Kontantstøttedrama

Kontantstøttediskusjonene fyller igjen medias forsider og overskrifter. 

Kontantstøtten blir avviklet for to-åringer fra neste år, mens den blir økt for barn mellom 13 og 18 måneder fra 3303 kroner til 5000 kroner. Spørsmålet er om denne økningen bidrar til at flere velger å være hjemme med barnet sitt utover foreldrepermisjonstiden eller om flere opplever å ikke har noe valg. For en som jobber deltidsstilling, kan spørsmålet være reelt, en virkelig problemstilling.

Kvinner har gjerne lavere lønn enn menn og sett i dette perspektivet er det sannsynlig at flere kvinner vil settes i et dilemma der økonomien til slutt gjør at ønsket om å jobb blir lagt til sides, fordi det heller lønner seg å være hjemme med barnet.

Man kan spørre seg om kvinner i deltidsstillinger og/eller med så lav inntekt at kontantstøtte på 5000,- gjør at arbeid ikke lønner seg, er blant dem som allerede jobber lite for å kunne bruke tid sammen med barna. Kan det være slik at disse kvinnene har tatt et bevisst valg om å arbeide lite i småbarnsfasen og at dette muliggjøres ved kontantstøtten? Eller ville disse kvinnenes tid utenfor ordinært arbeidsliv uansett strukket seg over lang tid?

Jeg lurer på hvor mange som er i den situasjonen at det lønner seg å være hjemme grunnet kontantstøtte, heller enn å arbeide utenfor hjemmet.

Lysbakken sier at kontantstøtten har holdt kvinner utenfor arbeidslivet og han trekker særlig fram innvandrerkvinner og deres barn. Jeg synes det er unyansert, for hvem er disse innvandrerkvinnene? Det en en stor og ikke-ensartet gruppe han pakker sammen som om det eneste de har til felles er et problem for den norske samfunnet. Innvandrerkvinner er ikke bare mottakere av offentlige ytelser, de er mye mer enn det.

Jeg tror ikke flere innvandrerkvinner kommer ut i jobb dersom kontantstøtten først blir økt med nesten 2000 for en periode for så å bortfalle helt. Jeg synes det er feil å bruke innvandrere som argument for kontantstøtten. Det er mange andre virkemidler som kan tas i bruk for å gjøre noe med alle dem som står utenfor ordinert arbeidsliv og som ikke føler seg som en del av samfunnet vårt, både for generasjonsnordmannen og nyere nordmenn.

Jeg skjønner ikke Lysbakkens argumentasjon: På den ene siden sier han at kontantstøtten er til hinder for integrering og for kvinners deltakelse i arbeidslivet. På den andre siden vil han øke kontantstøtten betydelig. Hvordan økt kontantstøtte skal få flere i arbeid, skjønner ikke jeg.

Selv om det nylig er publisert resultater av mor-barn-undersøkelser  som viser at tidlig barnehagestart ikke er skadelig, kan jeg heller ikke skjønne at det er skadelig å starte i barnehagen når barnet er i to-årsalderen. Dette er et område som helt klart trenger forskning. Resultater av en undersøkelse er ikke nok og langt fra en vektig argument for noe som helst.

*****

Mammadamen har også skrevet om endringer av kontantstøtteordningen.

Mine tidligere innlegg om temaet:  Kontantstøtteranet, Krf hyller den hjemmeværende kvinnen med barn

Kontantstøtteran uten integreringseffekt?

Inkluderingsutvalget vil fjerne kontantstøtten fordi de mener den er med på å holde minoritetsbarn unna barnehagen. Jeg er uenig.

Bruk av barnehage kan bidra til at innvandrerbarn blant annet lettere lærer seg norsk før skolestart, minsker risikoen for å droppe ut av skolen, reduserer risikoen for arbeidsledighet og øker sannsynligheten for å ta høyere utdannelse. (kilde: Dyrt å fjerne kontantstøtten Nrk 14.6.2011) Det er altså mange fordeler med at barn starter tidlig i barnehagen. Spørsmålet er likevel om fjerning av kontantstøtten vil føre flere ut i jobb. Er sammenhengen absolutt?

Innvandrerfamilier har gjennomgående lavere inntekt enn resten av befolkningen. I perioden 2006-2008 bodde 37 % av barn og unge under 18 år i familier med vedvarende lav inntekt, for resten av befolkningen er tallet 7,6 %. Det er altså en betydelig forskjell i inntekt og dermed muligheter til å delta i aktiviteter for disse familiene. Fattigdom har aldri vært en fordel for inkludering. Vil ikke arbeidslivet kunne bidra mer til integrering enn fjerning av kontantstøtten? Inntekt for innsats og ikke belønning for ingenting: Hva motiverer mest?

8 % av ikke-vestlige parfamilier har fem eller flere barn, mens i lavinntektsfamilier er det 18 %, sagt på en annen måte har familier med mange barn dårligere økonomi. Det er sannsynlig at familier som har mer enn fire barn sjelden benytter seg av tilbud om barnehage fordi barnehage er dyrt for en familie med dårlig økonomi. Dersom mor ikke har en jobb å gå til, eller tilsvarende inntektsgivende aktivitet, er det lite sannsynlig at familien vil benytte seg av barnehageplass. Hvorfor sende barnet i barnehage og få økte utgifter dersom økonomien er dårlig og mor likevel er hjemme? Det økonomiske valget står mellom å betale 2330,- eller få 3300 kroner hver måned (per barn), evetuelt å bare betale barnehageplass dersom kontantstøtten blir fjernet. For at mor skal komme seg ut i jobb, må hun ha en jobb å gå til. Barnehageplass gir ikke jobb.

Fjerning av kontantstøtte har lite for seg. Jeg tror det heller vil føre til en vanskeligere livssituasjon for disse familiene, det vil gjøre at dem er enda fattigere. Barnehage er reelt sett ikke være noe valg, fordi barnerike familier trenger høy inntekt for å kunne betale for flere barnehageplasser. Det vil antakelig innebære at begge foreldrene må jobbe. For at begge skal komme ut i jobb er det er forutsetning at det er en jobb å gå til, at begge mestrer norsk og at noen vil ansette dem. Det er ikke viljen som gir jobb, men en arbeidsgiver.

Diskriminering i arbeidslivet har vært et tema i media mange ganger, det har kommet fram at mange ikke engang blir innkalt til intervju fordi de har et navn som vekker frykt hos arbeidsgiver, et navn som ikke lyder norsk. Innvandrere, særlig dem med kort botid i Norge, har mange hindringer før de kommer ut i jobb. Det er dette som burde være fokus til regjeringen, ikke kontantstøtten. Det er for billig, for enkelt.

(kilde: NOU 2011: 14 Bedre integrering – Mål, strategier, tiltak)