Vi snakker ikke om ensomhet

Vi snakker ikke om virkelig ensomhet, det ligger kanskje i sakens natur.

Å være ensom er nesten uhørt i samfunnet vårt, særlig når det gjelder unge mennesker. Media elsker å snakke om suksessrike mennesker, mennesker med for liten tid og for mange venner som de ikke rekker å prioritere.

Hvem snakker om alle som ikke passer inn?

Å være ensom kan være skamfullt. Siden vellykkethet måles i antall venner og fullt program blir mennesker uten stort nettverk enda tydeligere alene. Det er synlig på en måte som ikke fantes tidligere. På den andre siden er det også enklere å ta kontakt, selv om det kanskje ikke er lettere. Terskelen for å ta kontakt kan være høy, fordi risikoen kan kjennes stor. For noen vil det være enkelt f.eks å sende venneforespørsel på Facebook fordi kjennes lettere å gjøre det og få svar, det er klart språk. For andre (de fleste?) er det vanskelig å få avvisningen så konkret tilbake.

Å spørre tydelig om å bruke tid sammen eller være “venner” på Facebook er til hinder for den langsomme bli-kjent-fasen. Har selv kjent en del ganger at det er skummelt-spennende å spørre noen personer. Redselen for avvisning kan være stor.

Ensomhet er vondt. Når en ønsker å være sammen med andre, men ikke kan være det, kjennes det tungt. Etterhvert som tiden går og savnet blir større, kan en liten sosial angst vokse fram. Spørsmål om en selv er verd vennskap sniker seg fram, tanker om egen utilstrekkelighet, annerledeshet og redsel for å ikke være bra nok, kommer nærmere. Usikkerheten gjør en klønete og famlende. En blir kanskje tryglende og føler seg masete bare fordi en finnes.

Det er ikke lett å komme ut av en slik spiral, og det blir ikke lettere ved å bli fortalt alle “bare-rådene”, de enkle, kanskje sanne rådene som synes for vanskelige og for lite empatiske. Å bli fortalt at en selv må ta ansvar for eget liv, kan oppleves som et hån når situasjonen virker låst.

Ofte er det ikke situasjonen som er låst, men tankene som har begynt å gå i ring, eller i en nedagående spiral. Det er ikke lett å finne ut av på egenhånd. Og terskelen for å søke hjelp og fortelle om egen situasjon, kan være veldig høy.

Kanskje noen av de som synes dette er vanskelig og som ikke ser håp, leser dette og har søkt seg fram til innlegget mitt om “Slik får du venner i voksen alder“? Kanskje noen av dem ser at de ikke er alene? Jeg håper det og jeg håper at de opplever å bli forstått, at skammen reduseres nok til å tørre å utfordre seg selv til å ta kontakt. Jeg vet det er vanskelig, men det er ikke umulig.

Mammatreff versus pappatreff

Pappaene møtes over en pizza og medbrakt drikke i idrettens falleferdige hus. Invitasjonen er skrevet i svart på hvitt ark og åpenheten er stor: Kom som du er med dine vanlige klær, om du er helpappa, halvpappa eller ekstrapappa er ikke viktig, bare kom!

Mammaene skal møtes i flotte lokaler, de er sminket med høflige smil. På vonde stoler blir baken øm og drikken den må bestilles. Påmeldingen må skje i god tid og den kan ikke trekkes.

Sukk.

Det ene er lavterskel med utslåtte armer og vennlig smil. Det andre formelt, stivt og show off. Eller tar jeg feil? Møtes jeg i mine egne fordommer mikset med ønsker for meg selv?

Jeg er ikke i tvil om hvilket treff som frister mest og det er ikke mannfolka som trekker. Jeg har nok med han som er min.

Kroppen din er ikke bra nok

Klikk har publisert en artikkel som fokuserer på nyblitte mødres dårlige selvbilde og dragning mot den urørte kroppen. Visstnok er terskelen for å rette på kroppens “feil” blitt lavere og lavere de senere årene, for noen er det bare pengene som er hinderet mellom virkeligheten som den er i dag og drømmen om en kropp, fortrinnsvis pupper, som ser ut “som før”.

Kan hende det skyldes at jeg ikke er 20, og at jenter født på 80-tallet for meg er småjenter, men jeg synes det er forferdelig trist at det skal bli en allmenn trend å rette på kroppen dersom man ikke er fornøyd. Hvorfor betyr kroppens utseendet så mye at folk er villige til å legge seg under kniven?

Hvorfor skal vi, som samfunn, godta at helseressurser blir brukt på såkalte skjønnhetsoperasjoner når vi har store utfordringer innen helsevesenet allerede og større utfordringer kommer raskere enn vi har kapasitet til å ta imot? Vi burde kanskje heller stille strengere krav til hva som skal sendes på tv, hva slags reklamer vi tillater og gjøre psykologer lettere tilgjengelig? Selvtillitten som kommer av fastere bryster, er kortvarig. Den virkelige selvtillitten er ikke styrt av utseendet.

En kropp som fungerer er ikke lenger nok, den skal se bra ut og gjerne i en Paradise Hotel-standard. Tv har en enorm påvirkningskraft, selv kriminalserier består av såkalte perfekte mennesker som ser glaserte ut. Vanlige mennesker finnes knapt. Selv om kanskje ingen vil si at de vil se ut som en bestemt skuespiller i en serie, er likevel det vi ser på tv med på å forme kroppsforståelsen vår. Blir bare glanssiden vist, blir vi mindre tolerante for “feil”. Vi oppfatter det som feil og ikke variasjoner innen det normale.

Selvsagt endres kroppen når den blir gravid, når vi blir eldre, når vi får sykdommer som endrer kroppens funksjon(er). Aksepten for å se ut som livet har gått videre fra vi var unge voksne, ser ut  til å ha gått nedover ettersom utgiftene til operasjoner går oppover. Jo flere som velger å legge silikon i puppene, jo lettere er det for andre å gjøre det samme. Og etterhvert vil forventningen om hvordan vi skal se ut forsterkes i retning null feil. Dermed vil skille mellom dem som har råd til å fikse på kroppen kirurgisk og dem som ikke har det, øke. Eller er det forskjell på dem som fokuserer på kroppens utseendet og dem som ikke gjør det?

******

Andre innlegg om kroppsfokus: Merket for livet – 1.del: Strekkmerkene, 2.del: Arrene – rester av en historie