Tenk at i natt føder noen

Månen er trillrund, den stiger opp fra skyene så raskt at jeg ser det. Strengt tatt er det vel skyene som flytter seg fra månen, men detaljer er detaljer; små og ubetydelige.

I natt fødes mange barn, det er blitt sagt mang en gang, ikke fordi det er femtende mai, men fordi det er økt antall fødsler ved fullmåne.

Tenk å få sitt første barn midt i mai, dager med varme i været venter, flagg og musikk markerer dagen, for den som er heldig å treffe den søttende.

Tenk å kunne vise fram den lille og smile, vite at livet er begynt på ny.

Tenk at tiden som var,

så raskt ble borte.

Menneskene bor der minnene er

Menneskene som betyr noe blir aldri borte, selv om de ikke er her. Man trenger ikke se dem for å ha dem nær. De finnes i hodet, i kroppen, i ubevisstheten. Menneskene som betyr noe trenger ikke fysisk plass.

Våren er sommer, sommeren startet i april, ble forstyrret av noen dager høst før sommeren er tilbake nå i mai. Om en lang uke er det søttende mai, en glad dag med minner om noe trist. En dag med ambivalens og absurde motsetninger. En dag for glede, en dag for sorg.

I mange år overskygget sorgen gleden, men for å gå videre og være delaktig og tilstede i eget liv som det er blitt, kan en ikke forbli i det som var trist. Det som har vært skal forbli der det var, men vil likevel være bevart et sted langt borte i en krok av minnene.

Dagen minner om at det som skal komme skal forsette å være lyst, skal være åpent og ikke forventet på en bestemt måte fordi det passer en best. Det som kommer må få komme på sin egen måte, ikke styrt og arrangert slik at det ikke er rom for å se ting som de er.

Flaggene er lagt bort, de er antakelig støvete og har litt kjellerlukt. Om en uke skal de tas opp, strykes og pynte uteområdet. Om en uke går maisommeren over i en ny fase, en fase der tempoet settes opp og alt som skjer er bestemt av andre. Invitasjoner til det ene og det andre, foreldremøter og stadfesting av at den lille gutten min ikke er liten lenger.

En tid er over, en annen begynner.

******

Tidligere innlegg om sorg: Dagene blir borte av seg selv og Sorgen stopper tiden

Ligge på magen ute i hagen

Ligge på magen ute i hagen, men ikke naken. 

Solen varmer nakken, blomstene gror på bakken, men sneglene er ikke å se

og godt er det

Vi øver oss på sommeren, trekker teppet høyere opp ettersom solen forsvinner fra hoftene,

i det fjerne hører vi korpsene

Snart er det mai, snart spiser vi pai

ute eller inne spiller ingen trille

men grille

det ville blitt ille

for lille Pernille som ikke kan like

at dyra blir mat