Husmor – en valgt rolle?

Husmora er blitt moderne igjen, iallfall i media.

Drømmen om en  tilværelse som  hjemmeværende  forblir med drømmen hos veldig mange. Drømmene virker forlokkende på avstand, men om drømmen står på terskelen til å realiseres, kan den miste sin forførende effekt. Som bare drøm fungerer den best.

Hvorfor lever drømmen om husmorrollen? Handler det om jenter som ikke trives i jobbene sine? Eller handler det om å kompensere for noe en selv har savnet i sin barndom?

Hilde Danielsen er forsker ved Rokkansenteret og er redaktør av Tidsskrift for kjønnsforskning, hun er intervjuet i dagens Aftenposten. Dagens moderne husmødre finnes i alle utgaver, sier hun. Dagens moderne husmødre velger ut de oppgavene i huset hun liker, hun gjør bare det hun vil. Resten kan delegerers til hushjelpen eller mannen. De færreste er hjemme på heltid, med mindre de er i foreldrepermisjon eller har en sykdom som gjør at de likevel ikke kan jobbe. Likestilling er viktig, men “likestilling” forstås som retten til å gjøre det en vil og at det en selv ikke vil utføre skal mannen gjøre. Likestilling er retten til å velge uten å bli dømt for valget en tar.

Likestillingsdebatten er ofte kvinnefiendtlig, sier mammadamen.  Hun er forbanna fordi hun opplever at

“Meninger og holdninger som ytres oppleves så vanvittig fordomsfulle og stigmatiserende mot eget kjønn.”

 

Lill May Vestly skriver:

“Den perfekte mor er en illusjon og en myte. Hun har aldri eksistert, er like usannsynlig som et perfekt menneske og finnes kun i media og i våre drømmer. Likevel prøver mange av dagens unge mødre av alle krefter å være henne.”

Jeg tror det er naturlig å strebe etter et ideal, en forestilling om hvordan ting skal være. Å være fornøyd med seg selv og den plassen en har tatt (fått?) her i livet, tror jeg svært få mennesker er mer en korte øyeblikk. Problemet oppstår når vi glemmer oss selv og hva som er våre indre verdier i streben etter det som synes som en opphøyd form for lykke bestående av cup-cakes, cake-balls og hjem fulle av interiørsaker inspirert av blogger og siste trendskrik. Uten at dette er verdier forankret i oss selv.

Hvilke verdier er våre egne, forsøkt sett uten ytre påvirkning? Det er vanskelig å svare på. Vi er i konstant samhandling med samfunnet rundt oss, å isolere verdiene er som å trekke en løs tråd ut av et garnnøste, ikke mulig?

Å ha noe å strebe mot er bra, å ville bli bedre og utvikle seg er det også, jeg tror vi trenger å være i utvikling. Så lenge vi ikke glemmer hvorfor vi gjør det. Og ikke glemmer at vi allerede har mye som er bra, akkurat slik som det er.

God helg!