17.mai-feiring for den som gidder?

Feiring av nasjonaldagen er en selvfølge for de aller fleste av oss, men det er noen som sniker seg unna hvert eneste år. Hvorfor?

Det kan for såvidt være lett å forstå at noen foretrekker rolige dager på hytta, kanskje særlig når livet forøvrig er masete og fylt opp av tonnevis av kjedelige gjøremål, og i særdeleshet når søttende mai er starten på pinsehelgen som i år. Videre kan jeg forstå at folk med sosial angst unngår dagen eller folk som blir påminnet ensomheten som resten av året kamufleres effektivt, trekker seg unna. Og ja, det er mange gode grunner til å holde seg hjemme for enkeltindivider, men jeg synes det er langt fra å ha disse gode og forståelige grunnene til å ikke gidde å feire nasjonaldagen.

Å stille opp på nasjonaldagen er noe jeg mener foreldre bør gjøre. Ikke nødvendigvis det første eller andre leveåret til barnet, men så snart barnet får bevissthet om dagen og kjenner noen som går i tog og deltar. Og hvorfor mener jeg dette? Jo, fordi det handler om vår felles historie som er viktig for vår identitet. Det handler om det enkelte barns historie – historien om hvem er jeg. Det handler også om å være en del av noe større enn en selv – noe mer enn meg og min lille familie, for søttende mai handler om lokalsamfunnet og om nasjonen som vi er en del av. Det handler om å ha noen dager og anledninger som regulerer livet og som skaper forutsigbarhet og forventning, som gjør at livet ikke repeteres og repeteres uten variasjon.

17.mai er ikke bare feiring av nasjonaldagen isolert sett. Det er vel så mye kultur og historie, som skole og barnehager alene ikke kan formidle godt nok. Foreldres holdninger til dagen betyr mest.

Så hvorfor skriver jeg dette?

For å skape bevissthet, fordi det handler om kulturformidling som jeg synes er viktig at vi tar med oss videre til de kommende generasjonene. Jeg fortviler over voksne som ikke klarer å holde munnen lukket under søttende mai-talene eller under nasjonalsangen. Det murrer i meg når folk røyker i folkemengder eller i pølsekøen og jeg blir lei meg når de eldste tilstede ikke tilbys sitteplass av de yngre.

Feiring av søttende mai er kanskje størst for de eldste og de yngste og midt imellom alle dem er vi som skal ordne og organisere det hele. Ja, det er mye å ta tak i – eller: det kan være mye å ta tak i, men trenger vi å gjøre alt? Nei, vi gjør vel ikke det? Skal søttende mai være enda en dag der husmorgenet realiseres og morsinstinktet demonstreres? En dag der alt skal være perfekt?

Jeg ønsker en mer avslappet, men ikke likegyldig holdning til dagen. Noen mener at søttende mai-feiringen er den mest inkluderende dagen Norge har. Er du enig?

**

Innlegget er inspirert av Morgenbladet: Avlyser norsk sjåvinisme og Hverdagen gir tilbake

Les også: Er 17.mai Norges bursdag?

Aftenposten skriver om at nesten halvparten dropper 17.mai-toget, hvorfor er det slik, tro?

Kan vi ikke bare være enige da?

Noen hektiske dager forrige uke har faktisk gjort meg litt slapp og likhetstrett.

Kan’kke folk bare gjøre som folk vil, da?

Vær for all del hjemme hvis du tror at det er det beste, men vær glad for at du har et valg og velg bevisst. Og når du gjør det: Hvorfor trenger du lovprising for at du følger magefølelsen? Om du faktisk kan velge mellom å være hjemmeværende og ute i jobb så er du blant de mest privilegerte her i landet og da skjønner jeg ikke hvorfor du gidder å legge masse energi i å overbevise folk som mener noe annet, folk som ikke kan velge som du kan. La dem være og nyt ditt selvvalgte liv. Ikke mange er sin egen lykkes smed på det nivået, så nyt det.

Jeg er glad for at mange mødre til små og litt større barn velger å jobbe, det bidrar til mangfold. Jeg er glad jeg slipper å glo på bare menn når jeg til en forandring skrur på tv’n, eller på skulpturerte damer under 25. Jeg er glad for alle damene som mener noe og som ikke mumler det ned i den barberte barten, men som er høylydte og tydelige. Jeg er glad for alle kvinnene som ikke hengir seg så fullstendig til morsrollen at de uteblir fra samfunnets offentlige side. Jeg er glad for alle kvinner som bidrar til forventningen om at fellesskapet teller vel så mye som den enkelte familien.

Jeg er også glad for alle kvinner som velger å bruke sin energi og sin tid på å gi barn en god barndom med hjemmet som rammer, og som bidrar til et godt lokalsamfunn – som gjør det trygt å komme hjem etter skolen, som gjør det trygt på dagtid og som har blikk for folk som sliter. Sett i et moralsk perspektiv er det like verdifullt som å bygge opp landets BNP, men vi trenger alle mødre, alle variantene er en del av det vi kaller samfunnet – summen.

Jeg skulle bare ønske at flere menn deltok i disse diskusjonene, menn som ikke må fordi de er partiledere, men som bryr seg og som regner seg selv som like viktig som dominante kvinnestemmer i det offentlige rom. Hvorfor trekker menn seg bort fra disse diskusjonene? Fordi deres mannsideal ikke er truet?

De siste dagene har jeg vært litt meningstrett, kanskje fordi jeg ser at diskusjonene på Twitter og i nettavisene synes å gå rundt hverandre og ikke enes om hva vi egentlig snakker om. Hvordan kan vi lande på tiltak og komme videre med hvordan det er best å leve livet dersom vi ikke enes om grunnlaget vi diskuterer ut fra?

Det er vel litt forskjell på om enkelte familier bestemmer at mor skal være hjemmeværende i mange år og om det blir normen for alle familier? Det er vel en vesentlig forskjell på en utdannet og bevisst dame med stabil og god helse velger å være hjemme ett år ekstra etter foreldrepermisjonen, og en ung dame uten tilknytning til arbeidslivet, uten utdannelse og med tendenser til angst og depresjon er det?

**

Les deg gjerne opp på andre innlegg, f.eks Det er faktisk ikke barnehageplikt i Norge, Hva skal vi med menn?, Lager vi tidsklemmen selv?

**

Er du ny her? VELKOMMEN SÅ MYE! Du kan følge bloggen min på flere måter, som via Bloglovin’ eller like den på Facebook. Del gjerne innlegg du vil at andre skal lese og legg gjerne igjen din mening i form av en kommentar til dette eller andre innlegg. 

Hva skal vi med menn?

Når farskapet reduseres til sæd og fet lommebok, er vi ille ute.

Menn er visst viktigere i yrkeslivet enn kvinner, iallfall når det kommer til permisjon for å ta seg av egne barn. Barn er en kvinnegreie, ikke sant? Når en kvinne får barn blir hun til mor. Når en mann får barn blir han forsørger. Han drar inn penger, hun tørker støv og prater smokk og bleier -  og dokumenterer det i sosiale medier.

Gjentatte ganger ser jeg det hevdes at morsrollen ikke verdsettes og at den er like viktig som å dyrke karriere. Jeg har aldri skjønt hvorfor en kvinne må være hjemme på fulltid for å være en ordentlig mor. Hvorfor er det viktigere for barnet at mor er hjemme på fulltid for å knytte bånd enn det er for fedre? Trenger fedre mindre tid til å knytte bånd med barnet? Det høres litt rart ut, eller hva? Å dyrke karrieren høres ut som noe annet enn å arbeide for å forsørge barnet sitt, som de fleste må gjøre. Å dyrke karrieren er visst toppen av egoisme og noe ordentlige mødre ikke finner på. Istedet finner de seg en mann som dyrker karrieren og som er ordentlig mann, som forsørger dem alle.

Jeg mener at barn har rett på lik tilgang på sine foreldre og at det er foreldres oppgave å sørge for at det skjer. Jeg mener at mødre og fedre er like viktige for barnet. Det innebærer at fedre bør ta en stor del av ansvaret for praktisk og emosjonell omsorg for barnet – helt fra starten.

Fedre som tidlig tar ansvar fortsetter å ta ansvar. Det er kanskje derfor bedrifter frykter fedrekvoten? Det er skummelt å ha arbeidstakere som ikke er villige til å tilbringe det meste av tiden sin på jobb, det passer så mye bedre om arbeidstakere lever og ånder for jobben sin. Aller best er det om privatlivet ikke eksisterer, men at jobben får alt.

Fedre som sniker seg unna fedrekvoten: Hva ligger til grunn for det? Har de dominerende partnere? Sliter de med dårlig selvtillit? Føler de sin maskulinitet truet? Eller mener de i fullt alvor at mødre er bedre egnet?

Forhold på arbeidsplassen er ikke god nok grunn til å si fra seg permisjonstiden, for ingen krever at all tiden må tas ut i et jafs, det er mulig å kombinere jobb og permisjonstid inntil tre år. Dette handler om vilje, ikke praktiske muligheter. NAV er faktisk fleksible, tenke seg til.

Eller ligger det strukturelle årsaker bak? Ikke alle yrker er lette å forene med lange permisjoner, men da gjelder det å tenke alternativt. Med stor fleksibilitet er det veldig ofte mulig å ta ut fedrekvoteukene. Heldigvis er det slik at flere fedre tar ut kvoten sin enn tidligere år. I fjor tok 28 % av fedrene ut minst 12 uker, mens i 2011 tok bare 8 % av fedrene det samme (tall fra NAV). Er ikke det bra?

Kan det rett og slett være slik at fedre som sier neitakk til fedrekvoten ikke har forstått hvor viktige de er for barnet? Er det derfor det for et par år siden kom fram at fedre drar på jakt istedenfor å passe barnet sitt? Eller at enkelte fedre lar moren sin passe barnet mens de selv tar fri?

**

Hva mener du? Er det helt greit at arbeidsgivere kjøper ut den ansatte slik at mor kan fortsette å sitte hjemme med barnet? Har fedre verdi først og fremst i kraft av å være sæddonor og forsørger og til nød som mors assistent?

**

Frøken Makeløs har også skrevet om dette: Arbeidsgivere motarbeider fedres rettigheter

Andre innlegg av meg: Med ‘morsrollen’ som trademark, og lenkesamling om kvinnerollen anno 2013, Det er faktisk ikke barnehageplikt i Norge!, Menn med kvinnelige problemstillinger

**

Del gjerne innlegget!

Med ‘morsrollen’ som trademark, og lenkesamling om kvinnerollen anno 2013

Mye bra blir publisert under tematikken likestilling mellom kjønn, oppvekst, foreldrepermisjon, kontantstøtte – kort sagt om samfunnsutviklingen i et kvinneperspektiv. Jeg savner et mer kjønnsnøytralt perspektiv. Lenkesamlingen er ment å være en ressursbank til inspirasjon. Rull nedover teksten for å komme til selve innlegget.

Kontantstøtte til bortskjemte småbarnsforeldre – Jorunn Stokke Aamodt

Kvinnekamp i 2013: Økt lønn og mindre vold – Tor Arne andreassen og Frode Sætran/Aftenposten

Et hjemmeværende dilemma -Fimreite

Valg er mer en jente- enn gutteting - Mari Teigen, Guro Ødegård/Aftenposten

Vår tids kvinnekamp! – Anne Hilde Bermingrud

Vi trenger en norsk Lena Dunham! - Elise Dybvig Søreide

En skamløs feminisme – Ragnhild Laukholm Sandvik og Ingrid Wik

Feminismen fjerner seg fra grasrota – Gunhilild Maria Hugdal Marchen

Med penis på parolemøte – Christoffer Biong

Småbarnsfamiliedebatten: Et innlegg om det meste bort sett fra kontantstøtten – Ylvalia

Vi menn blir lurt! – Superpapsen

Respektløst om alminnelige kvinners liv - Gunhild Maria Hugdal Marchen (hennes andre innlegg som svar på Feminismen fjerner seg fra grasrota: Se lenke over)

Beklager, jeg må være mamma – Karianne Gamkinn

Man kan si det er like verdifullt å gå hjemme med barn som å jobbe – men det er det ikke- Inga Marte Thorkildsen

Mindre likestilt som foreldre – Likestillingsombudet mener deltidsdebatten har vært ensidig - Sofie Gran Aspunvik og Marie Melgård

Morshjerte i samfunnsklemma – Lill May Vestly

Hva er et lykkelig liv? - Nina Björk intervjues av Miriam Lund Knapstad

Minimalt med pensjonstap for hjemmeværende - Marie Melgård

Hvem sin feminisme? – Anette Basso/Oh Chérie

Undreverset har også laget en flott lenkesamling som jeg anbefaler deg å sjekke ut: Feministisk leseliste i anledning kvinnedagen 2013

.. og der stopper jeg. I noen av lenkene vil du finne lenker til flere artikler og kronikker.

De aller fleste bidragene er fra kvinner. Hvorfor er det slik? Jeg tror det handler om at kvinner og barn fremdeles anses for å være en enhet, som far er heldig hvis han får være en del av. Det er ennå slik at fedrekvoten anses for å være et overgrep mot familien av myndighetene i noen miljøer. Noen mener til og med at fedrekvoten er et overgrep mot menn. For meg er det svært uforståelig.

Det er ennå slik at det stilles ulike forventninger til menn og kvinner når det kommer til omsorg for barn og familie. Det skal mindre innsats til for en mann enn for en kvinne for å få skryt. Det som forventes av en kvinne som er blitt mor er annerledes enn det som forventes av en mann som er blitt far. Bare den som velger tradisjonelt har valgfrihet.

Om jeg skulle revet meg i håret hver gang jeg reagerte, ville jeg vært hårløs på toppen, for jeg kan innrømme det: Jeg blir provosert når noen snakker på vegne av meg fordi vi tilhører samme kjønn. Jeg blir gretten når noen forteller meg hva jeg føler og hvordan jeg reagerer fordi jeg er mor. Jeg er kanskje ikke kvinne nok, ikke mor nok, siden jeg ikke bekymret meg for ungene da de var i barnehagen? Eller siden jeg ikke lengtet etter dem? Eller siden jeg jobbet og ikke hadde dårlig samvittighet fordi jeg jobbet istedenfor å være hjemmeværende? Det legges sterke føringer på hvordan man skal være og hvordan man skal reagere i enkelte artikler, blogginnlegg og  kronikker skrevet av mødre til relativt små barn. Jeg liker det ikke. Jeg vil selv utforme min morsrolle slik det er riktig for meg, og det gjør jeg. Jeg vil slippe å bli formidlet snevre grenser for hvordan jeg skal være fordi jeg er kvinne, fordi jeg er mor. Likevel blir jeg det stadig vekk. Det kan være tungt og slitsomt å stå i. Og fordi jeg opplever at kvinnerollen og morsrollen blir snevrere og snevrere ser jeg at serien min Slik er livet mitt – en bloggserie om livserfaringer fortsatt er viktig og fortsatt har en funksjon. Den viser at vi er forskjellige og at det kanskje er mer som skiller oss enn som forener oss? Det ER mange måter å være mor på, men ikke alle er like aksepterte.

Debattene og innleggene som har vært i forbindelse med kvinnedagen denne siste uken har stort sett vært skrevet av damer med små barn. Jeg savner stemmen fra eldre og yngre og fra begge kjønn. Jeg ønsker meg et miljø der det er lettere å skille seg ut, der andres meninger er velkomne og der man ikke blir stilt spørsmål ved, dersom man ikke befinner seg midt i målgruppen. Det er i noen tilfeller ren hersketeknikk å kneble meningsmotstandere fordi de ikke har barn selv, fordi de ikke jobber, fordi de ikke er som oss? Jeg mener bestemt at vi trenger stemmen fra alle og at det kan tilføre debatter mye verdifullt. Vi har alle et ansvar der. Tenker jeg.

**

Les gjerne gårsdagens innlegg fra meg: Det er faktisk ikke barnehageplikt i Norge! og følg med i dagene som kommer. Jeg har mye jeg vil ha sagt og noe av det kommer i form av blogginnlegg. Det er i det minste meningen. Del gjerne!

Om du er ny her: Velkommen så mye! 

Jippi, jeg slapp rosa-helvete!

Da jeg vokste opp, for uendelig mange år siden, kunne jeg velge hvilke farger jeg ville ha på klærne mine og det helt uten at noen tvilte på hvilket kjønn jeg tilhørte. I dag fargekodes alle småbarn.

Da jeg vokste opp var valgene begrenset av foreldres prinsipper og økonomiske rammer, i dag er de i tillegg begrenset av kjønnsspesifikke farger – til og med når det kommer til klær og utstyr. Jeg måtte ikke kle meg i rosa og lilla fordi jeg var jente, det var klær til jenter i andre farger, men det er som sagt lenge siden – veldig lenge.

Sett i et økonomisk bedriftsperspektiv er fargekoding genialt! Er du skikkelig jente bruker du rosa eller lilla, eventuelt en eller annen hvitvariant. Ekte jenter utfordrer ikke rammene for kjønn og bruker dermed ikke farger som ikke tilhører dem – forteller butikker oss.

Hvorfor er det slik at jenter skal være pene? Hvorfor må jenter være pene først og så kan de (vi) prestere etterpå? Det er så mye styr om frisyren må fikses før det morsomme kan gjøres, dersom ansiktet må være polert og det rette antrekket må sitte før vi kan bevege oss ut av døren. Jeg skal ikke si at jeg er glad for å ha sønner for å slippe å forholde meg til skjønnhetsidealet, for det rammer begge kjønn. Og vi forholder oss til hverandre og hverandres verdier. Likevel er det forskjeller: Mens gutter ennå kan si seg fornøyd med å ha prestert uten å ha konsultert speilet først, er det ytre et hardere og hardere krav mange jenter strever for å innfri. Uten å ha belegg for det tipper jeg at overfokus på publisering av bilder av ungene på nett kan bidra til bevissthet om eget utseendet – en må hele tiden forholde seg til hvordan en fremstår og blir oppfattet fra utsiden. Og noen unger må selv ta stilling til om foreldrene kan legge ut bilder. Klart det gir økt bevissthet til ens eget ytre, når barnet burde vært skånet for slike problemstillinger og vært trygg i en uskyldig verden.

Vi har ikke uendelig av tid, derfor er det viktig hvordan vi bruker tiden. Hvor mye tid vil vi at ungene skal bruke på speilaktiviteter? Hvor stort fokus vil vi at de skal gi sitt eget ytre? Å studere seg selv er naturlig, men vi som foreldre trenger ikke å hjelpe til med å fokusere på det. Vi kan for eksempel la være å kjøpe babyparfyme (sykt at det finnes!), kosmetikk til ungene, bestemme oss for hvilke alder det er greit at ungene begynner å bruke sminke, vise glede over å bruke kroppen (vektlegge opplevelsen) og ikke bare bruke fargekodede klær på ungene (det finnes klesprodusenter som unngår fargekoding). Ved å si nei kan vi komme lenger enn ved å si ja.

Det er selvsagt ikke fargen i seg selv som utgjør noe problem, men koblingen med egenskaper, kjønn og fokus. Dersom ei jente føler at det viktigste er å ta seg godt ut framfor å gjøre noe, og hun er redd for å ikke være fin nok, så er allerede hennes fokus på de ytre tingene. Det er ikke bare bare å bryte ut av dersom jentene hun kjenner og kvinnelige voksne bruker mye tid på å ta seg godt ut og passe på kroppens utseende framfor funksjon. Eller dersom mor stadig tilpasser maten hun spiser speilets språk (som i virkeligheten gjenspeiler hennes selvbilde) og kommenterer kroppens utseendet.

Stereotypiene dyrkes og vi er mer og mer kjønn og i mindre grad individer. Hvorfor er vi ikke mennesker, først og fremst, og ikke representanter for og fanger av kjønn? Å finne seg selv i rosamylderet med snevre rammer for hvordan jenter og kvinner skal være gjør særlig tenåringsperioden tøffere enn dagens foreldregenerasjon var. I dag fortelles barn og unge hele tiden og i alle kanaler hvordan de skal være. Det gjør jobben vi har som foreldre utfordrende. Vi har mange konkurrenter og det kommer til et tidspunkt i barnets alder der foreldrenes meninger er mindre interessante.

Når det feminine (les: forsiktig, velstelt, velpleid, søt, yndig, velformet osv) blir koblet til farge vil det samtidig skape problemer for mange som ikke er komfortable i seg selv eller innenfor rammene kommersielle krefter setter inn. Hvem er jeg dersom jeg ikke føler meg hjemme i rosaverdenen, dersom jeg ikke klarer (eller ønsker) å tilpasse meg? Blir jeg gutt dersom jeg bråker og utfordrer og ikke vasker håret hver dag?

Inspirasjonskilde: Aftenposten Innsikt 3/2013: Delt barndom

Interessant artikkel om press på gutter: Gutter presses til sex

**

Tidligere engasjement i bloggen: Jeg vil ikke være sexy!, Kroppen din er ikke bra nok, Kjønnsløse barn

Lager vi tidsklemmen selv?

Jeg har ikke skrevet mye selv de siste ukene, men jeg leser gjerne andres blogger og anbefalte artikler.

Det slår meg at vi foreldre har en tendens til å fylle opp all tiden vår. Er vi redde for stillstand? Er definisjonen på en god forelder, da særlig mor, en som er opptatt med avkomrelaterte oppgaver? Er stillheten en trussel mot moderskapet?

Man kan begynne å lure. Mye er skjedd med forventningene til foreldrerollen de siste 30 årene. Den gangen var det ikke uvanlig at en eller begge foreldre, for dem som bodde med begge, tok seg en middagslur og var utilgjengelig for ungene på ettermiddagen. I dag fyker den voksne av sted med barna på slep for å rekke en eller annen trening. Tidligere dro ungene på egenhånd. En gang i blant så foreldrene på treningen, eller begrenset det til en kamp nå og da. I dag henger “dårlig-mor”-trusselen over foreldre som vurderer å droppe den tette oppfølgingen.

Å jobbe eller ikke jobbe er for de færreste et spørsmål, men desto oftere er det et spørsmål hvor mye som er riktig å jobbe. Presset kommer fra den enkelte med sine holdninger og kulturelle sannheter, det kommer fra andre foreldre man kjenner (nærmiljøet, venner), fra ukjente foreldre (blogger, forum) og fra næringslivsledere, avismenere (gjerne kalt politiske redaktører) og politikere. Mange mener mye.

Frøken Makeløs ble intervjuet av Dagens Næringsliv om sine valg og ønsker for fremtiden når det kommer til stillingsprosent og bosted. I sitt innlegg Intervjuet av Dagens Næringsliv, skriver hun kritisk om vi bør jobbe fullt for å møte krav utenfra. Eller kan det være slik at lavere stillingsprosent kan dempe stress og gjøre tidsklemmen mindre klam?

Jeg synes det er viktig å spørre seg selv hvorfor vi velger som vi gjør. Hvem vil vi tilfredsstille? Hva er vi uten tidsklemmen? Kan vi være gode foreldre uten å ha en overbooket fritid? Selvsagt vil noen si, men for mange er det ikke selvfølgelig. Som nyblitte foreldre er man i en sårbar fase, det er mange tilpasninger som må gjøres og mye å ta stilling til. Jeg tror at hvis vi ikke spør oss selv om hvorfor vi velger som vi gjør og om valgene er i tråd med våre personlige verdier, så er det lett å komme i den situasjonen at misnøyen og den dårlige samvittigheten lurer seg innpå. Om vi vet hvorfor vi ønsker det vi gjør, kan det bli lettere å jobbe for målene (f.eks være hjemme med barnet til det er to år).

Jeg tror mye av tidsklemme-problematikken skyldes at mange foreldre gjør en mye større innsats enn nødvendig er. Unger må ikke kjøres overalt. Ved å la ungene bli selvstendig, f.eks lære dem å ta bussen selv eller sykle til trening, så blir det mer tid til å gjøre ingenting. Vi som er foreldre trenger ikke klistre oss på ungene! Det går an å følge opp uten å sitte ungen i hjel.

Jeg lurer på om det er slik at jo mer tid vi har jo mer vil vi fylle den med. Noen tar til ordet for sekstimers dag for at tidspresset skal bli mindre. Jeg tenker at det er bedre å dempe på egne krav og forventninger, slappe mer av, og innse at barnet ikke trenger den voksne for å eksistere til enhver tid. Barnet puster selv om du ikke ser på det! Det klarer seg alene for en stund, men det er klart: Det risikerer å bli selvstendig. Og du risikerer å kjenne på den dårlige samvittigheten og det innbilte dømmende blikket fra andre foreldre. Du risikerer rett og slett å møte deg selv. Det kan være skummelt nok det!

Les Dumskapens kappløp av Sjur Holsen.

Av meg: Nervøse unger og slappe unger

**

Er du ny her? Da ønsker jeg deg velkommen så mye! Du kan følge bloggen min via Facebook, der jeg av og til legger ut lenker som ikke blir inkludert i innlegg her, og du kan følge den via bloglovin’ sitt system. Du kan også følge bloggen ved å taste inn epostadressen din i en rute på bloggens forsiden. Del gjerne innleggene!

Jeg snakker i Norgesglasset og blir skrevet om på nrk.no

Du får kanskje et bilde av Ole Brumm når jeg sier det slik, og vi ligner en del, sånn bortsett fra at jeg har litt mindre pels.

Jeg har blitt intervjuet av Ida Jevne i Norgesglasset med utgangspunkt i bloggposten Førjulstiden – en feministisk prøvelse. Intervjuet er blitt redigert og satt sammen med intervju av forsker Anita Borch ved Statens institutt for forbruksforskning og folk på gata. Resultatet kom i sending i går og i dag, og lenke til klippene ligger i slutten av bloggposten.

Det er også lagt ut en artikkel som er basert på innslaget i Norgesglasset. Artikkelen finner du HER.

Kontakt med media er nytt for meg, så det er spennende å se litt av arbeidet som ligger mellom den første kontakten og det ferdige resultatet. Jeg vet hva jeg sa da jeg ble intervjuet, men visste ikke hvordan det kom til å høres på radio før alle andre hørte det samme. Jeg visste heller ikke i detalj hvordan det ville bli satt sammen med resten av stoffet og hva slags ramme det ville bli puttet inn i. Jeg har likevel følt meg ganske trygg på hele situasjonen og det kjennes godt i seg selv.

Ønsker dere at jeg skal skrive mer om temaet for intervjuet?

Lenker:

1. del:  Slik eier damene jula

2. del: Hvordan bryte mønsteret og hvorfor bør familiene gjøre det

**

Er du her for første gang? Velkommen skal du være! Dersom du har lyst til å følge bloggen min kan du gjøre det via Facebook. Der blir det av og til lagt ut interessante lenker til andre bloggere eller artikler i tillegg til lenke til siste publiserte bloggpost hos meg. Du kan også følge bloggen via Bloglovin’. Legg gjerne igjen en kommentar eller del innleggene med andre!

Julekort og andre plikter

Dagene renner raskere enn sirup og presset øker på – det sosiale gruppepresset.

Selv har jeg hoppet av for noen år siden, og uskrevne julekort som er ment å inneholde både ord og bokstaver er like røde i år som alle andre år. De ligger til og med på samme plass i skapet og det er jo kjekt!

Jeg har inntrykk av at mengden julekort øker fra år til år, og konkurranseinstinktet tennes som adventslys, et etter et. Det jeg lurer på er om julekorttradisjonen tappes for glede for hvert kort som skal produseres?

Den som får julekort av meg er heldig, for jeg har sluttet med masseutsendelse. I oktober og november virker desember langt borte, men når selveste julemåneden kommer renner dagene bort uten at jeg helt forstår hvordan. Derfor gjelder det å velge ut aktiviteter som faktisk gir glede og som er uten pliktfølelse.

Den heldige mottaker av et julekort fra meg er en person som jeg sjelden møter. Jeg har lite kontakt med henne, og kontakten er fortrinnsvis møte til møte – av den gammeldagse sorten, altså. Den heldige mottaker er en jeg bryr meg om, som jeg tenker på og som jeg ønsker å sende noen ord. Jeg nøyer meg ikke med et lite kort, men skriver utfyllende med stort nærvær i ordene. Den heldige mottaker vet at hun har vært i hodet mitt da jeg skrev og at hun ikke er en blant mange som får det samme.

Den heldige mottaker av mine få sendte julekort vet hun blir satt pris på. Hun er ikke mottaker fordi jeg skal bevise for noen (eller meg selv) hvor flink jeg er. Eller hvor mye husmor og mamma jeg er.

Hva er ditt forhold til julekort? Mener du som meg at det tar litt av?

**

Les også Hva er feminisme?  Førjulstiden – en feministisk prøvelse,

**

Er du ny her? Du kan følge bloggen min via Facebook eller bloglovin’. Du kan dele innleggene mine med dem du kjenner. Velkommen så mye hit og legg gjerne igjen et spor etter deg!

Hva er egentlig feminisme? Likeverd mellom kjønn?

Jeg leser mange blogger og ‘feminist’ er et ord som går igjen.

Hva er det egentlig?

Det blir nærmest latterlig når jeg ser gjennom det siste døgnets bloggoppdateringer der den ene viser en nærsynt formidling av hva feminisme er, som: hvem kaster søpla, og er full av harme fordi fedre er foreslått å få to ukers ekstra foreldrepermisjon. Noen får dette til å bli et overgrep mot seg selv, som kvinne. Litt lenger ned på listen over sist oppdaterte blogger kommer innlegg om kvinner som dør i barsel eller som får livsvarige skader fordi de har tatt illegal abort. Dette skjer (omtrent) ikke i Norge, så derfor blir det irrelevant for vår hverdag?

Hvorfor er mindre foreldrepermisjon til fedre en kampsak når andre kvinner knapt nok klarer å gi barna sine nok mat iløpet av en dag? Det blir latterlig. Vi er så nærsynte!

Jeg er ikke opptatt av feminisme, kanskje fordi ingen kommuniserer klart hva det er. Jeg tror feminisme er en individuell greie; litt forskjellig fra person til person. Jeg lar meg fenge av det, har lest Hannah Helseth sin Generasjon Sex (fagbok), Caitlin Moran sin Kunsten å være kvinne og Nancy Friday sin Min mor, mitt speil som alle har sine forståelser av hva det er. Det er særlig den første og den siste boka som gir en forståelse av kvinners rolle og kvinners plass i samfunnet. Tankevekkende at man fremdeles kan se samfunnsstrukturer fra 1970-årene i dag (Friday sin bok) og hvordan unge jenter forholder seg til kroppen sin og sekualiseringen av samfunnet (Helseth sin bok).

Hva er det egentlig å være feminist? Er det noe annet enn å kjempe for likeverd, for like sosiale rettigheter? Noen ganger kan det virke som om feminisme er dyrking av det feminine og aktiviteter som anses for feminine. Dette må være en misforståelse..? Jeg er definitivt ikke feminist dersom dette er en nødvendighet. Jeg redder ikke økonomien til et eneste parfymeri!

Det er nesten helt umulig å være imot likestilling, især dersom man ikke selv står høyt oppe på rangstigen og har alle rettigheter og er fullstendig selvrealisert. Likestilling er så mye mer enn en kjønnskamp for like rettigheter. Likestilling handler også om at mennesker med funksjonsbegrensninger skal ha like rettigheter til et aktivt yrkesliv som funksjonsfriske. Det handler også om at sosial status ikke skal være av betydning for hvor raskt du får behandling på sykehus. Det handler om at homofile og heterofile skal stille likt når det kommer til hvilke tjenester som tilbys.

Og mange andre ting, men når vi snakker om likestilling blir det så ofte forstått som likestilling mellom menn og kvinner. Det er så mye mer. Og alt sammen handler om at vi er mennesker, om at alle er like mye verd.

Betyr egentlig kjønn noe i denne sammenhengen?

**

Mammadamen er dritlei av feminist-greier, les Feminist, jeg? Uansett drittlei!

Mitt forrige innlegg: Førjulstiden – en feministisk prøvelse

**

Lik gjerne bloggen min på Facebook og del gjerne dette innlegget med andre. 

Førjulstiden – en feministisk prøvelse

Slutten av oktober er ikke langt unna november som omtrent er desember. Den svake starten av det årlige prosjekt ‘jul’ er igang og statuser på Facebook og blogger trapper opp til den o’ store høytid.

Tiden før jul er tiden der likestilling på detaljnivå blir synlig; hvem som vasker ned vegger og tak og skriver lister ingen følger? Er det egentlig dette likestilling handler om? Er ikke likestilling noe mer enn dette, noe større?

Tidsklemmen er klam for den som må klare alt alene – i tillegg til jobb. Mange kvinner sliter seg ut før jul fordi de insisterer på å gjøre alt selv, og alt som skal gjøres blir mer og mer. Kvinne er kvinne verst og kvinner er avhengige av andre kvinners valg og prioriteringer, som vi er av speilet for å finne fram til det siste tegnet på ungdom vi kan finne i vårt eget fjes: Kviser!

For hva er vi dersom vi ikke kan vise fram vår sist strikkede genser eller siste dings vi har skaffet oss på ebay eller en kåpe fra ny-sensurerte Hennes & Maurits? Hva er vi dersom vi bare har oss selv og ikke skal sammenligne oss – i det hele tatt? Hvordan kan vi da vite at vi er gode nok, det vil si bedre enn alle dem vi sammenligner oss med? Kanskje vi forsvinner litt dersom vi bare skal være oss selv?

Frøken Makeløs forteller meg i innlegget Hvorfor sammenligner kvinner seg med andre kvinner? at det er slik: Kvinner sammenligner seg og ofte kommer vi dårlig ut og kompenserer for det i evig tid. Vi kan ikke tro på at vi er nok som vi er. Alternativt bruker vi sammenligningen som grunnlag for å løfte oss selv: Vi er ikke som de andre slubbeduskene!

I førjulstiden, som varer et par måneder, kommer arbeidsfordelingen vår til syne: Hva gjør kvinnen og hva gjør mannen?

Det er mulig at “fordelingen” av huslige oppgaver ble grunnlagt i samme slengen som fordelingen av den første foreldrepermisjonen, men det er også en viss sannsynlighet for at kvinner uansett tar på seg disse førjulsoppgavene fordi bare kvinner vet hvordan alt skal gjøres – også første året tradisjoner skal forenes og etableres!

Kvinner tar på seg så mange må-oppgaver at de nesten ikke ser klart lenger og langt mindre ser seg selv i et større perspektiv. Hvorfor er alle disse selvpålagte oppgavene er nødvendige? Det spør ingen seg om. Det er jammen meg ikke rart kvinner blir utbrent.

Hvordan ser førjulstiden ut for menn? Kjøpe juletre og få må-gaver? Jobbe overtid og rave rundt på julebord annen hver helg? Jeg vet ikke, men har mine anelser om at førjulstiden for menn er langt enklere fordi kvinnen tar regien og krever sjefsrollen, som hun vokter med slikkepott og silkebånd.

Kvinner: Slapp mer av og gi faen! Slå deg sammen med mannen og spør hva han synes er nødvendig og ønskelig å gjøre og få til. Et sted midt i mellom finnes kanskje det realistiske nivået, der begge er fornøyd?

**

Relaterte innlegg: Hva er egentlig feminisme? Likeverdighet mellom kjønn?, Selvutslettende husmorstolthet, Julemaset er igang, Fattig førjulstid

**

Følg gjerne bloggen på Facebook eller abonner på den ved hjelp av bloglovin. På Facebook legger jeg av og til ut lenker som ikke blir lagt ut på bloggen og du finner i blant diskusjoner der som ikke ligger her. Og dersom du liker dette innlegget, kan det være at flere gjør det, så del det gjerne!