17.mai-refleksjoner på sengekanten
En lang dag har vært slutt ganske lenge, skjørtet ble til bukser og «sånne som skinner» ble erstattet med tynne ullsokker da dagen fremdeles var dag. Nesten alle lys er slukket, men noen tanker har satt seg fast og vil ikke slippe taket.
Barnas dag, sier mange, men hvorfor er 17.mai barnas dag? Vi burde kanskje heller la dagen være til ære for dem som er gamle, hvis dagen skal være særlig for noen enn for andre. De gamle har opplevd krig og hatt følelse med hvordan det er å ikke leve i frihet. De gamle synger «Ja, vi elsker» med respekt i røsten og behandler dagen med verdighet, det vi feirer betyr noe mer for dem enn kake, festkledde mennesker og utslitte føtter. Der jeg stod et stykke fra scenen orkesteret spilte på, blandet musikken og sangen seg med skravling fra voksne. Mulig jeg har et gammeldags syn på saken, men jeg mener folk burde være stille mens Nasjonalsangen synges. For meg tangerer det mot respektløst å skravle og ikke følge med de minuttene sangen varer.
Norges bursdag? Det er visst vanlig å forklare for barn at 17.mai er Norges bursdag når det i virkeligheten er Norges grunnlovsdag. Hvor store må barn være for å skjønne at vi har noe som heter Grunnloven? Jeg tror ganske små barn klarer å skjønne hva det er, hvis vi bare forklarer det ut fra barnas erfaringsverden. For å kunne kjenne på hvor stor en dag som Grunnlovsdagen er, tror jeg vi nettopp må ha en følelse med hvordan det er å leve uten friheten. Det kan vi også forklare barna, eller helst gi de en følelse av. Jeg skjønner ikke hvorfor vi skal kalle dagen for noe annet enn det den er.
Mange av oss som har barn i tidlig skolealder vokste opp med besteforeldre som kunne fortelle om krigen, men generasjonen som kan fortelle selvopplevde krigshistorier blir mindre og mindre. Vi som kommer etter må lese bøker for å få en liten følelse med hvordan det var. Selv har jeg fått mer forståelse for hvordan det er å leve i ufrihet gjennom litteratur.
På hvilken måte kan vi gi barna våre forståelse og innlevelse i hvor stor 17.mai egentlig er når generasjonen som har førstehåndskjennskap dør ut?
Les også:
17.mai-feiring for den som gidder?
Om Anne-Helene
4 kommentarer på “17.mai-refleksjoner på sengekanten”
Takk for kommentaren!
Her er jeg!
Sist sagt
 | Wenche Skogheim til Reklame i blogg virker ikke på… |
 | btr til Utdatert ekteskap |
| Norske milf gratis n… til For slike jenter vil vi h… | |
| Ibenholt ungdoms ass… til For slike jenter vil vi h… | |
 | Sylvia til Matkultur på sitt beste: Lefse… |
Lammelårtanker 
Det er jo en måte, som er ganske enkel, fortell om dine erfaringer, som du har fått gjennom eldre menneskers fortellinger. Så lenge minnene lever hos deg, lever de før deg også og deres fortellinger.
Litteratur er aldri noen dum måte å finne ut ting og tang på. Men naturligvis blir et veldig teoretisk, for mange. Og for all del, forsett å kalle det Grunnlovsdagen.
LikerLiker
Jeg tror nok det er viktig å kalle dagen med det rette navn, for at ikke unger skal tro at det er en felles festdag og det er alt.
Jeg tenker at vi kanskje er for dårlige til å ta vare på minner og enkeltpersoners fortellinger. De som utgir bøker er som regel kjente mennesker og folk som har hatt spesielle roller under krigen. Enkeltmenneskers historier med hverdagen i fokus tror jeg kan være vel så verdifullt, kanskje enda mer enn de store skumle heltehistoriene. Særlig for små barn.
For å vekke interesse er det så viktig å fremstille ting på en måte som barn kan kjenne seg igjen i.
Om besteforeldrene mine levde enda tror jeg det ville vært viktig for meg å skrive ned mange av historiene deres. Istedet lever deres historier i meg som mine erfaringer, ikke genuint deres fortellinger.
LikerLiker
Tilbaketråkk: 17.mai-feiring for den som gidder? | Lammelårtanker
Tilbaketråkk: Er 17.mai Norges bursdag? | Lammelårtanker