Jeg venter og venter på små kalde fnugg, perler i hvitt eller krystaller av snø. Jeg er overbevist om at de er der oppe et sted, gjemt inne i lodne skyer jeg ikke kan skimte på den mørke himmelen. Lyset fra tusen hus stiger oppover og forstyrrer stjernenes klare glimt der de finnes mellom stiper uten skyer. Selv om himmelen er mørk har den et orange-lilla skjær over seg fra alle husenes strømforbruk.
Jeg har overbevist meg selv om at landskapet snart fornyes av snø, lett melistrekk over gule øyne og ting jeg ikke setter ord på. Det er kaldt nok og med ny heldekkende snø blir landskapet enda vakrere enn det allerede er.
Jeg venter og venter. Gjør du?
Sist sagt