Kvinner debatterer, eller koseprater i trygge omgivelser?

På jubileumsdagen for stemmerett for kvinner kommer det naturlig nok en rekke innspill, kommentarer og kronikker om kvinner og likestilling.

I år har kvinners deltakelse i den offentlige debatten fått størst fokus. Å stemme ved Stortingsvalget er bare en av mange måter å delta på. Å levere stemmeseddelen er en liten innsats sammenlignet med å delta i det offentlige ordskifte, å stemme er en anonym sak som nesten ikke koster noen ting.

Det er i den store offentligheten kvinner er fraværende. Hvorfor er det egentlig slik?

Å blogge er å ytre seg i det offentlige rom, jeg må ta ansvar for det jeg publiserer og holde meg innenfor loven. I tillegg må jeg tenke over om jeg kan stå for tekstene jeg skriver. Å være anonym eller å bruke navn er uvesentlig når det gjelder egen integritet: Om jeg ikke kan stå inne for hva jeg skriver så skal det ikke publiseres. Det skal heller ikke publiseres dersom jeg ikke kan se ungene inn i øynene uten å rødme. Jeg må tåle at barnas venner og deres lærere leser bloggen min. Til slutt skal ikke bloggen være en plass jeg betror meg eller publiserer tekster som ikke tåler å kritiseres. Altså kan ikke tekstene være så nære at jeg ødelegges ved kritiske tilbakemeldinger.

Selv om blogg er et offentlig nettsted, kan det likevel være vanskelig å gjøre den til en god debattarena. For få dager siden skrev Vampus Den store samtalen - som tar for seg kvinners fravær i samfunnsdebatter. Hun skriver at kvinner begrenser seg til å blogge om hus og hjem og generelt om temaer som befinner seg i privatsfæren og som mangler politisk innhold eller samfunnsengasjement. Jeg synes det kan være vanskelig å finne debattene om samfunnsspørsmål jeg er opptatt av.

Vampus’ innlegg ble først publisert på bloggen, så lenket til på Twitter, så publisert i Dagbladet og til slutt lenket til på Facebook-siden hennes. Hvis jeg vil delta i den offentlige debatten: Hvor skal jeg engasjere meg da? Jeg kan ikke legge inn fullt engasjement i alle kanaler, noe må velges inn eller ut.

At kvinner bruker Facebook såpass mye er fordi debatter og innlegg stort sett er av privat karakter – Vampus

Facebook er altså for “privat” til at det teller.

Å delta i samfunnsdebatten: Hva teller som gode nok arenaer? Er det først hvis jeg skriver kronikker (og lar andre bestemme om de skal publiseres – det er altså ikke noe jeg bestemmer alene, men å forsøke å delta gjør jeg) at det teller? Hvor teller stemmen min mest?

Nettdebattene er stort sett diskusjoner menn i mellom. I nettavisenes debattfora, på blogger og de fleste nettsamfunn er det i snitt to tredjedeler menn som deltar. – Vampus

Igjen spør jeg: Hva regnes med? I “mine” miljøer, altså i de bloggene jeg leser, er det mange engasjerte kvinner som deltar og menn er i mindretall – også i diskusjoner om fedrekvoter, som definitivt er mannens arena (selv om mor forsøker å bestemme også her). Er det altså slik at samfunnsengasjementet kun skal vises innen områder som vedhugst, partipolitikk, teknologi, jakt- og fiske og fotball? Menn er da mer enn det.

Det er nærliggende å tro at det er en rangering av viktighet på tematikk. Er ikke det litt rart når alt i sum handler om det samfunnet vi alle er en del av?

Engasjement er bra uansett, eller er engasjement i visse saker mer høyverdig enn andre saker?

**

Les også Cecilie Asker – Tid for stemmeskifte

Som et apropos til kvinners plass i samfunnet er denne artikkelen tankevekkende:  Kvinnen er uansett og naturlig underordnet mannen - Vårt Land (jeg har hentet et sitat fra teksten istedenfor å bruke overskriften, fordi den var lite spennende).

**

Følg gjerne bloggen min via Bloglovin’, Facebook, eller i wordpress-systemet for å holde deg oppdatert på bloggen. Her finner du både samfunnsengasjerte innlegg og hverdagspjatt. Ta kontakt dersom du vil publisere en gjestebloggpost her eller om du har ønsker om temaer jeg skal ta opp. Del gjerne blogg og innlegg med kontaktnettverket ditt. Takk for at du leser!

Kan vi ikke bare være enige da?

Noen hektiske dager forrige uke har faktisk gjort meg litt slapp og likhetstrett.

Kan’kke folk bare gjøre som folk vil, da?

Vær for all del hjemme hvis du tror at det er det beste, men vær glad for at du har et valg og velg bevisst. Og når du gjør det: Hvorfor trenger du lovprising for at du følger magefølelsen? Om du faktisk kan velge mellom å være hjemmeværende og ute i jobb så er du blant de mest privilegerte her i landet og da skjønner jeg ikke hvorfor du gidder å legge masse energi i å overbevise folk som mener noe annet, folk som ikke kan velge som du kan. La dem være og nyt ditt selvvalgte liv. Ikke mange er sin egen lykkes smed på det nivået, så nyt det.

Jeg er glad for at mange mødre til små og litt større barn velger å jobbe, det bidrar til mangfold. Jeg er glad jeg slipper å glo på bare menn når jeg til en forandring skrur på tv’n, eller på skulpturerte damer under 25. Jeg er glad for alle damene som mener noe og som ikke mumler det ned i den barberte barten, men som er høylydte og tydelige. Jeg er glad for alle kvinnene som ikke hengir seg så fullstendig til morsrollen at de uteblir fra samfunnets offentlige side. Jeg er glad for alle kvinner som bidrar til forventningen om at fellesskapet teller vel så mye som den enkelte familien.

Jeg er også glad for alle kvinner som velger å bruke sin energi og sin tid på å gi barn en god barndom med hjemmet som rammer, og som bidrar til et godt lokalsamfunn – som gjør det trygt å komme hjem etter skolen, som gjør det trygt på dagtid og som har blikk for folk som sliter. Sett i et moralsk perspektiv er det like verdifullt som å bygge opp landets BNP, men vi trenger alle mødre, alle variantene er en del av det vi kaller samfunnet – summen.

Jeg skulle bare ønske at flere menn deltok i disse diskusjonene, menn som ikke må fordi de er partiledere, men som bryr seg og som regner seg selv som like viktig som dominante kvinnestemmer i det offentlige rom. Hvorfor trekker menn seg bort fra disse diskusjonene? Fordi deres mannsideal ikke er truet?

De siste dagene har jeg vært litt meningstrett, kanskje fordi jeg ser at diskusjonene på Twitter og i nettavisene synes å gå rundt hverandre og ikke enes om hva vi egentlig snakker om. Hvordan kan vi lande på tiltak og komme videre med hvordan det er best å leve livet dersom vi ikke enes om grunnlaget vi diskuterer ut fra?

Det er vel litt forskjell på om enkelte familier bestemmer at mor skal være hjemmeværende i mange år og om det blir normen for alle familier? Det er vel en vesentlig forskjell på en utdannet og bevisst dame med stabil og god helse velger å være hjemme ett år ekstra etter foreldrepermisjonen, og en ung dame uten tilknytning til arbeidslivet, uten utdannelse og med tendenser til angst og depresjon er det?

**

Les deg gjerne opp på andre innlegg, f.eks Det er faktisk ikke barnehageplikt i Norge, Hva skal vi med menn?, Lager vi tidsklemmen selv?

**

Er du ny her? VELKOMMEN SÅ MYE! Du kan følge bloggen min på flere måter, som via Bloglovin’ eller like den på Facebook. Del gjerne innlegg du vil at andre skal lese og legg gjerne igjen din mening i form av en kommentar til dette eller andre innlegg. 

Mennene mine!

De er ikke mange, men det er mer enn en og jeg vil dele dem med deg!

Mine private menn deler jeg ikke med noen, men nettmennen mine deler jeg med alle, så her kommer en presentasjon av dem jeg besøker oftest, og altså setter stor pris på!

John Olav - setter problemstillinger på dagsorden på en stillferdig og personlig måte. Innfallsvinkelen er uforutsigbar og det gjør noe med nysgjerrigheten min. Hva klarer han å sette sammen i dag? Bloggen har egen Facebook-side.

Morten Besshø – radiomannen min! At han ikke jobber i radio (såvidt meg bekjent) er ingen hindring; han er radiomannen min likevel. Hvorfor? Jo fordi hvert innlegg avsluttes med en sang han ikke synger selv. Morten skriver fletta av de fleste og det tristeste jeg kan si er at jeg ikke rekker å lese alt han publiserer. Følg Morten på Facebook!

Jakob Arvola - Skriver melodiøse tekster fra livet, både det hverdagslige og det som stikker dypere både bakover i tid og framover.

Finn Hjalmar -  taster tekster jeg helst ikke vil lese, men som jeg leser likevel. Hvorfor? Jo, for tekstene forteller meg om en virkelighet jeg ikke vil skal finnes. Sjekk ut Facebook-siden hans.

På hjarteplass/ Tøger Fimreite -  lærer med stort engasjement for dem som trenger litt ekstra støtte. Omsorgsfull og til tider skarp.  Alltid velskreven om samfunnsforhold som ikke bør forgås i stillhet. Følg han gjerne på Twitter.

Mennene her i bloggeland er ikke mange, men gode er de og veldig velkomne! Jeg oppfordrer med dette alle ikke-bloggende menn til å gjøre noe med kvinnedominansen i bloggeland. Lag deg en blogg og lenke til den her!

Tar du oppfordringen?

Iløpet av høsten og vinteren kan det være at det kommer utfordringer til dere som blogger, interessert?

**

Og som du kanskje har fått med deg er det mulig å følge bloggen min på Facebook. Der legger jeg ut lenke til innleggene som publiseres her og lenker til interessante innlegg skrevet av andre og artikler som inspirerer og provoserer. Følg meg gjerne! 

Fra barn til voksen: Bare kroppen endres, personligheten består

Jeg tar en tur innom Facebook og Twitter; leser litt her og der og forviller meg innom lenker på lenker i en fin blanding av innenriks, utenriks og intern-riks.

På Facebook ser jeg kjente ansikter i en mer satt utgave, barna er blitt deres nye jeg. Jeg ser ansiktene deres slik de var den gangen jeg var venner med dem. Jeg innser at det ikke er dem jeg kjente jeg ser på, men barna deres.

Selv har jeg blitt gammel, iallfall det jeg anså for å være gammelt den gangen jeg var like ung som barna deres er. At den ene har voksne barn, men selv er like gammel som meg blir en påminnelse om at jeg er mye mer voksen enn jeg tror – iallfall dersom alder er utgangspunkt for “voksen”.

Jeg vet ikke hvordan jeg forestilte meg at livet som voksen skulle bli, jeg trodde livet sluttet før jeg var 25 – iallfall det livet jeg kunne forestille meg med innhold. Og slik er det vel enda, bortsett fra at nå kan jeg ikke forestille meg hvordan livet blir som 10 år eldre, med barn som antakelig er iferd med å flytte ut. Jeg klarer fint å forestille meg livet som det er her og nå, for det er nå jeg lever det, men hvordan jeg om mange år vil forstå det livet jeg lever i dag, vel det får jeg tidsnok vite.

Årene som er tilbakelagt har lært meg at livets innhold i stor grad er det samme som forestillingene om livet. Hvilke verdier jeg lever etter og hvilket innhold jeg gir det. Det er opp til meg i stor grad, men ikke fullstendig. Jeg kan bare delvis velge hva livet mitt skal inneholde, men tankene om livet og hvordan jeg forstår det som er utenfor min kontroll, det har jeg større makt over. Jeg kan velge ut og inn hvilke påvirkninger jeg vil ha i livet mitt – iallfall i stor grad.

Samfunnet vårt er viljesstyrt og suksessmotivert. Det gjør at mange ikke når opp. Livets verdi krever prestasjon, det er ikke nok å bare være. Jeg vil være en motsats til det, for jeg mener at denne tendensen (som for mange vil føre til utbrenthet og samlivsbrudd) er uheldig for samfunnet og for barna våre å leve opp til. Det er et vanskelig prosjekt. Prestasjoner henger høyt på vellykket-skalaen og jeg vil være med – men på min egen måte. Det er en balansegang.

Å være voksen, er det egentlig noen særlig forskjell fra å være ung? Man blir ingen annen, men er fremdeles den samme – bare de ytre rammene er ulike. Det er hvordan vi forstår livet og alt som skjer, som endrer seg. Perspektivet utvides, vi utvikles, men aldri grenseløst. Vi lever alltid i et samspill med dem vi har rundt oss og deres forventninger er mer eller mindre styrende for om drømmene våre forblir drømmer eller om de realiseres. Det er uavhengig av alder.

Tror jeg.

**

Følg gjerne bloggen min på Facebook, der vil du finne diskusjoner og lenker som ikke kommer med i bloggen min. Du er velkommen til å dele innleggene mine, men jeg aksepterer ikke at du kopierer teksten og bruker den som om den er din egen.

Hvor er du?

Jeg har en Twitterkonto i dvale og en Facebook-konto til bloggen jeg forsøker å holde liv i (takk til alle dere som følger meg!), så er det oversikten over blogger gjennom bloggportalene, som gjør det enkelt å følge med på hva folk skriver. Overkommelig, selv for meg.

Er ikke det nok?

Noen forsøker fortelle meg at jeg bør mye mer: Jeg får invitasjon til purebloggers, pinterest og   Networkedblogs, og hva det nå heter alt sammen, men hva skal jeg med det?

Bruker du noen av disse stedene, i tilfelle: På hvilken måte?

Jeg skjønner ikke hva slags behov disse stedene skal dekke som ikke blir dekket nevnte steder. Hvor mye tid må man egentlig ha for å følge med på alle disse tilbudene som finnes og følge de opp? I bunn og grunn dreier det seg vel egentlig om det samme overalt: Å være populær og være dyktig til å skape seg nettverk. Jeg er ingen av delene, så da faller vel poenget bort.

Eller er det slik at man når andre mennesker dersom man registrerer seg slike steder?

Nok reaksjon?

Dagene etter terroren på Utøya og bombeeksplosjonen i regjeringskvartalet har for mange vært lange og seige. Å skjerme seg fra nyhetene er nesten umulig dersom man kikker innom nett eller slår på tv-en.

Jeg ser av statusoppdateringer på Facebook og meldinger på Twitter at folk har behov for å snakke om andre ting. De største reaksjonene er dempet og “alle” er ikke opptatt av bare det som skjedde. Dermed kommer det også reaksjoner fra dem som har nyhetene tett innpå seg og som kjenner noen som kjenner noen som har vært direkte berørt. For disse menneskene, og for dem som er nærmere de berørte, er fem dager i aktiv reaksjon for lite. Disse menneskene har fremdeles behov for fellesskapet som dannes når vi er mange om de samme opplevelsene. Den offentlige sorgen er betydningsfull og lager samhold og fellesskap.

Når avisenes forsider ikke lenger fylles av bare tragediene, men gir plass til andre nyheter, kan det for noen kjennes som om sorgen deres ikke er viktig lenger. Statusoppdateringer om hverdagslige, trivielle ting kan oppleves som ufølsomhet eller hån. For andre er det hverdagslige godt å lese, det minner dem om at livet stort sett er godt.

Litt om litt vender vi tilbake til hverdagen vår, vi irriterer oss på nytt over melken vi ikke drakk opp før holdbarhetsdatoen gikk ut eller blir lykkelige for å ha handlet en genser på tilbud. Vi lever de fleste dagene våre i det lille perspektive. Det store er flyktig.

Det som skjedde blir ikke mindre viktig selv om vi vender tilbake til daglige rutiner og hverdagslige bekymringer. Det som skjedde er også en del av oss som ikke er direkte berørt, selv om vi ikke lenger er i aktiv reaksjon.

Psykologisk sett er det viktig å vende tilbake til hverdagen så snart det er naturlig. Kanskje særlig gjelder det for barn. Rutiner er bra for dem. Når det ikke er ferietid, anbefales det at barn ikke er borte lenger enn nødvendig fra skolen. Rutiner virker beskyttende fra kaos. Det virker samlende på sinnet og det trygger. Den hverdagslige tryggheten gjør oss rustet til å takle kriser og vanskelige situasjoner. Når det kjennes naturlig å fylle hodet med andre ting, er det det vi skal gjøre.

Sosiale mediers betydning i kriser

Sosiale media har vært viktige og livshjelpende mens henrettelsene pågikk.

På Twitter kunne jeg lese om de første skuddene, etterlysninger etter kjente og oppfordringer om å ta båter for å redde svømmerne og gi varme klær og tepper. Mange av dem som var på Utøya, sendte tekstmeldinger og la inn meldinger på Twitter og andre sosiale nettsteder. Jeg er ganske sikker på at det har vært med på å gjøre tragedien kjent mye tidligere enn den ellers ville blitt kjent, og dermed at politiet og lokalbefolkningen ble varslet og kunne hjelpe. Dette var før nettavisene publiserte noe som helst. Å sitte i min trygge stue og lese vitners, eller deres pårørendes, korte meldinger mens skytingen pågikk og de var i reell livsfare og så sine venner bli drept, var veldig rart. Jeg er alltid forberedt på at det jeg leser på nett ikke alltid er sant og slike meldinger høres ut som dårlige spøker, så det tar tid før det glir inn at det er reelt. Det er enda vanskelig å skjønne at slike ting kan skje i Norge.

Jeg er sikker på at uten engasjerte mennesker på Twitter og Facebook, ville tragedien vært enda større. Det er veldig heldig at mobilnettverket ikke var utslått disse timene og det første døgnet. Disse tekstmeldingene vil jeg tro bidrar i saken mot gjerningsmannen, det er ytterligere vitneforklaringer.

Det viser at sosiale medier ikke bare er sosialt, men også kan være svært nyttig.  

I tiden etter krisen, er det tydelig at mange finner trøst i å dele sine tanker, følelser og reaksjoner med kjente og ukjente på nett. På den måten virker sosiale medier og bloggene samlende og gir en oss-opplevelse. Det som har skjedd, rammer oss alle, å dele gir oss samhold og fellesskap.

Jeg legger meg, sa hun

.. og gikk opp trappa..

.. bare en liten tur innom nett først, tenkte hun, men så ble alle tallene på klokken byttet ut med noen hun ikke kjente igjen, umerkelig byttet de på seg, stille og forsiktig.

En liten tur innom Twitter, en liten tur innom Aftenposten og til slutt en liten tur innom Facebook, og kanskje en ny link å sjekke ut, eller tre. Sånt som bare skjer.

Den lille turen strakk seg over minutter som ble omgjort til timer og lot natten krympe raskere enn hun trodde var mulig.

Nettfellen, vanskelig å komme seg opp av, lett å falle ned i.