Lammelårtanker

– en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

Uvelkomne liv?

Langstrakt og tynn ser hun stadig ned på andre mennesker,  ønsker de var høyere, ønsker de var som henne. Eller at hun var som dem? Hun har redusert seg selv til å bare være det andre vil hun skal. Redd for å være for mye, redd for at noen skal tro hun er gutt og ikke pike, redd for å bli sett.

Varsomt stryker hun hånden over magen, tenk om det er en jente der inne? Tanken skremmer henne, en kopi av seg selv skaper usikkerhet. Forventninger om hva hun skal være, hvordan hun skal være, sitter hardt i. Å skille hva som er hennes eget og hva som tilhører andre, har hun problemer med. Hvordan skal hun klare å gi sin datter det hun ikke har klart å gi seg selv?

Om et par uker skal hun på ultralyd og se det lille mennesket som vokser inni henne. Om et par uker kan hun bli stilt overfor et valg hun ikke vil ta. Hva om det er et barn med «avvik», et barn som samfunnet ikke vil ha? Hva om hun er en av dem som skal sørge for at det fremdeles finnes mennesker med Down Syndrom her i landet?

Byrden ligger på hennes skuldre, det hun velger, hvis hun må velge, er et valg alle vil mene noe om. En søt liten jente er ikke bare en søt liten jente hvis hun har en synlig annerledeshet. Da er det den som blir sett, først og fremst.

Hånda over magen går langsomt, som tankene er trege. En anstrengthet i pannen, et innadvendt blikk.

Hva slags ansvar legger vi på våre unge? Hva slags fordommer og «kunnskap» forsøker vi å manipulere dem med? Å velge når føringene på hva som er rett er sterke, gjør valg vanskelig om ikke umulig. Foreldre som får sine drømmer knust på ultralyd, skal sortere og håndtere følelser samtidig som de skal tenke rasjonelt og langt fram. Mye på en gang.

I hvilken retning hjelper det når vi hører om foreldre som hele tiden kjemper for at barna deres skal få rettigheter de har krav på, når det offentlige helsevesen ikke er samkjørt og politikerne roper om tidlig ultralyd uten å tilby kunnskap slik at abort synes som det eneste alternativ? 

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

4 comments on “Uvelkomne liv?

  1. Bente
    22. april 2011

    Jeg skulle ikke vært her..Mamma kjempet en ganske sieg kamp for å få beholde meg.37 år senere er jeg takknemlig. Og ydmyk.Og tar ikke livet for gitt. Iallfall ikke hver dag. Takk for fint innlegg.

    Lik

  2. Kamelryttersken
    22. april 2011

    Mine to yngste er født for tidlig. Takket være flinke helsearbeidere og moderne teknologi overlevde de. Noe vi både da og nå er takknemlige for.
    Jeg har nok et annet syn på dette temaet idag enn jeg hadde da for tyve år siden. Det kommer nok av egen modning og forståelse for sammenhenger.

    Lik

    • Lammelåret
      23. april 2011

      Hva er annerledes?
      Kan du si litt om sammenhengen mellom egen utvikling og økt forståelse?

      Lik

  3. prinsesse-mamma
    22. april 2011

    Heisann, så fint du skriver.
    Kjenner meg igjen, selv om det var satt litt på spissen.
    Usikkerheten kan være en stor fiende. Jeg mangler muskel
    i det ene øyelokket. Noe av det første jeg sjekket da førstemann
    kom, var om begge øynene var åpne. Glemte det med nr. 2, faktisk;)
    God påske!

    Lik

Takk for kommentaren!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Nominasjon til årets mest velskrevne mammablog på www.foreldremanualen.no
Bloggurat
Matbloggtoppen

Twitter-oppdateringer

Sunn fornuft

Sunn fornuft

%d bloggers like this: