Med ‘morsrollen’ som trademark, og lenkesamling om kvinnerollen anno 2013

Mye bra blir publisert under tematikken likestilling mellom kjønn, oppvekst, foreldrepermisjon, kontantstøtte – kort sagt om samfunnsutviklingen i et kvinneperspektiv. Jeg savner et mer kjønnsnøytralt perspektiv. Lenkesamlingen er ment å være en ressursbank til inspirasjon. Rull nedover teksten for å komme til selve innlegget.

Kontantstøtte til bortskjemte småbarnsforeldre – Jorunn Stokke Aamodt

Kvinnekamp i 2013: Økt lønn og mindre vold – Tor Arne andreassen og Frode Sætran/Aftenposten

Et hjemmeværende dilemma -Fimreite

Valg er mer en jente- enn gutteting - Mari Teigen, Guro Ødegård/Aftenposten

Vår tids kvinnekamp! – Anne Hilde Bermingrud

Vi trenger en norsk Lena Dunham! - Elise Dybvig Søreide

En skamløs feminisme – Ragnhild Laukholm Sandvik og Ingrid Wik

Feminismen fjerner seg fra grasrota – Gunhilild Maria Hugdal Marchen

Med penis på parolemøte – Christoffer Biong

Småbarnsfamiliedebatten: Et innlegg om det meste bort sett fra kontantstøtten – Ylvalia

Vi menn blir lurt! – Superpapsen

Respektløst om alminnelige kvinners liv - Gunhild Maria Hugdal Marchen (hennes andre innlegg som svar på Feminismen fjerner seg fra grasrota: Se lenke over)

Beklager, jeg må være mamma – Karianne Gamkinn

Man kan si det er like verdifullt å gå hjemme med barn som å jobbe – men det er det ikke- Inga Marte Thorkildsen

Mindre likestilt som foreldre – Likestillingsombudet mener deltidsdebatten har vært ensidig - Sofie Gran Aspunvik og Marie Melgård

Morshjerte i samfunnsklemma – Lill May Vestly

Hva er et lykkelig liv? - Nina Björk intervjues av Miriam Lund Knapstad

Minimalt med pensjonstap for hjemmeværende - Marie Melgård

Hvem sin feminisme? – Anette Basso/Oh Chérie

Undreverset har også laget en flott lenkesamling som jeg anbefaler deg å sjekke ut: Feministisk leseliste i anledning kvinnedagen 2013

.. og der stopper jeg. I noen av lenkene vil du finne lenker til flere artikler og kronikker.

De aller fleste bidragene er fra kvinner. Hvorfor er det slik? Jeg tror det handler om at kvinner og barn fremdeles anses for å være en enhet, som far er heldig hvis han får være en del av. Det er ennå slik at fedrekvoten anses for å være et overgrep mot familien av myndighetene i noen miljøer. Noen mener til og med at fedrekvoten er et overgrep mot menn. For meg er det svært uforståelig.

Det er ennå slik at det stilles ulike forventninger til menn og kvinner når det kommer til omsorg for barn og familie. Det skal mindre innsats til for en mann enn for en kvinne for å få skryt. Det som forventes av en kvinne som er blitt mor er annerledes enn det som forventes av en mann som er blitt far. Bare den som velger tradisjonelt har valgfrihet.

Om jeg skulle revet meg i håret hver gang jeg reagerte, ville jeg vært hårløs på toppen, for jeg kan innrømme det: Jeg blir provosert når noen snakker på vegne av meg fordi vi tilhører samme kjønn. Jeg blir gretten når noen forteller meg hva jeg føler og hvordan jeg reagerer fordi jeg er mor. Jeg er kanskje ikke kvinne nok, ikke mor nok, siden jeg ikke bekymret meg for ungene da de var i barnehagen? Eller siden jeg ikke lengtet etter dem? Eller siden jeg jobbet og ikke hadde dårlig samvittighet fordi jeg jobbet istedenfor å være hjemmeværende? Det legges sterke føringer på hvordan man skal være og hvordan man skal reagere i enkelte artikler, blogginnlegg og  kronikker skrevet av mødre til relativt små barn. Jeg liker det ikke. Jeg vil selv utforme min morsrolle slik det er riktig for meg, og det gjør jeg. Jeg vil slippe å bli formidlet snevre grenser for hvordan jeg skal være fordi jeg er kvinne, fordi jeg er mor. Likevel blir jeg det stadig vekk. Det kan være tungt og slitsomt å stå i. Og fordi jeg opplever at kvinnerollen og morsrollen blir snevrere og snevrere ser jeg at serien min Slik er livet mitt – en bloggserie om livserfaringer fortsatt er viktig og fortsatt har en funksjon. Den viser at vi er forskjellige og at det kanskje er mer som skiller oss enn som forener oss? Det ER mange måter å være mor på, men ikke alle er like aksepterte.

Debattene og innleggene som har vært i forbindelse med kvinnedagen denne siste uken har stort sett vært skrevet av damer med små barn. Jeg savner stemmen fra eldre og yngre og fra begge kjønn. Jeg ønsker meg et miljø der det er lettere å skille seg ut, der andres meninger er velkomne og der man ikke blir stilt spørsmål ved, dersom man ikke befinner seg midt i målgruppen. Det er i noen tilfeller ren hersketeknikk å kneble meningsmotstandere fordi de ikke har barn selv, fordi de ikke jobber, fordi de ikke er som oss? Jeg mener bestemt at vi trenger stemmen fra alle og at det kan tilføre debatter mye verdifullt. Vi har alle et ansvar der. Tenker jeg.

**

Les gjerne gårsdagens innlegg fra meg: Det er faktisk ikke barnehageplikt i Norge! og følg med i dagene som kommer. Jeg har mye jeg vil ha sagt og noe av det kommer i form av blogginnlegg. Det er i det minste meningen. Del gjerne!

Om du er ny her: Velkommen så mye! 

Mamma er mamma verst – om mindreverdighetskomplekser

Jeg leter og prøver å finne hva som ligger bak kritikken av lykkebloggerne, også kalt mammabloggere.

Jeg kan definere min egen blogg som en mammablogg, men også som en samfunnsengasjert hverdagsblogg om foreldrerollen. Siden jeg er mor, ligger hovedfokuset der. Jeg er mor, en mor med utfordringer de færreste lykkemammaene har.

Min utfordring ligger ikke i tidspresset mellom jobb, selvrealisering og husmorliv. Min daglige utfordring ligger mellom samvær med ungene eller ikke. Det er ingenting  jeg prioriterer høyere enn barna mine, men min prioritering av barna innebærer ikke minimalt med egentid, som jeg leser at Mammadamen skriver om, men maksimalt med egentid. Om det er å være egoistisk så er jeg det av nødvendighet.

Jeg er en mor som ikke jobber. Jeg er en ufrivillig hjemmeværende mor. Om jeg hadde hatt et valg ville jeg jobbet – ikke fullt, men omtrent 75 % for å kunne ha en fleksibel hverdag, for å kunne jobbe inn en fridag etter behov og for å kunne realisere meg selv og ha tid til ingenting. Det er mine verdier.

Jeg leser ikke mange glaserte blogger, men jeg besøker en del som skrives av såkalte vellykkede mødre. De aller fleste mødre får til det jeg drømmer om hver dag: Tid med ungene. Tid til å gjøre lekser og være tilstede for dem. Tid til å vaske hus og holde orden. Jeg mistenker ganske mange for å ha høy standard som minstekrav. Hvorfor? Jo, fordi jeg sammenlikner med meg selv og min situasjon. Jeg ser hvor lavt jeg har høvlet listen, hvor lite man kan gjøre uten at helsetilsynet banker på døren.

Jeg tenker at mange prioriterer feil når de klager over tiden som er knapp og jeg tenker at det ville vært enkelt for meg å fjerne langt over halvparten av MÅ-GJØRES-listen til husmødre flest. Det er så lett å tro at mer må gjøres enn strengt tatt nødvendig.

Likevel: Folk lever de livene de selv skaper eller legger til rette for. Noen blir lykkelige av å holde en standard jeg ville blitt sur og grinete over dersom jeg skulle gjort et forsøk på det. Vi får energi av ulike ting. Derfor må vi oppsøke det som styrker oss og inspirerer oss og forkaste resten.

Blogging har for meg mange funksjoner, en av dem er vedlikehold av kognitive evner og selvutvikling. Dette har jeg skrevet mer om i dette innlegget. Jeg kjenner meg igjen i det Mammadamen skriver om at blogg er avkobling og en frisone. Jeg fjernes fra det uønskede og fremmer ressursene mine, som jeg opplever at kommer best fram når jeg kommuniserer på nett.

Jeg er i den gruppen av mødre som maddam antakelig er bekymret for. Jeg når knapt nok opp til ankelen på de fleste andre mødre og det er en kombinasjon av flaks og flaks som gjør at vi kommer i mål hver jul og til alle bursdager. Shabby Chic er ufrivillig naturlig i vårt hjem, for å si det slik.

Likevel, jeg kan ikke legge ansvar for eget velvære på ukjente andre. Jeg har selv et ansvar for å velge ut de bloggene som gir meg det jeg trenger. Om jeg ikke finner det jeg trenger hos andre får jeg skape det selv, eller spørre utvalgte bloggere om de vil skrive om det jeg ønsker. Blogg er privat, samtidig som det er tilgjengelig for alle. Dermed har vi et ansvar for hva vi publiserer, men vi kan ikke kontrollerer andres reaksjoner!

Maddam forsøker med sin kronikk å fjerne den enkeltes ansvar for eget liv og påvirkninger: Om jeg føler meg liten er det bloggen jeg leste sin skyld! Jeg kjenner jeg protesterer. For uansett hva en gjør kan noen reagere på det. Man kan alltid komme med noen kritiske innvendinger. Jeg synes det er greit, så lenge det gjøres med respekt. Det er viktig å tenke over hvilke holdninger man gir uttrykk for. Den enkeltes valg betyr også noe for omgivelsene; det en blogger om betyr noe for mange flere så snart publiseringsknappen trykkes ned. En bør tenke over det.

Jeg kjenner noen ganger at jeg gjerne skulle hatt det andre har og jeg kan kjenne misunnelse mot andre, men denne følelsen bunner i meg selv. Og jeg tenker at det er mitt ansvar å trekke ut ressursene i meg selv og finne forbilder i andre. De ressursene jeg finner i andre kan jeg kanskje også finner i meg selv? Om jeg gjør det, har jeg noe å jobbe videre med. Det er langt mer konstruktivt enn prinisppiell kritikk.

Jeg synes Ane Hagen sier det godt: Lykken er å kjenne på lykken!

- men likevel; noen ganger må jeg ha pause og trekke meg tilbake; noen ganger blir det for lykkelig og min egen utilstrekkelighet for merkbar og synlig. Noen ganger er det noe helt annet enn andres lykke jeg trenger – for den forteller bare at jeg ikke mestrer selv. De gangene søker jeg heller blogger som treffer meg der jeg er. Jeg velger mine påvirkninger selv. Det er heldigvis lov!

**

Bakgrunnen for dette innlegget kan du finne i Mammablogging er ikke bra!

**

Hvis du synes dette innlegget er interessant kan det være at du liker flere innlegg jeg har skrevet, eller at du kjenner noen som også har lyst til å lese dette. Derfor må du gjerne dele dette innlegget med nettverket ditt. Følg gjerne bloggen min på Facebook, der vil det av og til publiseres innlegg og lenker som ikke blogges. Velkommen!

For slike jenter vil vi ha?

Det foregår en debatt i media som startet med Heidi Helene Sveen sin kronikk De som villig spiller på sex, som så ble fulgt opp av Cathrine Elnans innlegg  Tone Damli er en del av et velsmurt maskineri, som til sist er fulgt opp i en sak til dels basert på Kjetil Rolness sine utsagn i innlegget Som et gufs fra et gammelt feministisk ekkokammer, men også uttalelser fra Marta Breen. Les gjerne lenkene markert i gult om du vil sette deg inn i utgangspunktet for denne bloggposten.

Artiklene som er lenket handler om popartister som spiller på nakenhet og sex for å få oppmerksomhet. Diskusjonen om betydningen av hud og lyst for å lytte til musikk er gammel og mindre interessant. Selverklærte feminister synes noe annet. Jeg er mest opptatt av andre yrkesgrupper enn dem som velger popbransjen, selv om jeg kan innrømme at jeg skjønte mindre og ble skuffet da jeg så Hanne Sørvaag (dyktig låtskriver, artist og sist sett i The Voice) i kjent ta-meg-posisjon. Selv om det skuffer, er det likevel ingen stor overraskelse at jenter i den bransjen like gjerne kan avfotograferes for “manneblad” som for cover til sin siste skive. 

Det som bekymrer meg er når respekterte mennesker som idrettsstjerner med Suzann Pettersen (golfdronning) som eksempel, kler av seg; når medisinstudenter viser hud for å fronte saker de tror på og når politikere på toppnivå, for eksempel Inger Lise Hansen (Krf)  viser seg i undertøyet uten at det er snakk om spontan isbading. Jeg blir forvirret: Hvorfor har de så liten tro på seg selv? Hva bunner dette behovet for å bevise at de er utstyrt med både bryster og hofter i? Da må jeg si at respekten daler en ganske langt ned. Jeg er virkelig ikke interessert i kroppen til landets storting og regjering, jeg er interessert i deres kunnskap, arbeidskapasitet, gjennomføringsevne og vett og forstand!

En dame som viser fram arret etter et bryst som er fjernet på grunn av brystkreft kan forstås som et poeng, som synliggjøring av et viktig tema. Hun viser seg ikke fram for å understreke at hun er kvinne eller for å fortelle verden at hun liker å pynte seg (Inger Lise Hansens argument for posere i undertøy/liten kjole)  hun vil fortelle noe viktig. 

Det som er viktig her er å skille mellom hva som er relevant og hva som ikke er det. Hvorfor ønsker disse hud-damene å fortelle ungdom i identitetssøken at det som virkelig teller er hvordan du ser ut? Først utseendet, deretter hodet. Når ble fokuset snudd på slik?

Dette skremmer meg. Jeg vil gjøre det jeg kan for å motvirke press på utseendet og styrking av ytre verdier. Jeg vil at vi skal holde fast ved det vi kan, ved den kroppen vi har og bry oss mer om hvordan kroppen virker enn hvordan den ser ut – iallfall når det gjelder kirurgisk manipulering av den.

Hva mener du? Er det helt greit at politikere poserer i sexy undertøy/minikjole, eller at idrettsstjerner kler av seg og fotograferes i salgsøyemed?

***

Innlegget er oppdatert 28.6.2012

Jeg har tidligere skrevet

Kroppen din er ikke bra nok, Merket for livet – 1.del: Strekkmerkene, Merket for livet – 2. del: Arrene – rester av en historie, Jeg vil ikke være sexy

***

Hvis du synes dette innlegget er interessant kan det være at du liker flere innlegg jeg har skrevet, eller at du kjenner noen som også har lyst til å lese dette. Derfor må du gjerne dele dette innlegget med nettverket ditt. Følg gjerne bloggen min på Facebook, der vil det av og til publiseres innlegg og lenker som ikke blogges. Velkommen!

Kroppen din er ikke bra nok

Klikk har publisert en artikkel som fokuserer på nyblitte mødres dårlige selvbilde og dragning mot den urørte kroppen. Visstnok er terskelen for å rette på kroppens “feil” blitt lavere og lavere de senere årene, for noen er det bare pengene som er hinderet mellom virkeligheten som den er i dag og drømmen om en kropp, fortrinnsvis pupper, som ser ut “som før”.

Kan hende det skyldes at jeg ikke er 20, og at jenter født på 80-tallet for meg er småjenter, men jeg synes det er forferdelig trist at det skal bli en allmenn trend å rette på kroppen dersom man ikke er fornøyd. Hvorfor betyr kroppens utseendet så mye at folk er villige til å legge seg under kniven?

Hvorfor skal vi, som samfunn, godta at helseressurser blir brukt på såkalte skjønnhetsoperasjoner når vi har store utfordringer innen helsevesenet allerede og større utfordringer kommer raskere enn vi har kapasitet til å ta imot? Vi burde kanskje heller stille strengere krav til hva som skal sendes på tv, hva slags reklamer vi tillater og gjøre psykologer lettere tilgjengelig? Selvtillitten som kommer av fastere bryster, er kortvarig. Den virkelige selvtillitten er ikke styrt av utseendet.

En kropp som fungerer er ikke lenger nok, den skal se bra ut og gjerne i en Paradise Hotel-standard. Tv har en enorm påvirkningskraft, selv kriminalserier består av såkalte perfekte mennesker som ser glaserte ut. Vanlige mennesker finnes knapt. Selv om kanskje ingen vil si at de vil se ut som en bestemt skuespiller i en serie, er likevel det vi ser på tv med på å forme kroppsforståelsen vår. Blir bare glanssiden vist, blir vi mindre tolerante for “feil”. Vi oppfatter det som feil og ikke variasjoner innen det normale.

Selvsagt endres kroppen når den blir gravid, når vi blir eldre, når vi får sykdommer som endrer kroppens funksjon(er). Aksepten for å se ut som livet har gått videre fra vi var unge voksne, ser ut  til å ha gått nedover ettersom utgiftene til operasjoner går oppover. Jo flere som velger å legge silikon i puppene, jo lettere er det for andre å gjøre det samme. Og etterhvert vil forventningen om hvordan vi skal se ut forsterkes i retning null feil. Dermed vil skille mellom dem som har råd til å fikse på kroppen kirurgisk og dem som ikke har det, øke. Eller er det forskjell på dem som fokuserer på kroppens utseendet og dem som ikke gjør det?

******

Andre innlegg om kroppsfokus: Merket for livet – 1.del: Strekkmerkene, 2.del: Arrene – rester av en historie