Flaut å arve klær eller trendy og miljøvennlig?

Skapene er fulle og blir fullere. Noen klær blir for små før de får navnelapp og noen klær ser omtrent nyinnkjøpt ut, men likevel legges de bort.

Vi lever i et bruk og kast-samfunn. Materialistiske verdier råder høyt og gapet mellom nyetablerte og veletablerte blir større og større. Skillet mellom dem som setter indre verdier høyest og som ikke liker butikker, verken på nett eller i fysisk forstand, og dem som stadig kjøper seg noe nytt – på hobbybasis – gjør at førstnevnte sliter mindre som nyetablerte. Dem som kjøpte hus eller leilighet for ti år siden har i dag betydelig mindre gjeld og betydelig flere muligheter enn dem som i dag kjøper sin første bolig. Boligmarkedet presser fram et jag etter penger og større stillinger. Med større tilgang på barnehageplasser og lavere priser, har foreldres muligheter til å jobbe fullt begge to økt. Dermed har også kjøpeevnen økt og dermed den økonomiske rammen for hva man kan tilby for et hus.

Kan man si at full barnehagedekning har vært med på å øke familiers betalingsevne og dermed økt gjeldsbyrde og generelt vært med på å presse opp boligprisene?

I det store, nye huset sitter familien i liksom-slitte møbler. Tilsynelatende velfylte lommebøker kamuflerer skammen over bekymringene for neste avdrag som skal betales. Naboer med velfriserte busker og store smil understreker illusjonen om et lykkelig liv.

Å arve klær er for noen selve symbolet på dårlig råd, mens det for andre er å være miljøbevisst, smart og økonomisk. Å handle på Fretex har nesten vært skambelagt for noen, mens det i dag nesten er trendy. Vintage er klasse, mens second-hand ikke fullt så stas. Loppemarked er årets høydepunkt for noen. Og noen steder arrangeres byttemarkeder. Et byttemarked kan arrangeres av hvem som helst, men ofte finner det sted i barnehager arrangert av FAU (Foreldrenes Arbeids Utvalg), der man rett og slett bytter til seg klær man ikke trenger lenger – alt gratis. Dermed kan man enkelt skaffe seg klær og for den som ønsker det kan man samtidig få seg et par sosiale timer.

Ting er som regel ikke bare slik det ser ut som. Det ligger alltid mer under fasaden enn det man er villig til å tro. Den du ser på som vellykket har kanskje akkurat det samme bildet av deg. Det er hva man selv legger vekt på i sitt eget liv som viser hvilke verdier man har. Disse er ikke alltid de samme som man opplever, eller ønsker, at man har. Noen ganger er det slik at vi gjør mer enn hva sunt er for å “passe inn” og følge normen i det miljøet en tilhører, eller ønsker å være en del av. Å arve er bare flaut dersom en ser ned på den som må. Dersom en heller ser miljøgevinsten i det og tenker på pengene som kan spares og all tiden en slipper å bruke i butikker, så vil jeg si at det er svært attraktivt å arve klær.

Har du en arver? Eller velger du å kjøpe nytt når du kan?

*****

Andre innlegg om økonomi skrevet av meg: Bortskjemte unger blir gjeldsslaver, Vi har ikke tid til barn, De fattige kan takke seg selv, eller?,

Artikkel om verdivalg av Susanne Kaluza:  Hvorfor jobber vi ikke mindre og heller ser barna mer? 

Fattig førjulstid

Julen er tiden der fattigdom blir synlig og skammen tung å bære.

Aftenposten forteller i dag at vi bruker mye mer penger til jul enn vi tror. For en familie som har råd til det er det ikke noe problem for akkurat disse, men jeg er opptatt av hvilke signaler det sender ut til alle dem som ikke har samme mulighet. Heldigvis sier bare 17 % at de vil bruke mindre penger på mat og gaver til barna, det synes jeg er et positivt signal. Likevel er 17 % mange mennesker som faktisk ønsker å redusere pengebruken på mat og gaver til barna.

Undersøkelsen sier ingenting om hva som er utgangspunktet for svarene. En familie som bruker mer penger enn “nødvendig” på mat, kan fint bruke mindre, mens en familie som bare bruker det den må har ingenting å gå på. Selvsagt vil en slik informant svare at det ikke er aktuelt å redusere pengebruken. Det er ikke uttrykk for vår overveldenden velstand, som man kan få inntrykk av fra artikkelen. Artikler som denne har begrenset verdi da den sier lite om informantenes bakgrunn.

Kontrasten mellom dem som fint kan bruke dobbelt så mye penger på julen som de hadde tenkt og dem som lever på ytelser fra Nav, er enorm. Nav øker satsene for at flere skal komme seg ut av fattigdom. De mener at de lave satsene holder folk tilbake i en uholdbar livssituasjon som er vanskelig å bryte løs fra. Jeg mener at vi alle har et ansvar og at vi alle kan bidra slik at det blir mindre stigmatiserende å være fattig, eller ha dårlig råd, dette vil jeg komme tilbake til i et annet innlegg.

Fattigdom er ikke noe man velger, men man velger om man vil dynkes ned i gjeld for å få huset til ti millioner, hytte til fjells og langs kysten. Når man velger gjeld for å ivareta forfengeligheten, er det vanskelig å hente fram sympati når hverdagen viser seg å være tøff. Å leve sparsommelig kan være et artig prosjekt, men bare dersom det er frivillig og på eget initiativ. Å måtte spare hver dag og hele tiden, er over tid en belastning som ingen som ikke har vært der kan forestille seg.

I motsetning til resten av året blir lite penger ekstra synlig i tiden rundt jul. Det er mye snakk om det man skal kjøpe og hva man har fått. Gavekalendre er vanlig, og prisen på en slik kalender blir høyere og høyere fra år til år i mange familier. Alle skal ha alt alltid. Det øker presset på familier som har enda en ting de ikke klarer å henge med på økonomisk. Barna blir enda mer utenfor.

85 000 barn gruer seg til jul (tall fra Redd Barna), felles for disse er fattigdom. Noe å tenke på når du vurderer å kjøpe bare en gave til?

************

Andre innlegg med relevant tema: Kontantstøtteranet,  Julemaset er igang igjen,

Ny tid: Barnas knuste drøm

Oppfølginginnlegg: De fattige kan takke seg selv, eller?