Krf hyller den hjemmeværende kvinnen med barn

Kristelig Folkeparti (Krf) vil ha et barnevennlig samfunn der foreldrene gis et reelt valg og mulighet til å tilpasse sin tid på barnas premisser. Dette vil de få til ved blant annet å doble kontantstøtten for 1-2 åringer slik at den blir 7000,- i måneden og for 2-3 åringer 4000,- måneden. Videre vil de utvide foreldrepermisjonen til 16 måneder som må tas ut innen barnet er 10 år gammel. Av dette er 10 uker forbeholdt mor og like lang tid forbeholdt far. Resten av tiden skal foreldrene kunne dele som de ønsker. Engangsstønaden (utbetaling ved fødsel til foreldre som ikke har arbeidet seg rett til lønnet foreldrepermisjon) vil de øke til 2G, som altså utgjør 150 000,- , fra cirka 35000 i dag.

Det betyr altså at for dem som antar at de maks kan få utbetalt 150 000,- netto i foreldrepenger lønner det seg å ikke jobbe. Til sammenlikning er minstesats for folk som mottar AAP 150 000, men det er bruttobeløpet (altså det beløpet som det trekkes skatt av).

Økt kontantstøtte, permisjonstid og engangsbeløp vekker sikkert jubel hos mange, men hos noen av oss vekker det bekymring. Noen vil oppleve at de ikke har noe valg, de vil få mer utbetalt ved å være hjemme et år ekstra enn ved å gå ut i arbeid på et ønsket tidspunkt, kanskje særlig dem som har deltidsstilling i helsevesenet. Får man et nytt barn innen kort tid etter første barnet vil det utløse en ny utbetaling på 150 000,-. Det er altså mulig å tjene 300.000 på 18 måneder bare ved å få barn, som et eksempel, eller 450 000 hvis man får tvillinger og siden ett barn. Man skal ha god lønning for å komme ut med denne summen på årsbasis når man tar i betraktning at foreldrepengene baserer seg på tidligere inntekt og brutto lønn. Engangsbeløpet er dessuten skattefritt. Krf legger til rette for at kvinner må holde seg til hus og hjem fordi det lønner seg økonomisk. Vi er nå engang økonomisk styrt, mer enn idealistisk styrt.

Krf gjør det enkelere for kvinner å få mange, tette barn. Krf gjør det enklere for arbeidslivet å klare seg uten kvinner.  Det er enda slik at damer har lavere lønn enn menn. Hvis en mor skal være hjemme maksimalt tid og så får barn nummer to, vil hun tilsammen være veldig lenge borte fra arbeidslivet. Gjør det at kvinner blir mer attraktive på arbeidsmarkedet? Vil det viske ut skillene mellom kjønnene i arbeidslivet og jevne ut lønnsforskjellene?

Når Krf sier de er opptatt av likestilling, lurer jeg på hvordan det henger sammen med vedtak om kontantstøtte, foreldrepermisjon mm.  Jeg ser ikke at tilrettelegging for at mor skal kunne være betydelig mer hjemme fremmer hennes stilling på arbeidsmarkedet. Hvem vil ansette en person som sannsynligvis kommer til å være mye borte fra jobb de nærmeste årene? Det jeg ser, er en åpning som skaper større forskjell mellom menn og kvinner og et skille mellom unge kvinner som ikke har etablert seg på jobbmarkedet og eldre kvinner som både har utdannelse og som er etablert på jobbmarkedet. Ressurssterke kvinner i sistnevnte gruppe som får barn er ikke dem som vekker bekymring hos meg.

Den største gruppen som er mottakere av kontantstøtte er damer i alderen 30-34, ifølge Nav. Av disse bor flesteparten, ikke overraskende, i Oslo og Akershus. Det er bare 14,7 % menn som er mottakere av kontantstøtten. Det sier meg at menn tar fedrekvoten og ikke mer, men tallet er økende, noe som kan tyde på at flere pappaer er hjemme med barna sine mer enn tiden foreldrepermisjonstiden er. Hvis ikke de drar på jakt og sende ungen i barnehage eller til dagmamma, da.. 

Tallene viser også at mannlige mottakere av kontantstøtte befinner seg i aldersgruppen 30-39 år, altså ikke blant de yngre fedrene. Betyr det at yngre fedre i praksis bruker mindre tid med barna sine? Og dermed at yngre mødre er mer hjemme, og med det mindre på jobb enn eldre foreldre?

Det er bekymringsfullt, da det kan tyde på at unge mødre er mindre likestilte enn eldre mødre og i et slikt perspektiv tror jeg økt kontantstøtte og engangsbeløp kan føre til et større skille mellom kvinner og menn. Hun ser veggen, han ser verden. Og jo lengre hun studerer veggen jo mindre erfaring får hun i arbeidslivet. Hennes erfaringsgrunnlag legges hjemme, arbeidslivet ute skremmer. Hvis mannen fortsetter å være sammen med henne, øker forskjellen mellom dem. Det gjør også holdningen i arbeidslivet til dem som har mest arbeidserfaring hjemmefra. Å gå tilbake til arbeidslivet, eller for første gang jobbe, kan være skummelt og være med på at valget om å være hjemme lenger tas.  Det blir et problem og problemet forsterker seg.

Fattigdommen i Norge øker. 85 000 barn (10 %) vokser opp i fattigdom. For den som starter yrkeskarrieren med å få barn, kan det være vanskelig å siden komme seg inn på arbeidsmarkedet. Med Krf sin politikk er jeg redd vi skaper klasseskille og øker avstanden mellom dem som ønsker å delta i tradisjonelt arbeidsliv og dem som ønsker egne barn som yrkesliv. For kvinner i lavtlønnsyrker er det kanskje ikke noe økonomisk valgmulighet i det hele tatt.

Jeg er også skeptisk til hva Krf sine vedtak kan gjøre med innvandrere som allerede ikke føler seg som en del av det norske samfunnet, som ikke behersker norsk og som har en mann som synes det er storveis at kona holder hus og hjem. Hva slags forbilde er disse for ungene sine når de ikke er i stand til å følge med i barnas verden?