Jippi, jeg slapp rosa-helvete!

Da jeg vokste opp, for uendelig mange år siden, kunne jeg velge hvilke farger jeg ville ha på klærne mine og det helt uten at noen tvilte på hvilket kjønn jeg tilhørte. I dag fargekodes alle småbarn.

Da jeg vokste opp var valgene begrenset av foreldres prinsipper og økonomiske rammer, i dag er de i tillegg begrenset av kjønnsspesifikke farger – til og med når det kommer til klær og utstyr. Jeg måtte ikke kle meg i rosa og lilla fordi jeg var jente, det var klær til jenter i andre farger, men det er som sagt lenge siden – veldig lenge.

Sett i et økonomisk bedriftsperspektiv er fargekoding genialt! Er du skikkelig jente bruker du rosa eller lilla, eventuelt en eller annen hvitvariant. Ekte jenter utfordrer ikke rammene for kjønn og bruker dermed ikke farger som ikke tilhører dem – forteller butikker oss.

Hvorfor er det slik at jenter skal være pene? Hvorfor må jenter være pene først og så kan de (vi) prestere etterpå? Det er så mye styr om frisyren må fikses før det morsomme kan gjøres, dersom ansiktet må være polert og det rette antrekket må sitte før vi kan bevege oss ut av døren. Jeg skal ikke si at jeg er glad for å ha sønner for å slippe å forholde meg til skjønnhetsidealet, for det rammer begge kjønn. Og vi forholder oss til hverandre og hverandres verdier. Likevel er det forskjeller: Mens gutter ennå kan si seg fornøyd med å ha prestert uten å ha konsultert speilet først, er det ytre et hardere og hardere krav mange jenter strever for å innfri. Uten å ha belegg for det tipper jeg at overfokus på publisering av bilder av ungene på nett kan bidra til bevissthet om eget utseendet – en må hele tiden forholde seg til hvordan en fremstår og blir oppfattet fra utsiden. Og noen unger må selv ta stilling til om foreldrene kan legge ut bilder. Klart det gir økt bevissthet til ens eget ytre, når barnet burde vært skånet for slike problemstillinger og vært trygg i en uskyldig verden.

Vi har ikke uendelig av tid, derfor er det viktig hvordan vi bruker tiden. Hvor mye tid vil vi at ungene skal bruke på speilaktiviteter? Hvor stort fokus vil vi at de skal gi sitt eget ytre? Å studere seg selv er naturlig, men vi som foreldre trenger ikke å hjelpe til med å fokusere på det. Vi kan for eksempel la være å kjøpe babyparfyme (sykt at det finnes!), kosmetikk til ungene, bestemme oss for hvilke alder det er greit at ungene begynner å bruke sminke, vise glede over å bruke kroppen (vektlegge opplevelsen) og ikke bare bruke fargekodede klær på ungene (det finnes klesprodusenter som unngår fargekoding). Ved å si nei kan vi komme lenger enn ved å si ja.

Det er selvsagt ikke fargen i seg selv som utgjør noe problem, men koblingen med egenskaper, kjønn og fokus. Dersom ei jente føler at det viktigste er å ta seg godt ut framfor å gjøre noe, og hun er redd for å ikke være fin nok, så er allerede hennes fokus på de ytre tingene. Det er ikke bare bare å bryte ut av dersom jentene hun kjenner og kvinnelige voksne bruker mye tid på å ta seg godt ut og passe på kroppens utseende framfor funksjon. Eller dersom mor stadig tilpasser maten hun spiser speilets språk (som i virkeligheten gjenspeiler hennes selvbilde) og kommenterer kroppens utseendet.

Stereotypiene dyrkes og vi er mer og mer kjønn og i mindre grad individer. Hvorfor er vi ikke mennesker, først og fremst, og ikke representanter for og fanger av kjønn? Å finne seg selv i rosamylderet med snevre rammer for hvordan jenter og kvinner skal være gjør særlig tenåringsperioden tøffere enn dagens foreldregenerasjon var. I dag fortelles barn og unge hele tiden og i alle kanaler hvordan de skal være. Det gjør jobben vi har som foreldre utfordrende. Vi har mange konkurrenter og det kommer til et tidspunkt i barnets alder der foreldrenes meninger er mindre interessante.

Når det feminine (les: forsiktig, velstelt, velpleid, søt, yndig, velformet osv) blir koblet til farge vil det samtidig skape problemer for mange som ikke er komfortable i seg selv eller innenfor rammene kommersielle krefter setter inn. Hvem er jeg dersom jeg ikke føler meg hjemme i rosaverdenen, dersom jeg ikke klarer (eller ønsker) å tilpasse meg? Blir jeg gutt dersom jeg bråker og utfordrer og ikke vasker håret hver dag?

Inspirasjonskilde: Aftenposten Innsikt 3/2013: Delt barndom

Interessant artikkel om press på gutter: Gutter presses til sex

**

Tidligere engasjement i bloggen: Jeg vil ikke være sexy!, Kroppen din er ikke bra nok, Kjønnsløse barn

Førjulstiden – en feministisk prøvelse

Slutten av oktober er ikke langt unna november som omtrent er desember. Den svake starten av det årlige prosjekt ‘jul’ er igang og statuser på Facebook og blogger trapper opp til den o’ store høytid.

Tiden før jul er tiden der likestilling på detaljnivå blir synlig; hvem som vasker ned vegger og tak og skriver lister ingen følger? Er det egentlig dette likestilling handler om? Er ikke likestilling noe mer enn dette, noe større?

Tidsklemmen er klam for den som må klare alt alene – i tillegg til jobb. Mange kvinner sliter seg ut før jul fordi de insisterer på å gjøre alt selv, og alt som skal gjøres blir mer og mer. Kvinne er kvinne verst og kvinner er avhengige av andre kvinners valg og prioriteringer, som vi er av speilet for å finne fram til det siste tegnet på ungdom vi kan finne i vårt eget fjes: Kviser!

For hva er vi dersom vi ikke kan vise fram vår sist strikkede genser eller siste dings vi har skaffet oss på ebay eller en kåpe fra ny-sensurerte Hennes & Maurits? Hva er vi dersom vi bare har oss selv og ikke skal sammenligne oss – i det hele tatt? Hvordan kan vi da vite at vi er gode nok, det vil si bedre enn alle dem vi sammenligner oss med? Kanskje vi forsvinner litt dersom vi bare skal være oss selv?

Frøken Makeløs forteller meg i innlegget Hvorfor sammenligner kvinner seg med andre kvinner? at det er slik: Kvinner sammenligner seg og ofte kommer vi dårlig ut og kompenserer for det i evig tid. Vi kan ikke tro på at vi er nok som vi er. Alternativt bruker vi sammenligningen som grunnlag for å løfte oss selv: Vi er ikke som de andre slubbeduskene!

I førjulstiden, som varer et par måneder, kommer arbeidsfordelingen vår til syne: Hva gjør kvinnen og hva gjør mannen?

Det er mulig at “fordelingen” av huslige oppgaver ble grunnlagt i samme slengen som fordelingen av den første foreldrepermisjonen, men det er også en viss sannsynlighet for at kvinner uansett tar på seg disse førjulsoppgavene fordi bare kvinner vet hvordan alt skal gjøres – også første året tradisjoner skal forenes og etableres!

Kvinner tar på seg så mange må-oppgaver at de nesten ikke ser klart lenger og langt mindre ser seg selv i et større perspektiv. Hvorfor er alle disse selvpålagte oppgavene er nødvendige? Det spør ingen seg om. Det er jammen meg ikke rart kvinner blir utbrent.

Hvordan ser førjulstiden ut for menn? Kjøpe juletre og få må-gaver? Jobbe overtid og rave rundt på julebord annen hver helg? Jeg vet ikke, men har mine anelser om at førjulstiden for menn er langt enklere fordi kvinnen tar regien og krever sjefsrollen, som hun vokter med slikkepott og silkebånd.

Kvinner: Slapp mer av og gi faen! Slå deg sammen med mannen og spør hva han synes er nødvendig og ønskelig å gjøre og få til. Et sted midt i mellom finnes kanskje det realistiske nivået, der begge er fornøyd?

**

Relaterte innlegg: Hva er egentlig feminisme? Likeverdighet mellom kjønn?, Selvutslettende husmorstolthet, Julemaset er igang, Fattig førjulstid

**

Følg gjerne bloggen på Facebook eller abonner på den ved hjelp av bloglovin. På Facebook legger jeg av og til ut lenker som ikke blir lagt ut på bloggen og du finner i blant diskusjoner der som ikke ligger her. Og dersom du liker dette innlegget, kan det være at flere gjør det, så del det gjerne!

Din selvtillit – mitt ansvar?

Mange debatter på blogger og nettaviser handler om hva kvinner gjør og om deres prioriteringer. I kommentarfeltene dukker ofte holdningen opp: Kvinner som mestrer noe jeg selv ikke kan, gir meg dårlig samvittighet og derfor bør de slutte med det! Ikke skill deg ut, vær ordinær!

Jeg har vondt for å godta dette.

I mitt forrige innlegg Kvinner med husmoridentitet og yrkesskrekk mente en at jeg ga kvinner dårlig samvittighet fordi jeg påpeker at vi har et ansvar for velferdsstatens framtid og at valg vi tar ikke bare handler om oss selv.  Den samme ansvarsfraskrivelsen ser jeg går igjen i matpakkedebattene og andre debatter som i kjernen handler om oppgaver kvinner utfører.

Jeg kan ikke forstå at jeg har makt til å fremme følelser i andre som det ikke allerede er et grunnlag for, eller som allerede ligger der skjult. Jeg tror ikke det er slik. Jeg tror det handler om at de kvinnene som gir andre kvinner ansvar for sine følelser ikke fullt og helt har tatt et reelt og gjennomtenkt valg. Jeg tror at ting gjerne blir slik, fordi at man ikke har satt seg ned sammen og snakket om verdier: familieverdier og personlige verdier, og valgt på grunnlag av det. Man lar seg for lett påvirke av hva andre mener og lar det bli en sannhet sannere enn ens egen.

Det er ikke bare om privatpersoner som føler(?) at sin dårlige samvittighet skyldes ukjente andres holdninger og refleksjoner, men også i politikken er det akseptert at kvinner ikke trenger å ta ansvar for seg selv. Anniken Huitfeldt sier i blogginnlegget Alenekampen

Høyres kvinnepolitiske leder, Julie Brodtkorp, var for en tid tilbake ute med et budskap om at kvinners høyere sykefravær skal løses ved at kvinner må bli flinkere til å si nei. Jeg tror ikke svaret er at kvinner skal stå foran speilet og øve på å si nei, kutte ut å følge barn på trening eller avlyse søndagsmiddagen hos besteforeldre. Når vi ser en så tydelig systematisk skjevhet i sykefravær må vi se på årsaker og løsninger, ikke gi den enkelte skylden for sin egen situasjon og sitt eget sykefravær.

Det er nytt for meg at det ikke går an å jobbe på flere arenaer samtidig. Det er i min verden stor forskjell på å fordele skyld og å se kontruktivt på seg selv og sin livssituasjon. Jeg mener det er destruktivt å frata kvinner makt i eget liv ved å si at kvinner ikke trenger å lære å si nei – uten å få dårlig samvittighet for det (altså ikke kunne stå helt for det). Det gjør kvinnen til en passiv mottaker av andres skyld og hva nå andre vil gi fra seg.

Selvsagt har vi mulighet til å gjøre noen grep i eget liv for at hverdagen skal bli lettere! Selvsagt vil endring av arbeidsfordelingen i hjemmet gjøre noe med totalbelastningen til det enkelte mennesket! Vi kan ikke sitte stille i sofaen og vente på at ting skal skje og klage når det ikke gjør det. Vi må selv gjøre noen grep slik at vi ikke føler at vi er på etterskudd hele tiden. Og kanskje må vi justere på standarden i huset og egne forventninger til oss selv. Som politiker er dette kanskje tabu?

Ærlig talt blir jeg dritlei av å lese at ansvaret på hjemmebane er knyttet til kvinnen og at mannen i slike sammenhenger knapt nok nevnes, som når Huitfeldt fortsetter:

Vårt svar er isteden å lage en politikk for familie- og arbeidsliv som gir rom for å være hele mennesker, med gode velferdstilbud og trygge rammer. Der kvinner ikke må velge bort jobb eller familie, men kan si ja takk til begge deler fordi vi har gode ordninger for foreldrepermisjoner, full barne- hagedekning og SFO-tilbud.

- altså: Slike tilbud har vi (bortsett fra at de kan forbedres, da..), men det forhindrer ikke at kanskje særlig kvinner har høye standarder å leve opp til og oftere enn menn jobber redusert. Den dårlige selvtillitten kommer innenfra. Den som er trygg og som har tatt sine valg er ikke så sårbar for andres meninger at de tas personlig. Hvorfor skal vi late som om vi ikke selv kan ta noen grep for å gjøre livet enklere?

Politikk og livsstil handler mye om det samme: Om enkeltmenneskers valg som betyr noe for helheten. Politiske tiltak kan tres over hodet på folk, men dersom en virkelig skal få gjort gode endringer er det nødvendig at folk ser dem som nødvendige og ønsker endringene, eller effekten av dem. For: Virkelige endringer krever både indre og ytre styrt motivasjon.

Så: Dersom du får dårlig samvittighet fordi jeg tar opp samfunnsaktuelle problemstillinger: Tenk på hvorfor og hva det stammer fra. Antakelig kan du gjøre ganske mye med det.

**

Liv-Inger skriver også om damer og dårlig selvtillitt i innlegget Glansede matpakker og økt forventningspress Om du sliter med kronisk stress eller utbrenthet kan denne nettsiden kanskje være til hjelp. Artikkel om kjønnsforskjeller og sykdomsårsak: Kvinner blir syke av familien – må lære å si nei

**

Tidligere relevante innlegg: Mammablogging er ikke bra, Selvutslettende husmorstolthet, Menn med kvinnelige problemstillinger

Hvis du synes dette innlegget er interessant kan det være at du liker flere innlegg jeg har skrevet, eller at du kjenner noen som også har lyst til å lese dette. Derfor må du gjerne dele dette innlegget med nettverket ditt. Følg gjerne bloggen min på  Facebook, der vil det av og til publiseres innlegg og lenker som ikke blogges. Velkommen!

Kvinner med husmoridentitet og yrkesskrekk

Selv kvinner kan ikke gjøre alt og rekke over alt. 

Kvinner trenger å legge fra seg husmoridentiteten og ta inn flere faktorer i identieten sin. Om “mor” fyller mesteparten av identiteten, og i det inkluderes en perfeksjonert utgave av arten, sier det seg selv at det blir mindre tid av døgnet igjen til å fokusere på seg selv  og jobben. Ingen jobber gjør seg selv og noen jobber krever mer enn andre.

Uten en mann; hvordan skal det da være mulig å jobbe fullt og mer enn fullt? Selv om mange kvinner ikke ønsker å jobbe fullt, men heller være mye sammen med barna, er det nødvendig for velferdssamfunnets framtid at mange kvinner bidrar til lønnsgivende arbeid. Det er også nødvendig for å gi mer likestilte lønnsforhold. Kvinner tjener i gjennomsnitt mindre enn menn.

Kvinner trenger kvinnelige forbilder, akkurat som menn trenger mannlige forbilder. Jeg opplever at mannsrollen omfatter flere områder enn kvinnerollen. Kvinnerollen er for det meste sentrert rundt barn og omsorg. Flere kvinner enn menn reduserer stillingen for at det skal gå rundt hjemme; flere kvinner enn menn gjør en innsats overfor eldre og syke i familien som trenger ekstra bistand. Det er større forventninger til kvinner om å få barn enn til menn.

Livet forandres når man får barn: Livet bør forandres når man får barn. Å leve som tidligere er å ikke ta barna på alvor, eller å gjøre foreldreplikten sin. Det er ikke dermed sagt at livet mister noe av kvaliteten sin, eller at hele livet skal, og må, bestå av bare barna. En er fremdeles seg selv etter at en blir forelder.

Mange kvinner trives med å pusle og stelle hjemme; mange kvinner oppdager når de får barn at alt livet tidligere bestod av mister noe av meningen. Å få barn blir noe større enn alt som har vært viktig tidligere, som om kvinnen blir hevet til en annen dimensjon når hun blir realisert som mor. Mange av disse kvinnene sliter med samvittighetskvaler fordi de ikke har mulighet til å være hjemme som de ønsker. Hvorfor er de ikke heller stolte fordi de bidrar med arbeidskraft og bedret BNP?

Norge trenger arbeidskraft og kvinnelige forbilder som deltar i et betalt yrkesliv. Ungene våre trenger kvinner som bryter med det forventede og fedre som er noe mer enn forsørgere. Unger trenger mannlige forbilder å se opp til og speile seg i; menn som er der på samme måte som mødrene er, eller tradisjonelt sett har vært.

For kvinner som ønsker seg barn er altså trikset å bli bevisst hva slags karriere hun ønsker seg: En karriere som hjemmearbeidende husmor mens barnas far vedlikeholder det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret, eller å være fulltidsforsørger selv?

Kvinner: Velg en mann som har holdninger som matcher dine, som gjør det mulig for deg å nå dine mål. Det kommer ikke av seg selv og brått kan du være den som er fanget av omsorgsfella. Vil du det?

**

Artikler: Derfor er de verdens mektigste kvinner, Menn støtter andre menn i politikken
Mine tidligere blogginnlegg: Selvutslettende husmorstolthet, Råd som gjør at forhold varer, Fedre sniker seg unna tid med barnet – dreper dyr istedet, Menn med kvinnelige problemstillinger

**

Hvis du synes dette innlegget er interessant kan det være at du liker flere innlegg jeg har skrevet, eller at du kjenner noen som også har lyst til å lese dette. Derfor må du gjerne dele dette innlegget med nettverket ditt. Følg gjerne bloggen min på Facebook, der vil det av og til publiseres innlegg og lenker som ikke blogges. Velkommen!

Bloggmiddag

På evig jakt etter gode middagsretter, særlig dem med fisk i, fant jeg for en stund siden en spennende og litt annerledes oppskrift på laks.

Jeg vet ikke helt hva det dreier seg om, men det er som regel enklere å finne middager uten, enn med, fisk som hovedingridiens. Som idealstrebende halvhusmor er fisk 2-3 ganger hver uke et mål som ofte gir større utfordringer enn jeg setter pris på.

Lettet og nysgjerrig kopierte jeg i all hast oppskriften på laks og fennikel og sendte den før jeg fikk tenkt meg om til husets reservekokk. I dag havnet laksen på bordet og magen ble glad.

Det store overraskelsesmomentet er alltid barnas reaksjon, og som vanlig ble synet møtt med mild skepsis, og som vanlig ble ikke motstanden respektert, men presset nok til at tungen kjente smaken mer en en gang. Dersom barn skal lære å kjenne nye smaker er mildt press nødvendig i en del sammenhenger. Det går likevel en grense mellom å presse barna til å smake noe nytt og å presse i de mat de ikke liker. Det siste er ikke greit.

Bloggmiddag er ikke så dumt, jeg vurderer å gjøre det flere ganger: Smake på blogger.

Fedrekvoten øker til 12 uker fra 1.juli 2011

Fedre har lovfestet rett til større del av foreldrepermisjon enn mødre. Mens mødre har rett på tre uker før termin og seks uker etter termin, har fedre rett på tolv uker. Resterende permisjonstid kan foreldrene fordele som de selv ønsker.

Barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken har selv hatt fire måneder permisjon med sin datter. Det ser jeg som en positiv ting da ministre og andre mennesker som er mye i media er forbilder og med sin handling påvirker valgene vi tar. Som minister er Lysbakken definitivt med på å påvirke hvilke valg det er mulig å ta, da vi i hovedsak er mer økonomisk styrt enn idealistisk styrt.

Det er lett å oppfordre fedre til å ta ut lang foreldrepermisjon, men dersom de økonomiske forholdene ikke er gode nok, og vi må krympe inn levestandarden på dramatisk måte, er det reelt sett ikke noe valg. Vi flytter ikke fra enebolig til leid leilighet for å kunne være mer hjemme med barna, slik er ikke virkeligheten.

Alle fedre har rett til selvstendig opptjening som grunnlag for utbetaling av foreldrepenger, men for at han skal ha kunne ta ut foreldrepenger stilles det krav til at barnets mor går tilbake til jobb eller annen likestilt aktivitet. Årlig er det om lag 6 500 fedre med egen opptjening som ikke kan ta ut foreldrepenger fordi mor ikke har opptjent rett til foreldrepenger og heller ikke går ut i arbeid eller utdanning på full tid etter fødselen (kilde). I en del tilfeller er det altså mor som er årsak til at fedre ikke tar ut permisjon.

Jeg tror også det er nødvendig med en oppjustering av maks lønn i foreldrepermisjonen, som per i dag er 6 G (453 846,-). Jeg tror vi inkluderer flere fedre ved å høyne beløpet.

Mange familier benytter permisjonstiden til å dra på ferie sammen. Det er vel så bra, men for at fedre skal få mest mulig tid med barnet på egne premisser mener jeg det er uheldig å dra på ferie sammen i denne perioden. Da har allerede mødrene satt sin standard hjemme og fedrene får ikke sin tid hjemme. Jeg tror det forsterker fedres posisjon som mors assistent, noe som ikke er bra for mange parforhold. Jeg har sett mange klage høylydt over hvor lite mannen deltar, hvor lite han tar hensyn og hvor lite hun opplever at hun respekteres når mannen drar ut med kamerater. Hun blir sittende hjemme og klager på nett over hvor udugelig mannen er. At hun selv har bidratt ved å ikke gi ham, eller la ham ta, like stort ansvar hjemme er hun blind for.

Økt pappapermisjon er en bra ting, sett i lys av likestilling, men i bunn bør barns beste ligge. Jeg mener at mors mulighet til å være hjemme med babyen(e) ikke bør bli mindre enn 6-7 måneder, da det fremdeles anbefales fullamming fram til seksmåneders alder. Jeg mener derimot ikke at mor MÅ være hjemme denne tiden, men at hun ikke skal fratas muligheten til det.

Her finner du pressemelding fra Barne-, likestillings-, og inkluderingsdepartementet:

Flere får pappaperm

Artikkel:

Nå får pappa mer perm enn mamma

Annet innlegg om foreldrepermisjon:

Krf hyller den hjemmeværende kvinnen med barn

Krf hyller den hjemmeværende kvinnen med barn

Kristelig Folkeparti (Krf) vil ha et barnevennlig samfunn der foreldrene gis et reelt valg og mulighet til å tilpasse sin tid på barnas premisser. Dette vil de få til ved blant annet å doble kontantstøtten for 1-2 åringer slik at den blir 7000,- i måneden og for 2-3 åringer 4000,- måneden. Videre vil de utvide foreldrepermisjonen til 16 måneder som må tas ut innen barnet er 10 år gammel. Av dette er 10 uker forbeholdt mor og like lang tid forbeholdt far. Resten av tiden skal foreldrene kunne dele som de ønsker. Engangsstønaden (utbetaling ved fødsel til foreldre som ikke har arbeidet seg rett til lønnet foreldrepermisjon) vil de øke til 2G, som altså utgjør 150 000,- , fra cirka 35000 i dag.

Det betyr altså at for dem som antar at de maks kan få utbetalt 150 000,- netto i foreldrepenger lønner det seg å ikke jobbe. Til sammenlikning er minstesats for folk som mottar AAP 150 000, men det er bruttobeløpet (altså det beløpet som det trekkes skatt av).

Økt kontantstøtte, permisjonstid og engangsbeløp vekker sikkert jubel hos mange, men hos noen av oss vekker det bekymring. Noen vil oppleve at de ikke har noe valg, de vil få mer utbetalt ved å være hjemme et år ekstra enn ved å gå ut i arbeid på et ønsket tidspunkt, kanskje særlig dem som har deltidsstilling i helsevesenet. Får man et nytt barn innen kort tid etter første barnet vil det utløse en ny utbetaling på 150 000,-. Det er altså mulig å tjene 300.000 på 18 måneder bare ved å få barn, som et eksempel, eller 450 000 hvis man får tvillinger og siden ett barn. Man skal ha god lønning for å komme ut med denne summen på årsbasis når man tar i betraktning at foreldrepengene baserer seg på tidligere inntekt og brutto lønn. Engangsbeløpet er dessuten skattefritt. Krf legger til rette for at kvinner må holde seg til hus og hjem fordi det lønner seg økonomisk. Vi er nå engang økonomisk styrt, mer enn idealistisk styrt.

Krf gjør det enkelere for kvinner å få mange, tette barn. Krf gjør det enklere for arbeidslivet å klare seg uten kvinner.  Det er enda slik at damer har lavere lønn enn menn. Hvis en mor skal være hjemme maksimalt tid og så får barn nummer to, vil hun tilsammen være veldig lenge borte fra arbeidslivet. Gjør det at kvinner blir mer attraktive på arbeidsmarkedet? Vil det viske ut skillene mellom kjønnene i arbeidslivet og jevne ut lønnsforskjellene?

Når Krf sier de er opptatt av likestilling, lurer jeg på hvordan det henger sammen med vedtak om kontantstøtte, foreldrepermisjon mm.  Jeg ser ikke at tilrettelegging for at mor skal kunne være betydelig mer hjemme fremmer hennes stilling på arbeidsmarkedet. Hvem vil ansette en person som sannsynligvis kommer til å være mye borte fra jobb de nærmeste årene? Det jeg ser, er en åpning som skaper større forskjell mellom menn og kvinner og et skille mellom unge kvinner som ikke har etablert seg på jobbmarkedet og eldre kvinner som både har utdannelse og som er etablert på jobbmarkedet. Ressurssterke kvinner i sistnevnte gruppe som får barn er ikke dem som vekker bekymring hos meg.

Den største gruppen som er mottakere av kontantstøtte er damer i alderen 30-34, ifølge Nav. Av disse bor flesteparten, ikke overraskende, i Oslo og Akershus. Det er bare 14,7 % menn som er mottakere av kontantstøtten. Det sier meg at menn tar fedrekvoten og ikke mer, men tallet er økende, noe som kan tyde på at flere pappaer er hjemme med barna sine mer enn tiden foreldrepermisjonstiden er. Hvis ikke de drar på jakt og sende ungen i barnehage eller til dagmamma, da.. 

Tallene viser også at mannlige mottakere av kontantstøtte befinner seg i aldersgruppen 30-39 år, altså ikke blant de yngre fedrene. Betyr det at yngre fedre i praksis bruker mindre tid med barna sine? Og dermed at yngre mødre er mer hjemme, og med det mindre på jobb enn eldre foreldre?

Det er bekymringsfullt, da det kan tyde på at unge mødre er mindre likestilte enn eldre mødre og i et slikt perspektiv tror jeg økt kontantstøtte og engangsbeløp kan føre til et større skille mellom kvinner og menn. Hun ser veggen, han ser verden. Og jo lengre hun studerer veggen jo mindre erfaring får hun i arbeidslivet. Hennes erfaringsgrunnlag legges hjemme, arbeidslivet ute skremmer. Hvis mannen fortsetter å være sammen med henne, øker forskjellen mellom dem. Det gjør også holdningen i arbeidslivet til dem som har mest arbeidserfaring hjemmefra. Å gå tilbake til arbeidslivet, eller for første gang jobbe, kan være skummelt og være med på at valget om å være hjemme lenger tas.  Det blir et problem og problemet forsterker seg.

Fattigdommen i Norge øker. 85 000 barn (10 %) vokser opp i fattigdom. For den som starter yrkeskarrieren med å få barn, kan det være vanskelig å siden komme seg inn på arbeidsmarkedet. Med Krf sin politikk er jeg redd vi skaper klasseskille og øker avstanden mellom dem som ønsker å delta i tradisjonelt arbeidsliv og dem som ønsker egne barn som yrkesliv. For kvinner i lavtlønnsyrker er det kanskje ikke noe økonomisk valgmulighet i det hele tatt.

Jeg er også skeptisk til hva Krf sine vedtak kan gjøre med innvandrere som allerede ikke føler seg som en del av det norske samfunnet, som ikke behersker norsk og som har en mann som synes det er storveis at kona holder hus og hjem. Hva slags forbilde er disse for ungene sine når de ikke er i stand til å følge med i barnas verden?  

Alle mødres dag

Hun smiler mot kamera med krypende barn overalt. Bildet utstråler lykke og vellykkethet. Hun har fire barn, er trendy som få, og uten tvil elsket av sin mann.

Hun er ikke mindre enn en Supermamma! Hun ser ut som en prinsesse eller bjørn, ifølge sin sønn på fire. At fire barn mellom sju og fire kan være slitsomt, innrømmer hun, men smiler det bort i et: “Det er så givende”.

Malen for hvordan mødre skal være bekreftes av Tønsberg blad lørdag 12.2.2011. Vi kvinner skal være opptatt av hus og hjem, våre ambisjoner skal bare dreie seg om dette. Interiør kan kombineres med blogging og nettbutikk, slik at mor slipper å forlate hjemmet mer enn høyst nødvendig. Om hun er riktig vågal, starter hun kafè, gjerne med ammende småbarnsmødre som målgruppe eller kles-/designbutikk som hun kaller boutiqe. Hvis man er moderne, altså, de tradisjonelle holder seg til helsevesenet eller jobber som småbarnspedagog, hvis de absolutt ikke kan være hjemme med barn.

Å forme ambisjoner etter familielivet slik at alt tilrettelegges etter de små, slik at mannen kan jobbe og tilfeldigvis få sjefsstillinger og godt betalte jobber, er så typisk at det er et problem. Menn får bedre betalte jobber fordi lønn ikke er viktig nok for damer. De nære ting er de viktigste tingene. Mannen finansierer, kvinnen utfører praktiske omsorgsoppgaver og realiserer seg selv innenfor snevre rammer.

Det er ikke noe galt i ønsket om å være mest mulig sammen med sine barn, men det er noe galt i forventningen om at vi skal være det. Forventninger det kan være vanskelig å stå opp mot. I noen miljøer er man rar og opprørsk om man velger jobb til seg og full barnehageplass til barna. Rammene for normalitet og aksepterte valg er snevert.

Supermammaidealet er snevert. Alt slitet skal smiles bort, det er ikke rom for oppgitthet eller ønske om noe annet. Få når det og det er vel derfor det er et ideal. Fire barn er dessuten tredy.

Det er langt flere “bare” mammaer enn Supermammaer. For noen av oss er det nok å være “bare” mamma, for noen av oss er det helt ukomplisert å synes det er tungt. Noen av oss er mødre uten barn. Noen av oss provoseres av idealet om hvordan vi skal være og hva som er godt nok, fordi det er så snevert at vi aldri når opp. Og dersom vi snakker høyt om at vi ikke er interessert i å bli Supemamma, risikerer vi undrende eller fordømmende blikk.

Ved å si at “ikke alle er så mye mamma som Mona”, risikerer vi at noen av oss føler seg som mindreverdige mødre, fordi vår standard er så lav at Supermammaene ikke ville vedkjent seg det på noe som helst måte.

Supermamma eller ei: GRATULERER MED DAGEN!