Lammelårtanker

– en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

Herregud, sa kua

Å banne skal man ikke, det har mor så ofte sagt. Regelen er klar  og enkel å følge, skulle man tro, men hva gjør man når barnelitteraturen jobber mot en?

«Herregud», er ikke banning, sier noen. Neivel, tenker jeg, ikke det? Å påkalle Gud i tide og utide bør man unngå, hvis man ikke vil ha med Gud å gjøre. Og det vil man vel ikke for ofte.

Jeg fristes til å sensurere boken, bytte ut «Herregud» med «hallo» eller noe slikt, det er tross alt jeg som leser. Dessuten påvirker boken mine barn dithen at å simulere sykdom er helt i orden. Hvafornoe? Å prikke seg selv syk, kan ikke aksepteres, å si sannheten som sannheten er, er rette vei å gå.

Vil man ha kake, spør man etter kake. Vil man ha brus, spør man etter brus. Er man ordentlig syk, orker man verken det ene eller det andre, men som ganske frisk blir ting fortært. Og sagt nei til av en mamma som sensurer bøker.

***

«Prikkesyken» av Bjørn F. Rørvik og Per Dybvig, Cappelen Damm, 2010

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

2 comments on “Herregud, sa kua

  1. Kamelryttersken
    9. februar 2011

    Nå er jo yours truly oppvokst i en landsdel hvor språket brukes ganske så kreativt for å få gitt uttrykk for denne jammerdals allehånde frustrasjoner. Derfor blir ikke et uttrykk som «Herregud» særlig støtende i mine ører. Det hørte vi daglig i hele oppveksten fra våre foresatte, og etterhvert ble det en del av dagligtalen, også for de som vokste opp i mer gudfryktige hjem enn Kamelrytterskens fedrene ditto.

    Blir en kontekstuell sak, altså i hvilkem setting man bruker et slikt uttrykk. Er det for å gi uttrykk for overraskelse, blir det noe annet enn når det brukes for å vise avsky eller sinne.
    Moses sa jo i et av sine bud at man skal ikke vanhellige Guds navn, så i oppveksten var det en og annen diskusjon oss unger i mellom om uttrykket «Herregud» var å regne som blasfemi eller ikke.

    Emnet kreativ bruk av språket er oppe en gang i blant på Karavanseraiet, sist nå i posten N for Nordfra

    Lik

    • Lammelåret
      27. februar 2011

      Vi oppdrar barna til å være rette i ryggen og prate pent, men det ble ikke helt som ønsket da fireåringen begynte å snakke gebrokkent norsk (vi er begge bleknorske) etter påvirkning fra barnehagen 🙂

      Vel, noe annet var det etter første dagen på sfo, herregud var ikke uttrykket han lærte der, fyfaen mm er ikke akseptabelt hos oss. Ikke på skolen heller, for såvidt.

      Ikke det at gebrokkent norsk og banning har noe til felles foruten uønsket språk, men..

      Vi er kanskje noe pripne vi søringer. Litt nøye på det.

      Lik

Takk for at du legger igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Twitter-oppdateringer

%d bloggers like this: