Lammelårtanker

– en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

Skryte av oss selv

Å rose barn er viktig og riktig, men å skryte av barna kan bli oppfattet som ikke bra. Å skryte av barna er det samme som å skryte av seg selv og det gjør man ikke – i god janteånd.

Barn har aldri hatt så mange rettigheter og beskyttelser som de har i dag, de blir godt fulgt opp og nærmiljøet reagerer dersom foreldre viser seg å ikke være tilstede for ungene sine. Tegnet på gode foreldre er stor tilstedeværelse, tett oppfølging og sukk av lykke selv på de mest krevende dagene. Det er lett å falle utenfor, lett å være blant dem som ikke «lykkes».

I en artikkel i dagens Aftenposten (28.5.2011) sier Høstmælingen, spesialrådgiver for barn og unge i Psykologforeningen:

«Adferdsproblemer hos barn henger ofte sammen med at man har hatt vanskeligheter med å finne en god balansegang mellom det å bygge positive relasjoner og det å sette grenser»

Psykolog Peder Kjøs sier i samme artikkel:

«Jeg tror nesten ikke det er mulig å gi barnet for mye ros, men det bør først og fremst være en anerkjennelse og bekreftelse av at barnet er bra og verdifullt som person.» 

.. og:

«Det vi må lære barna, er at anerkjennelse krever innsats, men at foreldrene setter pris på dem selv om de mislykkes med noe.» 

 

De enkle prinsippene er ikke bare enkle å følge opp i praksis, for hvor går grensen mellom å være konsekvent og være urimelig? Eller grensen mellom å være konsekvent og å være rigid? Hvor mange unntak kan man gjøre fra en regel før regelen er blitt unntaket?

Framfor skryt for prestasjoner er anerkjennelse av personen det som gir barna best og mest selvbekreftelse. Barn trenger anerkjennelse for hvem de er uavhengig av prestasjoner, men jeg mener at prestasjoner også bør få oppmerksomhet. Om foreldre skryter av ungene uten å konkretisere skryten, blir den svevende og vanskelig å forstå, kanskje særlig for de minste barna. Om foreldrene ignorerer prestasjonene og sier at det er godt nok gjort uansett, blir det uviktig for ungen å prestere og forsøke å bli bedre.

Jeg tror barn både trenger tryggheten i at foreldrene (eller foresatte) uansett er glade i de og vil de vel, men også skryten som kommer ved prestasjoner som utmerker seg. Det trenger ikke være en sammenlikning, men kanskje en påpeking av hvor bra barnet presterte denne gangen.

 

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

5 comments on “Skryte av oss selv

  1. Kristine
    28. mai 2011

    Og jeg er enig. I alt.

    Lik

  2. Røsslyng
    28. mai 2011

    Jepp, einig her også!! Ros er viktig! Men helst ros som er berettiga. Og ein finn alltid noko å rosa for, om ein ser etter:)

    Lik

  3. mormor
    29. mai 2011

    Berettiget ros skal man gi, men hva er berettiget ros?

    Når et barn er lite, kan berettiget ros være å si: «Så flink du var som fikk skoene på deg.» Men du ville vel neppe rose en femåring for det?

    Men ros til barn og voksne er viktig 🙂

    Lik

    • Lammelåret
      30. mai 2011

      Jeg tror barn blir forvirret og kan begynne å tvile på seg selv dersom det får ros for ting det kan og som ikke er noen prestasjon.

      Lik

  4. Tina
    11. juni 2011

    Bra skrevet. Jeg er enig i det du sier.

    Lik

Takk for kommentaren!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Nominasjon til årets mest velskrevne mammablog på www.foreldremanualen.no
Bloggurat
Matbloggtoppen

Twitter-oppdateringer

Sunn fornuft

Sunn fornuft

%d bloggers like this: