Om de virkelig heltene og hvem vi beundrer

Det er liten tvil om hvem vi skal beundre og hva slags prestasjoner som skal til for å bli utnevnt som helt. Å bestige Mount Everest eller K2 er en sikker billett. Hvorfor er det aldri mennesker som sliter i hverdagen, men som likevel klarer seg som beundres?

Det ER stort å bestige fjell få andre klarer. Jeg forstår beundringen. Det er liksom obligatorisk å beundre slike folk som får til noe helt spesielt. Jeg synes også dette er flotte idrettsfolk, men det blir så fjernt fra min virkelighet at interessen ikke er særlig stor – med mindre dette er folk jeg kjenner.

Gleden over andre folks suksess; jeg lurer på hva den forutsetter. Når går gleden over andres framgang over til å bli misunnelse? Når står vi ved deres side og når vender vi dem ryggen? Når bryr vi oss ikke?

Jeg lurer på hvor viktig gjenkjennelsen er og når gjenkjennelsen snur fra å være empatisk til å bli fordømmende og avvisende. Jeg har liten tro på at noen bare er empatiske og aldri fordømmende; at noen bare er motivert av godhet og ikke vil ha noe i retur. Den som tror det om seg selv tror jeg har manglende dybdeforståelse av menneskets natur og seg selv.

En av dem jeg beundrer mest er alenemor for to. Hun har bare klatrer sine personlige fjell, og dem har det vært mange av. Hun har en sykdom som begrenser henne på en måte som er vanskelig å forestille seg uten å ha erfaring med det selv. Jeg har sjelden sett en så ekstremt stor takknemlighet og evne til å omskape det dårlige til noe bra, som det hun har. Livet hennes setter mitt eget i perspektiv. Og det gjør at jeg leter etter de samme egenskapene i meg selv. Det hender jeg finner noe som ligner.

I beundringen kan det ligge et ønske om å oppnå det samme selv, eller bli like flink som den andre. Ofte tror jeg beundringen av idrettshelter handler om at heltens prestasjoner er så fjernt fra eget liv at det er ingen, eller liten, sannsynlighet for å oppnå det samme selv. Da er det liksom greit at andre er suverene.

Å beundre en hverdagshelt som kjemper hver dag mot en mektig fiende, som sykdom kan være, er å ta innover seg at det kunne vært en selv som var syk. Det er svært skremmende for mange. Fordi det skremmer tror jeg fordømmelse kan oppstå. Det er lettere å holde avstand til det som skremmer enn å forholde seg til det, fordi det innebærer å kjenne etter og ta en nærmere titt på seg selv og sin egen utrygghet.

Ved å fordømme den andre og samtidig hevde seg selv, skapes avstand til egen sårbarhet. Det er lett å mene når livet er trygt og det ikke gjelder seg selv. Det er noe annet når en rammes sjøl.

Jeg beundrer folk som ikke er som meg, men som har helt unike måter å mestre på. Jeg beundrer aldri hele mennesker, men bestemte egenskaper de har. Det er hvordan vi mestrer de hverdagslige utfordringene som virkelig betyr noe, for det er hverdager det er flest av.

Ingen klatrer K2 hver dag.

**

Har du helter?

**

Følg gjerne bloggen min på Facebook eller ved å bruke Bloglovin’ Du kan også fylle inn epostadressen din i et felt på høyre side av bloggens framside, så vil du få melding hver gang bloggen blir oppdatert. 

Ps! Du kan stemme på bloggen min, som er nominert til Årets mest velskrevne mammablogg på Foreldremanualen!

Med behov for det ekte..

Slik jeg ser det deles bloggene i to grupper: De glade, lette og perfekte -  som mange kaller inspirerende og kreative – og de dypere, alvorlige og ærlige som jeg aldri har sett blitt presentert som inspirerende. Det synes jeg er rart. For meg er det ikke noe mer inspirerende enn å lese om folk som møter motstand og gjør noe med det, eller som forteller om hvordan det oppleves!

Jeg har tenkt flere ganger på dette med ekthet og overfladiskhet i blogger og livet forøvrig. Tanken har fått fart på seg etter Jenny publiserte innlegget Jeg må komme med en tilståelse og tidligere innlegget fra Frøken Makeløs  Jeg burde ikke skrive dette. Spirea sitt innlegg Interiørbloggeren som lettet på sitt rosa slør har forsterket inntrykket jeg har av at vi søker det ekte!

Noen sier rett ut at de blir uvel av det såkalte perfekte; av stylede hjem med lite fokus på virkelige ting, på det andre kaller livet. Noen bloggere sier at det koster dem for mye å skrive om det som befinner seg under overflaten, å sette ord på det som berører dem dypt. De trenger avstand til det tunge for å holde seg flytende. Noen synes det er negativt å snakke om det som ikke er bra og det virker slik på dem at de trekker seg bort for ikke å bli “smittet” av det.

Selv trenger jeg mest av det som treffer noe i meg; som enten utfordrer tanken eller som stikker seg forbi det rasjonelle og borrer seg inn i hjertet (for å bruke et klisjefylt fremmedord i denne bloggen). Tanketrollet er for meg en slik blogger. Jeg føler meg hjemme der og møter alltid på noe som gir gjenklang hos meg selv. Det gjør at jeg føler meg bekreftet og jeg føler meg ikke “farlig”, for jeg vet at Nina tåler spørsmål og dype refleksjoner. Jeg føler at vi er den samme. Det er godt, men samtidig skummelt og noen ganger er det så mektig at jeg må ta pause noen uker mellom hvert innlegg. Det skrevne ord er ikke bare, det kan skape endringer. Vi må huske på det!

Jeg tror vi har behov for det ekte, selv om vi ikke skriver om det selv. Vi trenger å føle oss verdifulle og gode, all responsen på juleinitiativene til VG kan være et uttrykk for det. De blogginnleggene som ofte får flest treff er skrevet spontant med masse følelser og engasjement slik at energien tyter ut av bloggen, eller med et stort nærvær som trenger seg inn i leseren. Det er ikke nødvendigvis de innleggene som er jobbet mest med som slår an. Hvis en jobber mye med et innlegg kan noe av det spontane bli borte og personen bak forsvinner litt.

Både Jenny og frøken Makeløs skrev i innleggene jeg lenker til at de var redd vi (lesere) skulle forlate dem dersom de viser sitt ekte jeg. Frykten for avvisning, eller avfølging i bloggverdenen, holder mange tilbake fra å være tydelige og mene noe, men når man våger, vanker det ofte mye positiv respons. Bloggeren Spirea skriver om gjemmer seg bak sitt rosa slør og tviholder på alt det vakre, å vise virkeligheten bak skjønnheten er for skremmende. Hva blir jeg dersom folk slutter å like meg? I mer alvorlige tilfeller, som sosionomen skriver om, kan det gå på helsa løs og få stor oppmerksomhet i sosiale medier. Jeg forstår at mange lar være, at belastningen synes for stor i forhold til effekten. Dessuten er det relevant å spørre seg hva som hører hjemme i offentligheten og hva som tilhører bare privatlivet.

Likevel: Vi må huske på at når vi skriver om viktige ting, med røtter i dybden, så gjør vi det ikke bare for oss selv, men vi danner også grobunn for et klima der flere tør berøre det såre og vanskelige. Vi legger til rette for at flere folk våger lette på sløret og ta i bruk større deler av seg selv. Det er et viktig arbeid. En effekt av det kan være økt forståelsen av annerledeshet og andre virkeligheter enn den vi selv tilhører og har erfaring fra. Kanskje kan det begrense stigmatisering og mobbing?

**

Og i et annet perspektiv: Kanskje det er behovet for det ekte som gjør at folk drømmer om byflukt til bygda? På let etter det som er fjernt fra støy (som kan være all overflatelykken, høye lyder mm), men nært den en er. Les gjerne innlegget Ukledde bondepiker og drømmen om det grønne liv.

**

Er du ny her i bloggen? Da vil jeg ønske deg velkommen! Del gjerne innlegget med andre og legg gjerne igjen en kommentar. Jeg ser fram til å høre fra deg! 

Selvutslettende husmorstolthet

Min etterlysning etter utfordringer resulterte i to, derav den ene som ble besvart i innlegget “Bare det er friskt“. Dette innlegget besvarer utfordringen fra damen bak bloggen Casa Kaos. Utfordringen hennes til meg kan du lese i kommentarfeltet på Vil du utfordre meg?

Jeg leser kommentarene til innlegget Interiørtips tema oppbevaring og det slår meg at rydding og husarbeid (som bare merkes når det ikke blir gjort) fremdeles er kvinnens ansvarsområde i mange hjem. Hvorfor? Dette er ikke unikt i kommentarfeltet til Casa Kaos, men noe som går igjen overalt hvor jeg leser om hverdagen til barnefamilier. Damen har ansvar for at alt skal være i orden hjemme (inne) og hun har oversikt over alt som skal skje og planlegger ferier og innkjøp. Mannen utfører beskjeder. Hvorfor er det egentlig slik?

Kvinner henger igjen fra gamle dager: De jobber både hjemme, ute og tar i tillegg på seg ekstra oppgaver som å bake til en avslutning eller gjøre tjenester for familiemedlemmer som trenger hjelp eller oppfølging. Kvinner jobber på seg sykdommer som utbrenthet, depresjoner eller muskel- og skjelettplager. De stopper ikke før de må, av medisinske årsaker. Mange kvinner setter seg selv og egen helse langt nede i verdihierakiet, langt under stoltheten over rene kjøkkenbenker og bordflater, langt under pallebordet og cake-popsene, langt under andres velvære og skrekken for å bli oppfattet som sjuskete og som en dårlig mor. Skrekk og gru.

Jeg skjønner ikke hvorfor kvinner driver rovdrift på eget overskudd, eget velvære?

Jeg har selv vært den perfeksjonistiske, kontrollerende personen som med stresset stemme maste på alt som var i nærheten. Jeg har selv vært den som gjorde ingenting fordi den jeg bodde med gjorde det samme. Det endret seg. Å være selvutslettende er rett og slett lite sjarmerende! Å være sjef og administrerende direktør er heller ikke ideelt.

Som jeg har vært inne på i innlegget Råd som gjør at forhold varer er løsningen på en del av husarbeidsmarerittet at begge setter seg ned og finner en standard som skal følges. I noen familier er det nødvendig med deltaljstyring, mens andre familier samarbeider godt slik at det holder med en liste over ukentlige gjøremål.

Kvinner: Ikke sett husarbeidet og husmorstoltheten høyere enn ditt eget velvære og din tid til egenpleie, tenk heller på hva som motiverer deg og som gjør deg glad!

Menn: Ta initiativ, ikke vent på beskjeder. Organiser deg selv og vær aktiv, så slipper du å bli maset på! Og tiden til valgte aktiviteter blir større.

Blogger som viser fram rotet sitt høster applaus;  jeg lurer på om de som applauderer har forlest seg på stylede hjem med fargematchende barn? Eller lar de seg lure av venninners panikkrydding?

Rot viser at menneskene som bor der lever.  Her er det liv i massevis!

***

Les om utbrenthet eller artikkel i Vårt Land om undersøkelsen som viser forskjell i menn og kvinners sykefravær

***

Liker du denne bloggposten? Del den gjerne med venner og kjente!

Sprithender

Når nesene er fulle og halsene skrangler da vet jeg at veien er kort fra den ene til den andre.

Luften er mettet med nys og med host og døren står stadig oppe, slik at sykdomsluften tynnes ut og reduserer sykdomstrusselen.

På hyllene står spriten og hendene dynkes jevnlig, for alt som kan gjøres for å redusere smittefaren gjøres så ofte som mulig.

Tre av fire ble syke, håpet er at den fjerde forblir observerende og ikke rammes selv.

Håp er alt.

********

Les også Medisinmystikk

Medisinmystikk

Den store broren sukker og grynter i søvne, vrir seg og svetter, han er ikke god.

Det varer ikke lenge før hostene kommer og spretter ut, for å bli avløst av hark og halvveis brekninger. Tidvis høres stemmen nesten som breking og farten er ikke rask.

Et besøk hos doktoren avslører at dette ikke er noe som forsvinner av seg selv, nei, utefra-kraft må til. Så en liten, hvit eske bringes til hjemmet og i den er mystiske små ting pakket inn.

Den lille broren fascineres, nysgjerrigheten vekkes. Hva finnes i esken, mon tro? Er de knasende, myke, sure eller søte? Er de store som plommer eller små som rosiner? Er de grønne, kanskje, eller kjedelig hvite?

Fascinasjonen for medisiner er stor, kan hende blir han farmasøyt om noen år? Heller det enn pilleknasker selv.

Om jeg får si noe.

Blog award: Fortell om deg selv

Da er min tur til å utlevere meg selv fordi blog awarden krever det, men tøff som jeg er tar jeg den med knekk i armen.

Jeg har tenkt en del på hva jeg skal og kan skrive, det er en av flere grunner til at det har tatt tid før dette innlegget har blitt skrevet.

Ting du kanskje ikke visste om meg kommer her

1) Jeg trenger å skrive hver dag. Det er ikke bare morsomt, fint og noe som gir kontakt med andre folk, men et behov som stikker dypt. Ved å ikke skrive kreativt hver dag kjenner jeg at ting tetter seg til, jeg blir fylt av noe tungt og uhåndterbart og opplever å bli fengslet i et taust rom der ensomhetsfølelsen blomstrer

2) Jeg har ME, men denne bloggen er ME-fri. Ved å skrive her stimulerer jeg det som virker, utvikler evner og egenskaper. Det kjennes veldig godt å “komme videre” og ikke bli værende i det som ikke virker

3) Til tross for at jeg ikke er musiker betyr musikk mye for meg. Det er direkte kontakt med følelser og jeg bruker ofte musikk bevisst for å skape den ønskelige stemningen

4) Musikk blir værende i meg. Dersom jeg hører en sang som treffer meg kan jeg gå og synge på den i mange uker. Gjett hva en konsert gjør med meg!

5) Elsker mørk sjokolade og grønn te, hvit og sort som en avveksling

6) Jeg er ekstremt målrettet, strukturert og god på organisering

7) Er lettrørt, særlig når det gjelder det som bare berører følelser og som er lite saklig

Noe som overrasker deg?

Min blog award har jeg fått av Terninger, Kamelryttersken og Fjellcoachen. Takk damer!

Awarden sender jeg i en imaginær kopimaskin og videre til disse bloggerne:

Tonje/Dagdrømmeren – fordi hun alltid gir meg en kvote ro for øye og gleder med sine kvalitetstekster og ikke minst bilder

Therese/Et husmorliv – fordi jeg beundrer evnen til å skape mening og ting i en tøff hverdag

Ida/Speilvendt – fordi hun løfter på smilemuskelen og deler

Er underveis – fordi hun inspirerer meg

Kjersti/Tankesonen – for vakre bilder og tankefulle tekster

Fru Andersen – fordi jeg liker tekstene så godt

Stinemoor – en ny blogger for meg, som liker å dele og hjelpe andre opp og fram

Mormor – var en av de første jeg fikk kontakt med på bloggr og vil gjerne vite mer om henne

Mammadamen – en av de første bloggerne jeg oppdaget

Når du tar utfordringen skal du linke til meg og de som tar den hos deg linker til deg osv. Jeg blir selvsagt ikke misfornøyd dersom de som tar utfordringen hos deg også drar med link til min blogg videre (det velger dere selv).

Fortell sju ting som deg selv, egentlig skal man fortelle noe som er positivt, men jeg har valgt å bare fortelle uten å ta positiv-testen først.

Vis fram 5-10 bloggere du synes fortjener å bli vist fram. Om jeg ikke fikk utfordringen fra de tre damene som vist over, ville de også kommet på denne listen og mormor i Bjørnehiet, men noen var raskere enn meg og det er vel grenser for hvor mange ganger på en uke man kan få en og samme blogaward?

Slik ser prisen ut:

Barnearbeid

Høstens høydepunkt er nådd for flittige barnehender: Dugnad!

I flere måneder har de gledet seg, vel vitende om at tiden som går fører Den Store Dagen nærmere. I dagene før har de forsikret seg om at de virkelig kan få bli med og gjøre sin innsats denne gangen òg. Det er virkelig stort!

Mens mor i huset verner om sykdommen sendes unge, sterke viljer ut med river i hånd og glede i kroppen. Innsatsen er upåklagelig, her gjelder kvalitet vel så mye som kvantitet, de er ingen puslinger.

Stolt som bare en halvtfungerende hønemor kan være, følger jeg med fra vindusplass og kjenner smilet lure seg fram: Det er virkelig flotte barn jeg har!

Og jeg tenker: Jeg burde uttrykke det oftere, ikke bare at jeg er glad i de og at de er flinke, men at jeg er stolt!

Bruker du ordet ‘stolt’?

 

Verdensdagen for psykisk helse

I dag er verdensdagen for psykisk helse. Over hele landet markeres dagen med ulike arrangementer.

Psykisk helse er gjerne forbundet med psykisk uhelse, lidelse eller sykdom. Jeg synes at det er veldig synd at psykisk helse ikke er et tema i seg selv. Ved å koble psykisk helse til sykdom, tror jeg mange mennesker tar avstand til hva de føler, fordi de er redde for å bli sett på som psykisk syke når de føler seg svake eller kjenner på nedstemthet. Istedet for å gjøre nødvendige grep for å få det bedre, fortrenger de det de ikke tør se nærmere på.

Den som sliter psykisk blir sett på som en svak person som ikke har kontroll på seg selv.

Psykiske helseproblemer er noe alle kan få, akkurat som at alle kan brekke beinet eller få lungebetennelse. En del psykiske problemer kan forebygges, akkurat som somatiske problemer kan det. Med større kunnskapsnivå om egen og generell helse, blir det lettere å merke når noe er i ferd med å få en negativ utvikling, som senere kan gi helseproblemer. Ved å gi befolkningen større kunnskap om hvordan kroppen henger sammen, vil folk kanskje ta større ansvar for seg selv og bli mindre fordømmende?

Psykisk helse er ikke viljesstyrt. Man kan ikke vilje seg frisk, verken av fysisk eller psykisk sykdom.

Jeg tror at vi som samfunn kan forebygge problemer (og i senere omgang økte utgifter til sykdomsbekjempelse og trygdeutbetalinger) ved enkle grep. Ett av disse er å innføre psykologi og senere lett psykiatri som hva angst og depresjoner er, i skolen. Økte bevilgninger til helsesøstre og barnevernspedagoger som er tilgjengelige i lavterskeltilbud allerede på barneskolen tror jeg er gode bidrag. Jeg har skrevet noe om det her: Stillhet er skadelig.

Med større toleranse for “svakhet” i oss selv og hos andre, tror jeg vi tar noen store steg i retning aksept for annerledeshet, og anerkjennelse av at hele mennesker innehar både fysisk og psykisk helse som hele tiden samspiller med hverandre og miljøet rundt. I dette må kunnskap ligge i bunn.

Jeg ønsker meg et samfunn der fysisk og psykisk helse er likestilt!  Psykisk sykdom er fremdeles tabubelagt, noe som påfører skam, som tilleggsbelastning til de egentlige problemene. 

Husmor – en valgt rolle?

Husmora er blitt moderne igjen, iallfall i media.

Drømmen om en  tilværelse som  hjemmeværende  forblir med drømmen hos veldig mange. Drømmene virker forlokkende på avstand, men om drømmen står på terskelen til å realiseres, kan den miste sin forførende effekt. Som bare drøm fungerer den best.

Hvorfor lever drømmen om husmorrollen? Handler det om jenter som ikke trives i jobbene sine? Eller handler det om å kompensere for noe en selv har savnet i sin barndom?

Hilde Danielsen er forsker ved Rokkansenteret og er redaktør av Tidsskrift for kjønnsforskning, hun er intervjuet i dagens Aftenposten. Dagens moderne husmødre finnes i alle utgaver, sier hun. Dagens moderne husmødre velger ut de oppgavene i huset hun liker, hun gjør bare det hun vil. Resten kan delegerers til hushjelpen eller mannen. De færreste er hjemme på heltid, med mindre de er i foreldrepermisjon eller har en sykdom som gjør at de likevel ikke kan jobbe. Likestilling er viktig, men “likestilling” forstås som retten til å gjøre det en vil og at det en selv ikke vil utføre skal mannen gjøre. Likestilling er retten til å velge uten å bli dømt for valget en tar.

Likestillingsdebatten er ofte kvinnefiendtlig, sier mammadamen.  Hun er forbanna fordi hun opplever at

“Meninger og holdninger som ytres oppleves så vanvittig fordomsfulle og stigmatiserende mot eget kjønn.”

 

Lill May Vestly skriver:

“Den perfekte mor er en illusjon og en myte. Hun har aldri eksistert, er like usannsynlig som et perfekt menneske og finnes kun i media og i våre drømmer. Likevel prøver mange av dagens unge mødre av alle krefter å være henne.”

Jeg tror det er naturlig å strebe etter et ideal, en forestilling om hvordan ting skal være. Å være fornøyd med seg selv og den plassen en har tatt (fått?) her i livet, tror jeg svært få mennesker er mer en korte øyeblikk. Problemet oppstår når vi glemmer oss selv og hva som er våre indre verdier i streben etter det som synes som en opphøyd form for lykke bestående av cup-cakes, cake-balls og hjem fulle av interiørsaker inspirert av blogger og siste trendskrik. Uten at dette er verdier forankret i oss selv.

Hvilke verdier er våre egne, forsøkt sett uten ytre påvirkning? Det er vanskelig å svare på. Vi er i konstant samhandling med samfunnet rundt oss, å isolere verdiene er som å trekke en løs tråd ut av et garnnøste, ikke mulig?

Å ha noe å strebe mot er bra, å ville bli bedre og utvikle seg er det også, jeg tror vi trenger å være i utvikling. Så lenge vi ikke glemmer hvorfor vi gjør det. Og ikke glemmer at vi allerede har mye som er bra, akkurat slik som det er.

God helg!

Merket for livet – 2.del: Arrene – rester av en historie

Kinnene er myke, huden glatt og årene få. Uskylden sitter i ansiktet, i huden sitter minnene.

Ser jeg nøye etter, i et bestemt lys og en bestemt vinkel ser jeg striper og hakk, litt krøllete hud og en ring rundt et lite søkk. Det er spor etter noen levde år, etter en uforsiktig hånd på et barn uten ord, det er spor etter sykdom og resultatet av lek og for store utfordringer. Et ansikt med historier risset inn.

Status for barn på omtrent fire er store plastre og tøffe historier, mer skal det ikke til for å bli helt blant andre knøtt. Det beste er om en kan vise til besøk på legevakten, en diger synål og helst en del blod. Ettertidens påminnelse om tidligere heltestatus blir aldri borte, med mindre en betaler for perfeksjon målt i evigglatt hud uten historie eller lang tid passert.

Fotografer som spesialiserer seg på barnehagebilder tilbyr noen ganger retusjering av bilder, slik at skjemmende skrubbsår eller annet uønsket rusk skjules. Du vil vel ikke at barnet ditt skal fremstå som en som roter i sandkassen eller klatrer så høyt i trærne at det kommer ned med et brak og sprukken hake? Du vil vel ikke at det skal synes at barnet ditt søler med farger utover genseren?

Hvorfor er det ikke bra nok å være som vi er? Hvorfor skal vi pirke borti “feilene” som bare er spor etter et levd liv?

********

Andre innlegg om samme tema:

Kroppen din er ikke bra nok,  Merket for livet – 1.del: Strekkmerker