Lammelårtanker

– en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

Hva har bloggere ansvar for?

Innleggene jeg skriver blir lest av veldig få, men dem som leser legger ofte igjen kommentarer og svar (takk!). Jeg vet en del om dem som leser her fordi mange av dem har egne blogger. Jeg vet ikke hvor de andre kommer fra og jeg vet heller ikke hvorfor ikke flere finner veien hit og kommer tilbake når jeg skriver mer.

Jeg har ingen forestilling om at jeg er anonym selv om jeg ikke bruker virkelig navn. Bloggen brukes til å formidle mine meninger relatert til barns oppvekstvilkår og små hverdagshistorier, temaer som ikke krever anonymitet, men som heller ikke krever fullt navn. Uansett om en blogg er skrevet av en som undertegner med nick eller navn, bør undertegnede likevel kunne stå for innholdet, men som nickbruker blir formidlingen noe friere enn om fullt navn brukes. Det blir på en måte lunere og mer privat, selv om det skrives for alle som måtte finne lyst til å lese.

Jeg tror alle som blogger bør tenke over at selv om vi vet en del om hvem som leser, kan det også være noen innom som ikke har vennlige hensikter. Kan man stå for innholdet hvis kritikken kommer eller man møter nye mennesker som allerede vet mye om deg eller hva du mener? De blanke arkene er ikke lenger blanke, men allerede farget på. Førsteinntrykket er allerde der. Klarer du å leve med forutinntatte holdninger? Og vil du at barna dine skal møtes med holdninger tuftet på tolkninger av meningene dine?

For en liten blogger som meg selv, er det lett å feilvurdere bloggingens effekt. Med få lesere er min makt temmelig liten, men ansvaret krympes ikke fordi leserne er få. Selv om jeg ofte er alene i min bortgjemte bloggekrok, skal det veldig lite til før jeg ikke lenger er alene. Jeg tenker at en bør skrive som om det skal leses av mange, ikke bare av den lille kretsen som av og til dropper innom. Brått kan oppmerksomheten bli doblet mange ganger. Et par dager på VG nett, kan gi mange nye lesere. Henvisning fra bloggere med stor leserskare kan gi et ras av nye lesere, iallfall for en stund. Lesere som kommer utenfra ser ikke nødvendigvis ser sjarmen og engasjementet, men leser med kritisk mine og forstår alt feil. Tåler vi det?

Hva tenker du om blogging og ansvar? Hva har vi ansvar for og forandres ansvaret i takt med antall lesere?    

 

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

20 comments on “Hva har bloggere ansvar for?

  1. Cecilie
    19. juli 2011

    Vi må alltid kunne stå inne for hva vi skriver og hvordan vi formulerer oss. Viktigheten av sak og ikke person bør alltid ligge i bakhodet og være sentralt i hva vi skriver.

    Men vi må også tenke lenger enn ønsket om å formulere og formidle egne tanker og meninger, vi må også tenke på hva det vil si for de rundt oss, for våre nærmeste. Vil de føle seg brydd av delte historier, meninger ol er det manglende respekt og overtramp å bruke det. Vi må se på det som formidles fra deres synsvinkel også og ikke bare vår egen.

    Dette gjelder ikke bare familie og nære venner, det gjelder også i forhold til organsasjoner og fellesskap vi er knyttet til. Vi kan ikke fronte initiativ som gode hvis vi i neste innlegg går imot eller taler stikk motsatt av hva vi sier vi støtter.
    Mener ikke at vi ikke kan eller bør gi kritisk og saklig vurdering, eller at vi ikke kan ha enkelte uenigheter i handling og mening, dette bør det alltid være rom for, men vi bør ikke vingle for mye fram og tilbake, og bør etterstrebe litt konsekvens.

    At mennesker er uenige med oss må vi tåle, slik er det bare.
    Men vi kan velge å selv forholde og uttale oss respektfullt overfor andre uansett hva vi mener om dem og deres meninger.

    Hvor mye den enkelte blogger ønsker å blottlegge av personlige meninger, hendelser, bilder oa er den enkeltes ansvar. Men vi trenger å være bevisste, innenfor norsk lov og også vise respekt for andre. Bibelens retningslinje (bedre kjent som den gyldne regel) «Det du vil andre skal gjøre mot deg, skal du gjøre mot dem» er god å ha i minne. Det samme er Kardemommeloven; du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill…

    Lik

    • Lammelåret
      19. juli 2011

      Problemer med den gyldne regel er at den forutsetter at andre er som deg og har samme verdier og grenser som du har og slik er det ofte ikke.

      Det er ikke alltid ting blir oppfattet som man ønsket at det skulle, det kan gjøre at man ser nye perspektiver, men også at det man trodde var harmløst er for andre å trå over grensene. Kommunikasjon er spennende, men også vanskelig.

      En del av det jeg skriver på nett gjøre jeg for å få andres synspunkt på ting, kan hende virker jeg vimsete og vinglete i synspunktene mine, men om man ikke skaper rom for det, umuliggjøres kanskje utvikling også?

      Takk for en fin og klok kommentar, Cecilie!

      Lik

  2. mormor
    19. juli 2011

    Jeg tror at man må kunne står for sine skriverier, enten det er i full offentlighet eller bak et «kunstnernavn».
    Stort sett blottlegger man seg selv og sine meninger og tanker. Det er vel slik det er for de fleste som ikke har blogging som yrke.
    At man til tider er inkonsekvent og mener ulikt om nesten like saker er også slik vi mennesker er. Ikke rasjonelle og logiske, men menneskelige og inkonsekvente.
    Og det er lov å endre mening (ingen skal å snu, som det heter i fjelvettreglene).
    Men behandle andre (om man skriver om andre ikkeoffentlige) som du selv vil behandles.

    Ha en fin kveld 🙂

    Lik

    • Lammelåret
      19. juli 2011

      Jeg kjenner at jeg er nysgjerrig på når man er en offentlig person og når man ikke er det. Hvor går grensen mellom offentlig og privat? Når jeg har en åpen blogg skriver jeg i det offentlige, selv om jeg ikke er synlig på nettavisene, men jeg er likevel privat. På hvilket tidspunkt går en over til å være en person i det offentlige?

      Lik

      • mormor
        19. juli 2011

        En offentlig person er f. eks en minister, en konge, en som lever i rampelyset. Disse som fyller en offentlig funksjon. Som for å si det litt stygt, behøver medier og omtale og talerør «til folket».
        Ikke vaskemannen J. Storhøy eller kassadamen B. Karlsen.
        Lammelåret er offentlig i Lammelårtanker, men jeg vet ikke hvor offentlig mennesket/personen «bak» Lammelåtanker» er.

        Make sense?

        Lik

  3. Kamelryttersken
    19. juli 2011

    Man er en offentlig person i det øyeblikket man mener noe i det offentlige rom som på en blogg i cyberspace. Rett og slett fordi bloggen kan leses av alle med tilgang til cyberspace.
    Av samme grunn er man ansvarlig for sine meninger i det øyeblikket man har gitt uttrykk for dem. Enten det nå er i cyberspace eller i RL.

    Original Kamelrytterske, bare på Karavanseraiet.no, om Èn av millioner frihetskjempere

    Lik

    • Lammelåret
      21. juli 2011

      Det er likevel en langsom grenseovergang, det finnes bloggere som får mye oppmerksomhet av mediene, en del som blir intervjuet i kraft av å være bloggere. Bloggeren er skilt ut av bloggen og blir interessant (for mediene) bare ved å være en som publiserer i bloggs form. Da er man en person i det offentlige, uten å være en offentlig person. Oppmerksomheten kommer pga hva som publiseres og det som publiseres er en valgt side ved en selv, Et rart mellomstadie mellom å være profesjonell og å være privat.

      Består forskjellen da i hvor kjent man er eller hvor mange lesere man har?

      Lik

  4. Innie
    19. juli 2011

    Du sier mye godt her ja. Tenker ofte på det selv og når jeg skriver.
    Noen ganger sniker det seg en tanke inn som sier «skulle jeg vært så ærlig?», men som oftest er jeg det.
    Men en ting som er viktig når man viser «fjes» er jo at man ikke lyver, å bli tatt i en løgn så offentlig vil nok smake ganske surt ja.
    Samtidig må man være forsiktig med å være for åpen om jobben for eksempel og navn.

    Lik

    • Lammelåret
      21. juli 2011

      Den tvilen skal en lytte nøye til og forsøke å finne ut hva den bunner i.

      I utgangspunktet tenker jeg at man kan skrive om hva som helst så lenge man bruker seg selv og sine synspunkter istedet for å snakke om andre, være saklig og ikke si noe som ikke kan sies mens man ser den andre inn i øynene. Jeg tror det regulerer inn det meste.

      Lik

  5. liseliten
    21. juli 2011

    Viktig å huske på at hvem som helst kan lese det man legger ut på nett. Det er lett å glemme. Man har et visst ansvar. For en tid tilbake fikk jeg høre fra et voksent menneske som jobber i psykiatrien, at «du må passe deg for hva du skriver. Du har mange unge, sårbare lesere som ser opp til deg». Der og da ble jeg nesten litt sint. Jeg har lyst å skrive det jeg selv vil, tenker jeg ofte! Men det er alltid lurt å tenke gjennom minst to ganger før man publiserer noe.

    Lik

    • Lammelåret
      21. juli 2011

      Jeg sendte deg tweeten om blogging og ansvar (husker du?). Det er lett å tenke at man er liten, men brått blir man stor. Da jeg opplevde det på en annen blogg, gjorde det såklart noe med meg. Jeg forstod at jeg ikke var så liten og bortgjemt som jeg trodde. Det er mange mediafolk der ute som er oppmerksomme på bloggene. Brått kan en få mye oppmerksomhet uten at en kanskje er moden for det. Det er annerledes enn å ha en blogg som har jobbet seg opp over tid, som du har gjort?

      Hva tenker du at du, som en mye lest blogger, har ansvar for? Når går man fra å være en privatperson som ytrer seg i det offentlige til å være en som blir oppfattet som et forbilde og dermed må forholde seg til det? Jeg tror det er vanskelig å se at man er forbilde, selv føler man seg vel som privatperson hele tiden, eller?

      Lik

      • liseliten
        21. juli 2011

        Jeg visste faktisk ikke, inntil nå, at det var du som sendte tweeten, men jeg vurderte muligheten for det når jeg først var inne på bloggen din nå og leste bl.a dette innlegget.

        Jeg har helst ikke lyst å ha noe ansvar, hehe. Det er selvfølgelig smigrende å bli kalt et forbilde, både av andre og av leserne selv, men jeg føler også at det lett kan bli en «byrde». Det forventes plutselig mye mer, at man hele tiden skal si det rette, gjøre det rette.. Eller er det kanskje bare noe jeg selv føler? Jeg føler dessuten også at jeg gjerne har fått kritikk på noe som…kanskje ikke alle andre ville fått kritikk på, fordi det forventes «bedre» av meg? Hvorfor det, egentlig? Fordi jeg har flere lesere enn gjennomsnittet? Det syns jeg blir litt urettferdig.

        Det farlige med sykdomsblogger er jo dette med trigging. Det er selv enkelte sykdomsblogger jeg ikke ønsker å besøke, fordi det trigger sykdom i meg. Men er man syk, ser med de rette øynene, så kan man finne trigging i det meste. Det er vanskelig. Og her mener jeg at man kanskje bør ta litt ansvar eller tenke seg om to ganger, fordi det rett og slett kan være skadelig for andre mennesker som kanskje er syke og lett påvirkelige.

        Lik

  6. Lammelåret
    21. juli 2011

    Jeg skjønner at det er en smule forvirrende når samme person ser ut til å ha flere identiteter, men for meg er det ryddig og siden jeg ikke bruker de opp mot hverandre synes jeg det er uproblematisk. Du har også vært på besøk på oppsummert, husker du kanskje?

    Når du er i den «posisjonen» du er i (om det er rett betegnelse), at du blir kalt forbilde, tror jeg det er lurt å tenke på at du har kommet dit fordi du har brukt deg selv. Å tenke for mye på hvordan ting ser ut fra utsiden, kan gi prestasjonsangst og lage et hinder mellom deg som blogger og det du har inne i deg. Selv om jeg er en miniblogger, kjenner jeg at den selvkritiske delen av meg dominerer i perioder. Noen ganger er det bare sunt, mens andre ganger er det unødige hindre som bare virker ødeleggende.

    Hold fast ved den du er og er du i tvil, er det sikkert lurt å ta en intern runde på hvorfor og vente med å publisere. Noen av dem som leser hos deg, trenger sikkert en de opplever at forstår, som er som de, eller som er noe de ønsker å bli. Vi kan vel aldri ha kontroll på hvordan ting leses, ikke helt.

    Et annet problem med sykdomsblogger, er at bloggeren selv blir bundet opp mot identiteten som syk. For å unngå å bli hengt opp i det hver gang jeg skulle ytre meg, trengte jeg denne bloggen i tillegg. Her er jeg bare en som har barn, ikke en som har en svært begrensende sykdom. Det er viktig å holde fast ved det friske! Ingen er bare syk.

    Lik

  7. liseliten
    21. juli 2011

    Det er jeg veldig enig i 🙂

    Lik

  8. Lammelåret
    21. juli 2011

    Kanskje kan det være slik at hvis vi tenker litt på hva vi vil formidle med det vi skriver, vil vurderingen av publisering eller ikke bli lettere. Kan vi få det vi ønsker ved å publisere eller trenger vi en fysisk klem og øyne som ser og armer som holder rundt? Trenger vi oppmuntring eller vil vi ha debatt?

    Om vi ikke tåler kritikk på det vi publiserer kan det være at teksten ikke er moden for å deles. At vi selv ikke er klar, iallfall ikke i den formen den er skrevet i.

    Lik

  9. Lise
    23. juli 2011

    Jeg tenker i grunnen ganske likt som deg. Oppdaget bloggen nå, via bloggurat, og kommer tilbake. Lover!

    Lik

    • Lammelåret
      24. juli 2011

      Takk for det, Lise!
      Velkommen til bloggen min, og takk for at du la igjen en kommentar.

      Lik

  10. Du skriver bra, vet ikke hvorfor du har flere som leser. Pinger du innleggene til en pingliste(WP). Eller venter du på at google og andre skal oppdage deg?
    Ping liste er lett å legge inn i WP, også blogglister hjelper med trafikk.

    Trenger du pingliste eller blogglister kan jeg legge det inn her for deg.

    Lykke til

    Lik

    • Lammelåret
      24. juli 2011

      Hei Erlend! Velkommen til bloggen min!

      Takk for kompliment!
      Antakelig pinger jeg ikke innleggene til WPpingliste, jeg vet ikke hva det er, men tar gjerne imot hjelp.

      Jeg er på et par blogglister/Blopp og har lagt igjen link til bloggen en del steder, men når alt kommer til alt må jeg treffe på dem som liker stilen og innholdet i bloggen min. Kanskje jeg legger igjen spor etter meg på feil steder?

      Det er hyggelig og motiverende å se at folk leser meg og et ekstra pluss med kommentarer og toveiskommunikasjon. Synes folk er «flinke» til å legge igjen svar her. Setter stor pris på det! 🙂

      Lik

  11. Sandra
    28. oktober 2011

    Jeg har svar på kommentaren du la igjen på bloggen min! 🙂

    Lik

Takk for kommentaren!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Nominasjon til årets mest velskrevne mammablog på www.foreldremanualen.no
Bloggurat
Matbloggtoppen

Twitter-oppdateringer

Sunn fornuft

Sunn fornuft

%d bloggers like this: