Gjesteblogg: Sår kjærlighet

Utveksling av tanker og erfaringer er noe av det jeg liker best ved blogging. Den siste tiden har kjærlighet blitt et tema som har fått større plass i mine tanker og midt oppi tankevrimmelen dukket det opp et gjestebidrag i innboksen min. Jeg ble glad!

Finn Hjalmar har jeg kjent ganske lenge, vel å merke som bloggkollega! Han skriver tankevekkende tekster som ofte er ubehagelige, særlig pga bildebruken, men like fullt viktige. Sjekk gjerne ut bloggen: Finn Hjalmars blogg – En blogg med meninger, engasjement, harme og humor. Dette innlegget er nydelig og sårt på samme tid. Del det gjerne!

Den vonde kjærligheten

En kvinne i slutten av 20- årene sitter og leser utenfor huset sitt. Håret hennes skinner i solstrålene. Hun er svært vakker, men øynene mangler gløden. Ektemannen parkerer sin Volvo V70 og går i retning kona si. Ingen kyss, ingen kjærlige blikk. Han er ikke engang fristet til å stryke over håret hennes. Jeg ser på . Blir rasende.

Jeg har vært der selv. Forhold som begynner med de beste hensikter. Romantikk som dør, en sakte grå, kjedsommelig død blant pynteputene og det nye kjøkkenet. De gode små kjærtegnene som blir stadig færre. Lappene på kjøleskapet som uteblir. Telefonsamtalene som blir korte små beskjeder med innhold om logistikk og ting. Den store røde kjærligheten som sakte farges grå, samme farge som den sølvgrå Volvoen som står utenfor det grå Block Watne huset. Samtalenes innhold som endrer seg fra drømmer og kjærlige ord til oppussing av bad som ikker trenger å pusses opp til hvem som skal kjøre ungene til ett eller annet.

Etter noen år skilles de. Unnskyldningen er patetisk. «Vi har vokst fra hverandre» er den mest vanlige. I noen tilfeller er det sikkert sånn. I mange handler det om det kysset kona aldri fikk av den firkanta, logistikkinfiserte grå mannen hun deler seng med. Hun har sluttet å bry seg. Hun har blitt like grå.

Misforstå meg rett. Et ekteskap er i stor grad et partnerskap. Både økonomisk og praktisk. Ting må snakkes om, ting må planlegges. Ting må flyttes på. Men vi glemmer kjærligheten.

Jeg er utstyrt med en altfor stor dose romantikk. Jeg vil elske. Hele kroppen min verker etter å elske. Hver eneste celle i mitt røslige legeme roper ut at jeg vil elske. De kvinnene jeg har elsket ble partnere, noen av de venner, noen uvenner. Jeg forsøkte å puste liv i kjærligheten, men til ingen nytte. Den grå logistikkverden tok livet av den.

Det var aldri den store dramatiske slitsomme kjærligheten jeg søkte. Det var den vare, lille varme kjærligheten. Den som gir deg kraft og ro. Den som får deg til å stå opp hver dag. De små lappene på døra, den uventede telefonsamtalen. At vi tok litt ekstra vare på hverandre. Kanskje en fotmassasje mens vi så på Dagsrevyen. De små ordene. Etter hvert kom det lite tilbake Til slutt døde også min kjærlighet for dem.

Jeg pleide alltid å avslutte mine telefonsamtaler med min elskede med et «jeg elsker deg» Det gjorde jeg fordi jeg aldri visste hva som kunne skje. Hvis jeg døde i en trafikkulykke på vei hjem fra jobb var det det aller siste jeg sa til min elskede.

Jeg har elsket mer enn normalt en eneste gang. Hun er alt jeg noensinne kunne drømme om. Hun var lik meg. Ville elske meg. Hver dag. Ville ha det jeg kunne tilby. Hver eneste dag. Hun kommer fra et annet land. Vi kan ikke være sammen. Årsaken er at det vil gå ut over farens stolthet. Han vil miste ansikt. Så for at en sta gammel gubbe ikke skal miste ansikt så må jeg lide. Kjærlighet for meg er en forbannelse. Mine bønner om å ta den bort er nytteløse. Jeg våkner hver eneste natt med hennes navn på leppene. Hver kvinne jeg møter blekner i lyset av hennes øyne. Dessverre, må jeg si, for de kan ikke noe for det. Jeg trodde hun var en velsignelse en slags bekreftelse på hvorfor jeg er som jeg er. Hvorfor jeg har dette hodet fylt opp av kjærlighet. Det var ingen velsignelse. Kun en forbannelse. Noe jeg må leve med hver dag. Jeg skulle ønske jeg slapp. Akkurat nå lengter jeg nesten like mye til den grå tilværelsen som til kjærligheten til min elskede. Derfor blir jeg sint når jeg ser at tidligere elskende driter i kjærligheten de en gang delte.

Til den grå mannen; Kyss kona di hver dag. På vei ut og inn av døra. Legg inn et lite kjærlig ord når du ringer for å be henne kjøpe melk og brød. Til dere begge: bruk noen minutter hver dag til å tenne glimtet i øynene hver dag. Dere har i hvert fall hverandre. Det er ikke sikkert dere har det om dere glemmer de små romantiske tingene. Og det er ingen unnskyldning for å ta hverandre for gitt. 10 minutter av den dyrebare tiden har dere til hverandre Jeg unner ingen å ende som meg.

Til slutt vil jeg takke Lammelåret. Av prinsipp skriver jeg ikke om private ting på min blogg, så jeg takker for at jeg får bøtte meg på hennes.

- Finn Hjalmar Pedersen -

Ukledde bondepiker og drømmen om det grønne liv

Det er rart hvordan drømmer og mat kan forenes; hvordan det ene leder til det andre i en uendelig assosiasjonsrekke. Jeg tenker på mat, tilslørte bondepiker, for eksempel. Og så på mye mer..

Tilslørte bondepiker – det er gamledager det! I dag er det ukledde bondepiker vi sluker rått! Og bøndene synes det er helt supert å vise seg fram på denne måten, bare se i kalenderen til Senterungdommen! Hvis du ikke får lyst til å flytte på landet av denne reklamen, ja da er du virkelig en byfjott!

Drømmen om et liv på landet er kanskje en forestilling om at gresset er grønnere på den andre siden? Det er nesten sant, iallfall er det mer gress på landet enn i byen. Og gress er fine greier, sånn bortsett fra at det må klippes titt og ofte – ja ikke akkurat på denne årstiden, men på grønnere årstider, altså.

Hele 800 000 nordmenn drømmer visstnok om et liv på landet, jeg lurer på hva dette livet liksom skal innebære som ikke kan fås andre steder. Det er særlig Oslo-folk som tror at livet blant kyr og sauer kan gi større lykke enn livet blant asfalt og sprøytespisser. For det er dette som er motsetningene, er det ikke?

Susanne Kaluza skrev for en tid tilbake om hennes forhold til Oslo. Hun har på ingen måte dragning mot tidkrevende eiendommer og stiller seg uforstående til begreper som “drenering” og venners opptatthet med hus og hage. Hun kommer ikke selv fra Oslo, men har altså bosatt seg i gryta helt fordi hun vil det selv – ingen selvhistorisk dragning har tvunget henne til å bo et sted hun har opplevd sine barndoms år.

Drømmen om et liv på landet tror jeg ofte er en misforståelse, for hvorfor skal det i seg selv fjerne stress? Er det ikke hva vi selv velger inn i hverdagen vår, og alt vi bestemmer oss for at er livsnødvendig å rekke hver dag som skaper stresset?

Å bo i by innebærer at alt er nærme og reisetiden er kort. Å bo på landet kan bety at mye tid går til å kjøre dit man skal. Er det ønskelig tidsbruk? Er det miljøvennlig?

Å ha stort hus er for mange en drøm, det er lett å forstå, men stort hus innebærer mye arbeid boløsninger som borettslag og leiligheter ofte er fritatt fra. Det kan derfor være mye tid å spare på å ikke eie sitt eget. Det blir mer fritid når lite av den må brukes på hus, hjem og hage.

Et liv på landet innebærer større kontakt med naturen og duften av kubæsj inn i stua. Et liv på landet innebærer roligere omgivelser og flere praktiske gjøremål. Det kan være stressdempende.

Selv om man kan forestille seg at bønder er romantiske og vandrer halvnakne med veltrente kropper og koser seg med øksekasting og holding av melkespann, er vel bønner flest ikke akkurat av det slaget. Den typiske norske bonden er 50 år og bare 20 % av bøndene er under 40 år. Det bryter litt med forestillingen vi blir fôret med via media, gjør det ikke? Det som kanskje ikke bryter med forestillingen er at hver fjerde bonde er enslig, og flest av dem finner du i Oppland, Sogn og Fjordane og Finnmark, så da vet du hvor du skal lete om du søker en livspartner på gård.

Ei ung jente som har gjort bondekone av seg er Tonje, som har inntatt John Deere i bloggeposisjon. Og til dere som får snuskete bilder i hodet nå: JD er en traktor (vet ikke om det endrer på saken?!)! Les bloggen til Tonje, en lett ironisk og morsom blogg.

Så: Drøm gjerne om et liv på landet, men tenk deg om før du handler.

Kilder som ikke ligger i teksten: Nationen og e24

**

Vil du følge bloggen? Det kan du gjøre via Facebook, der jeg av og til legger ut lenker til artikler og blogger jeg ikke bruker i bloggposter, via Bloglovin’ eller ved å skrive inn epostadressen din i et felt på høyre siden av bloggens framside. Velkommen så mye!

Den gode hverdagen

Dagene det er flest av blir minst satt pris på.

Det er dager der ingenting spesielt skjer at det mest spesielle skjer, dager der tiden er romslig fordi ingenting venter. Dager der avisen leses i bruddstykker fordi en lang unge vil lese lekser for deg, der den lille ungen flyr rundt i stuen med armer som vinger og et blikk som bare ser sine egne fantastiske tanker.

Det er dager der sofaen danner groper formet etter ens egen rumpe, der utsikten tåkelegges av skitne vinduer som demper solens insisterende stråler. Det er dager der gangen knapt nok har plass til enda en sko og gulvet er så skittent at vi har glemt den opprinnelige fargen.

Dager der den største klagen er en halv time mindre hos en kamerat og der den strenge stemmen krever penere bokstaver. Dager som alle utgjør små brikker av livet, små minnebrikker av fellesskap, felles mål, felles trøst, felles tid.

Det er alle de dagene vi ikke legger merke til, som vi vil skal passere fort og føre oss raskt til neste ferie, neste lønning, neste fest. Det er de dagene vi savner når vi ikke har dem lenger.

Fordi det er de dagene som utgjorde oss.

Date og “date”

Hand i hand rusler vi alene i byen, det er ganske mange mennesker i samme gate, men de merkes knapt. Vi er alene når vi ikke har barn rundt beina våre.

Bytur en vanlig fredag er ikke hverdagskost, heller et sjeldent unntak. Et sted langt bak i hukommelsen rasler et tørket minne om en hverdag uten barn, uten forpliktende planer og rutiner. En gang da turer i byen, hand i hand, var så naturlig og selvfølgelig at vi ikke tenkte på at det ikke alltid skulle være slik.

Det er lenge siden, veldig lenge siden!

Date på en fredag, er ikke som før. Date på en fredag blir til “date” hos optiker og en tur i skobutikken, fordi vi må. Rusling langs vannet, en kopp te og en kake hvis det skulle friste, det tilhører en annen tid.

“Datene” er i praksis nødvendige gjøremål uten barn. Med hender som leier.