litt lenger ute kjennes det merkelig nok helt naturlig! Og jeg som er en ganske privat person, helt i bunnen av meg selv..

Da jeg ble intervjuet av Norgesglasset på Nrk radio ble det også skrevet en artikkel i etterkant basert på intervjuet, lenke til begge deler finner du i innlegget Jeg snakker i Norgesglasset og blir skrevet om på nrk.no.

Bakgrunn for VG-intervjuet er innlegget Julekort og andre plikter og som du kan tenke deg er altså julekort temaet for intervjuet. Det som står i artikkelen er likevel ikke kopi av bloggposten. Jeg håper jeg kan engasjere til diskusjon og ettertanke. Jeg vet ikke om det er store mål, men slik er det iallfall.

Tone som driver bloggen ToneroseDesign er også intervjuet, og en til som ikke er blogger. Tone er min motsetning. Hun er kreativ på områder der jeg er en som en tørr klut å regne. Besøk gjerne bloggen hennes, så får du selv se hva jeg snakker om!

Selv om jeg vet hva jeg sa i intervjuet er det likevel spennende å se hvordan det blir på trykk. Hvordan blir heltheten? Og hvordan blir alle bitene som artikkelen består av når alt er jobbet sammen og bilder illustrerer saken? Mange bilder ble tatt og jeg har en mistanke om at jeg smilte sammenhengende gjennom alle bildene. Jeg lider nemlig av opphengte munnviker når kamera er tilstede. Denne gangen var intet unntak. Jeg kan opplyse om at min eldste sønn var assistent for VG-fotograf Magnar Kirknes. Det var stor stas å assistere en profesjonell fotograf, og ikke så lite inspirerende! For meg var det temmelig uvirkelig å avvise en telefonsamtale med besøk av VG-fotograf som begrunnelse..

Hvis du vil lese artikkelen må du kjøpe VG torsdag 13.desember. Du finner meg i vedlegget.

**

Er du ny her? Da kan du følge bloggen min på Facebook eller via Bloglovin’. Velkommen så mye!

Med behov for det ekte..

Slik jeg ser det deles bloggene i to grupper: De glade, lette og perfekte -  som mange kaller inspirerende og kreative – og de dypere, alvorlige og ærlige som jeg aldri har sett blitt presentert som inspirerende. Det synes jeg er rart. For meg er det ikke noe mer inspirerende enn å lese om folk som møter motstand og gjør noe med det, eller som forteller om hvordan det oppleves!

Jeg har tenkt flere ganger på dette med ekthet og overfladiskhet i blogger og livet forøvrig. Tanken har fått fart på seg etter Jenny publiserte innlegget Jeg må komme med en tilståelse og tidligere innlegget fra Frøken Makeløs  Jeg burde ikke skrive dette. Spirea sitt innlegg Interiørbloggeren som lettet på sitt rosa slør har forsterket inntrykket jeg har av at vi søker det ekte!

Noen sier rett ut at de blir uvel av det såkalte perfekte; av stylede hjem med lite fokus på virkelige ting, på det andre kaller livet. Noen bloggere sier at det koster dem for mye å skrive om det som befinner seg under overflaten, å sette ord på det som berører dem dypt. De trenger avstand til det tunge for å holde seg flytende. Noen synes det er negativt å snakke om det som ikke er bra og det virker slik på dem at de trekker seg bort for ikke å bli “smittet” av det.

Selv trenger jeg mest av det som treffer noe i meg; som enten utfordrer tanken eller som stikker seg forbi det rasjonelle og borrer seg inn i hjertet (for å bruke et klisjefylt fremmedord i denne bloggen). Tanketrollet er for meg en slik blogger. Jeg føler meg hjemme der og møter alltid på noe som gir gjenklang hos meg selv. Det gjør at jeg føler meg bekreftet og jeg føler meg ikke “farlig”, for jeg vet at Nina tåler spørsmål og dype refleksjoner. Jeg føler at vi er den samme. Det er godt, men samtidig skummelt og noen ganger er det så mektig at jeg må ta pause noen uker mellom hvert innlegg. Det skrevne ord er ikke bare, det kan skape endringer. Vi må huske på det!

Jeg tror vi har behov for det ekte, selv om vi ikke skriver om det selv. Vi trenger å føle oss verdifulle og gode, all responsen på juleinitiativene til VG kan være et uttrykk for det. De blogginnleggene som ofte får flest treff er skrevet spontant med masse følelser og engasjement slik at energien tyter ut av bloggen, eller med et stort nærvær som trenger seg inn i leseren. Det er ikke nødvendigvis de innleggene som er jobbet mest med som slår an. Hvis en jobber mye med et innlegg kan noe av det spontane bli borte og personen bak forsvinner litt.

Både Jenny og frøken Makeløs skrev i innleggene jeg lenker til at de var redd vi (lesere) skulle forlate dem dersom de viser sitt ekte jeg. Frykten for avvisning, eller avfølging i bloggverdenen, holder mange tilbake fra å være tydelige og mene noe, men når man våger, vanker det ofte mye positiv respons. Bloggeren Spirea skriver om gjemmer seg bak sitt rosa slør og tviholder på alt det vakre, å vise virkeligheten bak skjønnheten er for skremmende. Hva blir jeg dersom folk slutter å like meg? I mer alvorlige tilfeller, som sosionomen skriver om, kan det gå på helsa løs og få stor oppmerksomhet i sosiale medier. Jeg forstår at mange lar være, at belastningen synes for stor i forhold til effekten. Dessuten er det relevant å spørre seg hva som hører hjemme i offentligheten og hva som tilhører bare privatlivet.

Likevel: Vi må huske på at når vi skriver om viktige ting, med røtter i dybden, så gjør vi det ikke bare for oss selv, men vi danner også grobunn for et klima der flere tør berøre det såre og vanskelige. Vi legger til rette for at flere folk våger lette på sløret og ta i bruk større deler av seg selv. Det er et viktig arbeid. En effekt av det kan være økt forståelsen av annerledeshet og andre virkeligheter enn den vi selv tilhører og har erfaring fra. Kanskje kan det begrense stigmatisering og mobbing?

**

Og i et annet perspektiv: Kanskje det er behovet for det ekte som gjør at folk drømmer om byflukt til bygda? På let etter det som er fjernt fra støy (som kan være all overflatelykken, høye lyder mm), men nært den en er. Les gjerne innlegget Ukledde bondepiker og drømmen om det grønne liv.

**

Er du ny her i bloggen? Da vil jeg ønske deg velkommen! Del gjerne innlegget med andre og legg gjerne igjen en kommentar. Jeg ser fram til å høre fra deg! 

Innlegg jeg vil dele 2. søndag i advent

Jeg har funnet fram til ukens gode bloggposter og jeg vil gjerne dele dem med deg!

Gamle Ugle om å plutselig være der: Adventssjokk

Kjetil Dybvik om å skrive julekort blottet for sannhet: Julebrev 2012

Med Gud i hverdagen om advent med lite egoisme: Adventsstemning

Akkurat viser alternativt julekortmotiv med morsom vri: En lillesøsters førjulshevn… ?

Musikk for den ensomme: Ida Jenshus: The Loneliest Time Of The Year

Lammelårtanker: Gule katter og stjernegutter

Tips 1.søndag i advent finner du HER.

~~~

Himmelen slipper hvite fnugg mot bakken, kulden tar godt vare på dem og lar dem ligger oppå hverandre. Dagene kryper seg framover og rykker ukene raskt vekk. Jeg tenker og jeg er. Her. Tilfredshet og trygghet hindrer andre dager i å trenge seg på og forskyve fokuset på det som er bort. Det er godt å kjenne på alt det gode jeg har.

Samtidig er jeg takknemlig for alle som deler av seg selv, som viser meg en annen verden enn den jeg selv tilhører, som utvider perspektivet mitt og som lar meg få nye innsikter. Jeg er takknemlig for alle dere som lar meg få en bit av deres eget, gjennom bloggene deres eller gjennom kommentarene deres. Eller som bare vipper opp statistikken litt. Da kjenner jeg meg sett og jeg deler med noen. Det er så verdifullt!

Takk for at du leser, deler og stadig kommer tilbake til meg! Jeg håper at dagens bloggtips kan gi deg en god latter, men også at de får deg til å tenke og bli enda bedre kjent med deg selv og dine verdier.

Ønsker deg en flott andre søndag i advent og en god kommende uke!

Ukledde bondepiker og drømmen om det grønne liv

Det er rart hvordan drømmer og mat kan forenes; hvordan det ene leder til det andre i en uendelig assosiasjonsrekke. Jeg tenker på mat, tilslørte bondepiker, for eksempel. Og så på mye mer..

Tilslørte bondepiker – det er gamledager det! I dag er det ukledde bondepiker vi sluker rått! Og bøndene synes det er helt supert å vise seg fram på denne måten, bare se i kalenderen til Senterungdommen! Hvis du ikke får lyst til å flytte på landet av denne reklamen, ja da er du virkelig en byfjott!

Drømmen om et liv på landet er kanskje en forestilling om at gresset er grønnere på den andre siden? Det er nesten sant, iallfall er det mer gress på landet enn i byen. Og gress er fine greier, sånn bortsett fra at det må klippes titt og ofte – ja ikke akkurat på denne årstiden, men på grønnere årstider, altså.

Hele 800 000 nordmenn drømmer visstnok om et liv på landet, jeg lurer på hva dette livet liksom skal innebære som ikke kan fås andre steder. Det er særlig Oslo-folk som tror at livet blant kyr og sauer kan gi større lykke enn livet blant asfalt og sprøytespisser. For det er dette som er motsetningene, er det ikke?

Susanne Kaluza skrev for en tid tilbake om hennes forhold til Oslo. Hun har på ingen måte dragning mot tidkrevende eiendommer og stiller seg uforstående til begreper som “drenering” og venners opptatthet med hus og hage. Hun kommer ikke selv fra Oslo, men har altså bosatt seg i gryta helt fordi hun vil det selv – ingen selvhistorisk dragning har tvunget henne til å bo et sted hun har opplevd sine barndoms år.

Drømmen om et liv på landet tror jeg ofte er en misforståelse, for hvorfor skal det i seg selv fjerne stress? Er det ikke hva vi selv velger inn i hverdagen vår, og alt vi bestemmer oss for at er livsnødvendig å rekke hver dag som skaper stresset?

Å bo i by innebærer at alt er nærme og reisetiden er kort. Å bo på landet kan bety at mye tid går til å kjøre dit man skal. Er det ønskelig tidsbruk? Er det miljøvennlig?

Å ha stort hus er for mange en drøm, det er lett å forstå, men stort hus innebærer mye arbeid boløsninger som borettslag og leiligheter ofte er fritatt fra. Det kan derfor være mye tid å spare på å ikke eie sitt eget. Det blir mer fritid når lite av den må brukes på hus, hjem og hage.

Et liv på landet innebærer større kontakt med naturen og duften av kubæsj inn i stua. Et liv på landet innebærer roligere omgivelser og flere praktiske gjøremål. Det kan være stressdempende.

Selv om man kan forestille seg at bønder er romantiske og vandrer halvnakne med veltrente kropper og koser seg med øksekasting og holding av melkespann, er vel bønner flest ikke akkurat av det slaget. Den typiske norske bonden er 50 år og bare 20 % av bøndene er under 40 år. Det bryter litt med forestillingen vi blir fôret med via media, gjør det ikke? Det som kanskje ikke bryter med forestillingen er at hver fjerde bonde er enslig, og flest av dem finner du i Oppland, Sogn og Fjordane og Finnmark, så da vet du hvor du skal lete om du søker en livspartner på gård.

Ei ung jente som har gjort bondekone av seg er Tonje, som har inntatt John Deere i bloggeposisjon. Og til dere som får snuskete bilder i hodet nå: JD er en traktor (vet ikke om det endrer på saken?!)! Les bloggen til Tonje, en lett ironisk og morsom blogg.

Så: Drøm gjerne om et liv på landet, men tenk deg om før du handler.

Kilder som ikke ligger i teksten: Nationen og e24

**

Vil du følge bloggen? Det kan du gjøre via Facebook, der jeg av og til legger ut lenker til artikler og blogger jeg ikke bruker i bloggposter, via Bloglovin’ eller ved å skrive inn epostadressen din i et felt på høyre siden av bloggens framside. Velkommen så mye!