De fattige kan takke seg selv, eller?

Tanken på at noen barn faller utenfor det sosiale fellesskapet er noe som stadig vender tilbake til meg. Det er selve symbolet på voksnes verdier.

I mange tilfeller skyldes dette penger, for selv om det ikke koster å veksle ord, handler ofte samtaletemaene om det som innebærer pengebruk. Hva sier man når dem man ønsker å være en del av går på kino og en selv aldri har råd?

Vi liker ikke å snakke om det så vi unngår det helst, for det kjennes mye bedre når fattigdom ikke handler om oss selv eller om dem vi er nær. Det er så mye bedre det som rammer andre og som vi litt overbærende kan sukke over og tenke at de nok har seg selv å takke, for det er sikkert noe feil med prioriteringene. Det kjennes bra med en slik avstand, for da slipper vi å ta innover oss at det like gjerne kunne vært oss. Personlig økonomi kan planlegges, men ikke alle har de samme forutsetningene for å kunne gjøre det og noen er enkelt og greit uheldige.

Å være fattig, eller å ha dårlig råd, medfører gjerne skam. Denne skammen kan vi alle bidra til å redusere, hvis vi orker å ta innover oss vårt eget forbruk og valg. Ved å dyrke materialistiske verdier sender vi signaler om at det er viktig og nødvendig for å henge med, eventuelt markerer vi at vi er noe mer og bedre enn andre. Ved å begrense innkjøp av det nyeste demper vi det materialistiske fokuset og lar andre ting komme i forgrunnen.

Å være fattig, eller ha svært trang økonomi, gir økt risiko for helsebelastninger. Bekymringer over tid påvirker og preger familien. Når “nei” er svaret oftere enn “ja” gjør det noe med hvordan behov uttrykkes, for et nei til kino er også et nei til samvær og fellesskap med venner.

Av disse grunnene kjenner jeg at smilet kommer fram igjen når jeg leser om Opplevelseskortet som gir barn og ungdom anledningen til å delta på arrangementer som vanligvis er utelukket. Det bidrar til å redusere annerledesheten litt. Opplevelseskortet er resultatet av et samarbeid mellom private, NAV og kommunen. Enn så lenge er kortet innført i Ålesund, Kristiansund, Molde, Arendal og på Nøtterøy. Om du synes dette hørtes lurt ut og ikke bor på et av disse stedene oppfordrer jeg deg til å jobbe for at også din kommune skal starte dette opplegget.

Blant det vi kan gjøre for å redusere stigmatiseringen av familier og enkeltpersoner med trang økonomi er å tenke over hvordan vi snakker om penger og ting; hvilken plass får det i verdihierakiet vårt? Vi kan tenke over hva vi bruker fritiden vår på: Spiller vi dyre spill og sitter ved hver vår skjerm eller bruker vi tiden sammen med noe som koster lite i bruk og innkjøp? Trakter vi etter merkeklær og så mange klær og skopar at vi ikke får brukt alle? Drar vi på ferie til syden flere ganger i året eller nøyer vi oss med korte reisemål og begrenser hyppigheten?

Hverdagen er travel for de fleste og spørsmål blir knapt stilt, med mindre de har praktisk betydning. Ved å ikke sette av noe tid til bevisstgjøring og refleksjon, blir valgene tatt uten bevissthet og tiden blir fylt med higen etter nye materialistiske kapringer. Tenk så mye tid som brukes på å skaffe ting som ellers kunne vært brukt til å være sammen uten utgifter?

Jeg tenker at vi alle har et ansvar og at vi har mulighet til å påvirke og forme hvilke verdier som barna våre lever etter og adopterer fra oss. Det gir utslag i hvordan barn fra lavinntektsfamilier opplever å komme til oss og være sammen med våre barn. Det påvirker om de føler seg som en del av eller om føler seg ekskludert og tilsidesatt.

Vi velger ikke bare på egne vegne.

*******

Artikkel fra Redd Barna: Barnefattigdom

Dette er en oppfølging av Fattig førjulstid