Ynkelige menn tar seg til rette i kvinnens kjønn

Menn og kvinner er ikke likestilte når det kommer til seksualitet.

Jeg er lei av fremstillingen av kvinners seksualitet som en vare, som noe menn er heldige hvis de får en del av. Jeg er lei av synet på menn som potensielle overgripere. Under normale omstendigheter tror jeg ikke alle menn er i stand til å voldta. De fleste menn har lært at de er like verdifulle som kvinner, de har lært å snakke seg inn og ut av relasjoner og situasjoner. De kan uttrykke frustrasjon og sinne overfor kvinner på andre måter enn ved å voldta dem.

Debatter i det offentlige rom er delt mellom at kvinner må ta sine forhåndsregler for å minimere risikoen for å bli begått overgrep mot, som å kle seg i “riktige” klær, og at kvinner skal kunne gjøre hva som helst uten å risikere krenkelser. Den offentlige debatten fokuserer så mye på kvinnene at en skulle tro de kunne kontrollere menns seksuelle overgrep alene.

Slik er det ikke.

Jeg klarer ikke tro at menn som voldtar tar til seg råd og følger med på debatter som forteller dem at det de gjør er galt. Jeg tror ikke at slike råd endrer holdninger og handlinger. Jeg tror at menn som voldtar trenger behandling, men mest av alt tenker jeg at vi som samfunn har et stort ansvar for å forhindre at flere menn blir overgripere. Vi har et ansvar for at ingen blir utsatt for seksuelle overgrep, verken av kvinner eller menn.

Det er et faktum at både kvinner og menn kan begå seksuelle overgrep, det er også et faktum at begge kjønn kan bli utsatt for overgrep.

Jeg tror ikke strafferammen for voldtekt har prevantiv effekt på voldtektsmenn, men jeg tror at strengere straffer er en slags trøst for den utsatte.

I relasjonsvoldtekter, som i forhold, vil det ofte være slik at overgriperen allerede har brutt ned partneren så langt psykisk at vedkommende har gitt opp sin egen verdi. En slik person gjør lite motstand, for motstand gjør alt verre. En slik person anmelder ingen og overgriperen kan operere fritt. Politiet antyder at 90 % av voldtektene skjer innenfor rammene av et forhold. Finnes det ulike former for voldtekt? Javisst. Min inndeling er slik:

• Overfallsvoldtekt
• Relasjonsvoldtekt (f.eks mellom kjærester, ektefeller)
• Nachspiel-voldtekt
• Voldtekt av person av samme kjønn

Jeg tror det er hensiktsmessig å skille ut de ulike formene, fordi det kan være vanskelig å jobbe målrettet med tiltak dersom alle former for overgrep legges i samme kategori.

Selv om overfallsvoldtekter er få, sammenliknet med det totale antall, er det likevel viktig at dette får sin plass i media. Det er viktig fordi mange kvinner føler seg utrygge der de tidligere følte seg trygge. Det er viktig å gjøre relevante grep for at disse kvinnene skal få tilbake tryggheten og friheten. Samtidig må vi huske på at overfallsvoldtektene utgjør en veldig liten del av det totale antall voldtatte.

Hele 7 av 10 blir voldtatt i eget hjem. Hvem snakker om disse?

Alkohol trekkes ofte fram i forbindelse med voldtektsrisiko. Det er verd å merke seg at alkohol spiller en rolle for både utsatt og overgriper. Hvorfor er det da større fokus på kvinners alkoholkonsum enn på menns? Hvorfor advares menn i mindre grad enn kvinner mot å drikke for mye alkohol? Menn som drikker er mer utsatt for vold enn menn som ikke drikker og 57 % var ruspåvirket da de begikk overgrepet.

Undersøkelserviser at menn som begår overgrep mot unge gutter i snitt forgriper seg på flere gutter enn heterofile som forgriper seg på jenter. Det viser seg også at menn som forgriper seg på gutter oftere selv har vært utsatt for overgrep.

Vil det bli færre overgrep dersom vi gjør det lettere å være homofil? Har menn som voldtar dette til felles?

• Overgriperen har selv vært utsatt for overgrep/er traumatisert
• Overgriperen har lagret aggresjon og et negativt kvinnesyn
• Overgriperen har liten selvrespekt
• Overgriperen ser seg selv som mer mandig dersom han tar kontrollen og nedlegger kvinnen
• Overgriperen føler han har kontroll og makt når han utfører overgrepene

Hva kan vi som samfunn og som foreldre gjøre for at færre skal oppleve overgrep?

Som foreldre er vi forbilder på godt og vondt hele tiden. Vi har derfor et særegent ansvar for å gi videre gode holdninger. Det gjør vi ved å ikke la alkohol bli en vesentlig del av helgens innhold, ved hvordan vi omtaler andre mennesker, ved å ikke sensurere temaer (selv om det er veldig flaut å snakke om), ved å dyrke sunne interesser og bry oss om hva ungene driver med (f.eks ved å snakke om nettbruk slik at ungen ikke ser kjønnsfiendtlige filmer på nett), ved å vise respekt for hverandre og snakke om likeverd. Vi må være klare og tydelige på hvor grensene våre går og respektere barnas. Ved å ha et åpent hjem og åpen kommunikasjon. Ved å snakke om sex når barna er modne for det. Vi kan bidra til å skape et mer åpent samfunn.

Psykologi kan innføres som fag i skolen, vi kan gjøre helsesøster og barnevernspedagog til et bedre tilbud allerede fra barneskolen.  Vi kan lære ungene våre å uttrykke seg konstruktivt verbalt og gi de muligheter til å utfolde seg fysisk for å få utløp for energi og sinne.

Dessuten er det særdeles viktig at fedre er deltakende i livene til barna sine. Barn trenger gode, mannlige forbilder. Jeg tror det er svært uheldig dersom bildet barn har av menn er negativt ladet gjennom media. Vi trenger derfor flere mannlige førskolelærere og lærere i barneskolen slik at forbildene er mennesker barna forholder seg til daglig.

For å bidra til større likeverdighet må vi behandle andre som likeverdige med oss selv. Den som føler seg likeverdig, har kanskje ikke behov for å undertrykke andre?

**************

Andre kilder: Politiet,

Annen bloggpost av meg: Bak enhver kvinne rusler en potensiell voldtektsforbryter

Andre relevante blogger: Alle er jo mot voldtekt, Råd for å forhindre voldtekt,

Rull inn puppen, Lysbakken!

Slutt å amme i likestillingens navn, jenter!

Nå har Lysbakken dratt det altfor langt, på tide med ferie? I dagens Dagbladet uttaler han “Selv om vi skal ha tydelige råd om at amming er bra, må det også være tydelig at i et land der hygienen er god og vannet er rent, kan rådene veies opp mot andre viktige hensyn. Som likestilling” mm. Javel, så i likestillingens navn skal man tilpasse ammingen?

“I Norge er ikke alternativet til amming så ille at det ikke bør være mulig” fortsetter Lysbakken. Altså vil han at vi skal korte ned på ammingen for å passe bedre inn i hans bilde av sammensetningen av norsk arbeidsliv. Om man skal kalle utspillene til Lysbakken som likestilling, noe jeg er helt uenig i at det er, så ja: Likestillingen har gått for langt!

Lysbakken har sett seg blind på pupp og damer, og glemt viktigere områder. Jeg tviler sterkt på at majoriteten velger å være lenge hjemme bare av ammehensyn. Dette er neppe et reelt problem. Det som derimot er et stort problem er diskrimineringen i arbeidslivet på bakgrunn av funksjonshemming, innvandrerbakgrunn eller feil navn. Det som er et problem er ikke dominerende damer med utrullet pupp, men menn som ikke anser det som viktig nok å yte praktisk omsorg for ungene og som derfor ikke å planlegge økonomien slik at de kan ta en lengre pappapermisjon. Hvorfor gir Lysbakken kvinner ansvar for menns manglende vilje til å jobbe for å ta ut stor del av foreldrepermisjonen?

Barnets beste må ligge til grunn for fordelingen av foreldrepermisjonen, jeg kan ikke se at redusert ammetid er til barnets beste. Å ta utgangspunkt i myndighetens faglige anbefalinger vedrørende amming før en fordeler foreldrepermisjonen synes jeg er fornuftig. Barnet må kommer først, ikke myndighetens (bare Lysbakken?) behov for styring av hvem som jobber når tid. Likevel, etter barnet har sluttet å få hovednæringen fra mors pupp, er det på tide å tenke overgang til mindre puppetilknytning. Da kan faren komme mer på bane når det gjelder matingen.

Det jeg er enig med Lysbakken i er at ammepresset kan være for stort, men jeg er ikke enig i at løsningen på dette er å gjøre ammingen mindre viktig. Tvert imot må man heller jobbe for at det ikke skal oppleves som et press. Det er mange måter å gjøre det på.

Likestilling mellom kjønn er viktig, men dersom det overstiger barnets behov, er vi på gale veier. En viderføring av den tankegangen ville vært å åpne for adopsjon. Det ville løst problemet med amming og at kvinner av det argumentet tar en større del av permisjonen enn mannen. Det ville også hjulpet på et globalt problem: Nemlig at det er for mange mennesker i verden og altfor mange som lider.

Dersom vi fødte færre barn og adopterte flere, ville problemet med amming forsvunnet sammen med alle biologiske argumenter for permisjonfordeling. Men så er det bare det at behovet for egenlagde barn er sterkt og adopsjonsprosessen lang og dyr.

Den offentlig styrte fordelingen av foreldrepermisjonen har nådd metningspunktet. Det som gjenstår er holdningsarbeid, bedret økonomisk kompensasjon og bearbeiding av arbeidsgiveres holdninger og intern politikk.

Vi lever tross alle intensjoner og idealer i en økonomisk virkelighet.

*******

Les også:

Kontantstøttedrama

 

Ninjabarnet

En lav og intens summelyd kan høres fra et hjørne av stuen jeg ikke ser, den kommer nærmere etterfulgt av lange urolige lemmer og intenst blikk, øker i styrke og fyller straks hele rommet.

Et virrvar av menneskelige deler blandet med en nærmest elektrisk, vibrerende aura av fantasi, kreativitet og innlevelse roterer villere og villere. Armer og bein om hverandre, filtrert sammen for så å peke i motsatt retning nesten lenge nok til å bli registrert, skal si det går unna!

Blikket hans er så intenst at det kunne drepe en flue. Bevegelsene presise i fantasiens kamp. Han er helten, fienden er synlig bare for hans øyne. Summingen øker, truer med å bryte løs og fylle hele stuen idet ninjamamma sier: “Nå er det mat”.

Stemningen er brutt, summingen avtar, armer og ben forlater ninjabarnet og finner sin vante posisjon i menneskebarnet. Bare noen få rykninger er igjen, som rester fra en verden satt på vent, mens kjøttkakene fortæres og omdannes til mer energi. En ninjapause.