Jeg utfordrer den trange god mor-boksen!

Torsdager har siden januar vært satt av til bloggserien og mange har bidratt med sine historier. Det har vært veldig flott at så mange har ønsket å dele av sine livserfaringer. Jeg er imponert over alle bidragene og ydmyk fordi så mange har sagt ja til å publisere hos meg!

Hvis “bloggserie” ikke sier deg noe, kan du lese om serien og alle bidragene i lenken: Slik er livet mitt – en bloggserie om livserfaringer.

I dag har jeg ingen bidrag å vise fram. De som ennå ikke er mottatt kommer jeg til å publisere når de kommer inn, den første torsdagen etter jeg har fått bidraget. De andre torsdagene kommer det vanlige blogginnlegg, med mindre det blir en pausedag fra bloggen. Jeg har sluttet å sende ut invitasjoner, men kontakt meg gjerne dersom du ønsker å publisere et innlegg hos meg!

En av dem som har bidratt til bloggserien er Casa Kaos, les gjerne Med adresse Spania – der barna er en naturlig del av samfunnet! På egen blogg viser hun deg sin hverdag med små barn -  en hverdag som mange andre kamuflerer i arrangerte bilder og nystrøkne klær. Casa, på sin side, viser deg hva som finnes bak sensuren – hvordan det virkelig er å leve i det kaoset småbarnsperioden ofte er. Tekstene er korte og gir gjenkjennelse, sjekk Casa Kaos sin blogg.

Casa Kaos og jeg har ulike måter å være mamma på, men under de ytre forskjellene jobber vi for det samme: At det skal være lov å være mamma på den måten som er naturlig for oss å være; at det å være mor ikke handler om de tingene som kan avbildes og som gir status i venneflokken, men om viktigere ting. Noen av dere husker kanskje mitt bidrag til bloggserien Amputert morsrolle fordi jeg har ME?. Nå har jeg skrevet om dette for Casa Kaos. Gjestebidraget mitt heter Syk morsrolle. Les, del og kommenter gjerne!

Meningen min med å skrive innlegget er å utfordre de forestillingene mange har om foreldrerollen, som i hovedsak er om morsrollen. Casa Kaos har fått mange tilbakemeldinger om at hun ikke skulle hatt barn fordi hun har det rotete og ikke liker å bygge lego med ungene. Det provoserer meg, og noen ganger skuffer det meg, når folk er så sneversynte og fordømmende. Men: Nettopp fordi slike holdninger er utbredt ER det viktig å vise at det er mange måter å være mor på.

Forhåpentlig kan mitt bidrag være et lite innblikk i at morsrollen er mer enn nystrøkne klær, ryddige rom og flott fasade. Forhåpentlig kan mitt bidrag hjelpe noen til å forstå at de er gode nok som de er uten masse pynt og fjas og høye forventninger til absolutt alt. Forhåpentligvis kan mitt bidrag gi et lite bidrag til aksept for våre ulikheter og utfordre den trange god mor-boksen.

**

Du er kanskje ny her? Da vil jeg ønske deg velkommen! Hvis du ønsker melding når nye innlegg blir publisert kan du like bloggen på Facebook, du kan følge den via Bloglovin’ eller du kan få epost ved nye oppdateringer. For siste mulighet taster du inn epostadressen din i et felt på høyre side av bloggens forside. Takk for at du leser!

La idretten ta dem! Om laginndeling etter prestasjonsnivå og folkehelse

For å bevege seg og kombinere det med glede, er det sosiale viktig for mange, for noen en forutsetning. Derfor gjør det meg noen ganger trist, andre ganger provosert når jeg leser om hvordan idretten tidlig snevres inn til å bli elitisk.

John Olav har skrevet sin historie og VG har hatt fokus på det de siste dagene. Barneidretten burde være for alle, men er den det når ungene blir delt inn i lag basert på prestasjoner? Fjernes gleden over en kropp som virker?

Det skal godt gjøres å bevare selvbildet for den som havner på “dumminglaget” – eller hva nå barn kan finne på å kalle laget med dem som ikke er best. Det krever mye av trenerne å ivareta alle spillerne når de starter tidlig å dele inn i lag etter prestasjonsnivå. Fysisk aktivitet og lagfellesskap blir underordnet – det er prestasjonene som teller. I noen tilfeller legger de tilrette for mobbing. Hurra for idretten!

Den organiserte idretten har et ansvar for folkehelsen, mener jeg, men om unger på barneskolen ikke skal droppe idretten kan ikke seire stå i fokus til enhver tid. Unger på barneskolen skal slippe å ha ambisjoner, som Steen Jensen forslår at skal være et kriterie for inndeling av lag (se lenke i slutten av innlegget).

Unger har godt av å bli møtt med forventninger, men de må være realistiske både med tanke på hva et barn kan prestere og på hva barnet er modent for. Dersom prestasjonene betyr mest kan barnet forstå det som at seg selv ikke er viktig, bare det man kan levere. Jeg tror det virker uheldig på ungers selvbilde. Vi er hele mennesker og vil bli sett som det. Jeg tror vi skaper størst treningsglede dersom det er lov å være lei og demotivert iblant og presset på å stå på likevel er lavt. Det må være rom for alle dagene, både de gode og de tunge – uten at det innebærer å bli avvist fra treneren.

Sett i et folkehelseperspektiv er det lite å lure på om det er godt for befolkningen at flest mulig er i aktivitet ukentlig, og ikke bare i halvsløve gymtimer. Derfor er det viktig at idrettslag tenker trivsel og ikke bare resultater i form av skåringer og tabeller. Unger som ikke trives slutter å trene. Og barn som slutter å være fysisk aktive risikerer å fortsette å være passive.

Jeg er ellers enig med Steen Jensen i at unger ikke skal skjermes fra vanskelige følelser, som å tape, ikke bli tatt ut på lag, ikke få spilt like lenge som andre på laget og andre ting. Det er i barndommen med trygge voksne omsorgspersoner at lærdommen er tryggest å få. Det er en del av livet som danner grunnlag for å kunne bli trygge voksne som fungerer sammen med andre mennesker.

Når jeg refererer til Steen Jensen er det hans uttalelser til VG  jeg kommenterer, les gjerne Vi er altfor redde.

Gjesteblogg: Kurdisk og helnorsk – med drømmer og utdannelse hånd i hånd

Avin sin blogg har en fin miks av samfunnsaktuelle temaer, pedagogikk, politikk, kultur, mote og design. Det er særlig innleggene om kultur og samfunn som appellerer til meg og jeg synes det er så bra at hun oppfordrer unge til å ta utdannelse. I dagens seg-selv-nok-samfunn trenger vi alle dem som snakker positivt om utdannelse og som oppfordrer til det. Avin kom til Norge i 1999 fra Kurdistan. Hennes bakgrunn gjør at innfallsvinklene til temaene hun tar opp er litt annerledes enn jeg finner i andre blogger.

Avin sin blogg heter awinenett, sjekk ut bloggen!

 

 

Kurdisk og helnorsk

- med drømmer og utdannelse hånd i hånd

En av de store fordelene med å være blogger er de utfordringene man kommer over, samtidig de mulighetene man får til å engasjere seg selv og andre i viktige dagsaktuelle saker.

Jeg ble invitert til å skrive et innlegg om mine erfaringer og tanker rundt forventninger til jenter og gutter i det norsk-kurdiske miljøret, om hvordan det er for unge jenter å stå i veiskille mellom foreldrenes kultur/sin opprinnelige kultur og den norske og om det er ulikt for gutter og jenter.

Det er kanskje på plass å starte med å si et par ord om meg selv. Jeg er et engasjert individ i 20 åra og kom til Norge som politisk flyktning desember 99. Jeg er opprinnelig kurder fra Øst Kurdistan (kjent som Iransk Kurdistan) men er født og oppvokst i Sør Kurdistan (kjent som Nord Irak). For dere som kanskje ikke kjenner så mye til kurderens historie, er det greit å si at kurdere er verdens største nasjon uten land og til den dag i dag kjemper vi om selvstendighet og en samlet fri Kurdistan. Jeg tror denne kampen har også sterk påvirkning på at våre foreldre og forfedre har en slik behov for å beskytte den kurdiske kulturen i diaspora. For vi har langt tilbake i historien blitt nektet å være og leve som kurdere og i et fremmed land hvor vi ikke blir drept eller torturert og forfulgt blir behovet for å dyrke det kurdiske kanskje sterkere. Samt er vi også veldig opptatt av å fortelle verden at vi finnes og at vi kjemper for frihet.

En slik bakgrunnsforklaring er viktig for å danne et bilde om hvorfor kurdiske foreldre i Norge har de forventningene til sine barn, forventninger om at de skal ivareta den kurdiske kulturen, at de skal ikke bli ” fornorsket” og at samtidig skal de utdanne seg. Ja utdanning er viktig blant de fleste kurdiske familier, for man hører ofte at når og hvis Kurdistan blir fri er vi avhengige av utdannede og nyskapende individer som skal føre landet videre.

Disse drømmene til foreldrene legger stor press på de unge og i mange tilfeller vil det skape en skille og gap mellom foreldre og barn. Jeg vil være forsiktig med å generalisere dette, men samtidig mener jeg også at kurdere er av de minoritetene i Norge som er mest integrert. Hvis jeg skal trekke frem egne personlige erfaringer vil jeg tro at jeg har blitt veldig norsk i løpet av de 13 årene i Norge, men så kan man spørre hva vil det si å være norsk? Er det å feire jul, 17 mai og påske og spise svinn, jobbe og studere på norsk, ha norske venner? Hvis det er fasiten på å være norsk, da er jeg en ekte nordmenn. På den andre siden er jeg også veldig kurdisk i den forstand at jeg feirer alle kurdiske høytider, elsker å gå i kurdisk nasjonaldrakt, leser og skriver på kurdisk og har et sterkt tilknytning til det kurdiske miljøet i Norge. Jeg vil også tro at mine foreldre har endret seg mye i løpet av den tiden. De er mer åpen for det som er norsk og har med tiden innsett at for at vi skal være et stekt kurdisk individ må vi først og fremst få lov til å være en del av det norske samfunnet. Med tiden har jeg også gjort meg en tanke om at vi er faktisk heldige som har muligheten til å velge det beste fra to kulturer.

Når det gjelder forskjellen mellom forventinger til gutter og jenter, har jeg ingen personlig erfaring å vise til. Da jeg har kun søstre, men jeg ser at det dessverre er en del forskjeller der. F.eks kan man se at en gutt kan ta med seg sin norske kjæreste hjem og hun blir godt tatt imot, det er uaktuelt om deres datter gjør det samme. Vi ser også at mange kurdiske gutter kan gjøre som de vil men når det kommer til deres søstre er det igjen begrensninger. Dette er selvsagt ikke gjeldene for alle. Det finnes også familier som behandler sine barn likt uansett kjønn.

Jeg vil tro at det har blitt mer og mer vanlig blant kurdiske familier i Norge å tillate sine barn å være både kurdisk og norsk. Samtidig vil jeg tro at de fremdeles vil ha store forventninger til sine barn om å ta vare på den kurdiske kulturen. Ikke nødvendigvis fordi man er redd for å bli ”fornorsket”, men kanskje heller fordi man vil føre kampen som deres forfedre førte og ofret seg for, kampen om å bli anerkjent som kurder.

**

Følg gjerne Avin på Facebook!

**

Hva tenker du om innlegget til Avin? Tror du det gir større eller mindre opplevelse av frihet når de kulturelle båndene er så sterke som hun viser? Har du tenkt over hvilke kulturelle verdier du bærer med deg fra din egen oppvekst?

Lager vi tidsklemmen selv?

Jeg har ikke skrevet mye selv de siste ukene, men jeg leser gjerne andres blogger og anbefalte artikler.

Det slår meg at vi foreldre har en tendens til å fylle opp all tiden vår. Er vi redde for stillstand? Er definisjonen på en god forelder, da særlig mor, en som er opptatt med avkomrelaterte oppgaver? Er stillheten en trussel mot moderskapet?

Man kan begynne å lure. Mye er skjedd med forventningene til foreldrerollen de siste 30 årene. Den gangen var det ikke uvanlig at en eller begge foreldre, for dem som bodde med begge, tok seg en middagslur og var utilgjengelig for ungene på ettermiddagen. I dag fyker den voksne av sted med barna på slep for å rekke en eller annen trening. Tidligere dro ungene på egenhånd. En gang i blant så foreldrene på treningen, eller begrenset det til en kamp nå og da. I dag henger “dårlig-mor”-trusselen over foreldre som vurderer å droppe den tette oppfølgingen.

Å jobbe eller ikke jobbe er for de færreste et spørsmål, men desto oftere er det et spørsmål hvor mye som er riktig å jobbe. Presset kommer fra den enkelte med sine holdninger og kulturelle sannheter, det kommer fra andre foreldre man kjenner (nærmiljøet, venner), fra ukjente foreldre (blogger, forum) og fra næringslivsledere, avismenere (gjerne kalt politiske redaktører) og politikere. Mange mener mye.

Frøken Makeløs ble intervjuet av Dagens Næringsliv om sine valg og ønsker for fremtiden når det kommer til stillingsprosent og bosted. I sitt innlegg Intervjuet av Dagens Næringsliv, skriver hun kritisk om vi bør jobbe fullt for å møte krav utenfra. Eller kan det være slik at lavere stillingsprosent kan dempe stress og gjøre tidsklemmen mindre klam?

Jeg synes det er viktig å spørre seg selv hvorfor vi velger som vi gjør. Hvem vil vi tilfredsstille? Hva er vi uten tidsklemmen? Kan vi være gode foreldre uten å ha en overbooket fritid? Selvsagt vil noen si, men for mange er det ikke selvfølgelig. Som nyblitte foreldre er man i en sårbar fase, det er mange tilpasninger som må gjøres og mye å ta stilling til. Jeg tror at hvis vi ikke spør oss selv om hvorfor vi velger som vi gjør og om valgene er i tråd med våre personlige verdier, så er det lett å komme i den situasjonen at misnøyen og den dårlige samvittigheten lurer seg innpå. Om vi vet hvorfor vi ønsker det vi gjør, kan det bli lettere å jobbe for målene (f.eks være hjemme med barnet til det er to år).

Jeg tror mye av tidsklemme-problematikken skyldes at mange foreldre gjør en mye større innsats enn nødvendig er. Unger må ikke kjøres overalt. Ved å la ungene bli selvstendig, f.eks lære dem å ta bussen selv eller sykle til trening, så blir det mer tid til å gjøre ingenting. Vi som er foreldre trenger ikke klistre oss på ungene! Det går an å følge opp uten å sitte ungen i hjel.

Jeg lurer på om det er slik at jo mer tid vi har jo mer vil vi fylle den med. Noen tar til ordet for sekstimers dag for at tidspresset skal bli mindre. Jeg tenker at det er bedre å dempe på egne krav og forventninger, slappe mer av, og innse at barnet ikke trenger den voksne for å eksistere til enhver tid. Barnet puster selv om du ikke ser på det! Det klarer seg alene for en stund, men det er klart: Det risikerer å bli selvstendig. Og du risikerer å kjenne på den dårlige samvittigheten og det innbilte dømmende blikket fra andre foreldre. Du risikerer rett og slett å møte deg selv. Det kan være skummelt nok det!

Les Dumskapens kappløp av Sjur Holsen.

Av meg: Nervøse unger og slappe unger

**

Er du ny her? Da ønsker jeg deg velkommen så mye! Du kan følge bloggen min via Facebook, der jeg av og til legger ut lenker som ikke blir inkludert i innlegg her, og du kan følge den via bloglovin’ sitt system. Du kan også følge bloggen ved å taste inn epostadressen din i en rute på bloggens forsiden. Del gjerne innleggene!

Gjesteblogg: En singel jentes julebekjennelser

Singel – smak på ordet: Kjennes det godt? Spennende? Teste markedet for dets beste varer?

Det er evigheter siden jeg var singel og den verdenen er så fjern at jeg bare har kontakt med den ved å lese blogginnlegg. Nettopp fordi jeg er godt satt (!) tenker jeg det er viktig å ikke bare ha kontakt med folk som lever samme type liv som jeg gjør; fordi det gir et større erfaringsgrunnlag for å mene og tenke. Og så blir det litt ensformig å bare skulle forholde seg til folk som ligner meg selv.

Sotengelen skriver om singellivets mange sider. I dag skriver hun hos meg. Det er jeg veldig glad for at hun har takket ja til! Besøk Sotengelen sin blogg, om du ikke allerede er fast leser av bloggen hennes. Les, del og legg gjerne igjen en kommentar!

 

En singel jentes julebekjennelser

Jeg skjønner at det er utfordrende, slitsomt og stressende å være mor i juletiden. Ungene, tantebarna, svigers, Onkel Tor og Tante Kari skal ha gaver. Det samme skal selvsagt også barna til Onkel Tor og Tante Kari. En skal handle inn nok mat og snacks og brus og juleøl til en hel hær – og det må for all del ikke gå tomt! Det skal lages mat til hele hæren også, opptil flere ganger i løpet av før- og etterjulstiden. Jeg skjønner at det kan være slitsomt. Full respekt.

For det meste slipper en dette presset som singel. En regnes ikke som ansvarlig voksen på samme måte – når en er singel.

I tillegg slipper jeg den evige diskusjonen om hvor jeg skal være på julaften. Alle de som har partner og barn må avklare hvert år, hvem de skal være hos. De som har mine, dine og våre barn har en enda større kabal. Jeg er sikker på at den ikke alltid går opp. Som singel er det ikke så store valget – vi skal hjem til mor vi! Dette er en fin ting, for oss som liker mor – men så er det ikke alle som gjør det da…

Mor tar seg av handlingen, matlagingen, pyntingen – alle forberedelser. Jada, jeg hjelper til, når jeg kommer i hus, men min største jobb kommer først på julaften – da skal jeg lage kålrabistappe! Det er tungt ansvar det!

Når jeg tenker på dette så er det ganske fint å være singel i jula. Jeg skal hjem til mor!

MEN det er jo ikke bare fordeler med singeljul.

For det første: jaktsesongen er åpen! Den single er fritt vilt på julebordet. Både sjefen, mellomlederen, fagansvarlig og han rare på IT har fått fri fra kona, for kvelden. Det er jobbfest, må vite, en tar ikke med følge på slikt! Da skal de endelig få lov til å slå seg løs! For oss single er dette SLITSOMT! Vi vil gjerne kline litt med de andre single vi, men det er jo ikke fred å få! Bare sier det…

For det andre: ALLE førjulsvennemiddager er parbaserte. Det er MANGE anledninger til førjulsmiddagsselskap, men alle er skåret over samme lest. Har en plass til 10 rundt bordet, på smalahovelaget eller førjulstapasen, så har en plass til 10. Det er mye enklere å få til 10 gjester hvis en bare inviterer par. En singel venn blir KUN invitert dersom den ene av ett par ikke kan komme. Det er SÅ koselig å være setefyll…

Dette vil jo også være gjeldende når det kommer til den største utfordringen i singelførjulstiden. HVA skal en gjøre på nyttårsaften?! Hvem skal en feire sammen med? Et par har jo stort sett en eller annen idé om at uansett hva de ender opp med å gjøre, så kommer de til å gjøre det sammen. De står sjeldent, eller aldri overfor trusselen som ligger i det å måtte feire alene, eller ende verre sammen med familien!

Vi single har ingen slik partrygghet. Vi må være tidlig ute, for å liste ut av venner og bekjente hva de skal på nyttårsaften og om det finnes noen som helst mulighet for å kunne presse inn EN gjest til. Nyttårsaften er jo OGSÅ en ypperlig kveld å fylle et bord for 10…

—–

Så… hva syns dere? Veier fordele opp for ulempene?

**

Les gjerne flere gjesteblogginnlegg ved å klikke deg inn på Gjesteinnlegg. Hvis du vil skrive her: send meg en epost lammelaaret@gmail.com

Du kan følge bloggen min via Bloglovin’ eller Facebook, men det vet du vel allerede!

Din selvtillit – mitt ansvar?

Mange debatter på blogger og nettaviser handler om hva kvinner gjør og om deres prioriteringer. I kommentarfeltene dukker ofte holdningen opp: Kvinner som mestrer noe jeg selv ikke kan, gir meg dårlig samvittighet og derfor bør de slutte med det! Ikke skill deg ut, vær ordinær!

Jeg har vondt for å godta dette.

I mitt forrige innlegg Kvinner med husmoridentitet og yrkesskrekk mente en at jeg ga kvinner dårlig samvittighet fordi jeg påpeker at vi har et ansvar for velferdsstatens framtid og at valg vi tar ikke bare handler om oss selv.  Den samme ansvarsfraskrivelsen ser jeg går igjen i matpakkedebattene og andre debatter som i kjernen handler om oppgaver kvinner utfører.

Jeg kan ikke forstå at jeg har makt til å fremme følelser i andre som det ikke allerede er et grunnlag for, eller som allerede ligger der skjult. Jeg tror ikke det er slik. Jeg tror det handler om at de kvinnene som gir andre kvinner ansvar for sine følelser ikke fullt og helt har tatt et reelt og gjennomtenkt valg. Jeg tror at ting gjerne blir slik, fordi at man ikke har satt seg ned sammen og snakket om verdier: familieverdier og personlige verdier, og valgt på grunnlag av det. Man lar seg for lett påvirke av hva andre mener og lar det bli en sannhet sannere enn ens egen.

Det er ikke bare om privatpersoner som føler(?) at sin dårlige samvittighet skyldes ukjente andres holdninger og refleksjoner, men også i politikken er det akseptert at kvinner ikke trenger å ta ansvar for seg selv. Anniken Huitfeldt sier i blogginnlegget Alenekampen

Høyres kvinnepolitiske leder, Julie Brodtkorp, var for en tid tilbake ute med et budskap om at kvinners høyere sykefravær skal løses ved at kvinner må bli flinkere til å si nei. Jeg tror ikke svaret er at kvinner skal stå foran speilet og øve på å si nei, kutte ut å følge barn på trening eller avlyse søndagsmiddagen hos besteforeldre. Når vi ser en så tydelig systematisk skjevhet i sykefravær må vi se på årsaker og løsninger, ikke gi den enkelte skylden for sin egen situasjon og sitt eget sykefravær.

Det er nytt for meg at det ikke går an å jobbe på flere arenaer samtidig. Det er i min verden stor forskjell på å fordele skyld og å se kontruktivt på seg selv og sin livssituasjon. Jeg mener det er destruktivt å frata kvinner makt i eget liv ved å si at kvinner ikke trenger å lære å si nei – uten å få dårlig samvittighet for det (altså ikke kunne stå helt for det). Det gjør kvinnen til en passiv mottaker av andres skyld og hva nå andre vil gi fra seg.

Selvsagt har vi mulighet til å gjøre noen grep i eget liv for at hverdagen skal bli lettere! Selvsagt vil endring av arbeidsfordelingen i hjemmet gjøre noe med totalbelastningen til det enkelte mennesket! Vi kan ikke sitte stille i sofaen og vente på at ting skal skje og klage når det ikke gjør det. Vi må selv gjøre noen grep slik at vi ikke føler at vi er på etterskudd hele tiden. Og kanskje må vi justere på standarden i huset og egne forventninger til oss selv. Som politiker er dette kanskje tabu?

Ærlig talt blir jeg dritlei av å lese at ansvaret på hjemmebane er knyttet til kvinnen og at mannen i slike sammenhenger knapt nok nevnes, som når Huitfeldt fortsetter:

Vårt svar er isteden å lage en politikk for familie- og arbeidsliv som gir rom for å være hele mennesker, med gode velferdstilbud og trygge rammer. Der kvinner ikke må velge bort jobb eller familie, men kan si ja takk til begge deler fordi vi har gode ordninger for foreldrepermisjoner, full barne- hagedekning og SFO-tilbud.

- altså: Slike tilbud har vi (bortsett fra at de kan forbedres, da..), men det forhindrer ikke at kanskje særlig kvinner har høye standarder å leve opp til og oftere enn menn jobber redusert. Den dårlige selvtillitten kommer innenfra. Den som er trygg og som har tatt sine valg er ikke så sårbar for andres meninger at de tas personlig. Hvorfor skal vi late som om vi ikke selv kan ta noen grep for å gjøre livet enklere?

Politikk og livsstil handler mye om det samme: Om enkeltmenneskers valg som betyr noe for helheten. Politiske tiltak kan tres over hodet på folk, men dersom en virkelig skal få gjort gode endringer er det nødvendig at folk ser dem som nødvendige og ønsker endringene, eller effekten av dem. For: Virkelige endringer krever både indre og ytre styrt motivasjon.

Så: Dersom du får dårlig samvittighet fordi jeg tar opp samfunnsaktuelle problemstillinger: Tenk på hvorfor og hva det stammer fra. Antakelig kan du gjøre ganske mye med det.

**

Liv-Inger skriver også om damer og dårlig selvtillitt i innlegget Glansede matpakker og økt forventningspress Om du sliter med kronisk stress eller utbrenthet kan denne nettsiden kanskje være til hjelp. Artikkel om kjønnsforskjeller og sykdomsårsak: Kvinner blir syke av familien – må lære å si nei

**

Tidligere relevante innlegg: Mammablogging er ikke bra, Selvutslettende husmorstolthet, Menn med kvinnelige problemstillinger

Hvis du synes dette innlegget er interessant kan det være at du liker flere innlegg jeg har skrevet, eller at du kjenner noen som også har lyst til å lese dette. Derfor må du gjerne dele dette innlegget med nettverket ditt. Følg gjerne bloggen min på  Facebook, der vil det av og til publiseres innlegg og lenker som ikke blogges. Velkommen!

Kvinner med husmoridentitet og yrkesskrekk

Selv kvinner kan ikke gjøre alt og rekke over alt. 

Kvinner trenger å legge fra seg husmoridentiteten og ta inn flere faktorer i identieten sin. Om “mor” fyller mesteparten av identiteten, og i det inkluderes en perfeksjonert utgave av arten, sier det seg selv at det blir mindre tid av døgnet igjen til å fokusere på seg selv  og jobben. Ingen jobber gjør seg selv og noen jobber krever mer enn andre.

Uten en mann; hvordan skal det da være mulig å jobbe fullt og mer enn fullt? Selv om mange kvinner ikke ønsker å jobbe fullt, men heller være mye sammen med barna, er det nødvendig for velferdssamfunnets framtid at mange kvinner bidrar til lønnsgivende arbeid. Det er også nødvendig for å gi mer likestilte lønnsforhold. Kvinner tjener i gjennomsnitt mindre enn menn.

Kvinner trenger kvinnelige forbilder, akkurat som menn trenger mannlige forbilder. Jeg opplever at mannsrollen omfatter flere områder enn kvinnerollen. Kvinnerollen er for det meste sentrert rundt barn og omsorg. Flere kvinner enn menn reduserer stillingen for at det skal gå rundt hjemme; flere kvinner enn menn gjør en innsats overfor eldre og syke i familien som trenger ekstra bistand. Det er større forventninger til kvinner om å få barn enn til menn.

Livet forandres når man får barn: Livet bør forandres når man får barn. Å leve som tidligere er å ikke ta barna på alvor, eller å gjøre foreldreplikten sin. Det er ikke dermed sagt at livet mister noe av kvaliteten sin, eller at hele livet skal, og må, bestå av bare barna. En er fremdeles seg selv etter at en blir forelder.

Mange kvinner trives med å pusle og stelle hjemme; mange kvinner oppdager når de får barn at alt livet tidligere bestod av mister noe av meningen. Å få barn blir noe større enn alt som har vært viktig tidligere, som om kvinnen blir hevet til en annen dimensjon når hun blir realisert som mor. Mange av disse kvinnene sliter med samvittighetskvaler fordi de ikke har mulighet til å være hjemme som de ønsker. Hvorfor er de ikke heller stolte fordi de bidrar med arbeidskraft og bedret BNP?

Norge trenger arbeidskraft og kvinnelige forbilder som deltar i et betalt yrkesliv. Ungene våre trenger kvinner som bryter med det forventede og fedre som er noe mer enn forsørgere. Unger trenger mannlige forbilder å se opp til og speile seg i; menn som er der på samme måte som mødrene er, eller tradisjonelt sett har vært.

For kvinner som ønsker seg barn er altså trikset å bli bevisst hva slags karriere hun ønsker seg: En karriere som hjemmearbeidende husmor mens barnas far vedlikeholder det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret, eller å være fulltidsforsørger selv?

Kvinner: Velg en mann som har holdninger som matcher dine, som gjør det mulig for deg å nå dine mål. Det kommer ikke av seg selv og brått kan du være den som er fanget av omsorgsfella. Vil du det?

**

Artikler: Derfor er de verdens mektigste kvinner, Menn støtter andre menn i politikken
Mine tidligere blogginnlegg: Selvutslettende husmorstolthet, Råd som gjør at forhold varer, Fedre sniker seg unna tid med barnet – dreper dyr istedet, Menn med kvinnelige problemstillinger

**

Hvis du synes dette innlegget er interessant kan det være at du liker flere innlegg jeg har skrevet, eller at du kjenner noen som også har lyst til å lese dette. Derfor må du gjerne dele dette innlegget med nettverket ditt. Følg gjerne bloggen min på Facebook, der vil det av og til publiseres innlegg og lenker som ikke blogges. Velkommen!

Sommeren avslører hvordan det egentlig står til

Hva er det med tidsforståelsen som blir borte når ferien kommer? Klokken styrer ingenting, rutinene blir færre, luften rundt alt som skjer blir lettere og mulighetene flere. Det er ikke nødvendig å gjøre noe for tiden er uendelig og ingenting må gjøres. Det er deilig! En følelse av frihet trer fram og omslutter oss, frihet til å være sammen med dem som betyr mest for oss uten å tenke at tiden snart blir borte. Dager til å nyte, dager til å late seg og kjenne at livet er godt! Dager som varer.

Jeg tenker på alle familiene som ikke er glade i denne tiden, alle familiene som oppsøker familievernkontoret i løpet av ferieukene eller i etterkant av ferien fordi konfliktene blir tydelige og synlige og tiden er altfor romslig. Jeg tenker på barna som gruer seg for ferietiden fordi foreldrene drikker personligheten bort og ferien likeså. Jeg tenker på dem som har bursdag om sommeren og som har foreldre som velger bort bursdagsfeiringen til barna for å lette seg selv for anstrengelsen.

Er det kanskje slik at ferie er best for dem som fungerer best? At ressursene, og mangel på dem synliggjøres når tiden blir lang?

For å få en bra ferie er det viktig å snakke om forventninger og ønsker fra hele familien. Barna blir ikke lykkelige bare fordi de er i Kongeparken, ferien blir ikke perfekt fordi ingenting er perfekt. Konflikter har en tendens til å doble seg når jobben ikke kamuflerer dem lenger. Noen ganger kan det være bra å ha ferie hver for seg eller dele opp ferien slik at alle får gjøre noe de vil og har behov for. Det ideelle er for mange å være sammen hele tiden, men realitetene kan vise at idealet forblir et ideal.

Og det gjør kanskje ikke noe?

Barnløs og barnfast

Livet er ikke som det var før jeg fikk barn, det er annerledes. Jeg gjør ingen kvalitetsvurderinger og kan ikke si om det var bedre eller fælere før jeg fikk barn. Jeg er mamma og mammarollen har gjort meg til noe større enn jeg var.

Å bære på en drøm om å bli mor er med på å skape forventninger om hvordan det er å være mor. Forventningene formes av egen oppvekst, holdninger i miljøet en tilhører og trivsel på jobb.

Jeg har en teori om at folk som ønsker lengst mulig tid i permisjon ofte ikke trives like godt på jobben sin som folk som stortrives på jobben. Jeg tror det økonomiske perspektivet er underordnet trivsel og følelser. En mor som tidlig går tilbake til jobb etter foreldrepermisjonen blir noen ganger sett på med undring, noen ganger med skepsis og fordømmelse. Vil hun ikke være sammen med barnet sitt? En mor som tar mest mulig permisjon blir noen ganger sett på som lite ambisiøs, noen ganger som lat og lite oppdatert og som bremsekloss for likestillingen.

Å bli mor er ikke slik man forestiller seg at det er. Å forestille seg og drømme om barn har likevel en hensikt. Det er hyggelig og fint, men det er også med på å klargjøre en til foreldrerollen. Man kan forestille seg alt, bortsett fra følelsene som settes i sving. Å være sliten etter en dag med en baby kan på ingen måte sidestilles med å være sliten etter en dag på jobben. Jobben regulerer ikke følelsene og er ikke en del av deg slik som barnet er. Å få barn er å bli kjent med en ny side ved seg selv som ligger der latent, som en spire klar til å vokse ut under riktige forhold. Man vet ikke helt når det skjer, hvordan det vil utvikle seg og se ut.

Å bli mor er å bli møtt med andres fordommer, med en hel verden av meninger. En selv er der først og fremst for noen andre, det er en pause fra livet som var. Når pausen, også kalt foreldrepermisjonen, er over kjemper noen for å finne tilbake til seg selv, men i virkeligheten kan du aldri det. Det som har vært er lagt bak, og man kan ikke gå baklengs inn i framtiden. Når man får barn blir livet annerledes enn det var, man er aldri helt alene lenger, en blir selv omorganisert. Det er for de fleste nødvendig for å kunne gi barnet det barn trenger.

Å bli mor er en forandring fordi livet blir rikere, det får mer fylde og gir mindre tilgjengelig tid til tøys og fjas.

Jeg leser om karrieredamer som stortrives i jobben og som er stolt av hvor mye tid de bruker der. Jeg leser om karrieredamer som kombinerer jobb og hjemmeliv og lurer på om det ikke blir et vilt kaos med utbrenthet som resultat hos flere av dem. Er det virkelig attraktivt med jobbsamtaler samtidig som man hjelper to-åringen med jakken? Eller fleksibilitet som får den mindre strukturerte til å alltid være tilgjengelig for jobb og bare halvveis tilstede i sitt eget privatliv?

Det finnes mange ukeblader som handler om å være mamma, eller kanskje handler de mest om hvordan man skal være det? Hva gjør mammamagasinene med vårt syn på hvordan mammaer skal være?

Jeg tror mye var lettere før internett, det var mindre å sammenligne seg med, færre områder å være utilstrekkelig på, for følelsen av å lykkes, eller å være en god mamma, var ikke så tett knyttet til ukjente andre og materialistisk styrte idealer. Det skal ikke lange tiden til på et forum for foreldre for å oppdage at fordømmelsen sitter løst. Det er lettere å gjøre feil enn rett og overdrivelsene av konsekvensene for feilene er massive. Idealene er gjerne høye og urealistisk fokusert på ting som egentlig betyr ingenting.

Det vi alle ønsker mest av alt er å være der for barna når de trenger oss, vi vil se at de har det bra. Med trygghet i magen er det lettere å være mor enn med utrygghet. Det er nettopp tryggheten som søkes når nyblitte mødre søker fellesskap på forum, men ofte er det ikke trygghet de møtes med. Tenk på det når du skriver om foreldrerollen selv: Bidrar du til større trygghet, eller skaper du tvil og usikkerhet?

*******

Andre har skrevet: Hva er det med mammaer? av Mammadamen og Ylvalia: Ikke alle kan være Martine Aurdal

Adopsjonssertifikat

Eieren er kjærlig og omtenksom, vennlig og snill. Den adopterte er som eieren sin, men preges av stort sovehjerte tilhørende lav brumming døgnet rundt, til forskjell fra den store.

Reiseburet i papp hadde luftehull, en børste fulgte med og en pute til å sove på. Adopsjonspapirene ble fylt ut med sirlige bokstaver og stor konsentrasjon. Soveplassen ble gjennomtenkt valgt ut. En katt er i hus, den rømmer aldri.

Jeg lurer på: Hvordan ser kontrakten ut for dem som adopterer mennesker? Blir også dem pålagt å være kjærlige og omtenksomme, eller er det bare en løs forventning?

******

Skjønner du ikke helt hva dette handler om? Jeg snakker om Perfect Petzzz, som du kan lese om her.