Kroppsbevissthet og kvinnemakt

Utstillingsdukker med “naturlige former” hylles – endelig slipper vi å sammenligne oss med klesstativ! Ekte kvinner har former og former er fett.

Jeg synes det er positivt dersom det blir større aksept for at kvinner kommer i mange utgaver, at det finnes klær som vises fram selv om de er i størrelse 44. Det jeg ikke er fornøyd med er krysningen “former” og “kvinnelighet”. Å definere kvinnelighet er vanskelig, her er det mange feller å gå i. Selv om det for flesteparten er lettere å legge på seg enn å holde seg slank, er det slankheten som er hyllet. Hvor slank man må være for å være fornøyd er selvsagt individuelt, men så lenge vi ikke lever i kokong med oss selv vil fremstillingen av kvinnekroppen i medier påvirke vårt eget syn på kroppen.

Trivselvekt, er det noe som heter. Noe sier meg at den er stadig synkende, ikke fordi hvert enkelt menneske trives med stadig lavere vekt, men fordi vi hele tiden blir konfrontert med hvordan vi skal se ut. Verst er det for unge mennesker. Og der har vi en jobb å gjøre. En jobb for å vise at det ikke er hvordan en ser ut som virkelig betyr noe, men hvordan kroppen virker. Og slik kroppen din ser ut er bra nok – fordi det er deg!

Jentene i klasse 9d ved Sandgotna skole i Bergen har sendt epost til ulike aktører de mener trenger en tilbakemelding på hvordan de fremstår med tanke på å forme unges syn på egen kropp. Ruth Velsvik er psykologilærer på skolen og har timer om media og kroppspress. Temaer som Photoshop og hvilke triks reklamene bruker tas opp for å bryte dem ned til slik virkeligheten er. Ved å få kunnskap om hvor mye modellene manipuleres vil forhåpentligvis jentenes forståelse av virkeligheten blir dempet ned på et realistisk nivå. Modeller som er avbildet er ikke så ulike dem selv likevel. Kanskje det kan dempe presset om å se ut som noe annet enn det man er?

Jeg synes det er helt fantastisk at dette tas tak i! Slik skulle det vært på alle skoler! Det gjør ungene mediakompetente og gir de et mer bevisst forhold til egen kropp. For saken er den at mange tror at hvis de bare gjør de rette tingene så vil de se ut som et av modellvrakene selv, men slik er det bare ikke. Vi har ulik kroppsbygning og dermed ulike muligheter til å kopiere modeller og andre vi beundrer kroppen til. Når vi er klar over dette, er det kanskje lettere å akseptere og mye tid kan kanskje spares i forsøket på å bli noe en ikke er?

Kilder som ikke er lenket i teksten: ByAvisen Nett – Tar et oppgjør med tynne idealer, bilder av utstillingsdukker med kvinnelige former – Aftenposten

Tidligere av meg: Thinspiration – hva er det uttrykk for?, Kroppen din er ikke bra nok

**

Er dette en dameblogg?

Jeg vet at de fleste som følger denne bloggen er damer, men jeg har aldri hatt damer som målgruppe. Jeg har i det hele tatt ikke tenkt tanker rundt målgruppe(r), men skrevet tekster om temaer jeg mener er viktige og vært glad for alle som bruker tid på å lese det jeg skriver. Fremdeles er jeg glad for alle som leser, men har begynt å få noen tanker om hvem dere er.

Når jeg tenker på dameblogg eller mammablogg tenker jeg på håndarbeid, interiør og på foreldrelivet i små detaljer. Jeg forsøker å skrive om både det lille og det store livet og sette de to i sammeheng. Selv om jeg vanskelig kan være kjønnsnøytral, kan jeg iallfall skrive på en måte som ikke utelukkende appellerer til kvinner. En blogg blir mer dynamisk når både menn og kvinner bruker den.

Jeg vil at det ikke skal være stillestående her inne, men være et levende miljø der folk fortsetter å gi av seg selv. Mine innlegg og kommentarer er bare en del av totalen, så med deltakende lesere blir bloggen noe mer enn bare meg, det ønsker jeg.  Men: Jeg ønsker at denne bloggen skal appellere til både damer og menn. Jeg ønsker meg en utvidet leserkrets og større utfordringer, noe jeg tror det blir dersom både menn og damer leser og kommenterer.

Til dere mannlige lesere: Hva liker dere ved bloggen min og hva kan gjøre den mer spennende og interessant å lese? Hva skal til for at dere anbefaler andre menn å lese den?

Til alle: Er du opptatt av hvem som leser din blogg eller hvem den er skrevet av?

Det er ikke hva som blir sagt, men hvem som sier det.. Et bidrag til netthetsdebatten

Jeg har lest noen innlegg i debatten om kvinners rett til å ikke bli krenket, verbalt, psykologisk eller fysisk.  Det slår meg at forsøkene på å sette temaet på dagsorden blir tråkket ned på og ikke bringet videre av dem som har stor makt til å gjøre det. Hvorfor sniker Debatten på Nrk seg unna?

Midt i den mest aktuelle tiden for diskusjonen om kvinners rett til å ha en stemme i offtentligheten, hopper Nrk glatt over hele problemstillingen. Jeg ble så skuffet. Oljeboring, liksom – det er da like aktuelt uken etter. Hvorfor tok ikke Debatten opp det som var mest aktuelt den uken?

Jeg leser Shoaib Sultan sitt innlegg på Vårt Land Nå må det være nok og kjenner hodet bevege seg opp og ned; jeg nikker visst. Han skriver

“Jeg hadde da lest flere innlegg fra kvinner om dette allerede, men må dessverre konstatere at debatten kom egentlig ordentlig i gang etter Eggens kronikk. All ære til ham for kronikken, men er det ikke et problem vi anerkjenner før en mann sier det?”

wow, er det virkelig slik? Forholder menn seg tause når kvinner bli krenket? Er det et internt kvinneproblem at henvendelsene hun får er usaklige og nedverdigende, spottende og truende? Nei, det er ikke det. Som  Shoaib Sultan er inne på så handler det om ytringsfriheten:

“har vi egentlig ytringsfrihet når folk blir stengt ute fra offentligheten gjennom trusler og sjikane?”

Vi skal ikke tåle andres harme når den blir rettet mot oss på det viset som beskrives i artikler, som er publisert den siste uken. Vi må si ifra og slutte å vektlegge menns stemmer mer enn kvinners. Vi må slutte å være så selektive når vi velger hvem vi lytter til. Unge som gamle bør få sin plass i det offentlige rom, som menn på 45+ får det. Folk som mener noe må få uttale seg uten å bli sjikanert. Og jeg tenker at vi alle kan gjøre noe for at det skal bli lettere å våge å mene. Da tenker jeg først og fremst at vi forsøker å holde et saklig nivå, at vi forsøker å forstå hensikten til skribenten og meningen i teksten før vi slenger ut kommentarer om skrivefeil og perspektivfeil; at vi ikke slenger ut av oss det første som faller oss inn, men tar tid til å tenke over om vi virkelig kan stå for det vi skriver. Det er ikke så dumt å vente med å trykke “publiser” til pulsen nærmer seg hvilehastighet, og flere tanker får plass, slik at vi har en saklig tilnærming og ikke bare kaster ut av oss alle følelsene som putrer – især dersom vi er sinte. Hvordan ville vi selv reagert på samme tilbakemelding, kan være et kjekt kontrollspørsmål.

Trenger vi menn som beskyttelse? Njaa.. Vi gjør jo ikke det, men samtidig lever vi i et samfunn der menns stemmer bærer lengre enn kvinners. Menn har større naturlig autoritet i en del miljøer enn kvinner har. Kvoteringer demper ikke menns raseri. Marie Simonsen (se forrige lenke) sier:

” Jeg skulle ønske at flere av mine mannlige kollegaer kommer på banen for å ta kraftig avstand fra dette. Når en som meg, som blir kalt «feministhurpe», engasjerer seg, tror jeg det har liten effekt.”

- er ikke det tegn tydelig nok på at menns engasjement bør bli større for at problemet skal reduseres?

Og jeg lurer på om menns fraværende stemmer i debatten skyldes at menn flest ikke identifiserer seg med menn med få ord og stort raseri og derfor heller ikke tar til motmæle. Som en sa til meg en gang temaet var et annet, men likevel handlet om hva en liten gruppe menn gjør mot kvinner: Jeg har aldri gjort det du skriver om, altså tar jeg heller ikke ansvar for at noen andre menn gjør denne ugjerningen (fritt fra hukommelsen). Dersom det hadde vært slik at “uhøflige” menn anså seg som likeverdige kvinner, så ville kanskje kommunkasjonen vært en helt annen i utgangspunktet? Det er jo ikke slik at bare dem som selv er rammet kan ta grep.

Er det ikke slik at menn er større forbilder for kommende menn enn kvinner er det for kommende menn? Det er menn som må vise gutter hvordan menn skal være (for den detaljorienterte: Jadda, kvinners væremåte og selvrespekt forteller også guttene en god del om hva det innebærer å være mann). Det er slik vi tillater å snakke til andre som barnet kopierer og gjør til sitt eget. Det er all den tause kunnskapen og holdningene vi er oss ubevisst, som barnet snapper til seg. Og nettopp derfor er det viktig at vi står opp mot dem som oppfører seg på en uakseptabel måte – enten det er kvinner eller menn. Det handler ikke så mye om enkeltindivider, som det handler om samfunnet og hvor vi er på vei hen.

Hvilken retning vil vi gå? Sammen?

Hvis vi sier nei til mobbing og utstøting av folk som er annerledes, så kan vi ikke bare bry oss om det som rammer oss selv. Da MÅ vi engasjere oss når andre blir angrepet, når andre blir snakket ned til. Og vi må kanskje bry oss mindre om kjønn og mer om fellesskapet: At vi er mennesker.

Vi som oppholder oss i sosiale medier med meningene våre må dessuten bli flinkere til å stå for det vi mener og ikke kalle det mobbing med det samme noen forstår et budskap “feil”, hver gang noen ser andre momenter enn en selv hadde til hensikt å vise fram da vi skrev teksten. Det er ikke alltid slik at den andre misforstår, noen ganger er vi uklare og noen ganger møter vi på folk som har en helt annen kommunikasjonsform enn vi selv har. Vi må tåle forskjelligheten og ikke ta all motstand som personlig angrep. Kanskje tenke over hva en vil med teksten før publisering?

Jeg synes ikke vi skal godta personkarakteristikker og nedlatende bemerkninger. Personer som overhodet ikke forholder seg til teksten/saken, men som er mer opptatt av dine personlige preferanser og ditt ytre: Hvorfor gi dem oppmerksomhet i det hele tatt? Debatter dør uten oppmerksomhet, og det er opp til oss hvor vi lar veien gå videre.

**

Noen aktuelle artikler: Heidi Nordby Lunde – Når er litt nok?, Martine Aurdal – Ditt problem, Aftenposten: Kvinner bør anmelde truslene, Vegard Van Der Zalm Gjerløv - Kunsten å kommentere

Blogginnlegg av andre: Toner av tanker – Personangrep og kvinnehets, Gunnar Tjomlid - Menn som hater kvinner og mitt eget: Hva gjør du når det stormer i kommentarfeltet?

**

Begynn gjerne å følge bloggen min på Facebook dersom du ikke gjør det allerede.

Babyblues, fødselsdepresjon og veien ut av det

Hun ser på meg med et litt granskende blikk, snur seg bort og titter på klokken rundt armen og teller. Det er tredje dagen, sier hun, og avslutter saken. Mitt våte fang er fullstendig uinteressant, hvilken nybakt mor gråter vel ikke?

Opplevelsen sitter godt i. Det var liksom ikke noe å snakke om fordi jeg fulgte skjemaet, men for meg var det nytt. Det lå mer i tårene enn hormoner. Det var faktisk noe jeg ville sette ord på, men hun hadde ikke tid. Hun skulle ta flere samtaler. Jordmødre er travle damer.

Barseltårer

Barseltårer er ikke det samme om barseldepresjon. Nesten alle nybakte mødre (50-80 %) har en kort periode etter fødselen der de er ekstra følsomme og lettrørte. Vanligvis varer det 2-3 døgn. Det er normalt og ufarlig. Og det er ingen krise om du ikke sipper!

Fødselsdepresjon

Fødselsdepresjon er depresjon knyttet til tiden rundt svangerskap og barseltid, men selve fødselen er ikke utløsende for depresjonen. Jeg synes ikke det er rart om en del blir deprimerte i denne perioden. Det er mye som skjer fysisk,psykisk og praktisk, som kan være vanskelig å håndtere. For noen innebærer graviditet store endringer og mye å ta stilling til og forholde seg til. For den som har mange bekymringer kan graviditeten og barseltiden være tøff.

Klassiske symptomer er nedstemthet, opplevelse av håpløshet, tristhet, endret spisemønster, endret søvnmønster, økt alkoholkonsum og utmattelse.

Risikofaktorer

Dem som tidligere har hatt depresjoner er mer utsatt for nye depresjoner enn folk som ikke har slike erfaringer. Den som har anlegg for bekymringer kan være mer utsatt enn andre. I det hele tatt kan store livshendelser, særlig i kombinasjon med lite søvn og mat være utløsende faktorer. Derfor kan det være lurt å legge en liten strategi for å oppdage sin egen tilstand, dersom en er bekymret for at en kan synke ned i en depresjon. Det høres kanskje rart ut, men også fedre kan få depresjon i forbindelse med svangerskap og fødsel – og det handler ikke om lovbestemt rettigheter! Faktisk opplever 7 % dette og risikofaktorer er depresjon hos partner og hos dem selv tidligere i livet.

Psykolog Silje Marie Haga har skrevet doktoravhandling (2012) om risikofaktorer for barseldepresjon, oppgaven hennes heter

“Identifying risk factors for postpartum depressive symptoms:

the importance of social support, self-efficacy, and emotion regulation.”

Hun fant at vanskeligheter knyttet til amming kan være risikofaktor for utvikling av depresjon. Hun peker på at holdningen om at en god mor er en mor som ammer kan være belastende for nybakte mødre som sliter med ammingen. Det ligger et stort press på mange nybakte mødre, og presset kommer ikke bare fra dem selv.  Jeg tenker at det derfor er veldig viktig hvilke påvirkninger vi utsetter oss for. Barselkvinner bør ikke forlese seg på blogger og artikler som gir avmaktsfølelse og som virker nedtrykkende.

En annen faktor jeg legger merke til, er at Haga tar fram holdningen til livet og personlighet. Dem som er avslappet og som tar det som det kommer og som ikke trenger å planlegge alt har lavere risiko for depresjon. Det er (sitat:)

“mangelen på innfrielse av spesifikke forventninger, som kan bidra til depresjon.”

-  Psykolog Silje Marie Haga

.. utfordringer blir derfor utfordringer og ikke problemer for mer avslappede mennesker.

Hvor mange rammes?

Studier spriker med tall fra 10 – 16,5 %, men antakelig er det store mørketall. Jeg tror noe av det skyldes at folk ikke tenker depresjon, men antar at barseltiden skal være tøff. De tror kanskje at de er uegnet som mor, føler skam over følelsene og vil gjemme dem bort. Dersom en selv ikke klarer identifisere følelsene og ikke har noen som tar tak i det, er det heller ikke lett å gjøre noe med det. Depresjoner kan forsterkes, så det er en dårlig idé å unngå å søke hjelp.

Hjelpen er nær!

Heldigvis skal det ikke mye til for å gjøre situasjonen lettere. Doktorgradsstipendiat Kari Glavin har kommet fram til at økt fokus på psykisk helse og støttesamtaler med helsesøster kan være svært virkningsfullt og forebyggende. Jeg tenker at det er begrenset hva som kan observeres av fagpersoner, en må selv våge å si noe om det en føler. Jeg tror at noen kan være avholdne fordi de har negative erfaringer med åpenhet og kanskje er engstelige for å bli misforstått. Likevel vil det være mye å tjene på å snakke med helsepersonell om de plagsomme tankene fordi det kan forhindre en videre depresjonsutvikling. Dersom situasjonen vedvarer kan det være lurt å ta en samtale med fastlegen din.

Alle kan bidra

Jeg tror vi alle kan bidra til større åpenhet og fravær av frykt for utstøting ved å snakke om mer enn idyllen ved den nye livssituasjonen. Vi lever i et effektivt og profesjonelt samfunn der mange mister troen på seg selv. Jeg er opptatt av at uformelle nettverk kan være vel så hjelpsomme som profesjonelle nettverk. Å ha noen å betro seg til er ofte alt som skal til. Det handler om å bli akseptert som en er, både når en smiler og når en gråter.

**

Kilder:

Depresjon før og etter fødselen/Tidsskrift for Den norske legeforening

Når babylykken uteblir/Forskning.no – artikkel basert på forskningen til psykolog Silje Marie Haga og intervju

Samtaler kan forebygge fødselsdepresjon/Dagens Medisin – artikkel basert på doktorgradsarbeidet til førstelektor Kari Glavin

**

Les gjerne Casa Didriksen sitt innlegg: Når barseltårene varer og varer og varer

Stine Enits om: Når morskapet får en tøff start og rosene er fylt med torner, hva skjer med tilknytningen da?

Oda Rygh: Litt lei meg lissom  -  om symptomer

Artikkel i Aftenposten: 10 % av gravide er deprimerte – om masseundersøkelse og feildiagnostisering

**

Mitt innlegg: Trygg mammamedisin

**

Følg gjerne bloggen min på Facebook eller via Bloglovin’!  Jeg er nominert til Årets mest velskrevne mammablogg på Foreldremanualen. Du kan stemme på meg eller andre favoritter ved å trykke på lenken. Siste dag for å stemme er 29.1.2013. På forhånd takk!

Førjulstiden – en feministisk prøvelse

Slutten av oktober er ikke langt unna november som omtrent er desember. Den svake starten av det årlige prosjekt ‘jul’ er igang og statuser på Facebook og blogger trapper opp til den o’ store høytid.

Tiden før jul er tiden der likestilling på detaljnivå blir synlig; hvem som vasker ned vegger og tak og skriver lister ingen følger? Er det egentlig dette likestilling handler om? Er ikke likestilling noe mer enn dette, noe større?

Tidsklemmen er klam for den som må klare alt alene – i tillegg til jobb. Mange kvinner sliter seg ut før jul fordi de insisterer på å gjøre alt selv, og alt som skal gjøres blir mer og mer. Kvinne er kvinne verst og kvinner er avhengige av andre kvinners valg og prioriteringer, som vi er av speilet for å finne fram til det siste tegnet på ungdom vi kan finne i vårt eget fjes: Kviser!

For hva er vi dersom vi ikke kan vise fram vår sist strikkede genser eller siste dings vi har skaffet oss på ebay eller en kåpe fra ny-sensurerte Hennes & Maurits? Hva er vi dersom vi bare har oss selv og ikke skal sammenligne oss – i det hele tatt? Hvordan kan vi da vite at vi er gode nok, det vil si bedre enn alle dem vi sammenligner oss med? Kanskje vi forsvinner litt dersom vi bare skal være oss selv?

Frøken Makeløs forteller meg i innlegget Hvorfor sammenligner kvinner seg med andre kvinner? at det er slik: Kvinner sammenligner seg og ofte kommer vi dårlig ut og kompenserer for det i evig tid. Vi kan ikke tro på at vi er nok som vi er. Alternativt bruker vi sammenligningen som grunnlag for å løfte oss selv: Vi er ikke som de andre slubbeduskene!

I førjulstiden, som varer et par måneder, kommer arbeidsfordelingen vår til syne: Hva gjør kvinnen og hva gjør mannen?

Det er mulig at “fordelingen” av huslige oppgaver ble grunnlagt i samme slengen som fordelingen av den første foreldrepermisjonen, men det er også en viss sannsynlighet for at kvinner uansett tar på seg disse førjulsoppgavene fordi bare kvinner vet hvordan alt skal gjøres – også første året tradisjoner skal forenes og etableres!

Kvinner tar på seg så mange må-oppgaver at de nesten ikke ser klart lenger og langt mindre ser seg selv i et større perspektiv. Hvorfor er alle disse selvpålagte oppgavene er nødvendige? Det spør ingen seg om. Det er jammen meg ikke rart kvinner blir utbrent.

Hvordan ser førjulstiden ut for menn? Kjøpe juletre og få må-gaver? Jobbe overtid og rave rundt på julebord annen hver helg? Jeg vet ikke, men har mine anelser om at førjulstiden for menn er langt enklere fordi kvinnen tar regien og krever sjefsrollen, som hun vokter med slikkepott og silkebånd.

Kvinner: Slapp mer av og gi faen! Slå deg sammen med mannen og spør hva han synes er nødvendig og ønskelig å gjøre og få til. Et sted midt i mellom finnes kanskje det realistiske nivået, der begge er fornøyd?

**

Relaterte innlegg: Hva er egentlig feminisme? Likeverdighet mellom kjønn?, Selvutslettende husmorstolthet, Julemaset er igang, Fattig førjulstid

**

Følg gjerne bloggen på Facebook eller abonner på den ved hjelp av bloglovin. På Facebook legger jeg av og til ut lenker som ikke blir lagt ut på bloggen og du finner i blant diskusjoner der som ikke ligger her. Og dersom du liker dette innlegget, kan det være at flere gjør det, så del det gjerne!

Uakseptert vennskap mellom heterofile menn og kvinner?

Jeg skal møte en venn, sier jeg og stillheten fyller rommet. Noen mener jeg gjør noe galt.

Vennen har visst feil kjønn, fordi det er en han og ikke en hun. Jeg sukker og tenker har ikke verden gått framover? Å tro at kvinner og menn ikke kan være venner -  og bare det –  er kanskje noe som for det meste tilhører en eldre generasjon? Jeg vet at folk på min alder og yngre også tviler på at det er mulig for menn og kvinner å bare være venner og kun det. Hvorfor det?

Jeg tenker at vennskap er kjønnsløst, det handler om folk som gjensidig liker hverandre og som trives i hverandres selskap. Vennskap og sex har lite med hverandre å gjøre (joda det kan kombineres).

Dersom menn og damer ikke kan være venner: Betyr det at vi alltid tiltrekkes av det motsatte kjønn og at seksualiteten er så ustyrlig at det bare MÅ skje? Høres helt tullete ut, spør du meg. Om det var slik må det også være slik at menn og kvinner ikke kan oppholde seg i samme rom over mer enn noen minutter og da kan vi like gjerne dele samfunnet med en gang.

Vennskap mellom menn og kvinner er en berikelse for begge, tror jeg. Vennskap er viktig for livskvaliteten og gjør det bedre å være. Vennskap er mange ganger selve livsnerven og dessuten tror jeg vi kan lære mye om oss selv og andre dersom vi lar vennskap vokse fram – også når vi ikke tilhører samme kjønn.

Jeg forstår ikke hvor skepsisen kommer fra. Dersom man ikke stoler på partneren sin må det være veldig slitsomt å være i et slikt forhold. Dersom motstanden mot et vennskap mellom to heterofile av ulike kjønn kommer fra partneren tenker jeg at det allerede ligger en usikkerhet der, eller mistillit, og da er det vel her problemet ligger?

Vennskap har ingen alder og det har heller ikke kjønn. Eller?

**

Jeg har noen råd om hvordan du kan få venner i voksen alder: Slik får du venner i voksen alder

**

Følg gjerne bloggen min på  Facebook, der vil det av og til publiseres innlegg og lenker som ikke blogges. Velkommen!

Ekte mannfolk baker kake til sin kjære

Hviskende stemmer, spredte fnis og et litt kraftigere hysj røper at mor kan sitte i fred en stund til.

Fordypet i en bok og med lesebunken klar kan fnisene gjerne holdes for seg selv temmelig lenge, det er greit for meg. Det er en ære å kjenne at jeg blir verdsatt og er viktig. Jeg er heldig som både har barn og en mann jeg liker. Og jeg bor med dem alle.

For jeg vet så godt at mange ikke har det samme som jeg har. Jeg vet at denne dagen er vond for mange, fordi de ikke får være sammen med barnet sitt, fordi de ikke har et barn, fordi de ikke har en mor. Jeg er takknemlig for alt jeg har, og samtidig sender jeg en tanke til dem som ikke liker dagen.

Ekte mannfolk baker kake til sin kjære og lærer opp den kommende generasjonen til det samme! Ekstra oppmerksomhet kan vi trenge et par ganger i året, ikke fordi handelsstanden tjener penger på det, men fordi det kjennes bra å gjøre noe godt for de vi liker best. Og det er fint å være mottaker av andres uttrykte glede, godt å se hvor mye de fryder seg over å gjøre noe ekstra for meg.

*******

Fjorårets morsdagsinnlegg: Alle mødres dag 

Å være mann er å være forvirret, putt dem i en gruppe!

De siste ukers debatter i det offentlige har dreid seg rundt temaer som voldtekt, overfallsvoldtekt, pupper, melk og permisjon. Fellestrekket disse temaene har er menn og menns rolle i samfunnet.

Mannsrollen er i stadig endring. De siste ti årene har det skjedd mye med fokuset på menns roller og stilling i samfunnet. Menn dras vekk fra de rollene de tradisjonelt har hatt. Tv-program som “Da damene dro” og “Hjelp, han pusser opp” leker begge med det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret vi har vedlikeholdt i år etter år.

Da damene begynte å jobbe ute, fikk rett til å bestemme over egen kropp og seksualitet ved å kunne bruke p-piller og bestemme om et såkalt uhell skulle føre til barn eller abort, tok damene steget inn i en verden og en arbeidsvirkelighet der menn hadde dominert i altfor lang tid.

Damene tok lange steg inn i en verden dominert av menn, hadde et yrkesliv og et husmorliv i tillegg. Menn satt fremdeles i de gamle rollene, holdt fast ved sine mannejobber, for de var da menn fremdeles? Å være mann er å skaffe inntekt, forsørge sin familie, leke med barna og se guttene spille fotballkamp, mekke på bilen og klippe gresset. Damer holdt seg unna den slags.

Sakte kom menn stadig mer på bane gjennom å bidra mer og mer i forhold  til barn, å skifte bleie var ikke lenger forbeholdt i like stor grad kvinnene. Noen kvinner begynte å stille krav om menns deltakelse mens andre kvinner fastholdt deres rett til kjøkken og interiør. Å være kvinne ble for mange assosiert med konkrete gjørmål, akkurat som det gjorde for menn.

Motstanden mot fedrekvote handler ofte om kvinners behov for å holde fast ved tradisjonelle kvinneoppgaver, å ikke gjøres til menn, for om en dame gjør oppgaver assosiert med en mann, vil hun miste noe av feminiteten sin. Menn som er hjemme med barna mister på sin side de maskuline symbolene.

Å være kvinne i dag er å ta det beste fra alle generasjonene bak oss. Å være mann er å være forvirret. Å være mann er vanskelig å definere, for generasjonen av menn som har små barn i dag har få forbilder. En mann i 30-årene er heldig om han kommer fra et hjem der mor og far arbeidet like mye og tok like stort ansvar på hjemmebane. Å være mann i dag er å lage mannsrollen på nytt. Det er krevende og det tar tid. Forbilder må en være selv og utviklingen av mannsrollen må basere seg på hva som ikke har fungert tilstrekkelig i tidligere år, hva gjorde min egen far som jeg ikke vil videreføre? Hva vil jeg ta med meg?

Helsestasjonens holdninger til menn som omsorgspersoner er viktig for menns bilde av hva en mann skal være og hvilke roller han skal fylle. Helsesøstre har en viktig oppgave i å inkludere menn, i å vise at de er velkomne som likeverdige omsorgspersoner på lik linje som mor.

Likevel, grunnet i ulik biologi, som i de fleste tilfeller innebærer at mor har bært fram barnet, og ammer det, kan mor og far aldri få like roller de første månedene. Særlig i perioden mor fullammer og ammer flere ganger hver dag, er det mor og barn som skal ha hovedfokus. Fordi mors pupp og den nærhet hun har til barnet ikke kan erstattes av melken hennes på flaske. Selv om far er viktig, kan han ikke utføre de samme oppgavene som mor og den nærhet de har, som grunnet i amming, gir en unik tilknytning.

Helsestasjonen har viktige oppgaver knyttet til den nyblitte familien, hvordan foreldre blir møtt betyr enormt mye for helsestasjonens muligheter til å hjelpe når hjelpen er nødvendig. Og da er inkluderingen av far en viktig inngangsport.

Lysbakkens behov for å være med i en papparing skulle ikke være vanskelig å oppfylle. Papparinger finnes. Å gjøre fedres sosiale behov til en oppgave for helsestasjonen er jeg kritisk til. At noen mødre finner hverandre skyldes en del tilfeldigheter (kjemi) og mye at en til dels har sammenfallende behov. Å ha født til omtrent samme tid er ikke nødvendigvis noe som binder kvinner sammen. Helsestasjonens barselsamlinger er primært for å følge opp barnet og mor, ikke for å fremme likestilling.

Foreldrepermisjonen er lang og nesten tre og en halv måned er forbeholdt far. Det ville kanskje være lurt å ha et par samlinger som var forbeholdt far, for å snakke om temaer som flere menn enn damer har til felles, men er da bør det vinkles inn mot hvordan fedre kan bli gode omsorgspersoner, ikke for å dekke fedres sosiale behov. Barnets beste må alltid ligge i bunn. Jeg er skeptisk til å bruke offentlige penger på å organisere trilleklubber for menn, men jeg er mindre skeptisk til å hjelpe fedre til å bli bedre omsorgspersoner.

Spørsmålet er om dette er helsestasjonens oppgaver og om dette er oppgaver som er mer viktig enn andre oppgaver helsesøstre er satt til å utføre, som tilstedeværelse og tid nok i skolen.

********

Andre innlegg om likestilling: Fedre sniker seg unna tid  med barnet, Relasjon barn og omsorgsperson,

Andre bloggere: Fars tur,  Lysbakken bommer litt,  Haloooo, Lysbakken…!

Egenlaget jordbæris med smil i

Det skramler på kjøkkenet, et gryte faller ned og en hvesende mumling kan høres. Det er best å holde seg unna.

Lukten siger inn mot der jeg sitter, gjør meg nysgjerrig. Lyden av hardtprøvede visper varer og varer. Jeg gidder ikke leke uinteressert mer, men lister meg inn på åstedet for skrammelet. “Hva gjør du?” spør jeg med forventning i stemmen. Kjøkkenskramleren blir oppmerksom på meg, smiler og sier “jordbæris”. Jordbæris er noe av det beste som finnes for meg som liker søtt! Og skamlemannen vet å glede meg. Jeg er heldig!

For det beste resultatet er riktige ingridienser viktig, men det er lov å jukse litt, bare litt. Det han gjorde var å koke opp 2 desiliter H-melk og så blande den med like mye kremfløte, så blandet han dette i 3 eggeplommer som først ble hardt pisket sammen med 150 gram rårørsukker. I dette hadde han 2 teskjeer vaniljesukker (som egentlig er fyfy, men det går for denne gang) og 3-400 gram hakket frosne jordbær. Til slutt fylte han en isboks og satte i fryseren. Flere ganger de nærmeste timene tok han isen ut og rørte godt for at den skulle fryse jevnt og ikke utvikle iskrystaller. Det er meget viktig å bruke lokk, sier skramleren, også dette for å unngå iskrystaller.

Etter noen timer er isen perfekt og smilene store.  Og det er helt greit at skamleren oppholder seg på kjøkkenet! Jeg tåler da litt bråk når resultatet imponerer!

Bak enhver kvinne, rusler en potensiell voldtektsforbryter

Nett lita blondine kontra ei stor og flott ei er en bra bloggpost om å være stolt av den en er, som en er. Rettfralevvra har skrevet om temaet overfallsvoldtekt. Disse to bloggpostene har tilsammen gitt meg inspirasjon til å skrive denne bloggposten. 

Hvordan vi ser ut påvirker hvordan folk forholder seg til oss. Hvor mange jenter som luter ryggen og forsøker å virke mindre enn de er, vet ikke jeg, men jeg har sett  ganske mange gjøre det. Jenter skal være små, lekre og nette. Gutter skal være store, sterke og modige. Gutter skal beskytte, jenter beskyttes. Jentene passiveres.

De stramme rammene for hvordan vi skal være gjør at mange jenter kryper inn i seg selv og gjemmer seg bort framfor å være sterke og tydelige. Det er ukvinnelig å være tydelig og vise seg fram (med mindre det er snakk om kløft), vi snakker ikke til dem som har makt, men mumler i kulissene, bedriver sosial klaging. Vi risikerer ingenting. Ikke bedre arbeidsforhold, ikke bedre lønn, ikke mer respekt. Vi er tause.

Bak enhver kvinne, rusler en potensiell voldtektsforbryter, er budskapet media formidler, særlig til Oslo-borgere. Det diskuteres om jenter skal endre væremåte for å unngå voldtekt. Hvem har ansvar for om en jente utsettes for voldtekt? Henne selv?

Hvor er alle mennene? Hvorfor er menn blitt  tause når det kommer til ansvar for andres helse forårsaket av dem selv? Er det kvinnelig å bry seg, å ta ansvar for andres velvære og dermed umandig?

Jo mer vi fokuserer på damene som blir voldtatt, jo mindre bryr vi oss om mennene som overgripere. Damer har ikke ansvar for andre enn seg selv, damer har rett til ikke å bli krenket.  De færreste voldtekter er overfallvoldtekter. Fokus på overfallsvoldtekter er viktig, men jeg er redd det kan øke fremmedfrykt, rasisme og fordommer og fjerne oppmerksomheten fra det vonde, nære. Det vi trenger er fokus fra menn på hva menn kan gjøre for å forhindre overgrep. Menn må engasjere seg og ta ansvar – i det offentlige rom. De fleste overgrep skjer i nære relasjoner. Vi trenger å rette fokus mot hverdagslivet, mot risikofaktorene, på hva vi kan gjøre.

Når fokuset ligger på overfallsvoldtektene, skaper vi et skille mellom “dem” og “oss”. Nordmenn begår ikke den typen overgrep, vi holder oss til stengte dører der ingen ser. Tausheten forsegler overgrepene. Det er likevel overgrep, som kan forhindres med de rette grep.

Menn må være bevisst hvilke forbilder de er. Små gutter lærer av det de hører og ser og av fravær av ord. Små jenter trenger engasjerte, tilstedeværende fedre som bekrefter dem som de er, uten at de må være yndige, små og søte.

Spørsmålet er:  

Hva gjør fedre for å styrke sine døtre slik at jenter slutter å gjøre seg mindre enn de er og istedet står opp for seg selv, vet hvor egne grenser går og markerer dem?

Hva gjør fedre for å gjøre sønnene deres flinke med ord slik at følelser ikke bare blir uttrykt gjennom adferd?

 

Ord er nøkkelen til forståelse og respekt. Ord er mestring av følelser og opplevelser. Ord er makt!