Lammelårtanker

– en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

Hvor går grensen mellom å dele og sladre?

Hun har noen bestemte familier i tankene, som har satt seg fast og ikke vil bli borte igjen. Det er vanskelig å sette fingeren på noe bestemt, så hun trenger å snakke med noen, men hvem er «noen»?

Hvordan kan vi vite hvem vi kan snakke åpent og fortrolig med? Hvordan kan vi plukke ut dem som kan gi oss mer informasjon som grunnlag for å skjønne mer enn følelsen av at det er noe en ikke forstår?

Å lytte til barns samtaler kan gi mye informasjon. De snakker om det som gjør inntrykk, som de opplever som unormalt. Det de opplever som unormalt er som regel det som er annerledes fra det de er vant med hjemmenfra og som er vanlig blant vennene sine.

Det er viktig å snakke sammen i lokalmiljøet, uten samtaler lages grobunn for mobbing, utestengelse og dårlige miljøer. Det er viktig at voksne følger med, men grensen mellom å snakke om spesifikke barn eller familier for å få andres synspunkter og ren sladring, kan være hårfin.

Å være utsatt for sladder må være noe av det vondeste familier kan gå gjennom, det er vanskelig å beskytte seg mot og vanskelig å ta opp og gjøre noe med. Derfor er det så viktig å være bevisst hvem en snakker med om hva og på hvilken måte.

Om en velger ut de riktige menneskene, kan en bidra til at noen barn eller familier får det bedre og en kan skjønne hvorfor noen oppfører seg litt annerledes. Denne forståelsen tror jeg er viktig for å kunne veilede ungene. Og for å få den må en engasjere seg i barnas verden og tørre å snakke med andre foreldre. En må bare vite hvem en kan snakke med uten at det blir til sladring.

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

12 comments on “Hvor går grensen mellom å dele og sladre?

  1. Finn Hjalmar
    22. mai 2011

    Dialog er alltid viktig. Men det kan noen ganger være ekstremt vanskelig å vite hvem man skal snakke med. Særlig fordi det som oppfattes som en betroelse den ene dagen kan forvandles til sladder den andre.

    Lik

    • Lammelåret
      22. mai 2011

      Nettopp! Og som voksen føles det merkelige å skulle si til den andre at dette blir mellom oss. Noen ganger skal ikke ting bli mellom to heller, men være fellesskapets ansvar. Det er ikke bare min eller din unge eller nabo, men alles.

      Det som også gjør det vanskelig er at man ikke alltid kan snakke med den man stoler på, fordi den personen ikke kjenner til dem man er småbekymret for.

      Lik

  2. mormor
    22. mai 2011

    Jeg tenker som så: Har jeg forstått dette riktig, er det ondsinnet eller en misforståelse? Hva ble sagt eller gjort i utgangspunktet?
    Etter å ha vurdert hva jeg selv vil bringe videre, er det å finne noen som har min fortrolighet og som er flinke til å forstå.

    Lik

    • Lammelåret
      22. mai 2011

      Hvordan tenker du at vi kan dele småbekymringer uten at det blir til sladder og baksnakking? Jeg tenker ikke på ting som hvem som har gjort og sagt hva, men tilfeller der man er småbekymret for hvordan noen man ikke kjenner har det. Da er det kanskje mer naturlig å snakke med andre som kjenner personen mer eller med andre som også står i periferien og har gjort seg noen tanker om vedkommende.

      Lik

  3. mormor
    22. mai 2011

    Det kommer veldig an på alderen til bekymringsobjektet for å si det sånn. Og hva bekymringen gjelder.
    Men det er klart at hvis du kjenner noen som kjenner noen som kanskje vet noe, så kan det like gjerne bære galt avsted som å hjelpe denne du bekymrer deg om.
    Det beste er jo om du kan snakke med noen som står «denne» nær, men husk du kan få døren i ansiktet, både billedlig og bokstavelig talt.
    Er det barns samtaler man har overhørt, kan det bli enda vanskeligere. for hva er bakgrunnen og hvilket vokabular har barnet? Nå er det vel det du vil ha rede på?
    Men i dagens konforme samfunn skal det så lite til at noe oppfattes anderledes.

    Lik

    • Lammelåret
      22. mai 2011

      Unger i tidlig skolealder kan være veldig spesifikke når de reagerer på andres annerledeshet. Og det de sier baserer seg på det de opplever som vanlig og ikke, det kan både si noe om hvordan de har det selv og hvordan de opplever at andre har det. Hvem har vel ikke hørt om «alle andre»?

      Jeg er enig med deg i at det skal lite til for å bli oppfattet som annerledes, på godt og vondt. Det er liksom en mal for hvordan livet skal leves.

      Lik

  4. Ane
    23. mai 2011

    Jeg tror det er viktig å først og fremst bygge opp en trygg tillitt i nærmeste familie. Mann og kone og foreldre og barn.

    Det er mange som vokser opp i familier der mor og far ikke er ærlige mot hverandre om hvordan de har det, og når de ikke kan snakke sammen og dele vonde følelser og tanker viderefører de også dette til barna sine.

    Jeg mistet mine nærmeste veninner for snart ett år siden. Ikke fordi vi ikke lenger bor nærme hverandre, men fordi jeg valgte kjærligheten og tilga han jeg elsker for ting de ikke synes jeg burde tilgi. Konflikten mellom oss uttartet seg fordi jeg var villig til å se på andre ting i ett forhold enn de var. De skulle ha det perfekte og brukte veninner til å diskutere det negative med de mennene de traff på sin vei. Det var alltid noe feil med andre mennesker, selv om de visste at de ikke var så perfekte selv heller.

    I disse månedene har jeg altså vært uten den daglige kontakten med veninner som jeg har hatt før. Mine tanker blir mer og mer delt med han jeg bor sammen med, og det gir meg en helt ny opplevelse når det kommer til det å dele. Jeg snakker ikke om folk slik jeg gjorde før. Jeg klarer mer å se det positive i andre mennesker fremfor å se det negative først. Når jeg har viktig å dele så blir det til kjæresten min eller nærmeste familie og da blir det også noe vi kan snakke om uten at andre har noe med det.

    Man sladrer når man ønsker å fremheve seg selv ved å si negative ting om andre mennesker, mens man deler når man ønsker andre tanker og bekreftelse på den avgjørelsen man har tatt.

    Det er i allefall mine tanker rundt tema.

    Lik

    • Lammelåret
      23. mai 2011

      Hei til deg Ane!

      Grensene går forskjellige steder for folk: Det som for meg er en betroelse, kan for andre være en vanlig samtale som ikke er forbeholdt de to. Og det kan gå begge veier. Problemet oppstår når konsekvensene av ulik oppfattelse av fortrolighetsnivå fører til at ting kommer ut som ikke burde gjort det. Det kan være lett å handle/snakke som om andre har samme åpenhet rundt ting som en selv har. Å skille mellom tanker som er ment for to og de som ikke er det, kan være vanskelig. Kanskje ikke der og da, men i ettertid kan man oppdage at man sa noe som ikke skulle blitt sagt.

      I eksemplet ditt med venninner kontra kjæreste så tenker jeg at noen ganger er det slik at man tar avstand til det man synes er vanskelig. Noen gjør det ved å snakke stygt om andre og noen få gjør det åpent og direkte. For noen utvikler det seg sjalusi, kanskje først og fremst fordi man ikke har ordene som trengs for å sette ord på følelsene rundt det det virkelig handler om.

      Når man får avstand til venner som tidligere var nære, skjer det noe med en. Jeg tror det kan sette igang gode og konstruktive prosesser som fører til at man blir et helere menneske, men en god del refleksjon er nødvendig for at det ikke bare skal føre til forsterket konflikter som varer.

      For å bevare det gode og det som fører en mer i den retningen en ønsker å gå, må en søke de menneskene og miljøene som bidrar og som gir mer energi, glød og glede. Å finne slike personer kan ta tid og noen ganger et oppgjør med egne forutinntatte holdninger.

      Jeg tror nok du har rett i det nestsiste avsnittet ditt. Dessuten bør man tenke over hvorfor man sier det man gjør, hva man vil oppnå med det. Det er en slags sladresjekk.

      Lik

  5. Ane
    23. mai 2011

    Når det kommer til ting man hører fra barn om andre barn og hvordan de har det, så synes jeg det er utrolig viktig å ta disse på alvor. Man snur ikke det andre kinn til når det er snakk om barns velvære.

    Lik

    • Lammelåret
      23. mai 2011

      Ane

      Veldig enig med deg!
      Sannheten barna forteller gir mye informasjon. Og på en måte er den virkeligere når man overhører barn prate med hverandre enn om man spør dem direkte.

      Lik

  6. Tilbaketråkk: Glemmer vi kjærnefamilien i kaoset?

  7. Tilbaketråkk: AneHagen.com » Glemmer vi kjernefamilien i kaoset?

Takk for at du legger igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Twitter-oppdateringer

%d bloggers like this: