Barnearbeid

Høstens høydepunkt er nådd for flittige barnehender: Dugnad!

I flere måneder har de gledet seg, vel vitende om at tiden som går fører Den Store Dagen nærmere. I dagene før har de forsikret seg om at de virkelig kan få bli med og gjøre sin innsats denne gangen òg. Det er virkelig stort!

Mens mor i huset verner om sykdommen sendes unge, sterke viljer ut med river i hånd og glede i kroppen. Innsatsen er upåklagelig, her gjelder kvalitet vel så mye som kvantitet, de er ingen puslinger.

Stolt som bare en halvtfungerende hønemor kan være, følger jeg med fra vindusplass og kjenner smilet lure seg fram: Det er virkelig flotte barn jeg har!

Og jeg tenker: Jeg burde uttrykke det oftere, ikke bare at jeg er glad i de og at de er flinke, men at jeg er stolt!

Bruker du ordet ‘stolt’?

 

Kontantstøtteran uten integreringseffekt?

Inkluderingsutvalget vil fjerne kontantstøtten fordi de mener den er med på å holde minoritetsbarn unna barnehagen. Jeg er uenig.

Bruk av barnehage kan bidra til at innvandrerbarn blant annet lettere lærer seg norsk før skolestart, minsker risikoen for å droppe ut av skolen, reduserer risikoen for arbeidsledighet og øker sannsynligheten for å ta høyere utdannelse. (kilde: Dyrt å fjerne kontantstøtten Nrk 14.6.2011) Det er altså mange fordeler med at barn starter tidlig i barnehagen. Spørsmålet er likevel om fjerning av kontantstøtten vil føre flere ut i jobb. Er sammenhengen absolutt?

Innvandrerfamilier har gjennomgående lavere inntekt enn resten av befolkningen. I perioden 2006-2008 bodde 37 % av barn og unge under 18 år i familier med vedvarende lav inntekt, for resten av befolkningen er tallet 7,6 %. Det er altså en betydelig forskjell i inntekt og dermed muligheter til å delta i aktiviteter for disse familiene. Fattigdom har aldri vært en fordel for inkludering. Vil ikke arbeidslivet kunne bidra mer til integrering enn fjerning av kontantstøtten? Inntekt for innsats og ikke belønning for ingenting: Hva motiverer mest?

8 % av ikke-vestlige parfamilier har fem eller flere barn, mens i lavinntektsfamilier er det 18 %, sagt på en annen måte har familier med mange barn dårligere økonomi. Det er sannsynlig at familier som har mer enn fire barn sjelden benytter seg av tilbud om barnehage fordi barnehage er dyrt for en familie med dårlig økonomi. Dersom mor ikke har en jobb å gå til, eller tilsvarende inntektsgivende aktivitet, er det lite sannsynlig at familien vil benytte seg av barnehageplass. Hvorfor sende barnet i barnehage og få økte utgifter dersom økonomien er dårlig og mor likevel er hjemme? Det økonomiske valget står mellom å betale 2330,- eller få 3300 kroner hver måned (per barn), evetuelt å bare betale barnehageplass dersom kontantstøtten blir fjernet. For at mor skal komme seg ut i jobb, må hun ha en jobb å gå til. Barnehageplass gir ikke jobb.

Fjerning av kontantstøtte har lite for seg. Jeg tror det heller vil føre til en vanskeligere livssituasjon for disse familiene, det vil gjøre at dem er enda fattigere. Barnehage er reelt sett ikke være noe valg, fordi barnerike familier trenger høy inntekt for å kunne betale for flere barnehageplasser. Det vil antakelig innebære at begge foreldrene må jobbe. For at begge skal komme ut i jobb er det er forutsetning at det er en jobb å gå til, at begge mestrer norsk og at noen vil ansette dem. Det er ikke viljen som gir jobb, men en arbeidsgiver.

Diskriminering i arbeidslivet har vært et tema i media mange ganger, det har kommet fram at mange ikke engang blir innkalt til intervju fordi de har et navn som vekker frykt hos arbeidsgiver, et navn som ikke lyder norsk. Innvandrere, særlig dem med kort botid i Norge, har mange hindringer før de kommer ut i jobb. Det er dette som burde være fokus til regjeringen, ikke kontantstøtten. Det er for billig, for enkelt.

(kilde: NOU 2011: 14 Bedre integrering – Mål, strategier, tiltak)