Mammablogging = krangling eller konstruktiv debatt?

Det er naivt å tro at det vi ytrer ikke betyr noe.

Alt vi uttaler oss om betyr noe for noen andre og vi må forstå at det også kan ha negativ innvirkning på folk. Så lenge vi uttaler oss i det offentlige rom må vi også tåle tilbakemeldinger og se det hele i et større perspektiv.

Ved å skape mangfold gjør vi det litt lettere å ikke mestre alt, men mange bloggere forteller bare om alt de mestrer og de tar sjelden opp samfunnsaktuelle temaer eller setter ord på vanskelige ting. Det er dette kritikken av mammabloggenes overflate-kos handler om: Summen av påvirkning, ikke detaljene (les: den enkelte blogger).

Det er viktig å se på den totale påvirkningen vi utsetter oss for. Siden bloggmengden er enorm blir den også viktig – for flere enn dem som blogger selv. Blogg er en stemme, som sier noe som samfunnet vi lever i. Frøken Makeløs ser på totalen og tar tak i den. Å  bruke det som står i sitatet som eksempel på å være modig

En annen ting er at det er morsommere å lese de selvironiske bloggene som viser et bilde av en Rema-pose med gymtøy i en stol med kommentaren: «Slik kommer det nok til å se ut her i morgen også, men da er det kanskje en pose fra Kiwi». (Fritt sitert fra bloggen «Pias Verden» en gang i dens spede begynnelse). Men det krever litt mer mot.

som Ellen Roberg-Askim (Ellens Oase) gjør på nrk Ytring, sier ganske mye om hva som er normalen blant bloggere; det sier en del om hvor vanlig det er å skjule det som har feil og mangler. Det sier meg at litt  vanskelig er veldig  vanskelig – og at det absolutt er viktig at noen av oss snakker om det som ikke fungerer, det som er viktig og som ikke tilhører glanssiden av livet.

Hvorfor er det slik at bare de vakre sidene av livet blir vist fram (blogget om)? Forklaringene som gis er at bloggen er et frirom og at “jeg tenker så mye på jobb, så det orker jeg ikke i bloggen”. Ved å ikke snakke om det som er vanskelig skjules det og det skapes urealistiske forventninger til det å være forelder (mor) og det bidrar til å tabubelegge hverdagslige problemer og større problemer. Dette bidrar ikke til et rausere samfunn. Bloggene er speilbildet av samfunnet. Jeg ser ikke noe galt i å påpeke det.

Likevel: Blogg befinner seg i skjæringspunktet mellom privat og offentlig og ingen kan pålegges å blogge om noe annet enn det de gjør. Man kan likevel oppfordre til å skrive om andre temaer og selv gjøre en innsats for at det skal bli mindre skummelt.

Vi trenger mangfold og det kan vi få til uten å skrive om den siste krangelen med mannen. Det er mange måter å skrive om ting på som ikke er utleverende. Jeg tror mange ønsker seg blogger som viser til flere sider av livet.

Susanne Kaluza har fått mye positiv respons etter hun la ut sin abort-historie og Casa Kaos har mange lesere fordi hun skriver om de sidene ved foreldreskapet som få andre skriver om. Det er et behov for å lese om slike ting og jeg håper flere starter blogger som også viser slike sider av livet. Å skrive om sin egen abort er modig –  å innrømme at man ikke klarer å rydde bort handleposer fra en dag til en annen er det ikke.

Jeg kjenner meg litt igjen i Frøken Makeløs som litt sint-bekymret er “redd” for at folk slutter å følge henne etter det siste publiserte innlegget. Å si at jeg er redd for det samme er en betydelig overdrivelse, men jeg ser at motstand kan være noe som gjør at folk er redde for å være synlige og tydelige. Jeg kjenner noen ganger på det selv. Samtidig synes jeg ikke at min egen feighet skal være en stopper for ytringene mine. Jeg tror rett og slett at man noen ganger må tåle å være upopulær. Og jeg tror at mange holder ting for seg selv fordi de trenger støtte. Støtte er en viktig drivfaktor når man blogger. Tror jeg.  For andre er det diskusjonene som er drivkraften.

**

Viktige innlegg til debatten: Erfaringer fra en fersk bloggers forsiktige ankomst til den gigantiske mammabloggfesten!, Kvinner som rakker ned på andre kvinner,

Mine innlegg i debatten: Din selvtillit – mitt ansvar?, Mammablogging er ikke bra (lenkesamling), Mamma er mamma verst,

**

Jeg oppfordrer særlig menn til å komme med sine synspunkter på saken, for jeg tror at en manns perspektiv på dette kan være fruktbart! Og del gjerne dette innlegget med andre slik at flere kan delta i debatten!

Du kan også like bloggen min på Facebook, se her. 

Utvalgte mødre og andre mødre på nett

Mor er alles forbilde, både for den som vokste opp med og den som vokste opp uten en mor.

Det er gjennom barneårene vår verdensoppfatning og våre dypeste holdningene blir til. Slik vi er vokst opp vil for alltid bli en del av det dypere selvet; både det vi ønsker å ta med oss og det vil helst skulle vært foruten. Etterhvert som vi vokser til søker vi forbilder i andre enn dem vi voker opp sammen med, vi finner noen som kan dekke eller kompensere for det vi ikke fikk hjemme.

Denne søken etter forbilder var mye mer begrenset før internett; vi måtte nøye oss med ukeblader, hverandre og tv. Nå finner vi forbilder ved å skrive inn riktig søkerord på google. Flott, ikke sant?

Gunn Taagerud er jordmor og sier at hun gjennom 20 års fartstid aldri har opplevd så mange usikre gravide som nå. Hun sier i artikkelen  Nettvett for gravide at mange svangre kvinner blir bekymret etter å ha googlet seg fram til svar istedenfor å snakke med fagfolk. Folk stoler på andres erfaringer framfor å søke i forskningsbasert litteratur eller søke helsepersonell som kilde. Er vi mer skeptiske til leger og jordmødre enn ukjente vi møter på nett?

Ved å delta på forum og ved å lese blogger om bestemte tema, f.eks om foreldrerollen, formes vårt inntrykk av hva morsrollen innebærer. Hvordan vi skal være som mor i dag er vesensforskjellig fra hvordan morsrollen ble utformet for 20-30 år siden (da vi som er foreldre i dag ble oppdratt). Det er likevel bare de ytre tingene som er ulike. Barn trenger fremdeles de samme tingene: Nærhet, mental tilstedeværelse, “riktige” klær (her tenker jeg ikke på merkeklær), grensesetting, kjærlighet og trygge og varme hus.

Selv om barn trenger det samme som barn alltid har trengt, opplever jeg at det er en forskyvning av hvordan disse behovene skal tilfredsstilles. Riktige klær blir til merkeklær, mental tilstedeværelse blir til å leke med ungene hele tiden, grensesetting – den hopper vi over, for det er virkelig ikke helt  nødvendig å drikke kaff’n varm, er det vel?

Samtidig som kravene og forventningene til seg selv synliggjøres gjennom blogg som vindu økes forventningene til hva blivende mødre tror er nødvendig. Det handler ikke nødvendigvis om de grunnleggende behovene til babyen, men om mors behov for å være blant de “gode” mødrene, de som ikke utsetter ungene for unødig skrik og gråt.

På forumet Din baby diskuteres det jevnlig hva som er høy- og lavstatus, det kan være alt fra navn, til mat, til fritidsaktiviteter og klær. Slike diskusjoner er uttrykk for det samme: Hvordan kan jeg være en riktig mamma i andre mødres øyne?

Det handler også om usikkerhet, for alle disse som ikke skriver et ord om det som er vanskelig og utfordrende de gir samtidig et bilde av foreldreskapet som enkelt og sjarmerende. Når vi aldri hører et ord om det tyngste av det tyngste, blir dette til et slags tabu: Det er bare lov å snakke om det som er bra. Hvor blir det av det andre? Eller er andre virkelig så lykkelige som de framstår som? Er dette i virkeligheten et selvforsvar, for ikke å bli dømt for å være en dårlig mor (alle mødres skrekk)?

Bloggkollektivet Maddam har skrevet flere kronikker om mammabloggere denne sommeren. Kronikkene er godt fulgt opp i diverse blogger. En oversikt over disse finner du her: Mammablogging er ikke bra.

I motsetning til Maddam mener ikke jeg at den enkelte blogger har et ansvar utover det som foregår på sin egen blogg og det hun publiserer forøvrig på nett. Det jeg derimot mener er at de som skriver om flere sider av livet kan trenge å bli løftet fram. Jeg mener at magasiner og ukeblader har et stort ansvar her, for det er gjennom tradisjonelle medier forbildene blir fremhevet og der de når ut til flest. Man skal ha blogget lenge og ha godt grep om sosiale medier for å nå fram som enkeltstående blogger. Det er en sannhet at man trenger andre for å komme opp og fram og at de som allerede er løftet fram av tradisjonelle medier ikke alltid utgjør et bredt spekter av hva f.eks morsrollen innebærer.

På egenhånd kan man ikke endre hele bloggsfæren, men vi kan gjøre vårt ved å fremheve dem vi mener er gode forbilder, dem som viser en litt annen side ved foreldreutfordringer enn det det er rom for i private, offentlig tilgjengelige blogger.

Jeg mener at en ikke kan kritisere bloggere for å ha et ensidig tema på bloggen, men en kan forsøke å se det faktum i et større samfunnsperspektiv, noe jeg synes Jorunn Stokke Aamodt ala Frøken Makeløs klarer ganske bra i debattinnlegget Hvorfor blir de provosert?. Det handler altså ikke om den enkelte blogger, men om totalen, om helheten. Og slike refleksjoner og kritikk må heves høyere opp enn det jeg oppfatter at Maddam gjør. Metaperspektivet blir borte i Maddam sin kritikk, noe som gjør at den enkelte såkalte mammablogger opplever kritikken som personlig, mer eller mindre. Det kommer vi ingen vei med. Ikke er det interessant for andre enn de internt involverte heller.

Vi søker de forbildene vi trenger, er det derfor blogger av en viss type blir mer populære enn andre?

***

Maddam sine kronikker: Oss damer imellom, En kvinnerolle i skrustikka? 

Om mammablogging: Bloggere uten glasur 

Se forøvrig lenkesamling i Mammablogging er ikke bra (lenke høyere oppe i teksten)

Til slutt: I lenken om nettvett ligger det mange gode lenker til nettsteder med råd til gravide og mødre som ammer

***

Hvis du synes dette innlegget er interessant kan det være at du liker flere innlegg jeg har skrevet, eller at du kjenner noen som også har lyst til å lese dette. Derfor må du gjerne dele dette innlegget med nettverket ditt. Følg gjerne bloggen min på Facebook, der vil det av og til publiseres innlegg og lenker som ikke blogges. Velkommen!

Mamma er mamma verst – om mindreverdighetskomplekser

Jeg leter og prøver å finne hva som ligger bak kritikken av lykkebloggerne, også kalt mammabloggere.

Jeg kan definere min egen blogg som en mammablogg, men også som en samfunnsengasjert hverdagsblogg om foreldrerollen. Siden jeg er mor, ligger hovedfokuset der. Jeg er mor, en mor med utfordringer de færreste lykkemammaene har.

Min utfordring ligger ikke i tidspresset mellom jobb, selvrealisering og husmorliv. Min daglige utfordring ligger mellom samvær med ungene eller ikke. Det er ingenting  jeg prioriterer høyere enn barna mine, men min prioritering av barna innebærer ikke minimalt med egentid, som jeg leser at Mammadamen skriver om, men maksimalt med egentid. Om det er å være egoistisk så er jeg det av nødvendighet.

Jeg er en mor som ikke jobber. Jeg er en ufrivillig hjemmeværende mor. Om jeg hadde hatt et valg ville jeg jobbet – ikke fullt, men omtrent 75 % for å kunne ha en fleksibel hverdag, for å kunne jobbe inn en fridag etter behov og for å kunne realisere meg selv og ha tid til ingenting. Det er mine verdier.

Jeg leser ikke mange glaserte blogger, men jeg besøker en del som skrives av såkalte vellykkede mødre. De aller fleste mødre får til det jeg drømmer om hver dag: Tid med ungene. Tid til å gjøre lekser og være tilstede for dem. Tid til å vaske hus og holde orden. Jeg mistenker ganske mange for å ha høy standard som minstekrav. Hvorfor? Jo, fordi jeg sammenlikner med meg selv og min situasjon. Jeg ser hvor lavt jeg har høvlet listen, hvor lite man kan gjøre uten at helsetilsynet banker på døren.

Jeg tenker at mange prioriterer feil når de klager over tiden som er knapp og jeg tenker at det ville vært enkelt for meg å fjerne langt over halvparten av MÅ-GJØRES-listen til husmødre flest. Det er så lett å tro at mer må gjøres enn strengt tatt nødvendig.

Likevel: Folk lever de livene de selv skaper eller legger til rette for. Noen blir lykkelige av å holde en standard jeg ville blitt sur og grinete over dersom jeg skulle gjort et forsøk på det. Vi får energi av ulike ting. Derfor må vi oppsøke det som styrker oss og inspirerer oss og forkaste resten.

Blogging har for meg mange funksjoner, en av dem er vedlikehold av kognitive evner og selvutvikling. Dette har jeg skrevet mer om i dette innlegget. Jeg kjenner meg igjen i det Mammadamen skriver om at blogg er avkobling og en frisone. Jeg fjernes fra det uønskede og fremmer ressursene mine, som jeg opplever at kommer best fram når jeg kommuniserer på nett.

Jeg er i den gruppen av mødre som maddam antakelig er bekymret for. Jeg når knapt nok opp til ankelen på de fleste andre mødre og det er en kombinasjon av flaks og flaks som gjør at vi kommer i mål hver jul og til alle bursdager. Shabby Chic er ufrivillig naturlig i vårt hjem, for å si det slik.

Likevel, jeg kan ikke legge ansvar for eget velvære på ukjente andre. Jeg har selv et ansvar for å velge ut de bloggene som gir meg det jeg trenger. Om jeg ikke finner det jeg trenger hos andre får jeg skape det selv, eller spørre utvalgte bloggere om de vil skrive om det jeg ønsker. Blogg er privat, samtidig som det er tilgjengelig for alle. Dermed har vi et ansvar for hva vi publiserer, men vi kan ikke kontrollerer andres reaksjoner!

Maddam forsøker med sin kronikk å fjerne den enkeltes ansvar for eget liv og påvirkninger: Om jeg føler meg liten er det bloggen jeg leste sin skyld! Jeg kjenner jeg protesterer. For uansett hva en gjør kan noen reagere på det. Man kan alltid komme med noen kritiske innvendinger. Jeg synes det er greit, så lenge det gjøres med respekt. Det er viktig å tenke over hvilke holdninger man gir uttrykk for. Den enkeltes valg betyr også noe for omgivelsene; det en blogger om betyr noe for mange flere så snart publiseringsknappen trykkes ned. En bør tenke over det.

Jeg kjenner noen ganger at jeg gjerne skulle hatt det andre har og jeg kan kjenne misunnelse mot andre, men denne følelsen bunner i meg selv. Og jeg tenker at det er mitt ansvar å trekke ut ressursene i meg selv og finne forbilder i andre. De ressursene jeg finner i andre kan jeg kanskje også finner i meg selv? Om jeg gjør det, har jeg noe å jobbe videre med. Det er langt mer konstruktivt enn prinisppiell kritikk.

Jeg synes Ane Hagen sier det godt: Lykken er å kjenne på lykken!

- men likevel; noen ganger må jeg ha pause og trekke meg tilbake; noen ganger blir det for lykkelig og min egen utilstrekkelighet for merkbar og synlig. Noen ganger er det noe helt annet enn andres lykke jeg trenger – for den forteller bare at jeg ikke mestrer selv. De gangene søker jeg heller blogger som treffer meg der jeg er. Jeg velger mine påvirkninger selv. Det er heldigvis lov!

**

Bakgrunnen for dette innlegget kan du finne i Mammablogging er ikke bra!

**

Hvis du synes dette innlegget er interessant kan det være at du liker flere innlegg jeg har skrevet, eller at du kjenner noen som også har lyst til å lese dette. Derfor må du gjerne dele dette innlegget med nettverket ditt. Følg gjerne bloggen min på Facebook, der vil det av og til publiseres innlegg og lenker som ikke blogges. Velkommen!

Mammablogging er ikke bra!

Debatten om mammablogging tatt seg opp de siste dagene. 

Det hele startet med maddam-bloggere som skrev en kronikk i Dagbladet kalt Familielykke fanget i nettet. Kronikken var ikke enkel å forstå, på den måten at budskapet var vanskelig å få tak i. Likevel har den skapt debatt, det vil si at debatten har blitt tatt bort fra kronikken med tilhørende kommentarfelt og fulgt opp i en rekke blogger.

Her følger et knippe av dem, opplys meg gjerne dersom jeg mangler noen.

Mammadamen – “Bør mammabloggerne blogge om at de plukker avklippede negler og hår fra vannsluket?”

Jorid/Noe på hjertet – “(interiør)mammablogg”

Junepune – “..: Er det egentlig interessant? :..”

Astrid/I just had to tell you so… –  ”min versjon av virkeligheten”

Serendipity Cat – “bloggvirkelighet og annen virkelighet.”

Fru Jacobsen – “Så er det på’n igjen..”

Ane Hagen – “lykken er å kjenne på lykken”

Liv-Inger - “Bør mødre egentlig blogge ever??” les også: “Datatilsynet advarer mot mammablogging”

Susanne Kaluza - “Det ska’kke være lett”

Puslespillbrikker – Idyll?

Mandagsmor – Blogging mamas

Frøken Makeløs – Mammabloggernes ansvar

Jeg lurer på hva kritikken bunner i.

Nesten parallelt med denne debatten diskuteres det om bloggere har makt til å påvirke politikere til å bevilge penger til medisinske forskningsprosjekter. Debatten tar for seg et helt annet tema, men også her forsøker forfatterne av kronikken å overbevise leseren om at hun har full oversikt over bloggland. Slike forsøk på generaliseringer ut fra enkelte eksempler lykkes ikke, for markedet er stort og lite oversiktlig. Det slår meg at bloggkritikere som skriver kronikker ikke virkelig har satt seg inn i hva blogging er eller hva bloggene de bruker som eksempel virkelig står for.

Er ikke det rart? En skulle nesten tro at kritikken var personlig.

**

Maddam har svart i innlegget Om mammalykken på nett. Les svaret der for utdyping av kronikken og respons på kommentarene som er lagt ned i blogger, blant annet dem som er lenket til over her.  Takk til maddam som fortsetter debatten!

**

Flere kronikker publisert i norske aviser om temaet mamma(pappa)blogging:

Galt å være engasjert pappa? - Ole Morten Knudsen/Superpapsen

Bloggsfærens nye parikaste? - Karianne Gamkinn/Mammadamen

Livsløgn og balansekunst - Kristianne Ervik/Positive avvik

Mammabloggernes ansvar – Jorunn Stokke Aamodt/Frøken Makeløs

Og min oppfølging og avslutning av temaet finner du i innlegget Mamma er mamma verst – om mindreverdighetskomplekser

**

Innlegget er oppdatert 25.7.2012

**

Hvis du synes dette innlegget er interessant kan det være at du liker flere innlegg jeg har skrevet, eller at du kjenner noen som også har lyst til å lese dette. Derfor må du gjerne dele dette innlegget med nettverket ditt. Følg gjerne bloggen min på Facebook, der vil det av og til publiseres innlegg og lenker som ikke blogges. Velkommen!

Reise med barn, eller fri oss fra dem?

Å reise med barn er ikke like enkelt og ukomplisert som å reise med seg selv.

Det er mange ting å oppdage når en får barn, som eksempel at å reise med barn krever en god del planlegging og smidighet for at det skal gå best mulig. Ikke alle barn kan man putte i en lomme og forvente smil og indre tilfredshet samma hva en gjør, de fleste barn krever mer enn som så.

Hvem skal ta hensyn: Barnefamiliene eller medreisende?

Å høre på barnegråt og -sutring kan være slitsomt over tid, unger som slår seg vrang er til sjenanse for andre og stresser foreldrene. Det hele forsterkes og kan gjøre reisen eller ferien uutholdelig.

For den som ønsker ferie uten barn, finnes det faktisk barnefrie hoteller!  Om det tenker jeg både at det er en bra oppfinnelse, men jeg tenker også at det er litt tragisk at vi ikke er åpne nok til å godta barnelyder.

Dersom du trenger tips til en reise du skal på sammen med barna dine, kan du besøke Reis med barn, som er en nettside som gir gode tips til uerfarne foreldre med barn. Her kan du også legge inn dine tips.

Hvor mye bråk fra barnefamilier må vi tåle på ferier? Er det verre med bråk fra barnefamilier enn bråk fra for eksempel festende ungdommer?

 

Lykkelig avslutning på helgen

Den begynte ganske bra og ble bare bedre, med gjøremål som klipping av vilter lugg og tanker om farger, men ikke til håret.

Den største av de små overnattet et annet sted og vokste omtrent 20 centimeter og ble noen kilo tyngre over natten, i sin mors øyne.

Den minste av de minste fløy lykkelig omkring, ventet på at den største av de små skulle vende tilbake og sparke ballen hardt i mål. Han gjorde det nesten.

Søndagen ble borte med venner og lek, i frustrasjon over nett som ikke virker ble boken tatt fram, men når boken må skus framover daler motivasjonen av seg selv.

Fargetanker uten utvikling, men en slags gulgrønn farge uten navn er utelukket –  godt å slå fast! Da blir det kanskje sommersnø likevel, da?

Hvordan har du hatt det i helgen? 

Selvutslettende husmorstolthet

Min etterlysning etter utfordringer resulterte i to, derav den ene som ble besvart i innlegget “Bare det er friskt“. Dette innlegget besvarer utfordringen fra damen bak bloggen Casa Kaos. Utfordringen hennes til meg kan du lese i kommentarfeltet på Vil du utfordre meg?

Jeg leser kommentarene til innlegget Interiørtips tema oppbevaring og det slår meg at rydding og husarbeid (som bare merkes når det ikke blir gjort) fremdeles er kvinnens ansvarsområde i mange hjem. Hvorfor? Dette er ikke unikt i kommentarfeltet til Casa Kaos, men noe som går igjen overalt hvor jeg leser om hverdagen til barnefamilier. Damen har ansvar for at alt skal være i orden hjemme (inne) og hun har oversikt over alt som skal skje og planlegger ferier og innkjøp. Mannen utfører beskjeder. Hvorfor er det egentlig slik?

Kvinner henger igjen fra gamle dager: De jobber både hjemme, ute og tar i tillegg på seg ekstra oppgaver som å bake til en avslutning eller gjøre tjenester for familiemedlemmer som trenger hjelp eller oppfølging. Kvinner jobber på seg sykdommer som utbrenthet, depresjoner eller muskel- og skjelettplager. De stopper ikke før de må, av medisinske årsaker. Mange kvinner setter seg selv og egen helse langt nede i verdihierakiet, langt under stoltheten over rene kjøkkenbenker og bordflater, langt under pallebordet og cake-popsene, langt under andres velvære og skrekken for å bli oppfattet som sjuskete og som en dårlig mor. Skrekk og gru.

Jeg skjønner ikke hvorfor kvinner driver rovdrift på eget overskudd, eget velvære?

Jeg har selv vært den perfeksjonistiske, kontrollerende personen som med stresset stemme maste på alt som var i nærheten. Jeg har selv vært den som gjorde ingenting fordi den jeg bodde med gjorde det samme. Det endret seg. Å være selvutslettende er rett og slett lite sjarmerende! Å være sjef og administrerende direktør er heller ikke ideelt.

Som jeg har vært inne på i innlegget Råd som gjør at forhold varer er løsningen på en del av husarbeidsmarerittet at begge setter seg ned og finner en standard som skal følges. I noen familier er det nødvendig med deltaljstyring, mens andre familier samarbeider godt slik at det holder med en liste over ukentlige gjøremål.

Kvinner: Ikke sett husarbeidet og husmorstoltheten høyere enn ditt eget velvære og din tid til egenpleie, tenk heller på hva som motiverer deg og som gjør deg glad!

Menn: Ta initiativ, ikke vent på beskjeder. Organiser deg selv og vær aktiv, så slipper du å bli maset på! Og tiden til valgte aktiviteter blir større.

Blogger som viser fram rotet sitt høster applaus;  jeg lurer på om de som applauderer har forlest seg på stylede hjem med fargematchende barn? Eller lar de seg lure av venninners panikkrydding?

Rot viser at menneskene som bor der lever.  Her er det liv i massevis!

***

Les om utbrenthet eller artikkel i Vårt Land om undersøkelsen som viser forskjell i menn og kvinners sykefravær

***

Liker du denne bloggposten? Del den gjerne med venner og kjente!

Barnløs og barnfast

Livet er ikke som det var før jeg fikk barn, det er annerledes. Jeg gjør ingen kvalitetsvurderinger og kan ikke si om det var bedre eller fælere før jeg fikk barn. Jeg er mamma og mammarollen har gjort meg til noe større enn jeg var.

Å bære på en drøm om å bli mor er med på å skape forventninger om hvordan det er å være mor. Forventningene formes av egen oppvekst, holdninger i miljøet en tilhører og trivsel på jobb.

Jeg har en teori om at folk som ønsker lengst mulig tid i permisjon ofte ikke trives like godt på jobben sin som folk som stortrives på jobben. Jeg tror det økonomiske perspektivet er underordnet trivsel og følelser. En mor som tidlig går tilbake til jobb etter foreldrepermisjonen blir noen ganger sett på med undring, noen ganger med skepsis og fordømmelse. Vil hun ikke være sammen med barnet sitt? En mor som tar mest mulig permisjon blir noen ganger sett på som lite ambisiøs, noen ganger som lat og lite oppdatert og som bremsekloss for likestillingen.

Å bli mor er ikke slik man forestiller seg at det er. Å forestille seg og drømme om barn har likevel en hensikt. Det er hyggelig og fint, men det er også med på å klargjøre en til foreldrerollen. Man kan forestille seg alt, bortsett fra følelsene som settes i sving. Å være sliten etter en dag med en baby kan på ingen måte sidestilles med å være sliten etter en dag på jobben. Jobben regulerer ikke følelsene og er ikke en del av deg slik som barnet er. Å få barn er å bli kjent med en ny side ved seg selv som ligger der latent, som en spire klar til å vokse ut under riktige forhold. Man vet ikke helt når det skjer, hvordan det vil utvikle seg og se ut.

Å bli mor er å bli møtt med andres fordommer, med en hel verden av meninger. En selv er der først og fremst for noen andre, det er en pause fra livet som var. Når pausen, også kalt foreldrepermisjonen, er over kjemper noen for å finne tilbake til seg selv, men i virkeligheten kan du aldri det. Det som har vært er lagt bak, og man kan ikke gå baklengs inn i framtiden. Når man får barn blir livet annerledes enn det var, man er aldri helt alene lenger, en blir selv omorganisert. Det er for de fleste nødvendig for å kunne gi barnet det barn trenger.

Å bli mor er en forandring fordi livet blir rikere, det får mer fylde og gir mindre tilgjengelig tid til tøys og fjas.

Jeg leser om karrieredamer som stortrives i jobben og som er stolt av hvor mye tid de bruker der. Jeg leser om karrieredamer som kombinerer jobb og hjemmeliv og lurer på om det ikke blir et vilt kaos med utbrenthet som resultat hos flere av dem. Er det virkelig attraktivt med jobbsamtaler samtidig som man hjelper to-åringen med jakken? Eller fleksibilitet som får den mindre strukturerte til å alltid være tilgjengelig for jobb og bare halvveis tilstede i sitt eget privatliv?

Det finnes mange ukeblader som handler om å være mamma, eller kanskje handler de mest om hvordan man skal være det? Hva gjør mammamagasinene med vårt syn på hvordan mammaer skal være?

Jeg tror mye var lettere før internett, det var mindre å sammenligne seg med, færre områder å være utilstrekkelig på, for følelsen av å lykkes, eller å være en god mamma, var ikke så tett knyttet til ukjente andre og materialistisk styrte idealer. Det skal ikke lange tiden til på et forum for foreldre for å oppdage at fordømmelsen sitter løst. Det er lettere å gjøre feil enn rett og overdrivelsene av konsekvensene for feilene er massive. Idealene er gjerne høye og urealistisk fokusert på ting som egentlig betyr ingenting.

Det vi alle ønsker mest av alt er å være der for barna når de trenger oss, vi vil se at de har det bra. Med trygghet i magen er det lettere å være mor enn med utrygghet. Det er nettopp tryggheten som søkes når nyblitte mødre søker fellesskap på forum, men ofte er det ikke trygghet de møtes med. Tenk på det når du skriver om foreldrerollen selv: Bidrar du til større trygghet, eller skaper du tvil og usikkerhet?

*******

Andre har skrevet: Hva er det med mammaer? av Mammadamen og Ylvalia: Ikke alle kan være Martine Aurdal