Kan vi ikke bare være enige da?

Noen hektiske dager forrige uke har faktisk gjort meg litt slapp og likhetstrett.

Kan’kke folk bare gjøre som folk vil, da?

Vær for all del hjemme hvis du tror at det er det beste, men vær glad for at du har et valg og velg bevisst. Og når du gjør det: Hvorfor trenger du lovprising for at du følger magefølelsen? Om du faktisk kan velge mellom å være hjemmeværende og ute i jobb så er du blant de mest privilegerte her i landet og da skjønner jeg ikke hvorfor du gidder å legge masse energi i å overbevise folk som mener noe annet, folk som ikke kan velge som du kan. La dem være og nyt ditt selvvalgte liv. Ikke mange er sin egen lykkes smed på det nivået, så nyt det.

Jeg er glad for at mange mødre til små og litt større barn velger å jobbe, det bidrar til mangfold. Jeg er glad jeg slipper å glo på bare menn når jeg til en forandring skrur på tv’n, eller på skulpturerte damer under 25. Jeg er glad for alle damene som mener noe og som ikke mumler det ned i den barberte barten, men som er høylydte og tydelige. Jeg er glad for alle kvinnene som ikke hengir seg så fullstendig til morsrollen at de uteblir fra samfunnets offentlige side. Jeg er glad for alle kvinner som bidrar til forventningen om at fellesskapet teller vel så mye som den enkelte familien.

Jeg er også glad for alle kvinner som velger å bruke sin energi og sin tid på å gi barn en god barndom med hjemmet som rammer, og som bidrar til et godt lokalsamfunn – som gjør det trygt å komme hjem etter skolen, som gjør det trygt på dagtid og som har blikk for folk som sliter. Sett i et moralsk perspektiv er det like verdifullt som å bygge opp landets BNP, men vi trenger alle mødre, alle variantene er en del av det vi kaller samfunnet – summen.

Jeg skulle bare ønske at flere menn deltok i disse diskusjonene, menn som ikke må fordi de er partiledere, men som bryr seg og som regner seg selv som like viktig som dominante kvinnestemmer i det offentlige rom. Hvorfor trekker menn seg bort fra disse diskusjonene? Fordi deres mannsideal ikke er truet?

De siste dagene har jeg vært litt meningstrett, kanskje fordi jeg ser at diskusjonene på Twitter og i nettavisene synes å gå rundt hverandre og ikke enes om hva vi egentlig snakker om. Hvordan kan vi lande på tiltak og komme videre med hvordan det er best å leve livet dersom vi ikke enes om grunnlaget vi diskuterer ut fra?

Det er vel litt forskjell på om enkelte familier bestemmer at mor skal være hjemmeværende i mange år og om det blir normen for alle familier? Det er vel en vesentlig forskjell på en utdannet og bevisst dame med stabil og god helse velger å være hjemme ett år ekstra etter foreldrepermisjonen, og en ung dame uten tilknytning til arbeidslivet, uten utdannelse og med tendenser til angst og depresjon er det?

**

Les deg gjerne opp på andre innlegg, f.eks Det er faktisk ikke barnehageplikt i Norge, Hva skal vi med menn?, Lager vi tidsklemmen selv?

**

Er du ny her? VELKOMMEN SÅ MYE! Du kan følge bloggen min på flere måter, som via Bloglovin’ eller like den på Facebook. Del gjerne innlegg du vil at andre skal lese og legg gjerne igjen din mening i form av en kommentar til dette eller andre innlegg. 

Gjesteblogg: Kurdisk og helnorsk – med drømmer og utdannelse hånd i hånd

Avin sin blogg har en fin miks av samfunnsaktuelle temaer, pedagogikk, politikk, kultur, mote og design. Det er særlig innleggene om kultur og samfunn som appellerer til meg og jeg synes det er så bra at hun oppfordrer unge til å ta utdannelse. I dagens seg-selv-nok-samfunn trenger vi alle dem som snakker positivt om utdannelse og som oppfordrer til det. Avin kom til Norge i 1999 fra Kurdistan. Hennes bakgrunn gjør at innfallsvinklene til temaene hun tar opp er litt annerledes enn jeg finner i andre blogger.

Avin sin blogg heter awinenett, sjekk ut bloggen!

 

 

Kurdisk og helnorsk

- med drømmer og utdannelse hånd i hånd

En av de store fordelene med å være blogger er de utfordringene man kommer over, samtidig de mulighetene man får til å engasjere seg selv og andre i viktige dagsaktuelle saker.

Jeg ble invitert til å skrive et innlegg om mine erfaringer og tanker rundt forventninger til jenter og gutter i det norsk-kurdiske miljøret, om hvordan det er for unge jenter å stå i veiskille mellom foreldrenes kultur/sin opprinnelige kultur og den norske og om det er ulikt for gutter og jenter.

Det er kanskje på plass å starte med å si et par ord om meg selv. Jeg er et engasjert individ i 20 åra og kom til Norge som politisk flyktning desember 99. Jeg er opprinnelig kurder fra Øst Kurdistan (kjent som Iransk Kurdistan) men er født og oppvokst i Sør Kurdistan (kjent som Nord Irak). For dere som kanskje ikke kjenner så mye til kurderens historie, er det greit å si at kurdere er verdens største nasjon uten land og til den dag i dag kjemper vi om selvstendighet og en samlet fri Kurdistan. Jeg tror denne kampen har også sterk påvirkning på at våre foreldre og forfedre har en slik behov for å beskytte den kurdiske kulturen i diaspora. For vi har langt tilbake i historien blitt nektet å være og leve som kurdere og i et fremmed land hvor vi ikke blir drept eller torturert og forfulgt blir behovet for å dyrke det kurdiske kanskje sterkere. Samt er vi også veldig opptatt av å fortelle verden at vi finnes og at vi kjemper for frihet.

En slik bakgrunnsforklaring er viktig for å danne et bilde om hvorfor kurdiske foreldre i Norge har de forventningene til sine barn, forventninger om at de skal ivareta den kurdiske kulturen, at de skal ikke bli ” fornorsket” og at samtidig skal de utdanne seg. Ja utdanning er viktig blant de fleste kurdiske familier, for man hører ofte at når og hvis Kurdistan blir fri er vi avhengige av utdannede og nyskapende individer som skal føre landet videre.

Disse drømmene til foreldrene legger stor press på de unge og i mange tilfeller vil det skape en skille og gap mellom foreldre og barn. Jeg vil være forsiktig med å generalisere dette, men samtidig mener jeg også at kurdere er av de minoritetene i Norge som er mest integrert. Hvis jeg skal trekke frem egne personlige erfaringer vil jeg tro at jeg har blitt veldig norsk i løpet av de 13 årene i Norge, men så kan man spørre hva vil det si å være norsk? Er det å feire jul, 17 mai og påske og spise svinn, jobbe og studere på norsk, ha norske venner? Hvis det er fasiten på å være norsk, da er jeg en ekte nordmenn. På den andre siden er jeg også veldig kurdisk i den forstand at jeg feirer alle kurdiske høytider, elsker å gå i kurdisk nasjonaldrakt, leser og skriver på kurdisk og har et sterkt tilknytning til det kurdiske miljøet i Norge. Jeg vil også tro at mine foreldre har endret seg mye i løpet av den tiden. De er mer åpen for det som er norsk og har med tiden innsett at for at vi skal være et stekt kurdisk individ må vi først og fremst få lov til å være en del av det norske samfunnet. Med tiden har jeg også gjort meg en tanke om at vi er faktisk heldige som har muligheten til å velge det beste fra to kulturer.

Når det gjelder forskjellen mellom forventinger til gutter og jenter, har jeg ingen personlig erfaring å vise til. Da jeg har kun søstre, men jeg ser at det dessverre er en del forskjeller der. F.eks kan man se at en gutt kan ta med seg sin norske kjæreste hjem og hun blir godt tatt imot, det er uaktuelt om deres datter gjør det samme. Vi ser også at mange kurdiske gutter kan gjøre som de vil men når det kommer til deres søstre er det igjen begrensninger. Dette er selvsagt ikke gjeldene for alle. Det finnes også familier som behandler sine barn likt uansett kjønn.

Jeg vil tro at det har blitt mer og mer vanlig blant kurdiske familier i Norge å tillate sine barn å være både kurdisk og norsk. Samtidig vil jeg tro at de fremdeles vil ha store forventninger til sine barn om å ta vare på den kurdiske kulturen. Ikke nødvendigvis fordi man er redd for å bli ”fornorsket”, men kanskje heller fordi man vil føre kampen som deres forfedre førte og ofret seg for, kampen om å bli anerkjent som kurder.

**

Følg gjerne Avin på Facebook!

**

Hva tenker du om innlegget til Avin? Tror du det gir større eller mindre opplevelse av frihet når de kulturelle båndene er så sterke som hun viser? Har du tenkt over hvilke kulturelle verdier du bærer med deg fra din egen oppvekst?

Norske kvinner – ikke innvandrerkvinner – må føde flere barn

Norske kvinner må føde flere barn og starte tidlig, sier Anniken Huitfeldt til Aftenposten 4.6.2012

Uttalelsen kommer etter nyheten om at norske kvinner ikke føder mange nok barn ble publisert tidligere i dag. Jeg stusser litt; for er det ikke slik at vi har netto innvandring, altså at det er flere som flytter til Norge enn ut? Ifølge Statistisk Sentral Byrå (SSB) er det iallfall slik og da skulle man tro at saken ordnet seg selv, for det er gjerne slik at innvandrere ofte får flere barn enn nordmenn som har nordmenn i generasjoner bak seg. Saken er kanskje ikke at vi får for få barn og starter for sent til å få 5-6 av dem, men at de barna vi får ikke har flere generasjoner med samme nasjonalitet å skryte av?

Jeg lurer altså på hva som ligger bak bekymringen: Vil ikke innvandringen løse problemet?

Eller var det her snakk om å verne om det norskeste norske?

Det ligger også er forslag fra Helsedirektoratet om gratis p-piller for jenter i aldergruppen 20-24 år, noe som i mine øyne blir merkelig da ca 22 år er den alderen der kvinner er mest klar for å få barn, medisinsk sett. Hvor mye skal vi egentlig styres i det som er privatlivet vårt, selv om det naturligvis også angår samfunnet generelt? Kanskje vi heller burde vri om på verdiene våre og gjøre det lettere å velge barn tidlig (førstegangsfødende ved 25-års alder)? Å studere kan man gjøre hele livet og man blir sånn sett ikke for gammel til det, men for å kunne forsørge familien er det nødvendig med inntekt på et visst nivå, som gjerne er på et så høyt nivå at det er urealistisk for en som ikke har høyere utdannelse. Unge foreldre havner altså i en grøft av bebreidelser: Hvorfor tenkte du ikke lenger? Hvorfor har du ikke sørget for det nødvendigste til barnet ditt?

Huitfeldt mener det bør gis mer enn tre gratis forsøk med kunstig befruktning for par som sliter med å lage barn, hun vil altså endre reglene og partiets fødselspolitikk, men jeg er ikke enig med henne i akkurat dette forslaget. Min stemme går heller til at det må settes fart i adopsjonsprosessen slik at den går raskere og koster mindre. Etisk sett vil vel adopsjon være lettere å forsvare med tanke på at verden er overbefolket som den er, enn flere prøverørsforsøk, som vil legge beslag på enda flere ressurser fra helsevesenet.

Jeg synes det er litt rart at alderen på fødekvinner er såpass høy som den er, for selv om en prioriterer utdannelse er det de færreste av oss som studerer fra vi er 20 til vi er 30! Og samfunnet er på mange måter bygget rundt barna, så det er ikke lenger slik at barna er til hinder for å gjøre det man vil. Eller: Er det kanskje slik at vi verdsetter friheten til å jobbe og gjøre som vi vil så høyt at det ikke passer å få barn? Og om vi ikke får dem så byr livet på så mange gode ting at det teller mest? For å øke antall fødsler kan endret boligpolitikk være et av flere tiltak, tenker jeg, for å leie bolig blir sett på som å kaste penger ut av vinduet og gjør man det er man litt dum og uansvarlig. Altså er det ettertraktet å eie egen bolig, noe som har innvirkning på boligprisene.

Jeg er ikke så sikker på at friheten som ligger i å være barnløs er særlig attraktiv; jeg synes barn er en høyt aktet verdi her i landet.

.. men kanskje ikke dersom de fødes av innvandrerkvinner?

Ps! Hvorfor henger alltid bekymringen på kvinnene og ikke mennene? De fleste får tross alt barn med en mannlig partner, enn så lenge.

***

Hvis du synes dette innlegget er interessant kan det være at du liker flere innlegg jeg har skrevet, eller at du kjenner noen som også har lyst til å lese dette. Derfor må du gjerne dele dette innlegget med nettverket ditt. Følg gjerne bloggen min på Facebook, der vil det av og til publiseres innlegg og lenker som ikke blogges. Velkommen!

Voksen lørdagskveld, natteravn neste?

Øynene blir blanke og øyelokkene tyngre, blikket mindre villig til å flytte seg, det er lørdag klokken 20.45.

To barn ligger i hver sin seng, den ene i et land som kalles ‘drøm’ den andre i et univers som kalles ‘Star Wars’. Lydene der oppe blir mildere og færre og lyden her jeg sitter gjøres av tastaturtasting og sus fra viften. Jeg er voksen. Voksen og husbunden.

Møtet med tre jenter på kanskje nitten har vært et unådig møte med egen alder. Ikke bare det ytre vitner om tiden som er gått, men tankene mine er langt fra så friske, nysgjerrige og ivrige som disse jentenes tanker var. Å velge utdannelse uten at karakterer og personlige begrensninger synes å være et hinder, er fjernt fra hvordan min situasjon var da jeg skulle bestemme meg for utdannelse. Hva kvelden skal bestå av er ikke noe jeg tenker over, det samme repeteres omtrent hver kveld: Legging av barn, nett og kanskje tv.

Festing eller vennekvelder er historie, nåtiden er vassing i gjenglemte legobiter usynlig for øyet, men merkbart for føtter, barnesokker som ligger på uegnede steder og andre barnespor.

Nåtiden er soveklar timesvis før leggeklart, at noen faktisk går ut for å være sosiale idet kvelden teoretisk starter, er for meg en gåte. Det blir som å gå i søvne. Det er vel strengt tatt kanskje det de gjør, bortsett fra at det ikke heter ‘i søvne’, men lett beruset?

Mitt neste møte med byen og natteliv blir nok som natteravn for mine barns venner og ikke som festende.

Kontantstøtteran uten integreringseffekt?

Inkluderingsutvalget vil fjerne kontantstøtten fordi de mener den er med på å holde minoritetsbarn unna barnehagen. Jeg er uenig.

Bruk av barnehage kan bidra til at innvandrerbarn blant annet lettere lærer seg norsk før skolestart, minsker risikoen for å droppe ut av skolen, reduserer risikoen for arbeidsledighet og øker sannsynligheten for å ta høyere utdannelse. (kilde: Dyrt å fjerne kontantstøtten Nrk 14.6.2011) Det er altså mange fordeler med at barn starter tidlig i barnehagen. Spørsmålet er likevel om fjerning av kontantstøtten vil føre flere ut i jobb. Er sammenhengen absolutt?

Innvandrerfamilier har gjennomgående lavere inntekt enn resten av befolkningen. I perioden 2006-2008 bodde 37 % av barn og unge under 18 år i familier med vedvarende lav inntekt, for resten av befolkningen er tallet 7,6 %. Det er altså en betydelig forskjell i inntekt og dermed muligheter til å delta i aktiviteter for disse familiene. Fattigdom har aldri vært en fordel for inkludering. Vil ikke arbeidslivet kunne bidra mer til integrering enn fjerning av kontantstøtten? Inntekt for innsats og ikke belønning for ingenting: Hva motiverer mest?

8 % av ikke-vestlige parfamilier har fem eller flere barn, mens i lavinntektsfamilier er det 18 %, sagt på en annen måte har familier med mange barn dårligere økonomi. Det er sannsynlig at familier som har mer enn fire barn sjelden benytter seg av tilbud om barnehage fordi barnehage er dyrt for en familie med dårlig økonomi. Dersom mor ikke har en jobb å gå til, eller tilsvarende inntektsgivende aktivitet, er det lite sannsynlig at familien vil benytte seg av barnehageplass. Hvorfor sende barnet i barnehage og få økte utgifter dersom økonomien er dårlig og mor likevel er hjemme? Det økonomiske valget står mellom å betale 2330,- eller få 3300 kroner hver måned (per barn), evetuelt å bare betale barnehageplass dersom kontantstøtten blir fjernet. For at mor skal komme seg ut i jobb, må hun ha en jobb å gå til. Barnehageplass gir ikke jobb.

Fjerning av kontantstøtte har lite for seg. Jeg tror det heller vil føre til en vanskeligere livssituasjon for disse familiene, det vil gjøre at dem er enda fattigere. Barnehage er reelt sett ikke være noe valg, fordi barnerike familier trenger høy inntekt for å kunne betale for flere barnehageplasser. Det vil antakelig innebære at begge foreldrene må jobbe. For at begge skal komme ut i jobb er det er forutsetning at det er en jobb å gå til, at begge mestrer norsk og at noen vil ansette dem. Det er ikke viljen som gir jobb, men en arbeidsgiver.

Diskriminering i arbeidslivet har vært et tema i media mange ganger, det har kommet fram at mange ikke engang blir innkalt til intervju fordi de har et navn som vekker frykt hos arbeidsgiver, et navn som ikke lyder norsk. Innvandrere, særlig dem med kort botid i Norge, har mange hindringer før de kommer ut i jobb. Det er dette som burde være fokus til regjeringen, ikke kontantstøtten. Det er for billig, for enkelt.

(kilde: NOU 2011: 14 Bedre integrering – Mål, strategier, tiltak)