Kontantstøttedrama

Kontantstøttediskusjonene fyller igjen medias forsider og overskrifter. 

Kontantstøtten blir avviklet for to-åringer fra neste år, mens den blir økt for barn mellom 13 og 18 måneder fra 3303 kroner til 5000 kroner. Spørsmålet er om denne økningen bidrar til at flere velger å være hjemme med barnet sitt utover foreldrepermisjonstiden eller om flere opplever å ikke har noe valg. For en som jobber deltidsstilling, kan spørsmålet være reelt, en virkelig problemstilling.

Kvinner har gjerne lavere lønn enn menn og sett i dette perspektivet er det sannsynlig at flere kvinner vil settes i et dilemma der økonomien til slutt gjør at ønsket om å jobb blir lagt til sides, fordi det heller lønner seg å være hjemme med barnet.

Man kan spørre seg om kvinner i deltidsstillinger og/eller med så lav inntekt at kontantstøtte på 5000,- gjør at arbeid ikke lønner seg, er blant dem som allerede jobber lite for å kunne bruke tid sammen med barna. Kan det være slik at disse kvinnene har tatt et bevisst valg om å arbeide lite i småbarnsfasen og at dette muliggjøres ved kontantstøtten? Eller ville disse kvinnenes tid utenfor ordinært arbeidsliv uansett strukket seg over lang tid?

Jeg lurer på hvor mange som er i den situasjonen at det lønner seg å være hjemme grunnet kontantstøtte, heller enn å arbeide utenfor hjemmet.

Lysbakken sier at kontantstøtten har holdt kvinner utenfor arbeidslivet og han trekker særlig fram innvandrerkvinner og deres barn. Jeg synes det er unyansert, for hvem er disse innvandrerkvinnene? Det en en stor og ikke-ensartet gruppe han pakker sammen som om det eneste de har til felles er et problem for den norske samfunnet. Innvandrerkvinner er ikke bare mottakere av offentlige ytelser, de er mye mer enn det.

Jeg tror ikke flere innvandrerkvinner kommer ut i jobb dersom kontantstøtten først blir økt med nesten 2000 for en periode for så å bortfalle helt. Jeg synes det er feil å bruke innvandrere som argument for kontantstøtten. Det er mange andre virkemidler som kan tas i bruk for å gjøre noe med alle dem som står utenfor ordinert arbeidsliv og som ikke føler seg som en del av samfunnet vårt, både for generasjonsnordmannen og nyere nordmenn.

Jeg skjønner ikke Lysbakkens argumentasjon: På den ene siden sier han at kontantstøtten er til hinder for integrering og for kvinners deltakelse i arbeidslivet. På den andre siden vil han øke kontantstøtten betydelig. Hvordan økt kontantstøtte skal få flere i arbeid, skjønner ikke jeg.

Selv om det nylig er publisert resultater av mor-barn-undersøkelser  som viser at tidlig barnehagestart ikke er skadelig, kan jeg heller ikke skjønne at det er skadelig å starte i barnehagen når barnet er i to-årsalderen. Dette er et område som helt klart trenger forskning. Resultater av en undersøkelse er ikke nok og langt fra en vektig argument for noe som helst.

*****

Mammadamen har også skrevet om endringer av kontantstøtteordningen.

Mine tidligere innlegg om temaet:  Kontantstøtteranet, Krf hyller den hjemmeværende kvinnen med barn