Utvalgte mødre og andre mødre på nett

Mor er alles forbilde, både for den som vokste opp med og den som vokste opp uten en mor.

Det er gjennom barneårene vår verdensoppfatning og våre dypeste holdningene blir til. Slik vi er vokst opp vil for alltid bli en del av det dypere selvet; både det vi ønsker å ta med oss og det vil helst skulle vært foruten. Etterhvert som vi vokser til søker vi forbilder i andre enn dem vi voker opp sammen med, vi finner noen som kan dekke eller kompensere for det vi ikke fikk hjemme.

Denne søken etter forbilder var mye mer begrenset før internett; vi måtte nøye oss med ukeblader, hverandre og tv. Nå finner vi forbilder ved å skrive inn riktig søkerord på google. Flott, ikke sant?

Gunn Taagerud er jordmor og sier at hun gjennom 20 års fartstid aldri har opplevd så mange usikre gravide som nå. Hun sier i artikkelen  Nettvett for gravide at mange svangre kvinner blir bekymret etter å ha googlet seg fram til svar istedenfor å snakke med fagfolk. Folk stoler på andres erfaringer framfor å søke i forskningsbasert litteratur eller søke helsepersonell som kilde. Er vi mer skeptiske til leger og jordmødre enn ukjente vi møter på nett?

Ved å delta på forum og ved å lese blogger om bestemte tema, f.eks om foreldrerollen, formes vårt inntrykk av hva morsrollen innebærer. Hvordan vi skal være som mor i dag er vesensforskjellig fra hvordan morsrollen ble utformet for 20-30 år siden (da vi som er foreldre i dag ble oppdratt). Det er likevel bare de ytre tingene som er ulike. Barn trenger fremdeles de samme tingene: Nærhet, mental tilstedeværelse, “riktige” klær (her tenker jeg ikke på merkeklær), grensesetting, kjærlighet og trygge og varme hus.

Selv om barn trenger det samme som barn alltid har trengt, opplever jeg at det er en forskyvning av hvordan disse behovene skal tilfredsstilles. Riktige klær blir til merkeklær, mental tilstedeværelse blir til å leke med ungene hele tiden, grensesetting – den hopper vi over, for det er virkelig ikke helt  nødvendig å drikke kaff’n varm, er det vel?

Samtidig som kravene og forventningene til seg selv synliggjøres gjennom blogg som vindu økes forventningene til hva blivende mødre tror er nødvendig. Det handler ikke nødvendigvis om de grunnleggende behovene til babyen, men om mors behov for å være blant de “gode” mødrene, de som ikke utsetter ungene for unødig skrik og gråt.

På forumet Din baby diskuteres det jevnlig hva som er høy- og lavstatus, det kan være alt fra navn, til mat, til fritidsaktiviteter og klær. Slike diskusjoner er uttrykk for det samme: Hvordan kan jeg være en riktig mamma i andre mødres øyne?

Det handler også om usikkerhet, for alle disse som ikke skriver et ord om det som er vanskelig og utfordrende de gir samtidig et bilde av foreldreskapet som enkelt og sjarmerende. Når vi aldri hører et ord om det tyngste av det tyngste, blir dette til et slags tabu: Det er bare lov å snakke om det som er bra. Hvor blir det av det andre? Eller er andre virkelig så lykkelige som de framstår som? Er dette i virkeligheten et selvforsvar, for ikke å bli dømt for å være en dårlig mor (alle mødres skrekk)?

Bloggkollektivet Maddam har skrevet flere kronikker om mammabloggere denne sommeren. Kronikkene er godt fulgt opp i diverse blogger. En oversikt over disse finner du her: Mammablogging er ikke bra.

I motsetning til Maddam mener ikke jeg at den enkelte blogger har et ansvar utover det som foregår på sin egen blogg og det hun publiserer forøvrig på nett. Det jeg derimot mener er at de som skriver om flere sider av livet kan trenge å bli løftet fram. Jeg mener at magasiner og ukeblader har et stort ansvar her, for det er gjennom tradisjonelle medier forbildene blir fremhevet og der de når ut til flest. Man skal ha blogget lenge og ha godt grep om sosiale medier for å nå fram som enkeltstående blogger. Det er en sannhet at man trenger andre for å komme opp og fram og at de som allerede er løftet fram av tradisjonelle medier ikke alltid utgjør et bredt spekter av hva f.eks morsrollen innebærer.

På egenhånd kan man ikke endre hele bloggsfæren, men vi kan gjøre vårt ved å fremheve dem vi mener er gode forbilder, dem som viser en litt annen side ved foreldreutfordringer enn det det er rom for i private, offentlig tilgjengelige blogger.

Jeg mener at en ikke kan kritisere bloggere for å ha et ensidig tema på bloggen, men en kan forsøke å se det faktum i et større samfunnsperspektiv, noe jeg synes Jorunn Stokke Aamodt ala Frøken Makeløs klarer ganske bra i debattinnlegget Hvorfor blir de provosert?. Det handler altså ikke om den enkelte blogger, men om totalen, om helheten. Og slike refleksjoner og kritikk må heves høyere opp enn det jeg oppfatter at Maddam gjør. Metaperspektivet blir borte i Maddam sin kritikk, noe som gjør at den enkelte såkalte mammablogger opplever kritikken som personlig, mer eller mindre. Det kommer vi ingen vei med. Ikke er det interessant for andre enn de internt involverte heller.

Vi søker de forbildene vi trenger, er det derfor blogger av en viss type blir mer populære enn andre?

***

Maddam sine kronikker: Oss damer imellom, En kvinnerolle i skrustikka? 

Om mammablogging: Bloggere uten glasur 

Se forøvrig lenkesamling i Mammablogging er ikke bra (lenke høyere oppe i teksten)

Til slutt: I lenken om nettvett ligger det mange gode lenker til nettsteder med råd til gravide og mødre som ammer

***

Hvis du synes dette innlegget er interessant kan det være at du liker flere innlegg jeg har skrevet, eller at du kjenner noen som også har lyst til å lese dette. Derfor må du gjerne dele dette innlegget med nettverket ditt. Følg gjerne bloggen min på Facebook, der vil det av og til publiseres innlegg og lenker som ikke blogges. Velkommen!

Følger du trebarns-trenden eller er du fornøyd med det du har?

Det er stadig flere av oss som får barn nummer tre og fire, noen vil si at vi følger trenden, mens andre hardnakket hevder at de er upåvirket av trender. Det tilrettelegges stadig bedre og bedre for å kunne får flere barn enn det som tidligere var vanlig. Samlet fruktbarhetstall (SFT), som vil si hvor mange barn en kvinne vil føde under gitte fruktbarhetsforhold (definisjon på Store Norske Leksikon), er per 2009 1,98 barn per kvinne og er forventet å være 1,95 i 2012. Selvsagt kan ingen vite med sikkerhet hvor fruktbare vi er i framtiden, men Statistisk Sentralbyrå har denne antakelsen.

Det er interessant å vite at Norge igjen er på fruktbarhetsnivå som i 1975 og er blant de høyeste i Europa i dag. Norge er et bra land å leve i og vi har store sikkerhetsnett rundt oss. Det er mest vanlig å gå ut i jobb etter endt foreldrepermisjon i motsetning til andre land der mange kvinner ikke har samme mulighet. Jeg tror en del norske nordmenn er blinde for hvor gode støtteordninger vi har, hvor heldige vi er som har valg. Realistiske valg. Samtidig er vi også bortskjemte på mange måter og utakknemlige på den måten at vi er kravstore og sutrete når ikke alt går vår vei. Selvsagt er det en del ting som ikke fungerer tilfredsstillende, men med litt større ydmykhet tror jeg vi også ville blitt mer fornøyde og sett verdien i det vi har.

Det kan være lurt å sammenlikne med dem som er i en værre situasjon for på nytt å bli klar over hvor godt vi har det når alt kommer til alt. Vi har godt av å se på dem som sliter med å skaffe seg mat nok hver dag for å innse at fiskepinner ikke er verdens undergang fordi det ikke bare er rent fiskekjøtt i dem. Ungene får mat og de blir mette. DET bør vi være takknemlige for og ikke hele tiden strebe etter mer og bedre.

Jeg tror at altfor mange bruker opp de gode dagene på let etter alt som ikke fungerer, på let etter noe som er enda bedre, enda mere. Er du fornøyd med to barn, hvorfor tenke at du kanskje burde få et til?

Bruk tiden sammen med barna dine, se dem for hvem de er og hva de er. Tenk på hvor inspirasjonen, eller behovet, for et barn til kommer fra. Er det et inderlig ønske eller er det ytre påvirkninger? Blir du lykkeligere med et barn til eller er det beste å synke sammen og se at dem du har er “nok” for akkurat deg?

**********

Dette er et republisert innlegg hentet fra min første blogg, som nå er nedlagt. Innlegget ble skrevet 14.7.2010

Diverse innlegg om foreldrepermisjon, likestilling og amming finner du i kategorien “Likestilling og foreldrepermisjon”

Husmor – en valgt rolle?

Husmora er blitt moderne igjen, iallfall i media.

Drømmen om en  tilværelse som  hjemmeværende  forblir med drømmen hos veldig mange. Drømmene virker forlokkende på avstand, men om drømmen står på terskelen til å realiseres, kan den miste sin forførende effekt. Som bare drøm fungerer den best.

Hvorfor lever drømmen om husmorrollen? Handler det om jenter som ikke trives i jobbene sine? Eller handler det om å kompensere for noe en selv har savnet i sin barndom?

Hilde Danielsen er forsker ved Rokkansenteret og er redaktør av Tidsskrift for kjønnsforskning, hun er intervjuet i dagens Aftenposten. Dagens moderne husmødre finnes i alle utgaver, sier hun. Dagens moderne husmødre velger ut de oppgavene i huset hun liker, hun gjør bare det hun vil. Resten kan delegerers til hushjelpen eller mannen. De færreste er hjemme på heltid, med mindre de er i foreldrepermisjon eller har en sykdom som gjør at de likevel ikke kan jobbe. Likestilling er viktig, men “likestilling” forstås som retten til å gjøre det en vil og at det en selv ikke vil utføre skal mannen gjøre. Likestilling er retten til å velge uten å bli dømt for valget en tar.

Likestillingsdebatten er ofte kvinnefiendtlig, sier mammadamen.  Hun er forbanna fordi hun opplever at

“Meninger og holdninger som ytres oppleves så vanvittig fordomsfulle og stigmatiserende mot eget kjønn.”

 

Lill May Vestly skriver:

“Den perfekte mor er en illusjon og en myte. Hun har aldri eksistert, er like usannsynlig som et perfekt menneske og finnes kun i media og i våre drømmer. Likevel prøver mange av dagens unge mødre av alle krefter å være henne.”

Jeg tror det er naturlig å strebe etter et ideal, en forestilling om hvordan ting skal være. Å være fornøyd med seg selv og den plassen en har tatt (fått?) her i livet, tror jeg svært få mennesker er mer en korte øyeblikk. Problemet oppstår når vi glemmer oss selv og hva som er våre indre verdier i streben etter det som synes som en opphøyd form for lykke bestående av cup-cakes, cake-balls og hjem fulle av interiørsaker inspirert av blogger og siste trendskrik. Uten at dette er verdier forankret i oss selv.

Hvilke verdier er våre egne, forsøkt sett uten ytre påvirkning? Det er vanskelig å svare på. Vi er i konstant samhandling med samfunnet rundt oss, å isolere verdiene er som å trekke en løs tråd ut av et garnnøste, ikke mulig?

Å ha noe å strebe mot er bra, å ville bli bedre og utvikle seg er det også, jeg tror vi trenger å være i utvikling. Så lenge vi ikke glemmer hvorfor vi gjør det. Og ikke glemmer at vi allerede har mye som er bra, akkurat slik som det er.

God helg!