1. mai = en dag for fest og protest

Mai i morgen. Og fri!

Kamerater!

Gratulerer med dagen!

Gratulerer med vår felles kamp- og festdag.

Jeg jubler ikke, for makan til ekskludering på bakgrunn av kjønn. Faktisk gidder jeg ikke lese resten av teksten når den åpenbart ikke er skrevet for slike som meg  - oss damer! Om du blir nysgjerrig, kan du lese 1.maiappell – Folk forandrer verden selv.

Vi tar Norge videre

Hvem tar Norge videre? LO og Arbeiderpartiet, selvsagt. Jeg lurer på hvor langt de skal i morgen?

Selv har jeg aldri hatt noe forhold til denne maifridagen, den har alltid kommet dumpende ned i fanget på meg og jeg glemmer det fra år til år. Det jeg liker godt er fravær av forberedelser: Ingen klær skal strykes, ingen spesielle sko skal passe, ingen gaver skal handles inn og ingen trær skal hugges.

Det er godt med en dag som bare er fri uten noe mer enn det.

Samtidig er det muligens en foreldreplikt å lære avkommet om 1.mai og hva den står for, men jeg kjenner at jeg ikke gidder. Orker ikke. Politikken får vi ta en annen dag. Og spise årets første soft-is i morgen. Det får holde.

Er 1.mai en aktiv politisk dag for deg?

**

Andre sitat er hentet fra 1.mai.no

Thinspiration – hva er det uttrykk for?

Hva ligger bak et ønske som blir til handling med mål om å endre kroppens ytre? Hva er det thinspiration treffer i dem som “trenger” det?

I tenårene vokser usikkerheten frem og blandes med behov for å høre til og individualisme. Kroppen utvikler seg og kjennes fremmed for noen, som om den forakter hvem den unge identifiserer seg med. Psykisk modenhet og kroppslig modenhet går ikke hånd i hånd. Når kroppen modnes før hodet, tror jeg personen lettere blir påvirket av de ytre tingene og at behovet for nettsider som gir svar på noe av usikkerheten blir attraktive. Usikkerheten får svar.

Når forventningene fra omsorgspersoner er “feil”  ut fra hva barnet trenger tror jeg barnets forventningene til seg selv kan ta ekstreme former. Jeg tror særlig det gjelder når det er mye taus kommunikasjon og det er liten åpenhet mellom familiemedlemmene. Trygge barn søker ikke svar på hvordan de skal være i like stor grad som utrygge barn, fordi det har en stabil basis i seg og ikke trenger den utenfra. Tror jeg.

Å ha noe å strekke seg etter er viktig psykologisk sett, forventninger regulerer handlinger og følelser. At noen har positive forventninger til deg gjør at du føler deg viktig. Når en føler seg viktig vokser velviljen og motivasjonen fram: En strekker seg og vokser fordi en blir belønnet for det. Stolte foreldre er en belønning. Uten noen som tror på en, kan det være vanskelig å tro på seg selv. Og en blir mer oppmerksom på hva andre forventer når tryggheten ikke er tilstede i seg selv. Tenåringens identitetssøken blir mer komplisert når tilbakemeldingene en får fra sine nærmeste er ustabil og usikker.

Kan det være at behovet for å regulere kroppens ytre henger sammen med tomhet eller følelsesmessig kaos fordi forventningene til den unge er negative eller fraværende?

Farlig trend, modellår – LENKE

En tynnspirerende boble – LENKE

Under coveret/”La oss få vite hva som ligger under cover-modellens cover” – LENKE

Flere innlegg i denne bloggen: Kroppsbevissthet og kvinnemakt, Når sykdom blir et image

**

De nærmeste dagene kan det komme flere innlegg under samme tema, følg med! Følg også gjerne med på min Facebook-side, der legger jeg av og til lenker til andres blogginnlegg og artikler jeg vil anbefale deg å lese. Velkommen!

Bloggserie om livserfaringer: Ho pappa

Påskeferien er over og bloggserien fortsetter med bidrag noen få torsdager til.

Kamelryttersken var en av de første som møtte meg på wordpress og som har stått trofast ved min blogg siden. Som mer erfaren blogger enn meg har jeg lært mye av henne, både via kommentarer til innlegg her og på hennes blogg, Karavanseraiet. Hun elsker motorsykler, og har sin egen, men skriver om mye annet på bloggen sin. I sum kan jeg si at hun skriver om sider av livet som er fremmed for mange, fordi hun sitter på erfaringer få andre skriver åpent om. Besøk gjerne bloggen hennes og bli bedre kjent med henne!

Slik er livet mitt – en bloggserie om livserfaringer ble startet fordi jeg opplevde mangel på romslighet og toleranse for andres valg og andres livssituasjon, i det offentlige ordskifte. Gjennom serien har mange gjesteskribenter sagt ja til å vise litt av sin livssituasjon og jeg håper at disse bidragene kan gi dere litt utvidet forståelse for mangfoldet blant foreldre i dag. Jeg håper derfor at du deler dette innlegget og legger igjen en kommentar, slik at flere får ta del i serien. Klikk deg gjerne inn på lenken for å lese de andre bidragene.

Kamelryttersken deler sin livserfaring – om et tema jeg håper vekker din nysgjerrighet til å skaffe mer kunnskap om.

Ho pappa

«Pappa, du ha krømpa». Ynglingen på 17 retter seg opp for å vise at han snart har tatt igjen det faderlige opphavs 186 cm. Samtidig er det bekreftelse, lun humor og familiefølelse i det han sier. Noen år før var meldinga «Dra til helvete». Den gang det ikke var noen vei utenom. Pappa ville fremdeles være pappa, men hun gikk i skjørt, brukte sminke og kalte seg Ragnhild. Pupper hadde hun òg. Det ble for tøft for tenåringen.

Man kan ikke lyve seg fra et farskap, noen gjør det kanskje, man har man vært pappa i hele barnets levetid, da er man pappa resten av livet også. En utfordring som mange transkjønnede må se i øynene og ta for det det er. Barna ser på deg som PAPPA. Selv om du selv vet at du er kvinne, og helst skulle født dem selv. Men det ble ikke sånn. Vårherre, naturens lune eller hva det nå var, ga deg en mannlig anatomi, men en kvinnes hjerne, bevissthet og forståelse av verden. En kvinnelig hjerne som ikke vet hva østrogen er, eller har fulgt en månedlig rytme, men som har badet i testosteron siden en eller gang i fosterlivet. Er det rart det blir vanskelig for barna?

Og hva gjør man som forelder, når man står overfor et umulig valg? Enten risikere å miste barna sine eller ta det valget vi ikke snakker om?

Men, nei, du mister ikke barna dine. Men du får et annet forhold til den. Og de til deg. På en måte blir man fremmed for sine egne barn. Selv om man gjør de samme tingene. Lager mat, vasker opp, kjefter og står i. For barna er man fremdeles den gamle «Mr. Fix-it», selv om det ikke er like spennende å henge opp hyller eller skifte pakning i kjøkkenspringen. «Det er mannfolkarbeid» tenker man. Ikke fordi man bevisst vil fjerne seg fra det maskuline, men fordi man ikke identifiserer seg med de arbeidsoppgavene lenger. Man gjør dem. Like bra som før. Kanskje bedre noen ganger. Men de har ikke den tiltrekningskraften som de hadde den gang man måtte bevise for omverdenen at man var da mann.

Og dette ser barna. De vet at pappa kan. Hun fikser sykler og skifter dekk, lager middag og smører skolemat. De vet. Og det er godt. At man har områder hvor man kan hevde seg, hvor barna vet hvem de skal spørre. Akkurat som at pappa vet hvem hun skal spørre når hun sliter med data’n. For det gjør hun. Og den håpefulle sier. «Det der kan du, det vet jeg. Du har da holdt på med PC-er så lenge jeg kan huske». Ja, men det er godt å kunne spørre den håpefulle om hjelp, vite at han har skikket seg bra. På tross av at oppveksten ikke var helt A4 med ei far som ikke var helt på G hele tiden. Fordi hun ikke turde å se seg selv i øynene, og si at. «Ja, jeg er kvinne».

Men det har også lært barna noe mer. At man ikke skal lyve. Ikke for seg selv. Ikke for andre. De ser med egne øyne hvordan det har påvirket dem selv og deres familie. Og ikke minst forholdet til den som har løyet. Hun som er den samme, men som samtidig er en annen.

Med den bevisstheten kan man kanskje bygge en ny foreldrerolle, til sine egne barn. Som «Ho Pappa». Som likevel fikser ting, men som samtidig har en annen side, en mykere, rundere side. Som ikke kjefter og straffer. Men som formaner og legger til rette. Og som er der. Uansett.

**

Du treffer Kamelryttersken på Facebook også!

Neste bidrag i serien kommer torsdag om en uke.

Hva med barna om jeg tar livet mitt?

Jeg pleier ikke å legge merke til søkerordene folk bruker for å komme til meg, men for et par dager siden oppdaget jeg spørsmålet i overskriften, som søkerord.

Jeg skvatt til da jeg så det og den vonde følelsen slipper ikke taket. Hva kan jeg gjøre?

Jeg vil skrive noen ord til deg som vurderer å ta ditt eget liv. 

Når du kommer så langt ned i deg selv at det eneste du ser av lys er å bli fullstendig borte fra denne verdenen, da er det tegn på at du er syk. Når svaret på all tungheten som omslutter deg er å ikke finnes mer, da har du beveget deg langt bort fra deg selv, fra den du egentlig er, at det klassifiserer til sykdom. Du trenger hjelp. Nødhjelp.

Selv om du bare ser en løsning nå, ser andre mennesker andre løsninger – som innebærer at livet dit kan bli bedre. Det er tøft å jobbe seg tilbake til lyset når trøsten finnes i mørket, men med tilbakeblikk ser mørket du befinner deg i nå annerledes ut.

Barna dine får det ikke bedre av at du blir borte, det blir verre for dem. Å miste en forelder eller en venn i selvmord er ikke noe som gjør en sterk eller som går over etter et par måneder eller år. Det skaper sår og en selvdestruktiv prosess. Det forringer livskvaliteten og øker risikoen for at de kan gjøre det samme som du har gjort.

Barna dine får det bedre av at du søker hjelp, at du tilgir deg selv om du sliter med dårlig samvittighet, at du krabber deg opp av grøften du ligger og krabler i. Barna dine får det bedre om du snakker med dem om dagligdagse ting, om du viser dem at man kan få det bedre av å definere problemene sine og ta tak i dem, om du er ærlig på at livet består av både gode og vonde ting. Det er bedre for ungene dine at du setter ord på at du har det vanskelig nå, men at det ikke er deres skyld at du sliter. Åpenhet bedrer livssituasjonen fordi at de ikke trenger å bære på hemmeligheter, men jeg tror belastningen ved å vite at du vil ta livet ditt er en belastning som er for stor.

Ikke tenk så mye på her og nå, tenk heller framover mot noe som skal skje, noe som ikke skaper angst i deg. Tenk på hvilke avtaler du har og hold deg til dem. Om du ikke har noen avtaler: Lag deg noen, som innebærer kontakt med andre.

Selv om du føler deg maktesløs og ikke har plass til andre tanker, så vil jeg likevel fortelle deg at du bare er en, men rundt deg står mange – som du kanskje har glemt, som du kanskje tror at ikke bryr seg om deg. Ingen er likegyldige til andre mennesker, heller ikke til deg.

Jeg håper du klarer å ta inn at dette er en periode av livet og at livet blir mindre tungt senere. Denne perioden går over. Livet og vanskelighetene dine blir håndterbare etterhvert, men det er viktig at du ikke sitter med slike tanker alene. Snakk med noen du kjenner, ring fastlegen din eller ring et av numrene under. Om du er i et behandlingsforløp bør du ringe behandleren din NÅ. Vær ærlig, fortell hva du tenker på og hva du planlegger. Ikke la det vonde som har makt over tankene dine få vinne. Ta kontrollen tilbake – den finnes et sted inni deg.

Barn og Unges Kontakttelefon: 800 33 321 (hverdager 14-20)
Kirkens SOS: 815 33 300 (alltid åpen)
Mental Helse: 116 123 (alltid åpen)
Alarmtelefon for barn og unge: 116 111 (hverdager 15-08 neste morgen. Helger alltid åpen)

Om du sliter så mye akkurat nå at du ikke klarer ta ansvar for deg selv vil jeg at du ringer legevakten. Du kan få hjelp!

**
Her har jeg lest mens jeg skrev dette innlegget:

Tidsskrift for Norsk Psykologforening: Psykososiale belastninger for unge etterlatte ved selvmord: Ønsker om bistand fra hjelpeapparatet

Forskning.no: Kopierer selvmord av foreldrene

LEVE – landsforeningen for etterlatte etter selvmord

**

Obs!

Dette innlegget er lest og godkjent av psykologer.

**

Aftenposten – Når selve livet tar for stor plass. David har også skrevet om dette i innlegget Om å ta sitt liv uten å ta sitt liv

Kan vi ikke bare være enige da?

Noen hektiske dager forrige uke har faktisk gjort meg litt slapp og likhetstrett.

Kan’kke folk bare gjøre som folk vil, da?

Vær for all del hjemme hvis du tror at det er det beste, men vær glad for at du har et valg og velg bevisst. Og når du gjør det: Hvorfor trenger du lovprising for at du følger magefølelsen? Om du faktisk kan velge mellom å være hjemmeværende og ute i jobb så er du blant de mest privilegerte her i landet og da skjønner jeg ikke hvorfor du gidder å legge masse energi i å overbevise folk som mener noe annet, folk som ikke kan velge som du kan. La dem være og nyt ditt selvvalgte liv. Ikke mange er sin egen lykkes smed på det nivået, så nyt det.

Jeg er glad for at mange mødre til små og litt større barn velger å jobbe, det bidrar til mangfold. Jeg er glad jeg slipper å glo på bare menn når jeg til en forandring skrur på tv’n, eller på skulpturerte damer under 25. Jeg er glad for alle damene som mener noe og som ikke mumler det ned i den barberte barten, men som er høylydte og tydelige. Jeg er glad for alle kvinnene som ikke hengir seg så fullstendig til morsrollen at de uteblir fra samfunnets offentlige side. Jeg er glad for alle kvinner som bidrar til forventningen om at fellesskapet teller vel så mye som den enkelte familien.

Jeg er også glad for alle kvinner som velger å bruke sin energi og sin tid på å gi barn en god barndom med hjemmet som rammer, og som bidrar til et godt lokalsamfunn – som gjør det trygt å komme hjem etter skolen, som gjør det trygt på dagtid og som har blikk for folk som sliter. Sett i et moralsk perspektiv er det like verdifullt som å bygge opp landets BNP, men vi trenger alle mødre, alle variantene er en del av det vi kaller samfunnet – summen.

Jeg skulle bare ønske at flere menn deltok i disse diskusjonene, menn som ikke må fordi de er partiledere, men som bryr seg og som regner seg selv som like viktig som dominante kvinnestemmer i det offentlige rom. Hvorfor trekker menn seg bort fra disse diskusjonene? Fordi deres mannsideal ikke er truet?

De siste dagene har jeg vært litt meningstrett, kanskje fordi jeg ser at diskusjonene på Twitter og i nettavisene synes å gå rundt hverandre og ikke enes om hva vi egentlig snakker om. Hvordan kan vi lande på tiltak og komme videre med hvordan det er best å leve livet dersom vi ikke enes om grunnlaget vi diskuterer ut fra?

Det er vel litt forskjell på om enkelte familier bestemmer at mor skal være hjemmeværende i mange år og om det blir normen for alle familier? Det er vel en vesentlig forskjell på en utdannet og bevisst dame med stabil og god helse velger å være hjemme ett år ekstra etter foreldrepermisjonen, og en ung dame uten tilknytning til arbeidslivet, uten utdannelse og med tendenser til angst og depresjon er det?

**

Les deg gjerne opp på andre innlegg, f.eks Det er faktisk ikke barnehageplikt i Norge, Hva skal vi med menn?, Lager vi tidsklemmen selv?

**

Er du ny her? VELKOMMEN SÅ MYE! Du kan følge bloggen min på flere måter, som via Bloglovin’ eller like den på Facebook. Del gjerne innlegg du vil at andre skal lese og legg gjerne igjen din mening i form av en kommentar til dette eller andre innlegg. 

Hva skal vi med menn?

Når farskapet reduseres til sæd og fet lommebok, er vi ille ute.

Menn er visst viktigere i yrkeslivet enn kvinner, iallfall når det kommer til permisjon for å ta seg av egne barn. Barn er en kvinnegreie, ikke sant? Når en kvinne får barn blir hun til mor. Når en mann får barn blir han forsørger. Han drar inn penger, hun tørker støv og prater smokk og bleier -  og dokumenterer det i sosiale medier.

Gjentatte ganger ser jeg det hevdes at morsrollen ikke verdsettes og at den er like viktig som å dyrke karriere. Jeg har aldri skjønt hvorfor en kvinne må være hjemme på fulltid for å være en ordentlig mor. Hvorfor er det viktigere for barnet at mor er hjemme på fulltid for å knytte bånd enn det er for fedre? Trenger fedre mindre tid til å knytte bånd med barnet? Det høres litt rart ut, eller hva? Å dyrke karrieren høres ut som noe annet enn å arbeide for å forsørge barnet sitt, som de fleste må gjøre. Å dyrke karrieren er visst toppen av egoisme og noe ordentlige mødre ikke finner på. Istedet finner de seg en mann som dyrker karrieren og som er ordentlig mann, som forsørger dem alle.

Jeg mener at barn har rett på lik tilgang på sine foreldre og at det er foreldres oppgave å sørge for at det skjer. Jeg mener at mødre og fedre er like viktige for barnet. Det innebærer at fedre bør ta en stor del av ansvaret for praktisk og emosjonell omsorg for barnet – helt fra starten.

Fedre som tidlig tar ansvar fortsetter å ta ansvar. Det er kanskje derfor bedrifter frykter fedrekvoten? Det er skummelt å ha arbeidstakere som ikke er villige til å tilbringe det meste av tiden sin på jobb, det passer så mye bedre om arbeidstakere lever og ånder for jobben sin. Aller best er det om privatlivet ikke eksisterer, men at jobben får alt.

Fedre som sniker seg unna fedrekvoten: Hva ligger til grunn for det? Har de dominerende partnere? Sliter de med dårlig selvtillit? Føler de sin maskulinitet truet? Eller mener de i fullt alvor at mødre er bedre egnet?

Forhold på arbeidsplassen er ikke god nok grunn til å si fra seg permisjonstiden, for ingen krever at all tiden må tas ut i et jafs, det er mulig å kombinere jobb og permisjonstid inntil tre år. Dette handler om vilje, ikke praktiske muligheter. NAV er faktisk fleksible, tenke seg til.

Eller ligger det strukturelle årsaker bak? Ikke alle yrker er lette å forene med lange permisjoner, men da gjelder det å tenke alternativt. Med stor fleksibilitet er det veldig ofte mulig å ta ut fedrekvoteukene. Heldigvis er det slik at flere fedre tar ut kvoten sin enn tidligere år. I fjor tok 28 % av fedrene ut minst 12 uker, mens i 2011 tok bare 8 % av fedrene det samme (tall fra NAV). Er ikke det bra?

Kan det rett og slett være slik at fedre som sier neitakk til fedrekvoten ikke har forstått hvor viktige de er for barnet? Er det derfor det for et par år siden kom fram at fedre drar på jakt istedenfor å passe barnet sitt? Eller at enkelte fedre lar moren sin passe barnet mens de selv tar fri?

**

Hva mener du? Er det helt greit at arbeidsgivere kjøper ut den ansatte slik at mor kan fortsette å sitte hjemme med barnet? Har fedre verdi først og fremst i kraft av å være sæddonor og forsørger og til nød som mors assistent?

**

Frøken Makeløs har også skrevet om dette: Arbeidsgivere motarbeider fedres rettigheter

Andre innlegg av meg: Med ‘morsrollen’ som trademark, og lenkesamling om kvinnerollen anno 2013, Det er faktisk ikke barnehageplikt i Norge!, Menn med kvinnelige problemstillinger

**

Del gjerne innlegget!

Med ‘morsrollen’ som trademark, og lenkesamling om kvinnerollen anno 2013

Mye bra blir publisert under tematikken likestilling mellom kjønn, oppvekst, foreldrepermisjon, kontantstøtte – kort sagt om samfunnsutviklingen i et kvinneperspektiv. Jeg savner et mer kjønnsnøytralt perspektiv. Lenkesamlingen er ment å være en ressursbank til inspirasjon. Rull nedover teksten for å komme til selve innlegget.

Kontantstøtte til bortskjemte småbarnsforeldre – Jorunn Stokke Aamodt

Kvinnekamp i 2013: Økt lønn og mindre vold – Tor Arne andreassen og Frode Sætran/Aftenposten

Et hjemmeværende dilemma -Fimreite

Valg er mer en jente- enn gutteting - Mari Teigen, Guro Ødegård/Aftenposten

Vår tids kvinnekamp! – Anne Hilde Bermingrud

Vi trenger en norsk Lena Dunham! - Elise Dybvig Søreide

En skamløs feminisme – Ragnhild Laukholm Sandvik og Ingrid Wik

Feminismen fjerner seg fra grasrota – Gunhilild Maria Hugdal Marchen

Med penis på parolemøte – Christoffer Biong

Småbarnsfamiliedebatten: Et innlegg om det meste bort sett fra kontantstøtten – Ylvalia

Vi menn blir lurt! – Superpapsen

Respektløst om alminnelige kvinners liv - Gunhild Maria Hugdal Marchen (hennes andre innlegg som svar på Feminismen fjerner seg fra grasrota: Se lenke over)

Beklager, jeg må være mamma – Karianne Gamkinn

Man kan si det er like verdifullt å gå hjemme med barn som å jobbe – men det er det ikke- Inga Marte Thorkildsen

Mindre likestilt som foreldre – Likestillingsombudet mener deltidsdebatten har vært ensidig - Sofie Gran Aspunvik og Marie Melgård

Morshjerte i samfunnsklemma – Lill May Vestly

Hva er et lykkelig liv? - Nina Björk intervjues av Miriam Lund Knapstad

Minimalt med pensjonstap for hjemmeværende - Marie Melgård

Hvem sin feminisme? – Anette Basso/Oh Chérie

Undreverset har også laget en flott lenkesamling som jeg anbefaler deg å sjekke ut: Feministisk leseliste i anledning kvinnedagen 2013

.. og der stopper jeg. I noen av lenkene vil du finne lenker til flere artikler og kronikker.

De aller fleste bidragene er fra kvinner. Hvorfor er det slik? Jeg tror det handler om at kvinner og barn fremdeles anses for å være en enhet, som far er heldig hvis han får være en del av. Det er ennå slik at fedrekvoten anses for å være et overgrep mot familien av myndighetene i noen miljøer. Noen mener til og med at fedrekvoten er et overgrep mot menn. For meg er det svært uforståelig.

Det er ennå slik at det stilles ulike forventninger til menn og kvinner når det kommer til omsorg for barn og familie. Det skal mindre innsats til for en mann enn for en kvinne for å få skryt. Det som forventes av en kvinne som er blitt mor er annerledes enn det som forventes av en mann som er blitt far. Bare den som velger tradisjonelt har valgfrihet.

Om jeg skulle revet meg i håret hver gang jeg reagerte, ville jeg vært hårløs på toppen, for jeg kan innrømme det: Jeg blir provosert når noen snakker på vegne av meg fordi vi tilhører samme kjønn. Jeg blir gretten når noen forteller meg hva jeg føler og hvordan jeg reagerer fordi jeg er mor. Jeg er kanskje ikke kvinne nok, ikke mor nok, siden jeg ikke bekymret meg for ungene da de var i barnehagen? Eller siden jeg ikke lengtet etter dem? Eller siden jeg jobbet og ikke hadde dårlig samvittighet fordi jeg jobbet istedenfor å være hjemmeværende? Det legges sterke føringer på hvordan man skal være og hvordan man skal reagere i enkelte artikler, blogginnlegg og  kronikker skrevet av mødre til relativt små barn. Jeg liker det ikke. Jeg vil selv utforme min morsrolle slik det er riktig for meg, og det gjør jeg. Jeg vil slippe å bli formidlet snevre grenser for hvordan jeg skal være fordi jeg er kvinne, fordi jeg er mor. Likevel blir jeg det stadig vekk. Det kan være tungt og slitsomt å stå i. Og fordi jeg opplever at kvinnerollen og morsrollen blir snevrere og snevrere ser jeg at serien min Slik er livet mitt – en bloggserie om livserfaringer fortsatt er viktig og fortsatt har en funksjon. Den viser at vi er forskjellige og at det kanskje er mer som skiller oss enn som forener oss? Det ER mange måter å være mor på, men ikke alle er like aksepterte.

Debattene og innleggene som har vært i forbindelse med kvinnedagen denne siste uken har stort sett vært skrevet av damer med små barn. Jeg savner stemmen fra eldre og yngre og fra begge kjønn. Jeg ønsker meg et miljø der det er lettere å skille seg ut, der andres meninger er velkomne og der man ikke blir stilt spørsmål ved, dersom man ikke befinner seg midt i målgruppen. Det er i noen tilfeller ren hersketeknikk å kneble meningsmotstandere fordi de ikke har barn selv, fordi de ikke jobber, fordi de ikke er som oss? Jeg mener bestemt at vi trenger stemmen fra alle og at det kan tilføre debatter mye verdifullt. Vi har alle et ansvar der. Tenker jeg.

**

Les gjerne gårsdagens innlegg fra meg: Det er faktisk ikke barnehageplikt i Norge! og følg med i dagene som kommer. Jeg har mye jeg vil ha sagt og noe av det kommer i form av blogginnlegg. Det er i det minste meningen. Del gjerne!

Om du er ny her: Velkommen så mye! 

Det er faktisk ikke barnehageplikt i Norge!

Jeg har fulgt debattene om kontantstøtte, fedrekvoten, barnehageplass versus hjemmeværende mødre og kan ikke å holde meg fra å sukke.

I følge noen kan det virke som om vi har barnehageplikt i Norge, men det har vi ikke. Det er faktisk opp til det enkelte foreldrepar å velge den løsningen som passer best. Mange ønsker seg barnehageplass og mange ønsker å jobbe redusert. Noen vil ha begge deler. Men så jobb redusert da!

Hva er egentlig saken? Det hyles etter respekt for de individuelle valgene, men hvordan kan man få respekt dersom man ikke selv kan stå for det valget man tok eller ikke viser respekt for dem som mener noe helt annet? Det er ikke debattantene som bestemmer hva du skal gjøre, det er deg selv. Det er deg, dine verdier og din økonomi som utgjør mulighetene du har. Som regel har vi flere muligheter enn vi er klar over. Og jeg skjønner ikke hvorfor debattanter går til angrep på hverandre for deres valg når det er så mange som velger akkurat slik du selv gjør. Det ER ikke slik at alle kan bli enige og gjøre like prioriteringer, og dermed er det bortkastet energi å forsøke å overbevise folk om at en sjøl sitter med sannheten.

Jeg synes ikke det er så mye å diskutere om Norge trenger arbeidskraft. Jeg synes ikke det er riktig at staten skal bevilge penger til folk for å ikke jobbe (som kontantstøtte over et visst beløp er uttrykk for). Jeg kan fint komme på en rekke samfunnsnyttige prosjekter som vil gi mer tilbake til barnefamilier og som vil bidra positivt til samfunnsutviklingen enn økt kontantstøttebeløp vil gjøre. De siste dagers debattinnlegg i aviser går i retning av å kritisere mødre som velger barnehage, som velger å forsørge seg selv og sine. Jeg mener vi er på ville veier dersom vi skal applaudere at arbeidsføre mennesker ikke vil jobbe; dersom vi skal oppfordre til å ikke jobbe. Hvorfor i all verden er man en bedre mor når man ikke forsørger barnet sitt?!

Selvsagt finnes det gode grunner til å jobbe deltid, og mange av dem er helt uavhengig av om man har barn eller ikke. Noen yrker er så tøffe og innebærer så stort ansvar at det er vanskelig å jobbe fullt. Noen har dårlig helse selv eller har omsorg for andre som har dårlig helse: Skal staten betale mellomlegget mellom lønn i full stilling og redusert stilling, i de tilfellene det ikke er diagnoser i bildet? Hvorfor skal småbarnsfamilier bli enda mer privilegert enn de allerede er? Jeg synes det er helt feil.

Noen argumenterer med at det er ironisk at omsorg for barn ikke regnes med i BNP, men at innsatsen er verdsatt med det samme det gjøres i organiserte former, som ansatt i barnehagen eller på sfo. Jeg synes ikke det er ironisk. Som ansatt er fagkompetansen vesentlig og ofte en forutsetning for ansettelse, man har ansvar for flere barn. Å sitte hjemme på ressursene sine gir begrenset effekt.

Jeg tenker at vi trenger alle slags mødre: Hjemmeværende, yrkesaktive og alle som er litt av det ene og det andre.

Jeg er lei av at barnehager ses på som torturinstitusjoner som gir unger hjerneskader. Jeg er lei av at hjemmeværende mødre ses på som det eneste rette for barn. Jeg er lei av at forskningsresultater blir brukt som argument helt ukritisk! Det ER ikke slik at barnehager er ikke grusomt og barneskadelig, det finnes gode barnehager og dårlige barnehager. Det er ofte snakk om styring, ideologi, og sterke fagfolk og ikke minst økonomi og politiske prioriteringer. Barnehager kan være bra og det kan være mindre bra. Det som er sikkert er at en mor som gruer seg til å levere ungen fra seg og som har negative holdninger til barnehagen og som lengter etter å kunne være hjemme, overfører følelsene til ungen og dermed gjør overgangen og avskjedene vanskelige.

Det som er sikkert er at for noen unger er hjemmet et farlig sted, i noen tilfeller holder det liv i mors sosiale angst, i noen tilfeller hindrer det integrering, i noen tilfeller forsterker det skjevheten i likeverdet mellom mor og far. Det er helt klart gode og dårlige hjem. Det er helt klart ikke alle foreldre som blir gode foreldre av å lengte til jobb og ønske å gjøre en innsats som ikke bare er intern i familien.

Det er forbausende stor verdilegging i slike debatter der det er en kamp om å få definere seg selv som den gode mor, eller i skrekk for å ikke være den forelderen en ønsker å være. Det er en merkelig trygling om at alle skal mene det samme og gjøre samme valg – om det ikke skjer så tolkes det som disrespekt for den andre. Hæ? Er den ultimate respekt at alle er enige?

Vi blir ikke enige alle sammen, for vi er forskjellige. Vi vektlegger ulike ting i livet vårt og har ulik vilje til å gjøre endringer i livene våre slik at vi kan oppnå målene våre.

Samfunnet trenger at arbeidsføre mennesker jobber! Så slutt å snakke ned folk som velger barnehageplass, eller som ikke har noe valg. Det er mange måter å være foreldre på i dag. Noen av dem er bare mindre verdsatt enn andre. Hvorfor er det slik?

PS! Hvis du er skikkelig misfornøyd med dagens ordning for belønning av barnepass: Bruk stemmeretten din til Stortingsvalget!

**
Følg gjerne bloggen via Facebook! Velkommen til bloggen!

Kakepraksis

Bursdagsbarn finnes i alle aldre og bursdagskaker i alle varianter.

Hvem bestemmer hva slags kake barnet skal få og hvem skal lage den?

Er det slik at den som har bursdag kan velge og få det hun vil, eller må barnet – hvis det er i voksen utgave – bake sin kake selv?

Når en selv baker sin kake kan en også smake og få den som en vil, men om en blir bakt til kan overraskelsen bli stor – og kanskje også skuffelsen?

Hva slags kaketradisjoner har dere i ditt hjem? Er kjøpekake lov eller er det juks?

I morgen skal jeg dele min favorittkake med dere, om enn i skriftlig og kanskje visuell form.

God lørdagskveld!

 

Lager vi tidsklemmen selv?

Jeg har ikke skrevet mye selv de siste ukene, men jeg leser gjerne andres blogger og anbefalte artikler.

Det slår meg at vi foreldre har en tendens til å fylle opp all tiden vår. Er vi redde for stillstand? Er definisjonen på en god forelder, da særlig mor, en som er opptatt med avkomrelaterte oppgaver? Er stillheten en trussel mot moderskapet?

Man kan begynne å lure. Mye er skjedd med forventningene til foreldrerollen de siste 30 årene. Den gangen var det ikke uvanlig at en eller begge foreldre, for dem som bodde med begge, tok seg en middagslur og var utilgjengelig for ungene på ettermiddagen. I dag fyker den voksne av sted med barna på slep for å rekke en eller annen trening. Tidligere dro ungene på egenhånd. En gang i blant så foreldrene på treningen, eller begrenset det til en kamp nå og da. I dag henger “dårlig-mor”-trusselen over foreldre som vurderer å droppe den tette oppfølgingen.

Å jobbe eller ikke jobbe er for de færreste et spørsmål, men desto oftere er det et spørsmål hvor mye som er riktig å jobbe. Presset kommer fra den enkelte med sine holdninger og kulturelle sannheter, det kommer fra andre foreldre man kjenner (nærmiljøet, venner), fra ukjente foreldre (blogger, forum) og fra næringslivsledere, avismenere (gjerne kalt politiske redaktører) og politikere. Mange mener mye.

Frøken Makeløs ble intervjuet av Dagens Næringsliv om sine valg og ønsker for fremtiden når det kommer til stillingsprosent og bosted. I sitt innlegg Intervjuet av Dagens Næringsliv, skriver hun kritisk om vi bør jobbe fullt for å møte krav utenfra. Eller kan det være slik at lavere stillingsprosent kan dempe stress og gjøre tidsklemmen mindre klam?

Jeg synes det er viktig å spørre seg selv hvorfor vi velger som vi gjør. Hvem vil vi tilfredsstille? Hva er vi uten tidsklemmen? Kan vi være gode foreldre uten å ha en overbooket fritid? Selvsagt vil noen si, men for mange er det ikke selvfølgelig. Som nyblitte foreldre er man i en sårbar fase, det er mange tilpasninger som må gjøres og mye å ta stilling til. Jeg tror at hvis vi ikke spør oss selv om hvorfor vi velger som vi gjør og om valgene er i tråd med våre personlige verdier, så er det lett å komme i den situasjonen at misnøyen og den dårlige samvittigheten lurer seg innpå. Om vi vet hvorfor vi ønsker det vi gjør, kan det bli lettere å jobbe for målene (f.eks være hjemme med barnet til det er to år).

Jeg tror mye av tidsklemme-problematikken skyldes at mange foreldre gjør en mye større innsats enn nødvendig er. Unger må ikke kjøres overalt. Ved å la ungene bli selvstendig, f.eks lære dem å ta bussen selv eller sykle til trening, så blir det mer tid til å gjøre ingenting. Vi som er foreldre trenger ikke klistre oss på ungene! Det går an å følge opp uten å sitte ungen i hjel.

Jeg lurer på om det er slik at jo mer tid vi har jo mer vil vi fylle den med. Noen tar til ordet for sekstimers dag for at tidspresset skal bli mindre. Jeg tenker at det er bedre å dempe på egne krav og forventninger, slappe mer av, og innse at barnet ikke trenger den voksne for å eksistere til enhver tid. Barnet puster selv om du ikke ser på det! Det klarer seg alene for en stund, men det er klart: Det risikerer å bli selvstendig. Og du risikerer å kjenne på den dårlige samvittigheten og det innbilte dømmende blikket fra andre foreldre. Du risikerer rett og slett å møte deg selv. Det kan være skummelt nok det!

Les Dumskapens kappløp av Sjur Holsen.

Av meg: Nervøse unger og slappe unger

**

Er du ny her? Da ønsker jeg deg velkommen så mye! Du kan følge bloggen min via Facebook, der jeg av og til legger ut lenker som ikke blir inkludert i innlegg her, og du kan følge den via bloglovin’ sitt system. Du kan også følge bloggen ved å taste inn epostadressen din i en rute på bloggens forsiden. Del gjerne innleggene!