Jeg utfordrer den trange god mor-boksen!

Torsdager har siden januar vært satt av til bloggserien og mange har bidratt med sine historier. Det har vært veldig flott at så mange har ønsket å dele av sine livserfaringer. Jeg er imponert over alle bidragene og ydmyk fordi så mange har sagt ja til å publisere hos meg!

Hvis “bloggserie” ikke sier deg noe, kan du lese om serien og alle bidragene i lenken: Slik er livet mitt – en bloggserie om livserfaringer.

I dag har jeg ingen bidrag å vise fram. De som ennå ikke er mottatt kommer jeg til å publisere når de kommer inn, den første torsdagen etter jeg har fått bidraget. De andre torsdagene kommer det vanlige blogginnlegg, med mindre det blir en pausedag fra bloggen. Jeg har sluttet å sende ut invitasjoner, men kontakt meg gjerne dersom du ønsker å publisere et innlegg hos meg!

En av dem som har bidratt til bloggserien er Casa Kaos, les gjerne Med adresse Spania – der barna er en naturlig del av samfunnet! På egen blogg viser hun deg sin hverdag med små barn -  en hverdag som mange andre kamuflerer i arrangerte bilder og nystrøkne klær. Casa, på sin side, viser deg hva som finnes bak sensuren – hvordan det virkelig er å leve i det kaoset småbarnsperioden ofte er. Tekstene er korte og gir gjenkjennelse, sjekk Casa Kaos sin blogg.

Casa Kaos og jeg har ulike måter å være mamma på, men under de ytre forskjellene jobber vi for det samme: At det skal være lov å være mamma på den måten som er naturlig for oss å være; at det å være mor ikke handler om de tingene som kan avbildes og som gir status i venneflokken, men om viktigere ting. Noen av dere husker kanskje mitt bidrag til bloggserien Amputert morsrolle fordi jeg har ME?. Nå har jeg skrevet om dette for Casa Kaos. Gjestebidraget mitt heter Syk morsrolle. Les, del og kommenter gjerne!

Meningen min med å skrive innlegget er å utfordre de forestillingene mange har om foreldrerollen, som i hovedsak er om morsrollen. Casa Kaos har fått mange tilbakemeldinger om at hun ikke skulle hatt barn fordi hun har det rotete og ikke liker å bygge lego med ungene. Det provoserer meg, og noen ganger skuffer det meg, når folk er så sneversynte og fordømmende. Men: Nettopp fordi slike holdninger er utbredt ER det viktig å vise at det er mange måter å være mor på.

Forhåpentlig kan mitt bidrag være et lite innblikk i at morsrollen er mer enn nystrøkne klær, ryddige rom og flott fasade. Forhåpentlig kan mitt bidrag hjelpe noen til å forstå at de er gode nok som de er uten masse pynt og fjas og høye forventninger til absolutt alt. Forhåpentligvis kan mitt bidrag gi et lite bidrag til aksept for våre ulikheter og utfordre den trange god mor-boksen.

**

Du er kanskje ny her? Da vil jeg ønske deg velkommen! Hvis du ønsker melding når nye innlegg blir publisert kan du like bloggen på Facebook, du kan følge den via Bloglovin’ eller du kan få epost ved nye oppdateringer. For siste mulighet taster du inn epostadressen din i et felt på høyre side av bloggens forside. Takk for at du leser!

La idretten ta dem! Om laginndeling etter prestasjonsnivå og folkehelse

For å bevege seg og kombinere det med glede, er det sosiale viktig for mange, for noen en forutsetning. Derfor gjør det meg noen ganger trist, andre ganger provosert når jeg leser om hvordan idretten tidlig snevres inn til å bli elitisk.

John Olav har skrevet sin historie og VG har hatt fokus på det de siste dagene. Barneidretten burde være for alle, men er den det når ungene blir delt inn i lag basert på prestasjoner? Fjernes gleden over en kropp som virker?

Det skal godt gjøres å bevare selvbildet for den som havner på “dumminglaget” – eller hva nå barn kan finne på å kalle laget med dem som ikke er best. Det krever mye av trenerne å ivareta alle spillerne når de starter tidlig å dele inn i lag etter prestasjonsnivå. Fysisk aktivitet og lagfellesskap blir underordnet – det er prestasjonene som teller. I noen tilfeller legger de tilrette for mobbing. Hurra for idretten!

Den organiserte idretten har et ansvar for folkehelsen, mener jeg, men om unger på barneskolen ikke skal droppe idretten kan ikke seire stå i fokus til enhver tid. Unger på barneskolen skal slippe å ha ambisjoner, som Steen Jensen forslår at skal være et kriterie for inndeling av lag (se lenke i slutten av innlegget).

Unger har godt av å bli møtt med forventninger, men de må være realistiske både med tanke på hva et barn kan prestere og på hva barnet er modent for. Dersom prestasjonene betyr mest kan barnet forstå det som at seg selv ikke er viktig, bare det man kan levere. Jeg tror det virker uheldig på ungers selvbilde. Vi er hele mennesker og vil bli sett som det. Jeg tror vi skaper størst treningsglede dersom det er lov å være lei og demotivert iblant og presset på å stå på likevel er lavt. Det må være rom for alle dagene, både de gode og de tunge – uten at det innebærer å bli avvist fra treneren.

Sett i et folkehelseperspektiv er det lite å lure på om det er godt for befolkningen at flest mulig er i aktivitet ukentlig, og ikke bare i halvsløve gymtimer. Derfor er det viktig at idrettslag tenker trivsel og ikke bare resultater i form av skåringer og tabeller. Unger som ikke trives slutter å trene. Og barn som slutter å være fysisk aktive risikerer å fortsette å være passive.

Jeg er ellers enig med Steen Jensen i at unger ikke skal skjermes fra vanskelige følelser, som å tape, ikke bli tatt ut på lag, ikke få spilt like lenge som andre på laget og andre ting. Det er i barndommen med trygge voksne omsorgspersoner at lærdommen er tryggest å få. Det er en del av livet som danner grunnlag for å kunne bli trygge voksne som fungerer sammen med andre mennesker.

Når jeg refererer til Steen Jensen er det hans uttalelser til VG  jeg kommenterer, les gjerne Vi er altfor redde.

Kroppsbevissthet og kvinnemakt

Utstillingsdukker med “naturlige former” hylles – endelig slipper vi å sammenligne oss med klesstativ! Ekte kvinner har former og former er fett.

Jeg synes det er positivt dersom det blir større aksept for at kvinner kommer i mange utgaver, at det finnes klær som vises fram selv om de er i størrelse 44. Det jeg ikke er fornøyd med er krysningen “former” og “kvinnelighet”. Å definere kvinnelighet er vanskelig, her er det mange feller å gå i. Selv om det for flesteparten er lettere å legge på seg enn å holde seg slank, er det slankheten som er hyllet. Hvor slank man må være for å være fornøyd er selvsagt individuelt, men så lenge vi ikke lever i kokong med oss selv vil fremstillingen av kvinnekroppen i medier påvirke vårt eget syn på kroppen.

Trivselvekt, er det noe som heter. Noe sier meg at den er stadig synkende, ikke fordi hvert enkelt menneske trives med stadig lavere vekt, men fordi vi hele tiden blir konfrontert med hvordan vi skal se ut. Verst er det for unge mennesker. Og der har vi en jobb å gjøre. En jobb for å vise at det ikke er hvordan en ser ut som virkelig betyr noe, men hvordan kroppen virker. Og slik kroppen din ser ut er bra nok – fordi det er deg!

Jentene i klasse 9d ved Sandgotna skole i Bergen har sendt epost til ulike aktører de mener trenger en tilbakemelding på hvordan de fremstår med tanke på å forme unges syn på egen kropp. Ruth Velsvik er psykologilærer på skolen og har timer om media og kroppspress. Temaer som Photoshop og hvilke triks reklamene bruker tas opp for å bryte dem ned til slik virkeligheten er. Ved å få kunnskap om hvor mye modellene manipuleres vil forhåpentligvis jentenes forståelse av virkeligheten blir dempet ned på et realistisk nivå. Modeller som er avbildet er ikke så ulike dem selv likevel. Kanskje det kan dempe presset om å se ut som noe annet enn det man er?

Jeg synes det er helt fantastisk at dette tas tak i! Slik skulle det vært på alle skoler! Det gjør ungene mediakompetente og gir de et mer bevisst forhold til egen kropp. For saken er den at mange tror at hvis de bare gjør de rette tingene så vil de se ut som et av modellvrakene selv, men slik er det bare ikke. Vi har ulik kroppsbygning og dermed ulike muligheter til å kopiere modeller og andre vi beundrer kroppen til. Når vi er klar over dette, er det kanskje lettere å akseptere og mye tid kan kanskje spares i forsøket på å bli noe en ikke er?

Kilder som ikke er lenket i teksten: ByAvisen Nett – Tar et oppgjør med tynne idealer, bilder av utstillingsdukker med kvinnelige former – Aftenposten

Tidligere av meg: Thinspiration – hva er det uttrykk for?, Kroppen din er ikke bra nok

**

Hva skal vi med menn?

Når farskapet reduseres til sæd og fet lommebok, er vi ille ute.

Menn er visst viktigere i yrkeslivet enn kvinner, iallfall når det kommer til permisjon for å ta seg av egne barn. Barn er en kvinnegreie, ikke sant? Når en kvinne får barn blir hun til mor. Når en mann får barn blir han forsørger. Han drar inn penger, hun tørker støv og prater smokk og bleier -  og dokumenterer det i sosiale medier.

Gjentatte ganger ser jeg det hevdes at morsrollen ikke verdsettes og at den er like viktig som å dyrke karriere. Jeg har aldri skjønt hvorfor en kvinne må være hjemme på fulltid for å være en ordentlig mor. Hvorfor er det viktigere for barnet at mor er hjemme på fulltid for å knytte bånd enn det er for fedre? Trenger fedre mindre tid til å knytte bånd med barnet? Det høres litt rart ut, eller hva? Å dyrke karrieren høres ut som noe annet enn å arbeide for å forsørge barnet sitt, som de fleste må gjøre. Å dyrke karrieren er visst toppen av egoisme og noe ordentlige mødre ikke finner på. Istedet finner de seg en mann som dyrker karrieren og som er ordentlig mann, som forsørger dem alle.

Jeg mener at barn har rett på lik tilgang på sine foreldre og at det er foreldres oppgave å sørge for at det skjer. Jeg mener at mødre og fedre er like viktige for barnet. Det innebærer at fedre bør ta en stor del av ansvaret for praktisk og emosjonell omsorg for barnet – helt fra starten.

Fedre som tidlig tar ansvar fortsetter å ta ansvar. Det er kanskje derfor bedrifter frykter fedrekvoten? Det er skummelt å ha arbeidstakere som ikke er villige til å tilbringe det meste av tiden sin på jobb, det passer så mye bedre om arbeidstakere lever og ånder for jobben sin. Aller best er det om privatlivet ikke eksisterer, men at jobben får alt.

Fedre som sniker seg unna fedrekvoten: Hva ligger til grunn for det? Har de dominerende partnere? Sliter de med dårlig selvtillit? Føler de sin maskulinitet truet? Eller mener de i fullt alvor at mødre er bedre egnet?

Forhold på arbeidsplassen er ikke god nok grunn til å si fra seg permisjonstiden, for ingen krever at all tiden må tas ut i et jafs, det er mulig å kombinere jobb og permisjonstid inntil tre år. Dette handler om vilje, ikke praktiske muligheter. NAV er faktisk fleksible, tenke seg til.

Eller ligger det strukturelle årsaker bak? Ikke alle yrker er lette å forene med lange permisjoner, men da gjelder det å tenke alternativt. Med stor fleksibilitet er det veldig ofte mulig å ta ut fedrekvoteukene. Heldigvis er det slik at flere fedre tar ut kvoten sin enn tidligere år. I fjor tok 28 % av fedrene ut minst 12 uker, mens i 2011 tok bare 8 % av fedrene det samme (tall fra NAV). Er ikke det bra?

Kan det rett og slett være slik at fedre som sier neitakk til fedrekvoten ikke har forstått hvor viktige de er for barnet? Er det derfor det for et par år siden kom fram at fedre drar på jakt istedenfor å passe barnet sitt? Eller at enkelte fedre lar moren sin passe barnet mens de selv tar fri?

**

Hva mener du? Er det helt greit at arbeidsgivere kjøper ut den ansatte slik at mor kan fortsette å sitte hjemme med barnet? Har fedre verdi først og fremst i kraft av å være sæddonor og forsørger og til nød som mors assistent?

**

Frøken Makeløs har også skrevet om dette: Arbeidsgivere motarbeider fedres rettigheter

Andre innlegg av meg: Med ‘morsrollen’ som trademark, og lenkesamling om kvinnerollen anno 2013, Det er faktisk ikke barnehageplikt i Norge!, Menn med kvinnelige problemstillinger

**

Del gjerne innlegget!

Kakepraksis

Bursdagsbarn finnes i alle aldre og bursdagskaker i alle varianter.

Hvem bestemmer hva slags kake barnet skal få og hvem skal lage den?

Er det slik at den som har bursdag kan velge og få det hun vil, eller må barnet – hvis det er i voksen utgave – bake sin kake selv?

Når en selv baker sin kake kan en også smake og få den som en vil, men om en blir bakt til kan overraskelsen bli stor – og kanskje også skuffelsen?

Hva slags kaketradisjoner har dere i ditt hjem? Er kjøpekake lov eller er det juks?

I morgen skal jeg dele min favorittkake med dere, om enn i skriftlig og kanskje visuell form.

God lørdagskveld!

 

Jippi, jeg slapp rosa-helvete!

Da jeg vokste opp, for uendelig mange år siden, kunne jeg velge hvilke farger jeg ville ha på klærne mine og det helt uten at noen tvilte på hvilket kjønn jeg tilhørte. I dag fargekodes alle småbarn.

Da jeg vokste opp var valgene begrenset av foreldres prinsipper og økonomiske rammer, i dag er de i tillegg begrenset av kjønnsspesifikke farger – til og med når det kommer til klær og utstyr. Jeg måtte ikke kle meg i rosa og lilla fordi jeg var jente, det var klær til jenter i andre farger, men det er som sagt lenge siden – veldig lenge.

Sett i et økonomisk bedriftsperspektiv er fargekoding genialt! Er du skikkelig jente bruker du rosa eller lilla, eventuelt en eller annen hvitvariant. Ekte jenter utfordrer ikke rammene for kjønn og bruker dermed ikke farger som ikke tilhører dem – forteller butikker oss.

Hvorfor er det slik at jenter skal være pene? Hvorfor må jenter være pene først og så kan de (vi) prestere etterpå? Det er så mye styr om frisyren må fikses før det morsomme kan gjøres, dersom ansiktet må være polert og det rette antrekket må sitte før vi kan bevege oss ut av døren. Jeg skal ikke si at jeg er glad for å ha sønner for å slippe å forholde meg til skjønnhetsidealet, for det rammer begge kjønn. Og vi forholder oss til hverandre og hverandres verdier. Likevel er det forskjeller: Mens gutter ennå kan si seg fornøyd med å ha prestert uten å ha konsultert speilet først, er det ytre et hardere og hardere krav mange jenter strever for å innfri. Uten å ha belegg for det tipper jeg at overfokus på publisering av bilder av ungene på nett kan bidra til bevissthet om eget utseendet – en må hele tiden forholde seg til hvordan en fremstår og blir oppfattet fra utsiden. Og noen unger må selv ta stilling til om foreldrene kan legge ut bilder. Klart det gir økt bevissthet til ens eget ytre, når barnet burde vært skånet for slike problemstillinger og vært trygg i en uskyldig verden.

Vi har ikke uendelig av tid, derfor er det viktig hvordan vi bruker tiden. Hvor mye tid vil vi at ungene skal bruke på speilaktiviteter? Hvor stort fokus vil vi at de skal gi sitt eget ytre? Å studere seg selv er naturlig, men vi som foreldre trenger ikke å hjelpe til med å fokusere på det. Vi kan for eksempel la være å kjøpe babyparfyme (sykt at det finnes!), kosmetikk til ungene, bestemme oss for hvilke alder det er greit at ungene begynner å bruke sminke, vise glede over å bruke kroppen (vektlegge opplevelsen) og ikke bare bruke fargekodede klær på ungene (det finnes klesprodusenter som unngår fargekoding). Ved å si nei kan vi komme lenger enn ved å si ja.

Det er selvsagt ikke fargen i seg selv som utgjør noe problem, men koblingen med egenskaper, kjønn og fokus. Dersom ei jente føler at det viktigste er å ta seg godt ut framfor å gjøre noe, og hun er redd for å ikke være fin nok, så er allerede hennes fokus på de ytre tingene. Det er ikke bare bare å bryte ut av dersom jentene hun kjenner og kvinnelige voksne bruker mye tid på å ta seg godt ut og passe på kroppens utseende framfor funksjon. Eller dersom mor stadig tilpasser maten hun spiser speilets språk (som i virkeligheten gjenspeiler hennes selvbilde) og kommenterer kroppens utseendet.

Stereotypiene dyrkes og vi er mer og mer kjønn og i mindre grad individer. Hvorfor er vi ikke mennesker, først og fremst, og ikke representanter for og fanger av kjønn? Å finne seg selv i rosamylderet med snevre rammer for hvordan jenter og kvinner skal være gjør særlig tenåringsperioden tøffere enn dagens foreldregenerasjon var. I dag fortelles barn og unge hele tiden og i alle kanaler hvordan de skal være. Det gjør jobben vi har som foreldre utfordrende. Vi har mange konkurrenter og det kommer til et tidspunkt i barnets alder der foreldrenes meninger er mindre interessante.

Når det feminine (les: forsiktig, velstelt, velpleid, søt, yndig, velformet osv) blir koblet til farge vil det samtidig skape problemer for mange som ikke er komfortable i seg selv eller innenfor rammene kommersielle krefter setter inn. Hvem er jeg dersom jeg ikke føler meg hjemme i rosaverdenen, dersom jeg ikke klarer (eller ønsker) å tilpasse meg? Blir jeg gutt dersom jeg bråker og utfordrer og ikke vasker håret hver dag?

Inspirasjonskilde: Aftenposten Innsikt 3/2013: Delt barndom

Interessant artikkel om press på gutter: Gutter presses til sex

**

Tidligere engasjement i bloggen: Jeg vil ikke være sexy!, Kroppen din er ikke bra nok, Kjønnsløse barn

Det er ikke hva som blir sagt, men hvem som sier det.. Et bidrag til netthetsdebatten

Jeg har lest noen innlegg i debatten om kvinners rett til å ikke bli krenket, verbalt, psykologisk eller fysisk.  Det slår meg at forsøkene på å sette temaet på dagsorden blir tråkket ned på og ikke bringet videre av dem som har stor makt til å gjøre det. Hvorfor sniker Debatten på Nrk seg unna?

Midt i den mest aktuelle tiden for diskusjonen om kvinners rett til å ha en stemme i offtentligheten, hopper Nrk glatt over hele problemstillingen. Jeg ble så skuffet. Oljeboring, liksom – det er da like aktuelt uken etter. Hvorfor tok ikke Debatten opp det som var mest aktuelt den uken?

Jeg leser Shoaib Sultan sitt innlegg på Vårt Land Nå må det være nok og kjenner hodet bevege seg opp og ned; jeg nikker visst. Han skriver

“Jeg hadde da lest flere innlegg fra kvinner om dette allerede, men må dessverre konstatere at debatten kom egentlig ordentlig i gang etter Eggens kronikk. All ære til ham for kronikken, men er det ikke et problem vi anerkjenner før en mann sier det?”

wow, er det virkelig slik? Forholder menn seg tause når kvinner bli krenket? Er det et internt kvinneproblem at henvendelsene hun får er usaklige og nedverdigende, spottende og truende? Nei, det er ikke det. Som  Shoaib Sultan er inne på så handler det om ytringsfriheten:

“har vi egentlig ytringsfrihet når folk blir stengt ute fra offentligheten gjennom trusler og sjikane?”

Vi skal ikke tåle andres harme når den blir rettet mot oss på det viset som beskrives i artikler, som er publisert den siste uken. Vi må si ifra og slutte å vektlegge menns stemmer mer enn kvinners. Vi må slutte å være så selektive når vi velger hvem vi lytter til. Unge som gamle bør få sin plass i det offentlige rom, som menn på 45+ får det. Folk som mener noe må få uttale seg uten å bli sjikanert. Og jeg tenker at vi alle kan gjøre noe for at det skal bli lettere å våge å mene. Da tenker jeg først og fremst at vi forsøker å holde et saklig nivå, at vi forsøker å forstå hensikten til skribenten og meningen i teksten før vi slenger ut kommentarer om skrivefeil og perspektivfeil; at vi ikke slenger ut av oss det første som faller oss inn, men tar tid til å tenke over om vi virkelig kan stå for det vi skriver. Det er ikke så dumt å vente med å trykke “publiser” til pulsen nærmer seg hvilehastighet, og flere tanker får plass, slik at vi har en saklig tilnærming og ikke bare kaster ut av oss alle følelsene som putrer – især dersom vi er sinte. Hvordan ville vi selv reagert på samme tilbakemelding, kan være et kjekt kontrollspørsmål.

Trenger vi menn som beskyttelse? Njaa.. Vi gjør jo ikke det, men samtidig lever vi i et samfunn der menns stemmer bærer lengre enn kvinners. Menn har større naturlig autoritet i en del miljøer enn kvinner har. Kvoteringer demper ikke menns raseri. Marie Simonsen (se forrige lenke) sier:

” Jeg skulle ønske at flere av mine mannlige kollegaer kommer på banen for å ta kraftig avstand fra dette. Når en som meg, som blir kalt «feministhurpe», engasjerer seg, tror jeg det har liten effekt.”

- er ikke det tegn tydelig nok på at menns engasjement bør bli større for at problemet skal reduseres?

Og jeg lurer på om menns fraværende stemmer i debatten skyldes at menn flest ikke identifiserer seg med menn med få ord og stort raseri og derfor heller ikke tar til motmæle. Som en sa til meg en gang temaet var et annet, men likevel handlet om hva en liten gruppe menn gjør mot kvinner: Jeg har aldri gjort det du skriver om, altså tar jeg heller ikke ansvar for at noen andre menn gjør denne ugjerningen (fritt fra hukommelsen). Dersom det hadde vært slik at “uhøflige” menn anså seg som likeverdige kvinner, så ville kanskje kommunkasjonen vært en helt annen i utgangspunktet? Det er jo ikke slik at bare dem som selv er rammet kan ta grep.

Er det ikke slik at menn er større forbilder for kommende menn enn kvinner er det for kommende menn? Det er menn som må vise gutter hvordan menn skal være (for den detaljorienterte: Jadda, kvinners væremåte og selvrespekt forteller også guttene en god del om hva det innebærer å være mann). Det er slik vi tillater å snakke til andre som barnet kopierer og gjør til sitt eget. Det er all den tause kunnskapen og holdningene vi er oss ubevisst, som barnet snapper til seg. Og nettopp derfor er det viktig at vi står opp mot dem som oppfører seg på en uakseptabel måte – enten det er kvinner eller menn. Det handler ikke så mye om enkeltindivider, som det handler om samfunnet og hvor vi er på vei hen.

Hvilken retning vil vi gå? Sammen?

Hvis vi sier nei til mobbing og utstøting av folk som er annerledes, så kan vi ikke bare bry oss om det som rammer oss selv. Da MÅ vi engasjere oss når andre blir angrepet, når andre blir snakket ned til. Og vi må kanskje bry oss mindre om kjønn og mer om fellesskapet: At vi er mennesker.

Vi som oppholder oss i sosiale medier med meningene våre må dessuten bli flinkere til å stå for det vi mener og ikke kalle det mobbing med det samme noen forstår et budskap “feil”, hver gang noen ser andre momenter enn en selv hadde til hensikt å vise fram da vi skrev teksten. Det er ikke alltid slik at den andre misforstår, noen ganger er vi uklare og noen ganger møter vi på folk som har en helt annen kommunikasjonsform enn vi selv har. Vi må tåle forskjelligheten og ikke ta all motstand som personlig angrep. Kanskje tenke over hva en vil med teksten før publisering?

Jeg synes ikke vi skal godta personkarakteristikker og nedlatende bemerkninger. Personer som overhodet ikke forholder seg til teksten/saken, men som er mer opptatt av dine personlige preferanser og ditt ytre: Hvorfor gi dem oppmerksomhet i det hele tatt? Debatter dør uten oppmerksomhet, og det er opp til oss hvor vi lar veien gå videre.

**

Noen aktuelle artikler: Heidi Nordby Lunde – Når er litt nok?, Martine Aurdal – Ditt problem, Aftenposten: Kvinner bør anmelde truslene, Vegard Van Der Zalm Gjerløv - Kunsten å kommentere

Blogginnlegg av andre: Toner av tanker – Personangrep og kvinnehets, Gunnar Tjomlid - Menn som hater kvinner og mitt eget: Hva gjør du når det stormer i kommentarfeltet?

**

Begynn gjerne å følge bloggen min på Facebook dersom du ikke gjør det allerede.

Om de virkelig heltene og hvem vi beundrer

Det er liten tvil om hvem vi skal beundre og hva slags prestasjoner som skal til for å bli utnevnt som helt. Å bestige Mount Everest eller K2 er en sikker billett. Hvorfor er det aldri mennesker som sliter i hverdagen, men som likevel klarer seg som beundres?

Det ER stort å bestige fjell få andre klarer. Jeg forstår beundringen. Det er liksom obligatorisk å beundre slike folk som får til noe helt spesielt. Jeg synes også dette er flotte idrettsfolk, men det blir så fjernt fra min virkelighet at interessen ikke er særlig stor – med mindre dette er folk jeg kjenner.

Gleden over andre folks suksess; jeg lurer på hva den forutsetter. Når går gleden over andres framgang over til å bli misunnelse? Når står vi ved deres side og når vender vi dem ryggen? Når bryr vi oss ikke?

Jeg lurer på hvor viktig gjenkjennelsen er og når gjenkjennelsen snur fra å være empatisk til å bli fordømmende og avvisende. Jeg har liten tro på at noen bare er empatiske og aldri fordømmende; at noen bare er motivert av godhet og ikke vil ha noe i retur. Den som tror det om seg selv tror jeg har manglende dybdeforståelse av menneskets natur og seg selv.

En av dem jeg beundrer mest er alenemor for to. Hun har bare klatrer sine personlige fjell, og dem har det vært mange av. Hun har en sykdom som begrenser henne på en måte som er vanskelig å forestille seg uten å ha erfaring med det selv. Jeg har sjelden sett en så ekstremt stor takknemlighet og evne til å omskape det dårlige til noe bra, som det hun har. Livet hennes setter mitt eget i perspektiv. Og det gjør at jeg leter etter de samme egenskapene i meg selv. Det hender jeg finner noe som ligner.

I beundringen kan det ligge et ønske om å oppnå det samme selv, eller bli like flink som den andre. Ofte tror jeg beundringen av idrettshelter handler om at heltens prestasjoner er så fjernt fra eget liv at det er ingen, eller liten, sannsynlighet for å oppnå det samme selv. Da er det liksom greit at andre er suverene.

Å beundre en hverdagshelt som kjemper hver dag mot en mektig fiende, som sykdom kan være, er å ta innover seg at det kunne vært en selv som var syk. Det er svært skremmende for mange. Fordi det skremmer tror jeg fordømmelse kan oppstå. Det er lettere å holde avstand til det som skremmer enn å forholde seg til det, fordi det innebærer å kjenne etter og ta en nærmere titt på seg selv og sin egen utrygghet.

Ved å fordømme den andre og samtidig hevde seg selv, skapes avstand til egen sårbarhet. Det er lett å mene når livet er trygt og det ikke gjelder seg selv. Det er noe annet når en rammes sjøl.

Jeg beundrer folk som ikke er som meg, men som har helt unike måter å mestre på. Jeg beundrer aldri hele mennesker, men bestemte egenskaper de har. Det er hvordan vi mestrer de hverdagslige utfordringene som virkelig betyr noe, for det er hverdager det er flest av.

Ingen klatrer K2 hver dag.

**

Har du helter?

**

Følg gjerne bloggen min på Facebook eller ved å bruke Bloglovin’ Du kan også fylle inn epostadressen din i et felt på høyre side av bloggens framside, så vil du få melding hver gang bloggen blir oppdatert. 

Ps! Du kan stemme på bloggen min, som er nominert til Årets mest velskrevne mammablogg på Foreldremanualen!

Hva kan vi gjøre for at handling med barn på slep skal bli overkommelig?

Å handle mat etter en lang og strevsom dag med ungene på slep kan blåse ut siste rest av energi for hvem som helst. Det blir heller ikke bedre om ungene har vært i barnehagen hele dagen. Tankene på alt som skal skje de nærmeste timene er langt framme i hodet, delvis dekket av et tynt lag tåke og krydret med et par småfrustrasjoner fra arbeidsdagen. Gjenkjennelig?

Mitt unntaksvise frustrasjonsinnlegg Uhygieniske foreldre lar ungene stå i handlevogner ga reaksjoner temmelig raskt, både her på bloggen og på Casa Kaos sin Facebook-side. Hun har også skrevet et eget innlegg på bloggen sin, les gjerne Jeg har et problem. Jeg har tydeligvis trampet mange på tærne. Jeg er ikke helt vant med det fra faste lesere, men når det skjer synes jeg det er supert å få tilbakemeldinger. På denne bloggen er det ikke enighetskrav! Og det som diskuteres får vi gjerne et mer bevisst forhold til, hvis vi ikke er for emosjonelt engasjerte, da.

Et knippe av motargumenter jeg fikk:

1) Handlevogner er skitne uansett, så det gjør ikke noe om vi bevisst skitner til vognene enda mer

2) Handlekurver er enda mer skitne, så derfor gjør det ikke noe om ungen står med skitne sko i handlevognen

3) Verden er full av mer alvorlige problemer, så dette er ikke noe jeg burde henge meg opp i – dessuten er det snart jul

4) Du kan umulig ha barn!

5) Du har bakteriefobi

Jeg synes, ærlig talt, at det er litt morsomme tilbakemeldinger. Hvorfor skal vi gjøre det enda mer skittent enn det allerede er? Hvorfor skal vi ikke bidra til bedret mathygiene? Hvorfor skal vi tenke så snevert og bare ut fra vår egen situasjon? Innlegget kunne vært publisert i januar også, at det ikke løser verdensproblemer lever jeg godt med. Det har aldri vært meningen å gjøre heller.

Jeg er veldig nysgjerrig på hvorfor noen tror at alle som har barn tenker likt og erfarer det samme, jamfør kommentaren om at jeg antakelig ikke har barn.

Essensen i tilbakemeldingene er, slik jeg oppfatter dem: Ikke kritiser meg og mine valg, skjønner du ikke hvor vanskelig det er?! Jo, jeg kan skjønne, men dersom man ikke er komfortabel med situasjonen, så bør man gjøre noe med den. Innlegget mitt er vel ikke noe å reagere på dersom man står inne for egne valg?

Mine tiltak for å gjøre handlingen lettere: 

• Planlegg handlingen slik at du slipper å dra i matbutikken ofte. I løpet av en uke vil de fleste kunne legge inn en handletur uten barn
• Handle når du er uthvilt og ikke skrubbsulten
• Handle mens barnet er i barnehagen
• Gjør avtale med barnet før handling: Sett deg ned på barnets høyde, snakk rolig og vær tydelig på hva som skal skje og hva du forventer, evt også konsekvensene av å ikke høre på (dersom du av erfaring vet at det er nødvendig)
• Deleger handlingen til den du lever sammen med
• Dersom barnet ikke følger reglene, tar du henne bestemt i hånda og leier gjennom  hele handlerunden
• Dersom barnet trasser eller gjør noe du har bestemt at det ikke skal: Gå rett ut av butikken og la handlekurven/-vognen stå igjen. Når dere kommer hjem, eller ut i bilen, forklarer du rolig hvorfor du reagerte som du gjorde
• Dersom dere har avtalt å kjøpe lørdagsgodt: Si at det er det siste som skjer på handleturen og bare dersom  barnet hører på deg
• For eldre barn kan man gi de små oppdrag slik at de får et medansvar for henting av varer dere trenger. Noen unger blir motivert av å få ansvar
• Gjør handleturen med barn kort slik at sannsynligheten for at barnet holder ut øker

Jeg er klar over at tipsene ikke kan brukes av alle og i alle situasjoner, men livet er ikke et unntak. Som i all annen barneoppdragelse må vi se forbi unntakene og være mer opptatt av normalen; hvordan ting vanligvis er. Vi må lage noen regler som gjør at barna blir tilpasset det samfunnet vi lever i, og samtidig videreføre de verdiene vi ønsker at våre barn skal ha. Det er det dette handler om. Samt å ta hensyn til andre. Ikke alt og alle skal kretse rundt småbarnsfamilier.

Inntrykket mitt gjennom mange av motargumentene, generelt og ikke bare dem jeg har fremhevet, er at en del foreldre har litt oppgitt holdning til ungene sine. Barn er barn, liksom, hva kan man gjøre?! Jeg mener at mye kan gjøres.

Jeg har kommet med en del tips til å gjøre handlingen mer levelig. Bruk dem hvis du ønsker det. Legg gjerne igjen en kommentar eller del innlegget med dem du vil (men ikke kopier og publiser som ditt eget). Dersom det oppstår diskusjoner om innlegget på andre nettsider vil jeg gjerne at du tipser meg.

**

Du kan gjerne følge bloggen på Facebook-siden min. Der legger jeg også ut lenker til artikler og andres bloggposter, som ikke kommer med i et blogginnlegg. Du kan også følge bloggen min via Bloglovin’. Velkommen!

Uhygieniske foreldre lar ungene stå i handlevogner

Vil du stå i vogna?, spør moren og smiler til barnet på ca 1 1/2 år mens hun kaster et blikk på handlelisten. Barnet rister på hodet og peker mot frukten hun ser. Jeg slipper pusten lettet ut.

Barn har ikke noe i handlevogner å gjøre! Jeg vil skrike det ut, jeg vil kjefte ut hun som synes det er helt greit at små spor av hundebæsjen barnet tråkket i for to timer siden blir klint utover vognen jeg skal legge mine matvarer i. Jeg vil være så klar og tydelig at det aldri – ALDRI – gjentar seg det spørsmålet!

Hvorfor ser ikke småbarnsomsorgspersoner forskjell på leker og handlevogner? Hvorfor er de så intenst uhygieniske og synes det er helt greit å skitne til det vi legger maten vår i? For min del får folk gjøre hva de vil i sine egne hjem. La gjerne ungen stå med uteskoene på kjøkkenbenken, det bryr ikke meg, men la være å grise til vognen jeg skal legge maten min i!

Jeg har aldri forstått hvorfor så mange (ja, jeg har sett det mange ganger!) synes det er uproblematisk å plassere ungene i handlevogna der matvarene skal legges. Hvorfor kan ikke barnet gå når det er for stort til å sitte i babysetet? Jeg mener at det virkelig ikke skal bli mitt problem at foreldre ikke klarer å styre barnet sitt på en vanlig handlerunde. Er det ikke det som ligger bak: At det er vanskelig å holde styr på barnet i butikken og forutsigbart når barnet plasseres i handlevognen? Vel, da har den forelderen, eller omsorgspersonen (.. for det er ikke bare foreldre som er så ubevisste), et problem og jeg godtar ikke at det ikke skal bli mitt problem også.

Nemlig!

**
Hva mener du? Blir du irritert av det samme eller er det uproblematisk for deg? Oppfølging av innlegget kan du lese HER.

**

Del gjerne innlegget! Du finner meg på Facebook, se HER.