Barn trenger piller for å klare hverdagen: Hva sier det om oss?

Hva sier det om samfunnet vårt når barn og unge bruker såkalte lykkepiller for å klare hverdagen?

I følge Nrk er pillebruken økende for barn og unge mellom 10 og 19 år. Hva tallene tyder på er det nok mange svar på, og mest sannsynlig er det ikke en klar grunn til at unge spiser piller.

Tall fra Nova (her funnet på PskNytt) viser at  11 % av norske ungdommer i løpet av oppveksten har opplevd grove seksuelle overgrep, mens 8 % har opplevd grov vold fra en forelder (Mossige & Stefansen, 2007). Andre kartlegginger viser at minst 200 000 norske barn lever med rusmisbrukende foreldre, og at minst 15 000 lever med foreldre med alvorlig psykisk lidelse (Helse- og omsorgsdepartementet, 2010). Når man i tillegg vet at mer enn 1500 barn hvert år overnatter på norske krisesentre (Norsk Krisesenterforbund, 2009), gir dette samlet sett et bilde av problemets omfang. At noen av disse barna utvikler problemer er ikke unaturlig.

Det som oppfattes som adferdsforstyrrelser kan være normale reaksjoner på en vanskelig livssituasjon. Barn som opplever at de ikke blitt tatt vare på og som ikke føler seg trygge der de bor, har økt risiko for å utvikle problemer som kan trenge medikamentell hjelp for å mestre vanlige livsutfordringer. Dersom barnet lever i en utrygg verden og har det så vanskelig at livet blir uhåndterbart vil det også bli vanskelig med det som for andre barn er små vanskeligheter. Noen barn har ikke den nødvendige sosiale kompetansen fordi de ikke lever i et rolig hjem der de kan utvikle seg på sine premisser.

Mer enn 5600 barn fra seksårs-alderen fikk utskrevet antidepressiva i fjor, noe som er 1000 flere enn for fem år siden. Igjen kjenner jeg at det hopper og spretter inni meg, det er ikke slik det skal være; små barn skal ikke behandles med medikamenter, men i miljøet (også kalt familien). I helt spesielle tilfeller kan det nok være på sin plass med medikamentell hjelp, i svært korte perioder, men disse tallene som blir oppgitt skremmer meg. Jeg kan ikke annet enn å tenke at dette er veldig feil. Jeg tviler ikke på tallene, men jeg tviler på grunnene. Barn som sliter så mye: Hvordan har de det hjemme? Er disse symptomene egentlig et speil av hva som foregår hjemme? Hvilken risiko er forbundet med medikamentbruk i så ung alder? Hvilke signaler sender det ut om hvordan problemer løses? Vi må behandle deg slik at familiehemmelighetene ikke lekker ut?

Det normale barnet: Finnes det?

Det finnes i dag mange utredningsverktøy som retter seg mot små barn. Jeg er redd det kan føre til snevrere grenser for hva som oppfattes som normalt og dermed øke samfunnets behandlingsbehov. Det elitiske mennesket dyrkes fram og svakheter som egentlig er en del av livet sykeliggjøres og behandles bort istedenfor å bruke tiden det tar uten medikamenter. Vi har ikke tid til svakhet og forsinkelser. Det fører til at flere føler seg utenfor og dømmes for det, eller pålegges skam fordi de ikke klarer å henge med.

 Problemet er at rammene for hva som er normalt er så trange at et hvilket som helst barn risikerer å bli definert som avviker.  - Birgit Valla

Dette er noe som bekymrer meg, for hva er normalt og hvor romslige og gode er vi på å la barnet utvikle seg i sitt eget tempo på sin måte? Er det riktig å starte slusingen allerede i barnehagen slik at det er statsbarn vi føder og ikke våre egne barn? Alle disse tilgjengelige kartleggingsverktøyene: Jeg er redd for at de heller søker etter feil enn etter normalitet, at ressursene heller brukes på å lete opp feilutvikling enn å sørge for et trygt miljø der feilutvikling ikke skjer.

Jeg vet ikke om problemet er at få fanges opp av skjemaer; jeg tror heller problemet er at dem som har kompetanse på barn ikke har trygghet nok til å gå videre med det som bekymrer dem. Det er for eksempel få bekymringsmeldinger fra barnehager som sendes barnevernet. Det er rart med tanke på at de aller fleste barn går i barnehagen i Norge. Kan det derfor være at bekymringer rundt barns utvikling ikke tas videre av frykt for å bli involvert i noe en ikke ønsker å være en del av, eller redsel for å sette uskyldige familier i en vanskelig situasjon uten grunn nok? Og at denne frykten samtidig handler om en gammeldags form for respekt om at det som tilhører familien skal holdes innen familien? Videre kan det være slik at tilpasningsvansker, adferdsforstyrrelser og forsinket utvikling innen forskjellige områder heller ikke tas tak i, fordi det er så mye lettere å la være?

På den ene siden er skjema- og utredningsfascinasjonen enorm, på den andre siden er den uten oppfølging og dermed bare til bekymring. Det som er ment som hjelp skaper i virkeligheten kanskje heller en opplevelse av å ikke være god nok som man er og fører med seg problemstillinger som:

Hvis jeg sier nei til oppfølging av barnet mitt; blir jeg mistenksomgjort og sett på som en som ikke vil mitt barn det beste, eller beskytter jeg barnet mitt mot sykeliggjøring og fremmedgjøring og unødige belastninger?

eller

Hvis vi legger 400.000 i utredningsprosjekter hos barnehagebarn, vil vi hjelpe flere barn enn dersom vi lager et prosjekt som trygger 13-åringer på personlige grenser og seksualitet, som kan forebygge psykiske problemer i en sårbar fase og tenåringsgraviditeter?

Så: Hva sier det om samfunnet vårt at stadig flere barn og unge trenger piller for å mestre hverdagen og seg selv? Fanger vi opp dem som trenger det eller skaper vi problemer som ikke fantes før skjemaet kom fram?

 

**

Kilder: Nrk, Birgit Valla: Jakten på det normale barnet,

Ynkelige menn tar seg til rette i kvinnens kjønn

Menn og kvinner er ikke likestilte når det kommer til seksualitet.

Jeg er lei av fremstillingen av kvinners seksualitet som en vare, som noe menn er heldige hvis de får en del av. Jeg er lei av synet på menn som potensielle overgripere. Under normale omstendigheter tror jeg ikke alle menn er i stand til å voldta. De fleste menn har lært at de er like verdifulle som kvinner, de har lært å snakke seg inn og ut av relasjoner og situasjoner. De kan uttrykke frustrasjon og sinne overfor kvinner på andre måter enn ved å voldta dem.

Debatter i det offentlige rom er delt mellom at kvinner må ta sine forhåndsregler for å minimere risikoen for å bli begått overgrep mot, som å kle seg i “riktige” klær, og at kvinner skal kunne gjøre hva som helst uten å risikere krenkelser. Den offentlige debatten fokuserer så mye på kvinnene at en skulle tro de kunne kontrollere menns seksuelle overgrep alene.

Slik er det ikke.

Jeg klarer ikke tro at menn som voldtar tar til seg råd og følger med på debatter som forteller dem at det de gjør er galt. Jeg tror ikke at slike råd endrer holdninger og handlinger. Jeg tror at menn som voldtar trenger behandling, men mest av alt tenker jeg at vi som samfunn har et stort ansvar for å forhindre at flere menn blir overgripere. Vi har et ansvar for at ingen blir utsatt for seksuelle overgrep, verken av kvinner eller menn.

Det er et faktum at både kvinner og menn kan begå seksuelle overgrep, det er også et faktum at begge kjønn kan bli utsatt for overgrep.

Jeg tror ikke strafferammen for voldtekt har prevantiv effekt på voldtektsmenn, men jeg tror at strengere straffer er en slags trøst for den utsatte.

I relasjonsvoldtekter, som i forhold, vil det ofte være slik at overgriperen allerede har brutt ned partneren så langt psykisk at vedkommende har gitt opp sin egen verdi. En slik person gjør lite motstand, for motstand gjør alt verre. En slik person anmelder ingen og overgriperen kan operere fritt. Politiet antyder at 90 % av voldtektene skjer innenfor rammene av et forhold. Finnes det ulike former for voldtekt? Javisst. Min inndeling er slik:

• Overfallsvoldtekt
• Relasjonsvoldtekt (f.eks mellom kjærester, ektefeller)
• Nachspiel-voldtekt
• Voldtekt av person av samme kjønn

Jeg tror det er hensiktsmessig å skille ut de ulike formene, fordi det kan være vanskelig å jobbe målrettet med tiltak dersom alle former for overgrep legges i samme kategori.

Selv om overfallsvoldtekter er få, sammenliknet med det totale antall, er det likevel viktig at dette får sin plass i media. Det er viktig fordi mange kvinner føler seg utrygge der de tidligere følte seg trygge. Det er viktig å gjøre relevante grep for at disse kvinnene skal få tilbake tryggheten og friheten. Samtidig må vi huske på at overfallsvoldtektene utgjør en veldig liten del av det totale antall voldtatte.

Hele 7 av 10 blir voldtatt i eget hjem. Hvem snakker om disse?

Alkohol trekkes ofte fram i forbindelse med voldtektsrisiko. Det er verd å merke seg at alkohol spiller en rolle for både utsatt og overgriper. Hvorfor er det da større fokus på kvinners alkoholkonsum enn på menns? Hvorfor advares menn i mindre grad enn kvinner mot å drikke for mye alkohol? Menn som drikker er mer utsatt for vold enn menn som ikke drikker og 57 % var ruspåvirket da de begikk overgrepet.

Undersøkelserviser at menn som begår overgrep mot unge gutter i snitt forgriper seg på flere gutter enn heterofile som forgriper seg på jenter. Det viser seg også at menn som forgriper seg på gutter oftere selv har vært utsatt for overgrep.

Vil det bli færre overgrep dersom vi gjør det lettere å være homofil? Har menn som voldtar dette til felles?

• Overgriperen har selv vært utsatt for overgrep/er traumatisert
• Overgriperen har lagret aggresjon og et negativt kvinnesyn
• Overgriperen har liten selvrespekt
• Overgriperen ser seg selv som mer mandig dersom han tar kontrollen og nedlegger kvinnen
• Overgriperen føler han har kontroll og makt når han utfører overgrepene

Hva kan vi som samfunn og som foreldre gjøre for at færre skal oppleve overgrep?

Som foreldre er vi forbilder på godt og vondt hele tiden. Vi har derfor et særegent ansvar for å gi videre gode holdninger. Det gjør vi ved å ikke la alkohol bli en vesentlig del av helgens innhold, ved hvordan vi omtaler andre mennesker, ved å ikke sensurere temaer (selv om det er veldig flaut å snakke om), ved å dyrke sunne interesser og bry oss om hva ungene driver med (f.eks ved å snakke om nettbruk slik at ungen ikke ser kjønnsfiendtlige filmer på nett), ved å vise respekt for hverandre og snakke om likeverd. Vi må være klare og tydelige på hvor grensene våre går og respektere barnas. Ved å ha et åpent hjem og åpen kommunikasjon. Ved å snakke om sex når barna er modne for det. Vi kan bidra til å skape et mer åpent samfunn.

Psykologi kan innføres som fag i skolen, vi kan gjøre helsesøster og barnevernspedagog til et bedre tilbud allerede fra barneskolen.  Vi kan lære ungene våre å uttrykke seg konstruktivt verbalt og gi de muligheter til å utfolde seg fysisk for å få utløp for energi og sinne.

Dessuten er det særdeles viktig at fedre er deltakende i livene til barna sine. Barn trenger gode, mannlige forbilder. Jeg tror det er svært uheldig dersom bildet barn har av menn er negativt ladet gjennom media. Vi trenger derfor flere mannlige førskolelærere og lærere i barneskolen slik at forbildene er mennesker barna forholder seg til daglig.

For å bidra til større likeverdighet må vi behandle andre som likeverdige med oss selv. Den som føler seg likeverdig, har kanskje ikke behov for å undertrykke andre?

**************

Andre kilder: Politiet,

Annen bloggpost av meg: Bak enhver kvinne rusler en potensiell voldtektsforbryter

Andre relevante blogger: Alle er jo mot voldtekt, Råd for å forhindre voldtekt,

Halloween, Hallo Venn og Helveteshus

Halloween-feiringen i Norge møter mindre motstand for hvert år.

Handelsnæringen har tradisjonelt fått skylden for innføringen av Halloween i Norge. “Enda en anledning til å handle og enda en ting vi må forholde oss til”, sukker folk. “Hvorfor skal vi innføre en amerikansk tradisjon, vi bor jo i Norge?!”  Det samme sies om Alle hjerters dag, eller Valentines dag, i februar.

Religionsforsker Asbjørn Dyrendal ved Institutt for arkeologi og samfunnsvitenskap på NTNU i Trondheim, legger skylden for feiringens popularitet på barnehagene. Han mener, ifølge Fædrelandsvennen 30.10.2010, at høsten er et svart tomrom hvor det ikke skjer noe og i mangel på fantasi klamrer altså barnehages ledere seg til Halloween for å finne på noe morsomt for barna. Og siden de aller fleste barn går i barnehagen og det er her påvirkningen skjer, vil barna komme hjem med ufravikelige krav om å få hjemmelagde kostymer slik at de kan feire Halloween.

Jeg finner uttalelsen noe spekulativ, og den gjør meg umiddelbart skeptisk. Er han imot barnehagenes selvfølgelighet for småbarnsforeldre? Anerkjenner han ikke de pedagogiske ledernes faglighet? Eller leter han etter noen å skylde på uten å komme på noe bedre? Jeg lar meg provosere, selv om småbarnspedagogikk ikke er fagfeltet mitt, jeg har virkelig større tiltro til førskolelærere enn dette. Jeg tror ikke barnehagene trenger noe utenfor egen faglighet for å fylle høstmånedene. Min lille erfaring viser at de har for liten tid til å gjøre det de ønsker, tiden strekker ikke til. Problemet er ikke for lite å finne på, men for mye som ikke lar seg gjennomføre pga for få ressurser.

Hallo Venn er nærmest motstandsbevegelsen til Halloween. Hallo Venn ble opprettet som reaksjon på den fæle Halloween-feiringen og arrangeres ofte av kristne menigheter med forbud mot å kle seg i grusomme kostymer som har som formål å skremme. Det skal være en vennlig feiring (!) skjermet fra det skumle og negative. Ungene kler seg ut, men på en snill måte, i stedet for å si “Knask eller knep” sier de “Knask eller klem”. Arrangementet er populært, i Halden samlet feiringen hele 500 barn i helgen (2010). Jeg har lest foreldre uttale seg negativt om Halloween, blant annet fordi det er en amerikansk tradisjon, men Hallo Venn omfavner de med stort smil. Det ironiske er at også dette er en amerikansk tradisjon.

Ironisk er det at Halloween er en grusom greie, mens det er helt ok å arrangere Helveteshus! Ikke hørt om det før? Det hadde ikke jeg heller, først i Dagbladet lørdag 30.10. ble jeg gjort oppmerksom på at noe slikt finnes (artikkel skrevet av Oda BarthVedøy) . Også dette er amerikansk og poplært. Helvetes hus er hus dekorert med den hensikt å illustrere hvordan det er i Helvete, selvsagt i det bestes mening. Å skremme er helt greit så lenge målet oppnås, f.eks at ingen blir homofile og siden dør av aids, at ingen har sex før ekteskapet eller tar abort. Hva gjør man vel ikke for å hindre folk fra evig pine i Helvete? At man samtidig vekker en dyp og grunnleggende angst i 12-åringer er underordnet bare de holder seg unna syndige handlinger.

Jeg har et stort håp om at Helveteshus aldri kommer til Norge. Jeg er sikker på at forestillingen om Helvete formidles levende i en del små og sære menigheter. Det er skremmende at voksne bevisst bruker frykt for å oppnå det de ønsker, at de ignorerer norsk lov om at psykisk mishandling og overgrep ikke er lov. Slik jeg ser det er dette forstadiet til fysiske, jordiske helveteshus. Jeg kan forestille meg at enkelte bortgjemte menigheter kan kopiere den amerikanske idèen og det skremmer meg. Tanken i seg selv. Hvordan er det ikke da for barn å se og oppleve det?

Jeg tror motstanden mot Halloween-feiringen skyldes uvitenhet. Det er enda relativt nytt og en ikke-etablert feiring i Norge. Nye ting er skummelt og det kjennes tryggest å holde avstand. Over tid tror jeg Halloween-feiringen blir organisert på en måte som tilsvarer Hallo Venn, men i en mer offentlig og akseptabel drakt. Inntil det skjer tror jeg vi gjør våre barn glade ved å være med på deres gleder, la dem gå “Knask eller knep” og svelge vår egen motstand mot skumle, søte barn på godterijakt. Vi er forbilder uansett hva vi gjør og for våre barn er det vel mer positivt om vi setter oss inn i deres verden og nye feiringer og tendenser i samfunnet enn om vi slukker lyset og later som vi ikke er hjemme og håper at utviklingen snart tar slutt?

************

Dette innlegget er republisert.

**

Lik gjerne bloggen på Facebook og få oppdateringer om nye innlegg og tips om aktuelle saker publisert andre steder på nett.