Dagene sammen i julefred

Grisen er halv, tankene tomme, krusene fulle, året er nesten slutt.

En dag er igjen, en kveld uten tre, uten lyder av mennesker, men av ved. Det knitrer i ovnen og det er det.

Stemmene er borte. Noen av dem sover, noen av dem har ikke mer å si. Stillhet, etterlengtet er den deilig.

Full av dagene, mett av pinnene dyppet i sukker og strø blir blikket matt og magen mett. Det varer.

Tankene renner gjennom tastene, former ord, skaper mening; utvider og utvikler.

En kveld alene forbinder igjen, kobler sammen adskilte deler, forbereder den siste dagen vi har.

Sammen.

Nok reaksjon?

Dagene etter terroren på Utøya og bombeeksplosjonen i regjeringskvartalet har for mange vært lange og seige. Å skjerme seg fra nyhetene er nesten umulig dersom man kikker innom nett eller slår på tv-en.

Jeg ser av statusoppdateringer på Facebook og meldinger på Twitter at folk har behov for å snakke om andre ting. De største reaksjonene er dempet og “alle” er ikke opptatt av bare det som skjedde. Dermed kommer det også reaksjoner fra dem som har nyhetene tett innpå seg og som kjenner noen som kjenner noen som har vært direkte berørt. For disse menneskene, og for dem som er nærmere de berørte, er fem dager i aktiv reaksjon for lite. Disse menneskene har fremdeles behov for fellesskapet som dannes når vi er mange om de samme opplevelsene. Den offentlige sorgen er betydningsfull og lager samhold og fellesskap.

Når avisenes forsider ikke lenger fylles av bare tragediene, men gir plass til andre nyheter, kan det for noen kjennes som om sorgen deres ikke er viktig lenger. Statusoppdateringer om hverdagslige, trivielle ting kan oppleves som ufølsomhet eller hån. For andre er det hverdagslige godt å lese, det minner dem om at livet stort sett er godt.

Litt om litt vender vi tilbake til hverdagen vår, vi irriterer oss på nytt over melken vi ikke drakk opp før holdbarhetsdatoen gikk ut eller blir lykkelige for å ha handlet en genser på tilbud. Vi lever de fleste dagene våre i det lille perspektive. Det store er flyktig.

Det som skjedde blir ikke mindre viktig selv om vi vender tilbake til daglige rutiner og hverdagslige bekymringer. Det som skjedde er også en del av oss som ikke er direkte berørt, selv om vi ikke lenger er i aktiv reaksjon.

Psykologisk sett er det viktig å vende tilbake til hverdagen så snart det er naturlig. Kanskje særlig gjelder det for barn. Rutiner er bra for dem. Når det ikke er ferietid, anbefales det at barn ikke er borte lenger enn nødvendig fra skolen. Rutiner virker beskyttende fra kaos. Det virker samlende på sinnet og det trygger. Den hverdagslige tryggheten gjør oss rustet til å takle kriser og vanskelige situasjoner. Når det kjennes naturlig å fylle hodet med andre ting, er det det vi skal gjøre.

Sosiale mediers betydning i kriser

Sosiale media har vært viktige og livshjelpende mens henrettelsene pågikk.

På Twitter kunne jeg lese om de første skuddene, etterlysninger etter kjente og oppfordringer om å ta båter for å redde svømmerne og gi varme klær og tepper. Mange av dem som var på Utøya, sendte tekstmeldinger og la inn meldinger på Twitter og andre sosiale nettsteder. Jeg er ganske sikker på at det har vært med på å gjøre tragedien kjent mye tidligere enn den ellers ville blitt kjent, og dermed at politiet og lokalbefolkningen ble varslet og kunne hjelpe. Dette var før nettavisene publiserte noe som helst. Å sitte i min trygge stue og lese vitners, eller deres pårørendes, korte meldinger mens skytingen pågikk og de var i reell livsfare og så sine venner bli drept, var veldig rart. Jeg er alltid forberedt på at det jeg leser på nett ikke alltid er sant og slike meldinger høres ut som dårlige spøker, så det tar tid før det glir inn at det er reelt. Det er enda vanskelig å skjønne at slike ting kan skje i Norge.

Jeg er sikker på at uten engasjerte mennesker på Twitter og Facebook, ville tragedien vært enda større. Det er veldig heldig at mobilnettverket ikke var utslått disse timene og det første døgnet. Disse tekstmeldingene vil jeg tro bidrar i saken mot gjerningsmannen, det er ytterligere vitneforklaringer.

Det viser at sosiale medier ikke bare er sosialt, men også kan være svært nyttig.  

I tiden etter krisen, er det tydelig at mange finner trøst i å dele sine tanker, følelser og reaksjoner med kjente og ukjente på nett. På den måten virker sosiale medier og bloggene samlende og gir en oss-opplevelse. Det som har skjedd, rammer oss alle, å dele gir oss samhold og fellesskap.