Varmekilde med kalde fingre

Tre lag ull, vanter, langt skjerf og lue, hutrer likevel. På hyttetur i egen stue skjelver vi foran peisen som holder varmen for seg selv. Vi legger skinnfell i sofaen og tetter igjen alle luftehull, sitter tett inntil hverandre og oppdager fordelen med et kaldt hus. Vi henter vann i andre etasje fordi krana på kjøkkenet er frossen, skeier ut med chips og dip og knekkebrød med salami og smør. Kroppen krever fett når ulla ikke gjør nytte og alle betenkeligheter blir lagt til side. Skjelvende med breddfull tekopp krysses fingre for at væsken ikke havner i fanget, men der den skal. Der den gjør størst nytte.

Å blåse frostrøyk i stua er fascinerende, men sykt. Ikke visste jeg at det var mulig å få så kaldt hus med to dagers fyringsopphold. Gradestokken viser to og en halv plussgrad og jeg trodde det var en spøk, at jeg antakelig så feil, men neida.

Etter et par timer er temperaturen steget til ti, det kjennes fremdeles ikke som varme grader, bare litt mindre kaldt. Jeg søker varme der varmen finnes, jeg sitter tett inntil den og forbauses over at varmekilden min har kalde fingre. Jeg visste ikke det var mulig.

I yttergangen smeltes ikke snøen før kalenderen viser vår. Inne tar det noen timer før luften oppleves varm, men den aller viktigste varmen kan ingen flammer skape. Den viktigste varmen kommer fra den som betyr mest. Fra den med kalde fingre.

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

Les alle innlegg av Anne-Helene →