Snikete besøkspusekatt

Hun lister seg så stilt på potene at ingen legger merke til at det nesten bor en stor katt her. Gjentatte ganger sniker hun seg inn og fortrenger behovet for menneskelig kontakt. Hun har skjønt at dersom hun gir seg til kjenne bærer det ut med henne med det samme, men dersom hun istedet lurer seg inn og legger seg akkurat rett innenfor verandadøren, på et teppe bak en stol, ja da kan hun ha det behagelig ganske lenge før hun blir oppdaget.

Besøkspusekatten er det mest selskapssyke jeg har sett i en katt, hun er tålmodig med barna og godtar slapt barnas «vil holde pus». At pusen ikke skal bæres på, er visst vanskelig å forstå. Det frister jo så!

Jeg innrømmer at det er mye selskap i en katt, særlig henne. Å ligge på terrassen med bok og nødvendige saker og en pus som lener seg inntil, kan jeg lett bli vant med. Jeg kjenner effekten komme umiddelbart, oppmerksomheten flytter seg over til henne og bort fra forstyrrende elementer som gjør meg ukonsentrert.

Barna har ønsket seg katt lenge, men svaret er alltid det samme, nei. Det er for mye ansvar, tenk på alle som er allergikere, den kan være til sjenanse for naboer osv. Å ha katt er koselig, men det er likevel nok med en som er på besøk, en sommergjest. Som vi ikke har ansvar for.

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

Les alle innlegg av Anne-Helene →