Den perfekte pappakroppen!

Hallo, det er visst ikke grenser for hva det kan lages lister over.

Jeg har rotet meg inn på min Mote sine sider og da er det ikke mye rart at jeg finner noe å henge meg opp i. Min mote har altså gjengitt en liste over verdens best kledde gravide som de har funnet på Vanity Fair, et magasin jeg ellers aldri nærmer meg.  Hvor blir det av beste fedrevom?

Skal ikke engang graviditeten være en frisone fra vurderinger og kroppsfokus? Mange gravide sliter med de kroppslige endringene og jeg vedder på at det ikke er annerledes for kjendiser. Kanskje det heller er verre fordi de vet de blir overvåket.

Og hvorfor slipper alltid fedre så billig unna? Altså det er bra, men det er ikke bra at kvinner blir utsatt for mer og mer press på hvordan vi skal se ut.

Hvordan mener du den perfekte pappakroppen ser ut?

Kroppsbevissthet og kvinnemakt

Utstillingsdukker med “naturlige former” hylles – endelig slipper vi å sammenligne oss med klesstativ! Ekte kvinner har former og former er fett.

Jeg synes det er positivt dersom det blir større aksept for at kvinner kommer i mange utgaver, at det finnes klær som vises fram selv om de er i størrelse 44. Det jeg ikke er fornøyd med er krysningen “former” og “kvinnelighet”. Å definere kvinnelighet er vanskelig, her er det mange feller å gå i. Selv om det for flesteparten er lettere å legge på seg enn å holde seg slank, er det slankheten som er hyllet. Hvor slank man må være for å være fornøyd er selvsagt individuelt, men så lenge vi ikke lever i kokong med oss selv vil fremstillingen av kvinnekroppen i medier påvirke vårt eget syn på kroppen.

Trivselvekt, er det noe som heter. Noe sier meg at den er stadig synkende, ikke fordi hvert enkelt menneske trives med stadig lavere vekt, men fordi vi hele tiden blir konfrontert med hvordan vi skal se ut. Verst er det for unge mennesker. Og der har vi en jobb å gjøre. En jobb for å vise at det ikke er hvordan en ser ut som virkelig betyr noe, men hvordan kroppen virker. Og slik kroppen din ser ut er bra nok – fordi det er deg!

Jentene i klasse 9d ved Sandgotna skole i Bergen har sendt epost til ulike aktører de mener trenger en tilbakemelding på hvordan de fremstår med tanke på å forme unges syn på egen kropp. Ruth Velsvik er psykologilærer på skolen og har timer om media og kroppspress. Temaer som Photoshop og hvilke triks reklamene bruker tas opp for å bryte dem ned til slik virkeligheten er. Ved å få kunnskap om hvor mye modellene manipuleres vil forhåpentligvis jentenes forståelse av virkeligheten blir dempet ned på et realistisk nivå. Modeller som er avbildet er ikke så ulike dem selv likevel. Kanskje det kan dempe presset om å se ut som noe annet enn det man er?

Jeg synes det er helt fantastisk at dette tas tak i! Slik skulle det vært på alle skoler! Det gjør ungene mediakompetente og gir de et mer bevisst forhold til egen kropp. For saken er den at mange tror at hvis de bare gjør de rette tingene så vil de se ut som et av modellvrakene selv, men slik er det bare ikke. Vi har ulik kroppsbygning og dermed ulike muligheter til å kopiere modeller og andre vi beundrer kroppen til. Når vi er klar over dette, er det kanskje lettere å akseptere og mye tid kan kanskje spares i forsøket på å bli noe en ikke er?

Kilder som ikke er lenket i teksten: ByAvisen Nett – Tar et oppgjør med tynne idealer, bilder av utstillingsdukker med kvinnelige former – Aftenposten

Tidligere av meg: Thinspiration – hva er det uttrykk for?, Kroppen din er ikke bra nok

**

Thinspiration – hva er det uttrykk for?

Hva ligger bak et ønske som blir til handling med mål om å endre kroppens ytre? Hva er det thinspiration treffer i dem som “trenger” det?

I tenårene vokser usikkerheten frem og blandes med behov for å høre til og individualisme. Kroppen utvikler seg og kjennes fremmed for noen, som om den forakter hvem den unge identifiserer seg med. Psykisk modenhet og kroppslig modenhet går ikke hånd i hånd. Når kroppen modnes før hodet, tror jeg personen lettere blir påvirket av de ytre tingene og at behovet for nettsider som gir svar på noe av usikkerheten blir attraktive. Usikkerheten får svar.

Når forventningene fra omsorgspersoner er “feil”  ut fra hva barnet trenger tror jeg barnets forventningene til seg selv kan ta ekstreme former. Jeg tror særlig det gjelder når det er mye taus kommunikasjon og det er liten åpenhet mellom familiemedlemmene. Trygge barn søker ikke svar på hvordan de skal være i like stor grad som utrygge barn, fordi det har en stabil basis i seg og ikke trenger den utenfra. Tror jeg.

Å ha noe å strekke seg etter er viktig psykologisk sett, forventninger regulerer handlinger og følelser. At noen har positive forventninger til deg gjør at du føler deg viktig. Når en føler seg viktig vokser velviljen og motivasjonen fram: En strekker seg og vokser fordi en blir belønnet for det. Stolte foreldre er en belønning. Uten noen som tror på en, kan det være vanskelig å tro på seg selv. Og en blir mer oppmerksom på hva andre forventer når tryggheten ikke er tilstede i seg selv. Tenåringens identitetssøken blir mer komplisert når tilbakemeldingene en får fra sine nærmeste er ustabil og usikker.

Kan det være at behovet for å regulere kroppens ytre henger sammen med tomhet eller følelsesmessig kaos fordi forventningene til den unge er negative eller fraværende?

Farlig trend, modellår – LENKE

En tynnspirerende boble – LENKE

Under coveret/”La oss få vite hva som ligger under cover-modellens cover” – LENKE

Flere innlegg i denne bloggen: Kroppsbevissthet og kvinnemakt, Når sykdom blir et image

**

De nærmeste dagene kan det komme flere innlegg under samme tema, følg med! Følg også gjerne med på min Facebook-side, der legger jeg av og til lenker til andres blogginnlegg og artikler jeg vil anbefale deg å lese. Velkommen!

Kakepraksis

Bursdagsbarn finnes i alle aldre og bursdagskaker i alle varianter.

Hvem bestemmer hva slags kake barnet skal få og hvem skal lage den?

Er det slik at den som har bursdag kan velge og få det hun vil, eller må barnet – hvis det er i voksen utgave – bake sin kake selv?

Når en selv baker sin kake kan en også smake og få den som en vil, men om en blir bakt til kan overraskelsen bli stor – og kanskje også skuffelsen?

Hva slags kaketradisjoner har dere i ditt hjem? Er kjøpekake lov eller er det juks?

I morgen skal jeg dele min favorittkake med dere, om enn i skriftlig og kanskje visuell form.

God lørdagskveld!

 

Bloggserie om livserfaringer: En skjult hverdag

I flere dager har jeg vært fylt av stolthet og spenning, for i dag blir første bidrag i bloggserien publisert!

Bloggserien kan du lese mer om i innlegget Slik er livet mitt – en bloggserie om livserfaringer. Jeg har valgt torsdag som hoveddag for serien, men innlegg kan også bli publisert andre ukedager i tillegg. Hvor ofte jeg publiserer avhenger av hvor raskt jeg får inn bidrag. Mange viktige temaer blir skrevet om. Jeg klarer nesten ikke vente med å publisere flere!

Det første bidraget er skrevet av Madam Ink’s, lenke til hennes blogg ligger i den gule skriften. Ta henne godt imot og fortell hva slags tanker du sitter igjen med etter å ha lest innlegget.

En skjult hverdag

Jeg, Madam Ink, er en velutdannet madam i sin beste alder. Ikke pur ung, ei heller gammel. Jeg lever med en utfordring i hverdagen som har satt livet litt på vent, over en lengre periode enn jeg hadde forutsett på forhånd.

Jeg er en av de mødrene som det vises til i statistikker, som ble skadet når jeg skulle oppleve det fineste i livet, å bli mor. På grunn av denne skaden lever jeg med en skjult hverdag. Mitt liv innebærer å leve med et inkontinensproblem i form av luft og avføringslekkasje, og de utfordringene det bærer med seg både for egen del, for familien og andre involverte i livet mitt.

Jeg er av de tilfellene som dessverre er gjenganger i helsevesenet, men jeg har akseptert, eller jeg prøver på et vis å akseptere, at slik ble det og prøver nå å tilpasse livet mitt til situasjonen.

Jeg er gift og utad lever vår familie stort sett et normalt familieliv, bortsett fra at mor i huset ikke jobber… Årsaken er for uinnvidde ukjent.

Jeg blogger om å leve med et inkontinensproblem, fordi jeg vil forsøke å gi leserne, om de er faste eller sporadiske, et lite innblikk i min lille innviklede og annerledes hverdag enn det som ”normalt” er.
Jeg håper med det å gi et bilde av hvordan det er å leve med problemer en ikke snakker om. De fleste som lever med diagnoser/problemer ”under beltestedet” kringkaster det jo ikke i tide og utide, men tier og later som ingenting. Vel ,så lenge det ikke oppstår uhell så det synes/luktes da.

Noen ganger er det ekstra tungt å forholde seg til andres holdninger, eller mangelen på sådan – sett i fra mitt ståsted i dag. Jeg har selv i reisen jeg har vært igjennom, måttet ta mangt et oppgjør med meg selv og mine holdninger til så mangt bla. til inkontinensproblematikken og hvem den rammer, kronisk sykdom, å forlate jobben og nå i det siste; uføretrygd.

Det mangler heller ikke med velmente råd og andres evne, eller deres ”vilje” til å vite best, på mine vegne. Det er vanskelig å bli møtt med;

”Du kan jo bare gå på do, så vanskelig er det jo ikke!”

- Vel, problemet består jo i at jeg ikke rekker doen. Skaden medfører at endetarmsmuskulaturen har redusert funksjonsevne og ikke gjør jobben den er ment for, å holde igjen luft og avføring.

”Du går jo bare hjemme du – nå er jo ungene så store at du burde se til å begynne å jobbe igjen…”

- Når det eneste jeg vil er akkurat det, men kroppen min er ikke i stand til å gjennomføre et slikt prosjekt akkurat nå. Det spiller jo ingen rolle hva hodet vil, så lenge kroppen ikke samarbeider.
Så det var noen ord om meg og mitt.

Vil du vite mer om inkontinens eller hvordan det er å leve med problemet?

Besøk bloggen min: Madam-inks

P.S. Du finner også mye nyttig informasjon på nofus

**

Hva tenker du om tematikken Madammen tar opp?

Hva gjør vi med kompleksene?

Den som ikke har komplekser for noe kjenner seg selv dårlig, akkurat som den som bare finner feil ved seg selv ikke kjenner seg selv særlig godt.

De heldige blant oss har en intuitiv og innarbeidet måte å organisere hendelser på, slik at det som skjer og reaksjonene på det ikke stanser opp i ettertenksomhet og tunge grublerier, men automatisk legger seg i de rette skuffene. Jeg misunner slike mennesker litt, men samtidig ser jeg fordelene med å være av den reflekterende typen som kan hente store mengder materiale fra eget (følelses)liv. Man skal ikke kimse av observasjoner og samkjørt tankearbeidet. Likevel: Det må være deilig behagelig å selv kunne velge hva man fordyper seg i og ta fri når man vil!

Forskjellen mellom oss er hvordan vi håndterer det som skjer og det vi opplever. Hva vi ser i en situasjon er så ulikt at man noen ganger skulle tro man ikke var tilstedet i det samme. Kanskje er man det heller ikke.

Alle mennesker har komplekser av et eller annet slag, eller noe de er misfornøyde med. Skal vi la det bli noe som “bare er slik” eller ta tak i det og gjøre noe med det?

Liker du ikke å bade, sier du? Hva liker du ikke og hvorfor det?

Er det saltvann eller ferskvann som får deg til å si nei? Er det følelser for egen kropp som utgjør neiet? Jeg tror det veldig ofte er vonde, såre tanker om eget ytre som gjør at folk trekker seg tilbake. Det er ikke nok å være som en er. Feilene formerer seg når de får næring av tanker: En ser bedre alt som skulle vært annerledes enn det som er bra; en trekker seg tilbake som om en kropp som sin egen kan skremme bort andre, eller få fram stygge tanker.

Trikset er enkelt, men lite troverdig: Det som overses slutter å eksistere! Vi vil ikke tro det, for det er så mye tryggere å kritisere seg selv, som man alltid har gjort. Det kjente er det trygge. Det kjente er unnskyldninger, bortforklaringer.

Jeg tror mange legger unødige hindringer på sin vei – og skaper dem i sitt eget hode. Jeg tror at mange av disse stengslene kan overvinnes dersom vi enten overser dem og later som om dem ikke er der og heller har det gøy, eller undersøker hvorfor de er der. Kan det være at redselen for å kle av seg i virkeligheten er redselen for noe som enda ikke har fått ord? Det som ikke får ord kan være vanskelig, om ikke umulig, å ta tak i og utslette. Det usagte fordobles i det skjulte og innvaderer stadig flere områder av livet.

Det usagte er vondt, men samtidig en del av løsningen, veien bort fra det. Og det finnes folk som kan hjelpe når veien er for tung å gå selv.

Når makten og kraften ikke kan gjenkjennes i seg selv, finnes det andre der som har fundamentet som skal til for at du kan stå trygt og bygge deg selv opp igjen. Men du må strekke ut hånden først.

**

Dette er en oppfølging av innlegget Skifte fokus

Andre innlegg jeg har skrevet om kroppsfokus: Kroppen din er ikke bra nok

For slike jenter vil vi ha?

Det foregår en debatt i media som startet med Heidi Helene Sveen sin kronikk De som villig spiller på sex, som så ble fulgt opp av Cathrine Elnans innlegg  Tone Damli er en del av et velsmurt maskineri, som til sist er fulgt opp i en sak til dels basert på Kjetil Rolness sine utsagn i innlegget Som et gufs fra et gammelt feministisk ekkokammer, men også uttalelser fra Marta Breen. Les gjerne lenkene markert i gult om du vil sette deg inn i utgangspunktet for denne bloggposten.

Artiklene som er lenket handler om popartister som spiller på nakenhet og sex for å få oppmerksomhet. Diskusjonen om betydningen av hud og lyst for å lytte til musikk er gammel og mindre interessant. Selverklærte feminister synes noe annet. Jeg er mest opptatt av andre yrkesgrupper enn dem som velger popbransjen, selv om jeg kan innrømme at jeg skjønte mindre og ble skuffet da jeg så Hanne Sørvaag (dyktig låtskriver, artist og sist sett i The Voice) i kjent ta-meg-posisjon. Selv om det skuffer, er det likevel ingen stor overraskelse at jenter i den bransjen like gjerne kan avfotograferes for “manneblad” som for cover til sin siste skive. 

Det som bekymrer meg er når respekterte mennesker som idrettsstjerner med Suzann Pettersen (golfdronning) som eksempel, kler av seg; når medisinstudenter viser hud for å fronte saker de tror på og når politikere på toppnivå, for eksempel Inger Lise Hansen (Krf)  viser seg i undertøyet uten at det er snakk om spontan isbading. Jeg blir forvirret: Hvorfor har de så liten tro på seg selv? Hva bunner dette behovet for å bevise at de er utstyrt med både bryster og hofter i? Da må jeg si at respekten daler en ganske langt ned. Jeg er virkelig ikke interessert i kroppen til landets storting og regjering, jeg er interessert i deres kunnskap, arbeidskapasitet, gjennomføringsevne og vett og forstand!

En dame som viser fram arret etter et bryst som er fjernet på grunn av brystkreft kan forstås som et poeng, som synliggjøring av et viktig tema. Hun viser seg ikke fram for å understreke at hun er kvinne eller for å fortelle verden at hun liker å pynte seg (Inger Lise Hansens argument for posere i undertøy/liten kjole)  hun vil fortelle noe viktig. 

Det som er viktig her er å skille mellom hva som er relevant og hva som ikke er det. Hvorfor ønsker disse hud-damene å fortelle ungdom i identitetssøken at det som virkelig teller er hvordan du ser ut? Først utseendet, deretter hodet. Når ble fokuset snudd på slik?

Dette skremmer meg. Jeg vil gjøre det jeg kan for å motvirke press på utseendet og styrking av ytre verdier. Jeg vil at vi skal holde fast ved det vi kan, ved den kroppen vi har og bry oss mer om hvordan kroppen virker enn hvordan den ser ut – iallfall når det gjelder kirurgisk manipulering av den.

Hva mener du? Er det helt greit at politikere poserer i sexy undertøy/minikjole, eller at idrettsstjerner kler av seg og fotograferes i salgsøyemed?

***

Innlegget er oppdatert 28.6.2012

Jeg har tidligere skrevet

Kroppen din er ikke bra nok, Merket for livet – 1.del: Strekkmerkene, Merket for livet – 2. del: Arrene – rester av en historie, Jeg vil ikke være sexy

***

Hvis du synes dette innlegget er interessant kan det være at du liker flere innlegg jeg har skrevet, eller at du kjenner noen som også har lyst til å lese dette. Derfor må du gjerne dele dette innlegget med nettverket ditt. Følg gjerne bloggen min på Facebook, der vil det av og til publiseres innlegg og lenker som ikke blogges. Velkommen!

Jeg vil ikke være sexy

I mangel på tanketomme programmer og kjedelige reklamer kom jeg over en episode av Trinny&Susannah på kanal fem. I programmet besøker damene Norge og plukker ut noen gjennomsnitlig grå fjes på gaten, alle damer, som blir konfrontert med sitt sjuskete, usexy ytre og foreviget med et fotoklikk eller tre og limt fast på film. Alle damene samtykker, såklart, og er sultne på en mer sexy utgave av seg selv.

Programmet har sine kvaliteter; jentene skal ikke forandres, bare stilen skal forbedres. Det er definitivt et pluss. De fikses og farges, snurpes inn og markeres, puppene dyttes opp og fram. Jeg nekter ikke for at de ser bedre ut på scenen enn de gjorde lett forfryste på gaten, og det er ikke tvil om at det ytre betyr mye for selvfølelsen. Likevel er det en sammenheng mellom selvbildet og utseendet den andre veien: Uten en viss selvtilit føler man seg bare dum i flotte klær, som om man ikke er verd det.

Jeg bruker ikke mye tid foran tv-skjermen i løpet av uken, men får likevel med meg deler av programmer og serier. Serier som Grey’s Anatomy, GCB (Good Christian Bitches) og CriminalMinds,  er alle eksempler på tv-underholdning der det ytre ikke er selve poenget, men der det likevel kommer i fokus. Alle disse vakre, glaserte, plastikkdamene med Ken-menn som tilbehør: Hva forteller de oss?

Det er ikke vettet det kommer an på så lenge du har tålmodighet til å bruke timer på klær og sminke og er nok opptatt av deg selv til å sjekke deg selv oftere enn pasienten? Det er ikke klokskap det handler om, så lenge håret er nyfrisert og kroppen stylet med siste sprøyte botox? Hvorfor er det ikke nok å bare gjøre jobben sin, hvorfor er eget utseendet relevant når man redder liv eller finner lik?

Ja, jeg skjønner at det er underholdning og ikke skal tas så tungt, men alle disse seriene som prenter det inn i oss: Vi er ikke gode nok så lenge vi er vinterbleke i for store gensere –  hva gjør det med oss?

Må vi være sexy for å være kvinner? Hvis vi ikke er ordentlige kvinner uten riktig sving på hofta, hva er vi egentlig da, lurer jeg på. Og for hvem skal vi manipulere kroppen dersom vi egentlig ikke bryr oss så mye som all reklamen vil at vi skal?

Dette handler om hver enkelt av oss og hvilke forbilder og hvilken kroppsforståelse vi vil overføre til barna våre: Er kroppen noe vi skal modellere eller er den noe som skal virke, som vi skal ha glede av?

Det handler om hvilke verdier vi har. Jeg synes ikke det er bra nok at vi aldri skal kunne være tilfredse med hvordan vi ser ut. Jeg synes reklamer som retter seg mot kroppsforming skal begrenses i mye større grad enn i dag, for slike budskap som vi hele tiden fôres med i media gjør noe med oss; det påvirker normalitetsbegrepet vårt. Og noen av oss når aldri idealene, ikke fordi vi ikke er flinke nok eller prioriterer det nok, men fordi vi ikke har de fysiske forutsetningene for å kunne nærme oss de. Betyr det at vi skal være kronisk misfornøyd med oss selv? Mange er det.

****

Tidligere innlegg om kropp: Kroppen din er ikke bra nok 

Å tråkke i andres salat

Noen ganger skal det så lite til før en grense er oversett, tråkket over, trampet på. Grensen var kanskje ikke lett å se og enda vanskeligere å forstå, når var det nok?

Å tråkke i salaten er ikke pent, men at alt det grønne var salat er jammen meg ikke lett å oppfatte bestandig. Kan hende ble salaten heller oppfattet som granityr, som er vedlegg som ikke betydde noe særlig. Brått sa man noe man trodde ikke skulle føre noe med seg, og kanskje forstod man heller ikke at man brått lå badet i salaten med stumpen bar.

Folk har ulik tålegrense for hva som er akseptable utsagn og ikke. Å vite hvor andres grense for ytringer går er ikke lett å vite, for når mottakeren av et budskap ikke er tydelig nok kan man trå feil uten å vite det. I ettertid skjønner man kanskje at det man gjorde eller sa var feil, men verre er det når ingen ord blir sagt, når man ikke vet og bare kan gjette, når konfrontasjoner uteblir og unnskyldningene ikke får plass.

I bloggenes verden kan misforståelser lett oppstå. Det den ene oppfatter som syrlig kritisk ville en annen oppfattet som motiverende motstand. Hvor mye skal man tåle når man blogger? Når er kritikken personlig og privat og når er den det ikke? Det er individuelt hvor mye man tåler og hvordan man takler kritikk.

Selv synes jeg det er tullete å kritisere folk for innholdet på bloggen, utseendet til bloggeren og lignende, men høyst reelt å si fra dersom man mener bloggeren går over en etisk grense. Man kan ikke forvente at bloggeren tilpasser seg kritikken, men ved å si ifra med respekt kan man bidra til bevisstgjøring hos den andre.

Det går mange usynlige grenser mellom mennesker, som blogger er det først og fremst skriften vi ser (eller bildene), ikke følelsene. Selv den som fremstår som sterk kan gråte over tastaturet, men vet ikke hva ens ord fører til.

Du skal være sterk for å blogge uten passordbeskyttet blogg, du skal vite hva du skriver og være forberedt på at det ikke faller i smak for alle og at noen av leserne vil gi tilbakemeldinger om det, på en lite hyggelig måte. Å stenge folk ute fra et kommentarfelt er et knep som kan brukes for å beskytte seg selv mot ubehageligheter. Å kreve moderering for uønsede innlegg er en annen måte å beskytte bloggen, men om en benytter seg av slike knep oppstår nye utfordringer: Hvor går grensen?

Å blogge er å risikere å tråkke naken i salaten, andres salat. Hvordan kan man vite om man gjør det? Hvordan kan man vite om en selv er følsom eller om den andre er urimelig?

Slank deg i januar og hat maten

Det slår ikke feil, i januar skal kroppene slankes. Reklamen bestemmer og sidene i aviser og ukeblader fylles med mat som visstnok gjør deg slankere og lommeboken fornøyd. Blogger og tv-programmer forteller deg at du ikke skal være fornøyd med kroppen din. Å lukke øynene fungerer en kort stund, men på et eller annet tidspunkt må øynene åpnes og da er ikke budskapet til å unngå.

Mat forbindes ikke ofte med glede, men blir fremstilt som en slags elsket fiende eller et nødvendig onde. Det finnes mange kurer og livsstilsprodukter og hvem har vel ikke hørt om lavkarbokosthold? Jeg synes det virker som folk ser seg blinde på matens innhold av karbohydrater og fett og glemmer at maten ikke bare er en rekke bestanddeler løsrevet fra hverandre, men en helhet. Mat er ikke bare et virkemiddel, men noe man skal få lov til å glede seg over.

Holdningen om at sunn mat er kjedelig overrasker meg. Blir maten spennende dersom den er full av fett og sukker?

Hva er egentlig sunn mat? Svaret vil variere med hvem du spør og nettopp det gjør det vanskelig å orientere seg i matjungelen. Kostholdsrådene er ikke enkle som de var før, for nå krever det mye av forbrukeren. Du må finne din stil, din filosofi og deretter velge din kostholdsekspert. Det tror jeg gjør at mange gir opp.

Kosthold, kropp og helse er ikke bare viktig i januar, det er viktig hele året. Ganske synd, igrunn, tenk så deilig det ville vært dersom en kunne hatt superkosthold i januar og så varte effekten de neste 11 månedene!  God helse må bygges hele året, hver dag gir små bidrag.

Som forelder er jeg oppmerksom på hvilke holdninger som råder i miljøet barna er en del av og hvilket bilde media gir av kropp og utseendet og hva som er idealet. Jeg vil være en motvekt til det enorme fokuset som ligger på vårt ytre. Det er ikke noe galt i å være opptatt av hvordan en ser ut, men det er viktigere hvordan en virker, hvordan kroppen fungerer. Det er trist når ungene knapt er ute fordi de blir kjørt til og fra skolen og bruker fritiden foran en eller annen skjerm. Det er ikke ungene som er late, men foreldrene som er slappe.

Jeg ser noen ganger at det klages på bloggere foreldre misliker at ungene har som forbilder, har de helt glemt at de selv er de viktigste forbildene?

******

Les også Kroppen din er ikke bra nok og Forvirrende kostholdsråd